Det finnes et lite skadedyr ved navn panegyrikken

Hva er bedre enn debutanter som høster oppmerksomhet, romaner som igangsetter debatt og refleksjon, samtidsromaner som tangerer det partikulære ved å eksistere i et her og nå? For la det være sagt, jeg tilhører ikke rekken av litteraturvitere som knebler seg fast til den klassiske kanonrekken og roper at det finnes ingenting som kan måle seg med den tyske romantikken, klassisismen eller lignende. Jeg er tvert i mot svært lei av Vagant-kledde herrer som i offentlige fora markerer revir ved å skrike høyt om samtidslitteraturens manglende tyngde. Men motsatsen er like ille.

Denne vinteren fikk romanen Blind avisanmelderne til å danse synkront over tastaturene. Kritikken falt hovedsakelig som uniforme superlativer. I Klassekampen utløste romanresepsjonen serielle tematiseringer av fenomenet klassereisen, en problematisering som til slutt ble gjentatt til det kjedsommelige. Min hovedinnsigelse er at de fleste anmelderne er delvis uten synsevne i forhold til romanens alvorlige og klare svakhetstrekk. Særlig i Klassekampen blir den tilsynelatende tematikken og ideologien løftet ut av romanen. Det innholdsmessige blir knuget til brystet og nedfelt i trykksverte på trykksverte. Formproblemene utelates nesten helt i diskusjonen.
At Seljestads roman har reist en rekke debatter om klassereisens kår i ulike fora, er selvsagt utelukkende positivt. Men en del journalister fremviser uvitenhet i forhold til at klassereisen har vært et tema gjennom mange hundre år, nedfelt i skjellsettende litterære verker. Individets streben etter sosial aspirasjon, og dets ubønnhørlige fall tilbake, lavere enn den sosiale klassen det oppstod fra, er således gammelt nytt.

Panegyrikken ligner litt på en høylydt forelskelse, forankringsløs som den er i forhold til rasjonalitet og refleksjon. Den minner om en bråkete stemme som skjærer gjennom i det litterære klasserom. Det største problemet er at panegyrikken forstummer annen litteratur, gjør den lydløs. Et slikt faktum blir ekstra trist når den boken som hauses opp og skrives så euforisk om, ikke en gang er god. Likevel får den lov til å suge oppmerksomhet slik at annen litteratur blir tilvist en plass på gangen. Det er sjelden den litteraturen eller de forfatterne som skriker høyest som er blant de beste. Gjennomført god litteratur som Inger Bråtveit, Tomas Espedals to siste og Synne Sun Løes´ romaner forblir delvis i marginalen. Jeg vil vokte meg vel for å kjønne diskursen omkring litteraturresepsjon. Men når mannlige forfattere som skriver om kropp, om kroppslige kolonaliseringer og overgrep stadig meriteres på grunnlag av innholdsmessige aspekter, mens form sjelden bestrebes på å kommenteres i kritikken, så knirker det høylydt i kritikkens grunnmur. For hviskes det ikke allerede om Vesaas debutantpris for samfunnsviteren, og nå forfatter Lars Ove Seljestad?

Men la meg spikre det fast. Blind fortjener anerkjennelse. Store deler av romanen er svært godt skrevet. Skildringen av alt fra svetteslitende fabrikkarbeidere, gjentatte seksuelle kolonialiseringer av kvinnekroppen, samt Kinsarviks gradvis sviktende mentale hygiene er gjort på en til dels mesterlig måte. Også Geir Kinsarviks tunge farsarv, fire generasjoner av smelteverksarbeidere, kollektivtanken er sementert inn i slekten, er gjennomført fremstilt. Og gjennom deler av romanen er /Blind/ svært godt fortalt, i et elegant og lekent språk.

Men godt språk er ikke nok. Det er det tilbakeskuende blikket som er sentralt for fortellerkoden i debutromanen til sosiologen, og nå, forfatteren Lars Ove Seljestad. I /Blind/ møter leseren karakteren Geir Kinsarvik, hittil en akademisk suksess, juniorprofessor i en alder av førti år, fast stilling ved senter for livsløpsforskning i Bremen. Selv er han imidlertid i besittelse av en broket biografi. Ved åpningen av romanen har han nådd bunnen, som mann, som menneske. I så måte er Blind en erindringstyrt forklaring på hvordan og hvorfor. Det blir for enkelt, for lineært og statisk.

Dessuten rammer overtydelighet fortellerkoden. Geir Kinsarvik er allerede etablert som en resignert antihelt idet en meget eksplisitt fortellerstemme skjærer gjennom:”Korleis kan vi tenka oss at Geir Kinsarvik, den vellykka karriereakademikeren har stelt seg slik at han ser døden som den einaste løysinga på livsproblema sine? Professor Kinsarvik hadde rota seg inn i livsproblem og døden sto fram som ei løysing. Og at om ein fjerna det å leve, altså sjølve livet, så ville ikkje problema vera der heller?”I siste del av sitater beveger vi oss altså tilbake til Geir Kinsarviks bevissthet. Men siden dragningen, og dens bakenforliggende motivasjon mot å dø allerede er utførlig skildret, fremstår fortellerinnblandingen som overflødig, og dermed destruktivt slagg. Dette er dessverre representativt for hele komposisjonen.

I romanen overlater Seljestad svært lite til leserens egne refleksjoner, men bokstaveliggjør i stedet romanens motiver. Figuren Geir Kinsarvik er uten tvil bærer av en brukken biografi. Dette speiles dobbelt i ironien av hans virke som livsløpforsker. Denne klare symbolikken blir nærmest overflødig når fortelleren i tillegg må anskueliggjøre dette. ”Han var ekspert på moderne livsløp og biografiske livsfortellingar, men såg ikkje seg sjølv. Såg ikkje sitt eige liv. Han hadde vore blind. Blotta for sjølvinnsikt og sjølvforståing”. Det begrensede, tydelig avgrensede blikket er et motiv som går igjen gjennom hele romanen. Det blir til slutt for repetitivt og banalt. ”Året i USA hadde fått skjell til å falla frå augene hans. Endeleg såg han verda slik ho var”(s.110). Først til slutt er det imidlertid at Kinsarvik ser sin verden så gjennomgående miserabel som den har blitt opptegnet for leseren. For romanes hovedtrope, blindhetsmetaforen, blir for tynn. ”Før han gjekk på festen var [augo] blå. Frå no er dei grå, smale, med tunge augnelokk. På ein kveld lærte han alt om å hata. Andre. Men aller mest seg sjølv. Han var verdilaus”. Dette gjentas til det kjedesommelige og banale, blant annet når Kinsarvik beskrives som ”meir eit offer for sin egen blindskap enn for blind vold”.

Således utslites den finmekanismen som blikk og syn kan ha på symbolplanet ved at metaforen gjentas til den tømmes for verdi.

Bokens kvalitet forringes også av en repeterende billig metaforbruk, ”det var som det gjekk et sukk av lettelse gjennom kaffiposen då kniven bora seg gjennom den tette, blanke jomfruhinna.” og ”I mellomtida hadde /junior/professor Kinsarvik fått ”/junior/” på plass bak lås og stengsle”[mine uthevinger]. Eksemplene fremviser at særlig i de kroppslige skildringene glir det etter hvert nærmest over i det banale: Etter kvart var det som om ho mista seg sjølv. For kvart støyt ho tok i mot frå han var det som om ho gleid lenger og lenger bort frå seg sjølv. Ho som i begynnelsen av forholdet deira hadde flomma over av lyster og safter. Den første tida gjekk ho kontinuerlig med våte flekkar i trusa. Det dreier seg ikke om en litterær moral eller språklig allergi mot et kroppsvulgært språk som går rett på sak. Innvendingen fra denne anmelder bunner i den unyanserte måten det gjøres på. Det minner etter hvert mer om enn dårlig erotisk novelle enn en kvalitetssterk samtidsroman; ”fire pikkar hadde fitta hennar allereie tatt i mot. Fire ladningar med sæd”. Mer generelle floskler som ”Ho hadde strutta som ei solmoden Jaffa-appelsin i påskesola” burde også vært ryddet bort.
.
Dette er altså en roman uten blinde flekker, som flekken i øyet der hvor synsnerven går inn i øyet og synsbildet derfor ikke kan oppfattes. Med andre ord, jeg savner huller, slik at romanen ikke bare forblir en monolog fra forfatterens side, men et dialogisk arbeid som også setter leserens intellekt i sving. På det verste er det som vi her får utdelt et sosiologisk kasus, hvis bakgrunn og forklaringsmodeller så nøstes opp. En annen innvending mot denne romanen er dessuten mangelen på bevegelse. Ved åpningen av romanen er Kinsarvik allerede etablert som en antihelt, og så bruker romanforfatteren så å si resten av boken på å forklare hvorfor.

For denne leseren blir Geir Kinsarvik dessverre mer og mer lik en pappfigur. Jeg savner en større formbevissthet, en fortelling som ikke legger absolutt alle detaljer oppe i dagen i sin slappe komposisjon. Skal en roman innskrive seg i /romankunstens/ sfære fordrer det et helt annet blikk og en evne til å gjemme romanens nøkkel litt mer tilside.

Og jeg savner en litteraturkritikk som tar litteraturen på alvor, som ikke kommersialiserer oppmerksomhetshungrigebøker, men gir stemme til den litteraturen som fortjener det.