skriver ikke til deg mer

jeg skriver til deg fra den parisiske bydelskaféen ( rundt meg skråler forstedsbarna, det er jul og sangene skal innøves uten at verken tonetrappen eller språket beherskes fullstendig)

jeg skriver til deg, og det er sommer, og geografien viser rio, jeg har funnet meg en strand hvor sanden ikke brenner fullt så mye som andre steder, byen er full av blikk som vil meg vel, jeg har invitasjoner til kjølige drinker, uleste brev, og solkremen ligger hvit og ren på huden, alt synes overskuelig, som horisonten og den store ansamlingen av mennesker, alt dette som isolert ville pustet angsten inn i kroppen, har nå vrengt seg, som i et lydbilde, der tusen skrålende unger glir harmonisk mot øremuslingen

jeg skriver (til deg), og jeg er hjemme, badekablene er ennå kalde, det er vinter, og flere år har gått, jeg har ikke skrevet et eneste ord i mellomtiden, bare uvesentligheter, små brev til andre personer jeg kjenner, sanglinjene jeg skriblet ned i en bok er famlet, du ringer og spør om det vanlige, om jeg savner, jeg ser for meg telefonkiosken der du står, på krysset mellom universitetet og de neonvaskede kafebygningene, desember er uopplyst i sitt mørke, leser jeg i ei avis fra i går, eller var det stjålet fra en annen plass? det er uansett fortsatt umulig å svare

Lyden av min egen døde stemme

Det er utvilsomt litt rart å ringe hjem til huset hvor jeg ikke har bodd på fem år minst, det er kanskje syv leiligheter siden, har glemt adressene, husker disse: Rue Michel Brodon, Nye Sandviksveien, Agnes Mowinckels gate, Steinkjellerkroken, Lymburn Street, og så likevel, så mange rom og liv siden, men min stemme på svareren, som et symfoniorkester som spilte i Royal Albert Hall, kanskje som den enslige oboen, eller klarere, sterkere, illusorisk levende, kanskje dyp og god som en cello, melankolsk i midten, alltid en tersett over? Det er jeg som sier at vi bor her, Åse, Bjarne og Silje, men det er jo ikke sant, jeg ringer til et hus hvor ingen er hjemme, og her har jeg sitta og spist fiskepinner om mandagen, og jeg har hylt av glede for hver spaghettimiddag ( så kontinentalt) jeg har venta i trappen fordi pappa var full, eller spist tusenvis av pinneis og kasta papiret bak senga til mor&far, det var også netter som dette: hvor jeg hadde min fjortende øreverk og pappa varma melk i den lille smørsmelteren, så drakk jeg fra en rosa plastkopp og merka at smerte er en størrelse det går an å få has på, særlig hvis man har en pappa med større hånd enn øret ditt, og du kan ligge i senga mellom mor og far med øret mot pappas hånd, og akkurat da er det ingenting i historien utenfor som kan true. Men fortsatt er det rart å ringe hjem til sin egen stemme i et hus der jeg ikke finnes, bare unntaksvis. Fortsatt er det lov å banke på ruta om natten, etter en kald kald kveld på Garage, hvor jeg så ansiktet ditt, før det forsvant i et mørke

a song for billie holliday

hele tiden vil jeg at det skal skje noe, at brien skal smelte perfekt mot tunga, at min minste kusine legger sin mjuke babyhud mot kinnet mitt, vil at telefonen skal lyse og ringe, at det skal være deg, men ikke deg, at kalendertegnene fylles opp av flytider, at du står akkurat på det punktet hvor du stod sist, lett ventende mot en av toghallens skitne søyler, du trenger ikke ta med deg blomster denne gang, for vi skal ta inn på hotell, jeg har reservert et rom for penger jeg ikke er i besittelse av, vi må ommøblere rommet, vaske badekaret, ta med egne håndklær, men ingenting gjør noe, hviner vi, for vi har ventet så lenge, en alderdom, på denne dagen, det er nesten nødt til å bikke over, men det gjør det ikke, jeg åpner vinduet, inhalerer byens ekskrementer, du har surra et håndkle rundt livet, og er naken og fin, og alle muskler spenner seg, og tiden tar et fraspark, og jeg vil bare ligge i timesvis for å avkode takets tilfeldige riss, og du kan ikke forstå at noe så lite gjør en hel kropp stappfull av lykke, og jeg sender deg av gårde med kartet og anbefalingene, vet jo at du har byen skrevet inn i handa, at du eier gatene, men du har fortsatt blikket fiksert av nysgjerrigheten, og det er derfor jeg lover deg år av det som kommer, derfor jeg møblerer rom bak membranen, bokhyller, slagstøvler, selv din sorteste side skal ha utsikt til gaten, til menneskene som ser oss, bitte små der vi står

På nytt har jeg lagt meg sent, men det er noe i luften

jeg har akkurat fått L´Amerique au jour le jour i posten, og gledet meg hele kvelden til å åpne boken, kroppen godt gjemt under dynen, passelig mett etter frukt svøpt i vaniljekesam, og en deilig ovnsbakt laks, Ane Bruns nyduetter har svinget i rommet hele kvelden, A og jeg har diskutert Soundgarden versus mine roligmelankolske preferanser, og vi parkerte anlegget på Placebo, det var et møtepunkt, fant vi ut

Utenpå boken: et nydelig bilde av Simone, vakker og tankefull ( fotograf ukjent) , og jeg liker å tro at det er metroen som farer bak henne, men jeg ser jo at det er bokstaver i neon, kanskje La Coupoule, yndlingsstedet til JPS og henne, må gå der en dag, drikke kaffi, bare for å lengte og beundre på en slags kitch måte, i alle fall, Simone skriver bra, litterært, og jeg har ikke kommet langt, men jeg gleder meg til å følge hennes blanding av eufori og skarpe observasjoner, kritikker etc, og ingen ingen skal etter meg få lov å si at ikke Simone kan skrive presist om følelsen av flyet som tar av i Paris, eller å drikke Manhattan på Manhattan på en fest hvor det bare er bøkene du kjenner, jeg gleder meg til å lese om jazzkonsertene, gangsterne i Chicago, Simone i New York, frokosten på drugstoren på hjørnet, Jeg har ikke noe å si ennå: jeg kan bare lytte.

det hvite innenfor er plast

1
det er noe vakkert ved å være våken når resten av byen synes å hvile i forfatningen av sine klareste drømmer. jeg spoler til spor 71 på digterstemmer, dette er en morgen for thomsendikt, mens jeg sluker fullformataviser og tabloider, avisene tunge av farge og ansikter.

( etterpå) et brennemerke på min venstre pekefinger, det sortner bekymringsfullt fra stekeovnen, alltid denne samme frokosten, cheddar, salami, olivenolje og hvitløk, den seige osten er et dødt foster mot lepper uten fukt

det formløse gies språk, visste du at det finnes en setning for ansiktet ditt, skriver jeg den, driver ansiktet ditt i en godartet odyssee bak pannebrasken min. hele dagen i et bevegelig, bristende bilde, frem og til bake, som i et gyngespill.

i isflakets hastighet, drives jeg mot dette: skrive hvor snøvakker utsikten er fra vinduet der jeg sitter.
mens hvert ord nagler meg fast tilbake

2
Papirkruset har leppenes avtrykk, de blodrøde fettmerkene, vilkårlige fargeflekker mot det hvite plastlokket, og alt dette avtegner seg mens Dylan skriver til Isis, solen står skarpt på himmelen, togskjelettet kiler under føttene.

Du sover i en by langt unna, jeg husker urinstanken fra metroen, og den uteliggende mannens klamme hånd, det er jeg dette jeg vet om byen, parken du pleier ringe meg fra, og berette om Luxembourghagens minste forgreininger, den salte løksuppen i latinerkvartalet, og dine hvileløse søndagsrunder i Musee d Orsay. Med fingeren som før fikk myke innriss av skjeggstubbene dine, kan jeg følge dine mikroskopiske bevegelser langs kartet, en slags hendenes nekrolog, vi blir aldri 1:1

innsyn fra Vaskerelven

Oh, søvnhjarte, ven av meg.
Jeg legger meg i minnelig tid, en søvn etter forskriftene, lese litt om Edward Hoppers malerier, noen få linjer i Hamsuns Mysterier før søvnen tikker inn, taktfast som en mikroskopisk død, og jeg sover etter søvnbiologens gyldne bibel, våkner bare 05.40 og tror at verden har startet ( så redd for å gå glipp av dette) Så sovner man som betong, som et fast byggverk, og sover tolvtimer i strekk, og man føler seg mer i slekt med dyrene enn menneskene

Mørket gynger utenfor, kryper inn i kroppen og brer seg utover, det er da man griper fatt i noe utenfor, en naiv tiltro til tingene, veggene som omgir mine atten kvadratmetre, kaffikoppen fylt av perfekt blandet espresso og kokvarm melk.

Alt glir over hver gang kroppen gjemmer seg i klor

Jeg har ikke sett gangene under new york city

jeg har ikke sett gangene under new york city
i tankene mine løfter de seg som broer
under skyskraperne
bærer tyngden av en hel by
over bueganger og luft

jeg har ikke sett menneskekavet
gjennom tunnelene
men i tankene skyver vognene lyset foran seg
over skinner gjemt der nede

jeg har hørt at metroen i new york
aldri legger seg
-at når alle har reist dit de skal
og den siste passasjeren har forlatt perrongen
fortsetter metroen
dundrer opp av jorda
og drar vinduer av lys gjennom natten

Katinka Vivendel

regnet stopper ikke, det går over i lyd, i en metaforisk konstant, som i et fossisk univers, og det går på søvnen løs, jeg legger meg i minnelig tid, sluker mange sider av Frobenius sin Teori og praksis, men klasker til den syngende telefonen når den klinger halv åtte, umulig å stå opp, selv til brie, cheddar og noe hvitløksaktig godt

treffer m og hh på den blå steinen, og vi trasker mot vågen, kvinner i forskning intervjuer oss, og jeg blir så ekstatisk av dette, av å røske i kjernen av kjønnsproblematikken, så fint å få snakke om dette, at ordene skrives ned, og snart publiseres, at arbeidet blir sett, og jeg har ikke svaret, kjære dresskledde lingvist som skriker til meg at det ikke finnes strukturelle holdnigner, bare individuelle, men jeg har trua på at dette må vi snakkes om!

jeg har kaffi i hånda i en rød kopp, og en nyinnkjøpt skinnjakke som må være tegna av platon, og jeg skal gå til kafeen, skrive et referat for regnet , for lyden, for alt det som mangler

notat fra en by vi aldri kom til

Ville kjøpe deg denne boka, Cuederna de Nueva York, bare legge den et sted slik at du kunne finne den, slik at språket kom fra diktene og ikke fra meg, og du bare kunne antyde hvem som hadde lagt den der

Jeg forsover meg på grunn av regnet, helt sant, står opp klokka fem, og stirrer ut vinduet, avtaler med meg selv at jeg skal ha blikket mot motorveien helt til det kommer biler, men jeg får mistanken bekrefetet, jeg er den eneste som ikke sover nå

New York-geometrien krymper,
lyser opp som en brennmanet

Stina Nordenstam

en annen sover på min røde sofa, rommet ikke lenger fylt av ensomhet, han har ryggen vendt mot meg, og øyelokkene skjuler ganske sikkert det som kunne vært avklart. vi har snakket i mange timer om gatene i femte kvartal, vi husker ikke kirsebærtrærne på samme måte, vi har gått samme strekning med enkelte ukers mellomrom, han bodde i en avlegs ballsal, jeg i en nedsarvet leiegård, betalte firehundre euro for et enkelt rom, jeg klistret mors halvprofil mot veggen, og brukte hver kveld til å lese en bok av en ny forfatter, bokstavene var bare tause tegn, utbrytere fra en zoologisk hage, jeg vet ikke hvorfor jeg fortsatte den intensive lesningen, som for å holde noe unna, en stadig utsettelse, jeg ventet i intens spenning på at vekkerklokken skulle ringe, påkalle nye tanker, gjøre hendene opptatt med å smøre brødskiver, la ørene vende mot transistorradioen som skurret i vinduskarmen, vaske meg med allergifremkallende såpe, savne mine stadig fjernere foreldre, eller late som om mine egne hender tilhørte noen andres

snerk

jeg går med gummistøvler langs billedradene, bare for å kunne skrive deg dette, jeg kjøper et poskort, utvelgelsen tar lang tid, jeg tenker at motivet kommer til å bety noe, at du kommer til å tro at det er utvalgt spesielt for deg, jeg ville skrive noe om den temporære utstillingen fordi du umulig kan ha sett den, men blikket mitt var sløret, jeg så ned på gummistøvlene mine av tegneseriemotiver, husker ikke et eneste bilder, detaljene lar seg simpelthen ikke gjendrive, tilbake står et klistremerket med museets kostbare logo, jeg satt i to timer i kafeens innerste med en overpriset kopp kakao, i dag hadde den ingen snerk, den var varm og god, brente meg litt på tungen, jeg satt og så ut av vinduet, små skoleklasser passerte, det regnet hele tiden, i en slags vinterrytme, det er tendenser til snø, skriver jeg, og det er alt du får vite herfra.

knuser sommerens lyd mot natten

var jo så vakker, var jo så glad, hadde blå skinnhansker og pyntesko, trippet nedover asfaltgatene, det stadige lyset fra odontologrommene, de vintersøvnige villaene, og ikke minst høsten i en tredelt fargeskala, purgule trær, du, det ligner gull, det ligner gull og det er vakkert, og trærne stikker seg fram i ettermiddagsdøsen, og alt er fint og godt ( jeg våknet med et rolig smil om munnen med gårsdagen surklende i blodet, noe som føltes så perfekt, mennesker som gir meg trua, en munter samtale med en kjæreste fra da jeg var elleve, visjoner om en hyttetur, jeg glemmer ansiktet ditt for en stund!)

kirkegården er så vakkervond, sirlig bestrødd av blader og avfall, midt mellom motorvei, min gamle eføyskole, og togene, og alltid gripes jeg av dette synet, og aldri skal jeg klare skrive noe fint, noe treffende, noe presist. Det andre tar over, en sorgkantate av Bach, det er allhelgensdag, sier p2-stemmen, vi skal tenke på de døde

vi kommer aldri noensinne vite

II
det er ikke kroppen, hodet eller hjertet som har sterkest hukommelse, han pleide si at bokstavene sitter i fingrene, det er fingrene som tenker, det er med hendene man griper verden, en annens ansikt, eller skyver tilbake kroppen når leppene kjennes frostaktige, nærmest fordrevne.

ruin

I
dagen derpå ligner rommene ruiner, de blodaktige rødvinsflekkene i glassene, leppers avtrykk og konsentrasjonen av sand for å dekke over søledammene på teppet. Man kunne derfor tro at noe festen ble tilbake, en siste romantisk rest, som om stemmene fortsatt hang i rommet og lyden av samtaler klamret seg til strukturene i veggene. mennesker har vært her, satt sine spor, musikkanleggets volumknapp nærmer seg det maksimale, det halvt avkledde sofatrekket skjuler en dødlignende kropp.

timer tidligere, jeg har sovnet på badegulvet, ansiktet vendt mot varmekablene, gulvet visker ut alle individuelle uttrykk, gjør kroppen dobbelt ensom.