Hun ligger begravet midt mellom togstasjonen og motorveien hvor de gule bussene som kontinuerlig kjører forbi. Du kunne skrive at det var en lettelse da hun døde, tanken på at kroppen oppløses, at hun glir inn i det anonyme, organiske, innrisset av navnet hennes mot sammenfiltringen av jord, knokler, enkelte hudrester.

Ikke noe er vakkert som et brannskadet menneske, hudlagene som flerres av, koloreringene i huden som stadig er i forandring, skrikene når kleslagene kleber seg til lærhud i ferd med å støtes bort fra kroppen.

Forskere tar bilder av henne, alle deler av kroppens overflate festes til kameraet, det taes doble kopier av hvert fotografi, hvert bilde limes inn i røde albumsider, journalene er mine kjæreste minner, det sanneste som finnes om kroppen hennes.

Hun er låst inne i et ansiktsuttrykk, minimale leppebevegelser, enkelte skjelvinger i øyelokkene er alt som kan registreres av forandringer. Hun liker oppmerksomheten. Kroppen hennes blir objekt for medisiniske leksjoner, ukentlig stiller en gruppe medisinerstudenter seg rundt sengeposten, worst case scenario.

Fire år tidligere fortalte hun hvordan hun ble født altfor tidlig, navlestrengen tjoret dobbelt rundt halsen, hvordan hun levde de to første månedene i et gjennomsiktig akvarium. Hun hevdet å ha minner fra denne tiden, dette absurde stadiet mellom forvokst foster og menneske. Hun styrte pekefingeren min i retning av fødselsmerket, en rød grop i huden der hvor tangen har satt et tydelig merke.

Så sent som hun dør, jeg sitter her av plikt, av tvang, og observerer en ikke-kropp artikulere vokale lyder uten sammenheng. Det hender likevel at jeg gripes av trangen til å berøre henne, om det er et uttrykk for mange års kjærlighet, eller bare et vilkårlig streif av begjær, er ikke godt å si.

1
min søster, adolfine, misliker navnet sitt, stryker det bort fra ringeklokken, alle navnelister, og familieinvitasjoner, bare postkassen er ennå ikke oppdatert, forteller ingenting om at far har flyttet ut, og at adolfine har blitt født på den verst tenkelig måten, navlestrengen knyttet to ganger rundt halsen, fremtredende blodårer og hjertelyder så svake at de bare så vidt registreres elektronisk.

2
selvskadingen fortsetter også etter fødselen. hun hopper fra brokonstruksjoner, brekker ribbein,slår hull i skallen, må alltid hentes på sykehuset, ler det bort, viser alle pillene som hun har gjemt unna, legespriten hun har stjålet, kniper meg i sideflesket med sin anorektiske pekefinger, forventer latter

tilfeldig funnet dikt i veven

billeder avler billeder
som ord avler ord
idiotisk promiskuøst
med deres små klaprende kønsorganer.
Det giver hovedpine i længden
og døden forandrer ingen.

espen andersen

innriss

hendenes slag
mot en annens ansikt
eller vag veiving
hun vinket ikke
hun var i ferd med å drukne

så mange ansiktsfortellinger
som leses feil
et kjærtegn for mykt til å kalles ømt
et slag for slapt til å kalles kjærleik

hun har disse sporene i ansiktet
en familietavle
fire slektninger forsvunet
i tarejorden
tilsynekomster og forsvinner
som har strammet ansiktet
anektert huden over kinnbeina

du leser at tårer er ruinerte
symboler, tårer snakker når
språket ikke vil tale

om kroppene våre
opplyste, mørke, utenfor rommet
langs elven og oppbevaringsboksene
aldri tilslørt av tidens skrøpelighet

asfalten kjenner oss
kjenner tyngden av skrittene dine
presset du legger på stien
mellom hytten, parkeringsplassen
avtrykket av hodet på puten
fingermerkene på ryggen min


få ord er risset inn i kroppen din
ikke noe kan leses ut gjennom porene
bare lyden av vannet du drikker
risler ned mellom ribbeina er tydelig
derfor må jeg spørre, legge press på fortiden
du holder den nede i kjølig vintersjø
et risp, et arr skriver seg inn i pannen min

et postkort, et fotografi,
fragmentet løst festet til en korktavle
med tidspunkter for tannlege
enkelte fødselsdager
bilder av venner
en nymalt benk i blått på santorini

her henger hun du ikke husker navnet på
hun navnløse, tilforlatelig anonyme,
som likevel legger ansiktet sitt på kopimaskinen,
forstørres og forstørres
og presser seg inn i det som er
skriver et arr ut gjennom pannen min

"Poeten er en opprører og en ildpåsetter"

Maktspråket er lineært. Det beveger seg stivbeint langs en logikk som vi alle er opplært til å tro på og godkjenne. En poetisk grunnholdning forstyrrer dette systemet. Poeten er en opprører og en ildspåsetter og vil alltid være utsatt for maktspråkets automatiske overrislingsanlegg.

Derfor tar jeg ordet tilbake. I trass tar jeg det tilbake til det store, ikke-lineære og farlige felt der det skal få sirkulere, mørkt eller lysende.

( Torild Wardenær, "Liten poetikk", Lyrikkmagasinet)

manifest

ingen sang ble spilt til det siste
du stenger rommene med svareren, automatstemmen, litt latter fjernt fra nå

senere, brevene, de hverdagslige skildringene av øl, empanadas, landsbylivet, den tørre huden til huseieren, veikartene i ansiktet tiden har tilegnet seg

noe flenger årene, åpner et avlukke, dette innkapslede som kroppen hadde glemt.

hører en samtale på bussen, kjenner en lukt, en katalog over deg.

Brent kaffe, kokende vann

Uringul kaffe
brenner såret hud
rifter fra en gammel
ferie i porøse berghyller
en revne, en sprekk i kroppen
du skriver dine postkort for hånd
lik et dikt som datt ned fra himmelen
søkte ingen avsender

brent kaffe, kokende vann
åpner det myke, mørke i skinnet
alle deler av kroppen hans på din beinløse
tunge
rygg

alltid trygg, alltid ute med vinterhud
månen gir fjernstyrt massasje
mot framstikkende kuler, knuter
som stikker fra det leppeløse

I skrinet finnes ordene
de skrittvise avreisebokstavene
fulle av flekker, søleløse områder
sandstranden preget av reisefeber

slagget plukkes opp fra gatene
den størknede posteien på sorgleppene dine
farvel står skrevet i neonlys, en rosa blinkende
bevegelse,
kroppene venter hjemme
baconsår i oppvaskkummen

Lumbricidae

( til a.b.l.)

en morgen gjemt mellom våte
gresstrå, iberiasneglen på flukt
mellom tærne

jeg kan ikke lenger huske
de gyngende bokstavene som gled
over leppene våre

humusjorden overskriver hælsporene
minner fra gater, fjellstier, du ble
med som en tanke

det går alltid måneder, det gror løse
avleiringer under neglene

nattkjolen overlever morgendugget
det rakner litt i sømmene
der hvor hendene strekker seg mot
ditt ansikt, en fantasivekst
graver ganger i jorda
ved å ete seg gjennom den

turn off the highlighting

noe du har glemt
det finnes alltid grunner for å gå tilbake
ringe på, la henne se deg stå utenfor
det er fortsatt ubetalte regninger
en uoppgjort middag fra et fancy sted
en genser som aldri i livet kan passe til henne
det flaue diktet du kladdet ned

har hun en kasse med ditt navn på
med tegninger over rommene, bevegelser, flyt
finnes kartet fortsatt et sted i kroppen
har du dekket alle sider ved henne

du hater tog fordi du kjørte elleve timer
østover for å slå opp, skrev ned monologen
noe med at du ikke orker telefonsamtalene
at du savner friheten, at hun er kløft, en bylt
om foten, blitt en strek i tilværelsen

kanskje skal dere gå, glemme hverandre
eller kanskje lengte litt, noe han sa som ingen
andre kunne sagt, i alle fall ikke på samme måten
hennes metode for å omfavne verden, hennes harde
lugging når hun blir sint

dere ringer hverandre, bestiller nye hotellrom
i en by som ikke har fått sin historie, hun har farget
håret, sier hun, sender deg et bilde på mail
kanskje burde det bare fortsette sånn,
kanskje burde hun være et postkort langt borte fra

Prospekt

Dette er huset vi bor i
et gitter mellom bakgården og gaten
trappeoppgangen med naboklagene
inn den lille glipen i postkassestativet

vi kranglet for høyt på kjøkkenet
vi krangler for høyt på verandaen
vi skulle snakket mindre, tatt mer på hverandre
døyvet angsten for det som skulle komme

en tomroms med fungerende ventilasjonsanlegg,
badekar og en stillegående oppvaskmaskin
det burde bråke mer i tingene, hvitevarene
nettene er så frie for traumer, whiskeyredselen

vi kunne flytte til en annen adresse
helt tilfeldig zetlitz gate, strangebakken
et gammelt hus som varer lengre enn oss
som har inngått kontrakt med det tidløse
en gang fylte du et rom bare med hendene

vi trengte ikke møbler, isoporkunsten, lysestakene
nå sover kroppene våre, flettet sammen, viklet inn
i hverandre, løse armer, ben, brystene flatklemte
mot din rygg, tenk om noen våkner
ser oss utenfra

til fredrik, liksom et minne

lar meg lugge deg i håret, og du kan
si at det er deilig, at hvert hårstrå er koblet
til noe mer, minner om noe annet, at måten
hvert hårstrå vokser på alltid vil ha noe å gjøre
med denne bevegelsen en natt, en forfyllet natt
på stedet uten adresse, uten tegn til liv fra andre
enn oss, du jeg, fredrik og alle byene vi ikke har besøkt
moss, krakow, praha, nattogene som vi ikke har
kjent slynge seg nedover europa, riste som en gyngestol
i natten, ligge halvvåken med passet i handa, vente på vaktene
og kjenne innrisset av stempelet, lik som jeg lugger deg nå.

Det kom noen midt i en setning, noen tok deg og forsvant,
et fotografi festet til kjøleskapet i en trådformet linje, noe din
mor sa til deg da du var fjorten, noe om et forhold, du jeg noe jeg sa
setningene mine fire glass seinere. Er det deg som sender en myk beskjed
inn ørekanalene, får de små flimmerhårene til å vibrere.

det håndkletørre eller fuktige, nyvaskede flassete, det kan flasse julegateaktig, snøflaklignende hudskjell i håret,
jeg vet ingenting om det lukter femdagersfyll, eplesjampo, dårlige dager, frisørregningene eller tørket gele, du glir ut av denne åpningen som var oss
mellom de lakkerte fingrene mine, lar dine tynne strå av forhornede overhudsceller glippe, lukker en luke, til ingen enkelthår blir igjen.