Dubrovnik

Sommerferien er sikret, i august flyr C og jeg til Adriaterhavet med koffertene lastet med bøker, bikinier, kamera og annet essensielt for å klatre Kroatia på langs, hvile kroppen på stranden, øyhoppe og annet som er gøy på ferie.

Jeg er veldig lykkelig over å ha utflukt å se frem til etter neste ukes maraton med 10 dagers jobbing i strek, sistevakt, polititelefoner og reversering av døgnrytme.
Nå skal jeg lese meg opp på Kroatia, bokhøstforfattere, og ta helg med årgangsvin og badekar. Hurra.

Eufori skyldes morgenbad på Nordnes, mens englandsbåten tøffet forbi, svømte jeg anstendige lengder sammen med Lars, og hoppet i sjøen etterpå. Duggfrisk start på dagen 07.30! Nordnes Sjøbad anbefales, utsikt til barndomsøya og havhorisonten fra det varme bassenget.

Hvorfor er jeg så glad?

leser litt i Virgina Woolfs The years på altanen, sover for lenge, og drømmer for mye, det er min forbrytelse, sluker et par dikt av Geir Gulliksen før jeg sykler til byen og parken, slanger meg i Botanisk, leser det andre har skrevet om dødsbakterien, og i ettertid berømmmer jeg min egen evne til ikke å overdramatisere, og jeg ler mot meg selv, jeg er en ihuga nyhetsjournalist, sånn ut av det blå, jeg liker hver gang jeg kan notere krass kritikk mot myndighetene mens Vredens Gang velter seg i gravstøtter og eksponerer fortvilte pårørende, før legene har kommet med sin vitenskapelige analyse, har avisen opprettet en egen hot linje hvor alle som er ENGSTELIG for streptokokkbakterien kan melde sine spørsmål, og det er til å skrive dikt av, rett og slett.

Og det som gjør meg glad er selvfølgelig noe helt annet, det er ikke bærne i parken, eller smilet ditt på arbeid, kanskje er det bar disse løftene om vann, min hamsunske stein ut av skoen, bassenget på nordnes, bassenget på norge, med lars, og med eirin, disse vannskapte kjærtegn i klor.

Kanskje er dette det nærmeste vi kommer

jeg suser rundt i de asfaltvarme gatene, bevegelsene overtrukket av sola og ansiktet i salte perler, det er gjerne ikke særlig vakkert, men det er nå slik kroppen ter seg, det er ikke fest for tida, det er sene vakter om kvelden, og kanskje en kopp kakao etter jobb, eller var det kjærlige porselenet mot andres lepper, og jeg ble halvt avspist med en liten porsjon jegergryte, jeg låner ei diktsamling som egentlig skjuler fem andre, og jeg sitter på festplassen, mens sola trofast brenner i ryggen, og det er ikke akkurat bensin i blodet, men kanskje et lite karrig øyeblikk av lykke likevel?

Ånden fra det tungpustede lokomotivet trengte inn i kupeen

"Rommet, som dreier og flykter og trenger seg inn mellom ham og hans arnested, besitter krefter som man ellers tror er forbeholdt tiden; fra time til time bevirker rommet indre forandringer som ligner svært på den tiden medfører, men som på sett og vis overtreffer tidens virkninger. I likhet med tiden skaper rommet glemsel, men det gjør rommet ved at den løser mennesket fra dets betingelser og hensetter det i en fri og opprinnelig tilstand - ja, selv en pedant og spissborger blir i en håndvending til litt av en vagabond. Tiden, sier man, er som Lethe; men også luftforandring er en slik drikk, og skulle den virke mindre grundig, så virker den til gjengjeld desto raskere."

"Trolldomsfjellet", Thomas Mann.

Hagefest, Gamle Kalvedalsveien

Hva skal vi gjøre vi som ikke har ferie?

vi skal tage til stranden, eller nordnespynten, løpe svett til linje 11 som kjører fra starefossen ( vi når selvsagt ikkke bussen) til akvariet og nordnes hvor de ligger og slanger seg, dagdrivere under solen, det lukter grillspyd, og kjæledyr på slep, denne gang sovner jeg ikke sola, jeg leser et intervju med alice munro, begynner på Opptegnelser fra kjellerdypet, jeg sender en melding til I, noe om det vi snakka om på Pingvinen i går mens italienere tok stedet med stemmer og hurrarop, jeg snur meg, like et stykke kjøtt, mør og svett på begge steder, kveiler meg på teppet og håndklet og alt er varmt og koker som i Cures sang killing an arab on the beach, som i Camus roman, men jeg ser på klokka, den er halv tre, og jeg labber på asfalt, sniker meg inn på hotellet, stuper i vann, perfekt nedkjølt for syv timer på tastatur.

Gress

"Du ligner på Marilyn Monroe, men eg trudde du hadde daua der du låg" - jeg sovna i Teaterparken i dag, lå på gresset med Imre Kertész si bok i armen, og da jeg våkna lå jeg skyggen, og hadde dessuten fått selskap av en vennlig uteligger med replikkene i orden. Etterpå trasket jeg utover Gågaten, passerte et nytt, italiensk sted med lunsjtilbudene i orden, tatoo-stedene, et gammelt kollektiv hvor jeg har vært på fest noen ganger, helt til jeg kom til Nordnespynten hvor det var glitter i bølgene og lyden av sjø og motorbåt. Satt der og dingla med beina og hadde lyst til å ta et bilde av den gamle damen med den engelske avisen, sommerhatt og saft på skoleaktig plastflaske. Det blei med tanken, og respekten. Suste innover på asfalt, tenkte på statuer, eller på lyden fra en eller annen leilighet, og hele tida gynga jeg litt mildt i det morsomme komplimentet.

fest

i går

amerika er ingen steder

Well i got us on a hiway an' i got us in a car
Got us goin' faster than we've ever gone before

An' i know it ain't gonna last
An' i know it ain't gonna last
When i see yr eyes arive
they explode like two bugs on glass

tung som timene før midnatt, søvnen og fiskegratengen. byen eksploderer i sol, og jeg trenger en fattig form for trøst, en time alene på et vernet sted; sort/hvitt-bildene av notekjøperne på 30-tallet, feminine fjes og smale ankler, portretter med dobbel signatur, hvile i de meningsløse avisene og sentrumsunderholdningen, saueflokken på asfaltørken, og tapet som stammer fra tankene, jeg har en gul og sort kjole i mimende silke, solbriller i håret, de hviteste lårene, og av og til duger det bare ikke å stå til vanns i ord.