Thursday, September 20, 2012
Jeg beholder min Bob Dylan-maske på
"Jeg beholder min Bob Dylan-maske på"
Forfatter: SILJE STAVRUM NOREVIK MARVIN HALLERAKER (tegning)
Pedro Carmona-Alvarez
Juryens begrunnelse:Perdro Carmona-Alvarez har markert seg på den norske og især den bergenske kulturscenen gjennom flere år og via flere uttrykk. Han er kjent som frontfiguer i bandet Sister Sonny og som forfatter, og ga tidligere i år ut bok og plate samtidig. Når Carmona-Alvarez nå tildeles BTs kulturpris, er det også hans innsats som kulturbygger som hedres. Han har vært både frontfigur og bakspiller - litterært som musikalsk. Han har en allsidighet og et engasjement kulturlivet trenger. Og han representerer et miljø som kanskje ikke er så synlig, men veldig viktig for å få frem nye stemmer i det bergenske kulturlivet.
Som liten sang han protestviser og ballader fra borgerkrigen. Han ble fôret opp med politisk engasjement. Barndommen ble avsluttet da han sammen med søsteren og foreldrene flyktet fra Pinochet-regimet til Kolbotn i 1983. Siden pugget Pedro seg inn i det norske språket, og erobret det. Det ga ham den høythengende Sult-prisen for eminent yngre forfatterskap. Det ble piker, vin og hasj. Det ble én hyllemeter med egenproduserte bøker og plater, oppstart av bandet Sister Sonny og solokarriere med Moon Pedro. Foreløpig.
Nå sitter han der, spinkle Pedro med hullete dongeri, drikker sort kaffe, og er velformulert til fingerspissene, drar frem et sitat fra Bob Dylan, etterfulgt av en roman av Julio Cortázar. Han skryter av en svært kortvarig akademisk karriere, og er nådeløs mot sin egen egoisme. Snakker om kjærlighet og makt, om porno, og om det mest langsomme av alt, litteraturen. Han vet ikke at han er kåret til Årets kulturnavn av Bergens Tidende, og at det er derfor vi ringer to dager tidligere.
- Det er vel bedre at dere portretterer meg enn en kjip statsminister, var Pedros svar da.
Det er tretten år siden Pedro ble kjørt over Langfjella av foreldrene. Den gang kom han for å begynne på Skrivekunstakademiet i Hordaland, noe som var en dekkoperasjon for å etablere bandet Sister Sonny. Siden har han blitt i Bergen, vært fødselshjelper for andre musikere, og fremmet nye litterære stemmer i antologien "Signaler".
- Hva husker du fra den første tiden i Bergen?
- En satans tannverk. Dessuten gikk kameraten min og jeg rett på Garage. Der var det oppslag om konsert med Pavement. Det var det beste som kunne skje, gliser Pedro.
Kamerat og bandfelle Lars Christian Heintz har en litt annen versjon:
- Da jeg traff Pedro for første gang høsten 1996, satt han ved et sykkelutleie med kjæresten. Han hadde svær, svart sminke rundt øynene. I dag har han gått fra å være ung og frustrert til å bli en av livets glade gutter.
- Livets glade gutter, hmm, Pedro tygger på betegnelsen.
Siden skal han prate om sorgen som dirrer bak alt han gjør.
- Men om noen år har vært kjipe, har det aldri vært Bergens feil, sier Pedro.
Pedro Carmona-Alvarez. Sist sett i offentligheten da han i februar dobbeltlanserte boken "Hjemmelekser" og soloplaten. Det skal være litt maksimalistisk med Pedro. Han snakker om å sprenge grenser, om hvordan kvantitet kan gå over til kvalitet, at det skjer noe idet man gir slipp på perfeksjonismen og lar det putre og gå.
- Jeg er ekstremt rastløs, og kjeder meg raskt, ting må gå fort, ha tempo. Jeg må virke. Det er det viktige, sier Pedro.
For tiden skriver han på en roman, arbeider med utgivelsen av "Signaler", planlegger ny Sister Sonny-utgivelse, samarbeider med musikeren Sissy Wish og sitt eget musikalske soloprosjekt "Moonpedro".
- Du er ikke redd for å bli utbrent?
- Jeg har gått på en smell så mange ganger at jeg kan forutse det. Jeg jobber helt annerledes nå.
Pedro beskriver tjueårene som en sammenhengende og selvsentrert lang natt. De drakk seg fulle på Sister Sonnys suksess og hver dag var det ut for å drikke øl og snakke om seg selv.
- Vi var svirebrødre mot en slags usynlig fiende som heter voksende dumskap. Som Sonic Youth sa; folk betaler storsummer for å høre musikere tro på seg selv. Jeg er greiere nå enn før, og krever ikke lenger at verden skal kretse om meg. Det viktige er bøkene, gitaren og "sjæresten" min, sier Pedro.
Pedro har rundet 35. Håret gråner i krøllene, men fortsatt ser han ut som en guttunge der han veltalende legger ut om litteratur, om maktovergrep og om språket som løgn satt i system. Entusiasmen gjennomsyrer det Pedro gjør, enten det er ordrike essays om hans favorittmusikere og forfattere, eller når han henter ungdom inn i den litterære varmen.
Gjennom kurset "Poesiforstand" har Pedro formidlet samtidspoesi til ungdom, forsøkt å få dem til å skjønne at tekstene handler om dem, om ensomhet, og om ubesvart forelskelse. Til Bergen offentlige bibliotek kom frivillige gymnaselever. På yrkeslinjene måtte Pedro brette opp ermene selv.
- Det er geriljaarbeid, fiendens område. Jeg får alltid de samme svarene; litteratur er kjedelig. Jeg må få dem til å vrenge hodet. For litteratur er det mest langsomme av det langsomme. Er det ikke noen ganger det er bra med langsomhet, pleier jeg å spørre, og hinte til det seksuelle. Det må ikke alltid gå fort, smiler Pedro.
Han forteller om en skoletime på Radøy. Poesiformidling til hardbarkede verkstedsgutter. Bakerst en gutt som søker oppmerksomhet. Forteller at han liker å lese porno.
- Hva slags porno, spurte jeg da. Da ble han ukomfortabel. Jeg har lest mye pornografi selv, kommenterte jeg. Så tok jeg frem Marquis de Sades virkelig nedverdigende beretning om "Justine". Da kan man begynne å snakke om seksualitetens politikk, og om makt og seksualitet. Det er ofte lurt å begynne i tabuene, det grensesprengende. Så kan man nærme seg vrien samtidspoesi, Tor Ulven, hodeskaller og støv. Det er slitsomt ungdomsarbeid. Men når du får dét blikket, og skjønner at du har trengt gjennom, da er det ubetalelig.
Den som har observert Pedro på hans vagabondske vandring i Bergen, kan ha observert et stilskifte. Kajalen synes å være borte. Også den Bob Dylansk blyanttynne barten og den hvite cowboyhatten har forduftet. Pedro medgir at masker og rollebytter har vært en del av ham.
Men Bob Dylan er fremdeles et uttalt forbilde. Det var faren som introduserte Pedro for Dylan på grunn av protestvisene, og faren har siden alltid angret fordi han mener Dylan gnåler.
- Bob Dylan har påvirket meg altfor mye. Han er et vandrende kunstverk. Jeg beundrer hans kombinasjon av humor og kynisme og hans politiske skarphet, og hans evne til å være kameleon.
Allerede som femtenåring oppdaget Pedro melankoliens mørkemann, Leonard Cohen, og begynte å etterligne hans kjærlighetsdikt. Fordi Cohen kretset dypere rundt kjærlighet, makt og Gud enn andre av popmusikkens skribenter.
"Da jeg var høy på amfetamin og skrev som en engel" siterer Pedro.
Dessuten beundrer han sine foreldre.
- Jeg beundrer dem for deres mot og utholdenhet, for at de kom til en helt ny kultur uten å bukke under. De var jo mye yngre enn jeg er nå. Med tanke på det, føler jeg meg som en drittunge.
Å forlate Chile, og å flytte til Bergen, betegnes som de to mest skjellsettende hendelsene i Pedros liv.
- Barndommen var på mange måter over da jeg var ni. Jeg har sett ting som barn ikke skal se. Lemlestede sjeler, synlige som usynlige, er blitt samtalepartnerne mine, sier Pedro.
Både i essays og dikt tar han opp det storpolitiske. Tidligere har han uttalt at han har et manisk behov for å kartlegge bestialitet.
- Det er nok mange avkappede hender i diktene mine.
- Hvilke drømmer har du for fremtiden?
- Skrive en sinnssykt bra roman, og få utgitt noen av de 50 sangene jeg har ferdig, sier Pedro.
- Men ting krever mye planlegging. Jeg er blitt en kontordame. Jeg skulle gjerne kjøpt søsteren mi og ansatt henne til å styre hele butikken, og ta telefoner, sier Pedro.
- Hvor føler du deg egentlig hjemme, i forfattermiljøet eller blant musikere?
- Det gir kredibilitet å gi ut bøker, og å være klok på en tåkete måte. Det er et språk som er lett å bruke. Men jeg trives kanskje best blant musikere med røverhistorier. Mest hjemme er jeg hos "sjæresten" min.
- Flere nevner kvinnetekket når ditt navn nevnes?
- Ja vel, svarer Pedro småblygt.
Vi forsøker stillhetens retorikk.
Ingenting skjer.
- Hva har du lært om kjærlighet de siste årene?
- Jeg trodde lenge at det var noe man måtte ødelegge aktivt for at det skulle gå opp i en høyere enhet, at den måtte ha overlevd en syndeflod for å være verdt noe. Det hjalp ikke akkurat å ha litteraturen og "onkel" Cohen som lærer. Kjærlighet er et spørsmål om makt. Jeg var mektig før. Man må tåle å føle avmakt.
Selv mener Pedro at det er sorgen som preger det han gjør.
- Ikke en sentimental sorg, men sorg er nok grunntonen. Den type sorg som virker selv om du er på fest. Den type sorg er aldri selvhøytidelig.
fakta
tidligere vinnere
1995: Leif Ove Andsnes
1996: Jo Strømgren
1997: Herborg Kråkevik
1998: Bergljót Jónsdóttir
1999: Jon Fosse
2000: Dagfinn Lyngbø
2001: Gunnar Kvaran
2002: Sondre Lerche
2003: Gunnar Vikene
2004: Thomas Pihl
2005: Trond Høvik
2006: Ellen Ugelvik
silje.norevik@bt.no
© Bergens Tidende
Friday, July 13, 2012
Tiden trasker
Syv måneder har passert, og det er mulig å svare på om det har gått fort eller sakte for å bli forelder er en tilstand, og selv om man lett kan huske hvordan livet var før man ble tre, så er det likevel som alt står stille. Men barnet har løftet seg opp, åler seg gjennom rommene, strekker hodet opp mot vinduet, ser ut mot verden, og minner deg på at tiden tross alt flyter.
Monday, January 23, 2012
happy times
lite slår følelsen av å ha presset ut en vakker og robust gutt som er alldeles ny i verden.
Friday, October 28, 2011
DEN NATTA SOV JEG IKKE
Den natta sov jeg ikke
Den første natta
med et nyfødt barn eller en ny kjæreste
var alle sanser våkne
Jeg hadde kjent sparkene under hjertet
og nå åpnet det seg
Det var deg
En ny kjæreste, kvelden er sen
og to skal lære å være en,
Et nyfødt barn, helt i ro
og en skal lære å være to
Jeg lå inntil deg under nattlampen
og fulgte pusten din
inn i morgentimene
mens du sov
og kjærligheten våknet
Cathrine Grøndahl, "Jeg satte mitt håp til verden"
Den første natta
med et nyfødt barn eller en ny kjæreste
var alle sanser våkne
Jeg hadde kjent sparkene under hjertet
og nå åpnet det seg
Det var deg
En ny kjæreste, kvelden er sen
og to skal lære å være en,
Et nyfødt barn, helt i ro
og en skal lære å være to
Jeg lå inntil deg under nattlampen
og fulgte pusten din
inn i morgentimene
mens du sov
og kjærligheten våknet
Cathrine Grøndahl, "Jeg satte mitt håp til verden"
Thursday, October 13, 2011
Rundtjernet
Det fineste stedet vi noen gang dro
var ei sliten tømmerhoggerkoie oppkalt etter et tjern
ikke stort større enn et vasshøl egentlig.
Vi la madrassene våre på golvet
for å kunne holde rundt hverandre når vi sov.
Jeg våget ikke nevne all muselorten under senga,
som om alle punktumene hadde rast ut av setningene jeg forsøkte å skrive
på den tida.
Og veit du noe rart?
Det var vel akkurat det de hadde.
Om natta flettet jeg fingrene mine i dine
inne på kjøkkenet kunne jeg høre tømmerhoggerne preke,
steike flesk på svartovnen,
tynne ut kaffen med noe blankt
slå bøyde hjerteress i bordet
banne høyt
og juge om kvinnfolk de aldri hadde hatt.
Den natta var første gang jeg tenkte noe om å bli gamle sammen
at vi skulle bli noe som hang igjen i veggene
som ovnssoten etter for lengst døde skogmenn.
Levi Henriksen
var ei sliten tømmerhoggerkoie oppkalt etter et tjern
ikke stort større enn et vasshøl egentlig.
Vi la madrassene våre på golvet
for å kunne holde rundt hverandre når vi sov.
Jeg våget ikke nevne all muselorten under senga,
som om alle punktumene hadde rast ut av setningene jeg forsøkte å skrive
på den tida.
Og veit du noe rart?
Det var vel akkurat det de hadde.
Om natta flettet jeg fingrene mine i dine
inne på kjøkkenet kunne jeg høre tømmerhoggerne preke,
steike flesk på svartovnen,
tynne ut kaffen med noe blankt
slå bøyde hjerteress i bordet
banne høyt
og juge om kvinnfolk de aldri hadde hatt.
Den natta var første gang jeg tenkte noe om å bli gamle sammen
at vi skulle bli noe som hang igjen i veggene
som ovnssoten etter for lengst døde skogmenn.
Levi Henriksen
Thursday, July 28, 2011
Wednesday, July 27, 2011
Vincents
Etter en litt passiv dag - jeg rakk ikke hotellfrokosten, frokosten ble en fettholdig lunsj, pasta carbonara fra kjeden Pica som serverer det aller mest til en billig penge, var humøret litt på sparebluss. Riktignok hadde jeg fått med meg Jødisk museum, men det var for fragmentert og "amatørmessig" til at det ga meg den sammenheng og effekt som den blodige historien til jødiske latviere skulle tilsi. Like ved museet lå en raw food-cafe, og jeg benyttet sjansen til å lese videre i Virginia Woolfs dagbok og slurpe litt flytende banan.
Etter en samtale hjem til Norge og litt mer lesing i nederlandske "Middagen" som jeg ikke helt forstår storheten til, den virker litt for intellektuelt konstruert for meg akkurat nå, som i pretensiøs uten at den språklig eller innholdsmesig lever opp til stilen, så kom jeg frem til at det var på tide å teste litt latvisk gastronomi. Jeg lot meg forlede første kvelden til å prøve en av restaurantene i guideboken, men det var en skuffelse, klassisk østeuropeisk fokus på mye kjøtt og syltede grønnsaker, ikke helt min kopp te.
Denne gangen gikk jeg for det beste jeg kunne finne ifølge anbefalinger på tripadvisor, og jeg ble ikke skuffet. Topp service og god stemning på Vincents. Jeg angrer for at jeg ikke tok et bilde av mannen som kom for å tilberede hvileretten sorbet med flytende nitrogen og frosne bær, tryllekunst og naturfagstime. Dessverre kom jeg ikke så langt som til desserten da sashimi av laks og kamskjell, pluss and tok all min gastronomiske oppmerksomhet. Hittil har jeg bare spist på rimelige steder med blanding av turister og latviere, morsomt å snappe opp alle businessamtalene på Vincents.
I morgen er det siste dagen i Riga, en utrolig fin by som jeg gjerne vil tilbake til. Kunne tenkt meg å leie leilighet, handle maten min selv, og gli inn i befolkningen uten Riga-guiden tett til brystet.
Etter en samtale hjem til Norge og litt mer lesing i nederlandske "Middagen" som jeg ikke helt forstår storheten til, den virker litt for intellektuelt konstruert for meg akkurat nå, som i pretensiøs uten at den språklig eller innholdsmesig lever opp til stilen, så kom jeg frem til at det var på tide å teste litt latvisk gastronomi. Jeg lot meg forlede første kvelden til å prøve en av restaurantene i guideboken, men det var en skuffelse, klassisk østeuropeisk fokus på mye kjøtt og syltede grønnsaker, ikke helt min kopp te.
Denne gangen gikk jeg for det beste jeg kunne finne ifølge anbefalinger på tripadvisor, og jeg ble ikke skuffet. Topp service og god stemning på Vincents. Jeg angrer for at jeg ikke tok et bilde av mannen som kom for å tilberede hvileretten sorbet med flytende nitrogen og frosne bær, tryllekunst og naturfagstime. Dessverre kom jeg ikke så langt som til desserten da sashimi av laks og kamskjell, pluss and tok all min gastronomiske oppmerksomhet. Hittil har jeg bare spist på rimelige steder med blanding av turister og latviere, morsomt å snappe opp alle businessamtalene på Vincents.
I morgen er det siste dagen i Riga, en utrolig fin by som jeg gjerne vil tilbake til. Kunne tenkt meg å leie leilighet, handle maten min selv, og gli inn i befolkningen uten Riga-guiden tett til brystet.
Tuesday, July 26, 2011
Jurmala
Jeg når toget med et nødskrik, det koster 0, 95 lats, som er cirka 10 kroner, og da vet jeg ikke en gang om jeg også har sikret meg returbillett. Det er ikke noe stoppested som heter Jurmala, snarere må man gå i Majori, eller et av de andre omkringliggende stoppene. Før dette skjønner jeg hvor dumt det var å droppe hotellfrokosten og ankomme den travle togstasjonen med bare litt druesukker surklende i blodet. I køen i det lille konditoriet svartner det nesten for meg, denne følelsen før man besvimer, som bare kan reguleres ved å sette seg sporenstreks ned på det kalde terminalgulvet og gjenvinne balansen. Jeg må ha en elendig kroppstermostat, for på toget vedvarer den ekstreme svetten, jeg drypper som en lekk oljeovn, mens de andre passasjerene sitter intetanende med sine indre air conditions intakt.
Jurmala svarer til forventingene, stranden er ikke vanskelig å finne, slik jeg leste på nett. Snarere går jeg gjennom hovedgaten som har mange cafeer og restauranter, og noen stikkelsbærselgere. ( og dessverre også noen vulgære trøndere på tur). De mange feriehusene på min vei nedover stranden har form av forfalne kråkeslott, og jeg skulle gjerne kjøpt ett, hvis handywomantalentet var noe mer fremme i dagen, for de er fantastiske i sin skakke originalitet. Trist at iPhone ligger igjen i Riga med flatt batteri, og man må fotografere med øynene. Stranden er langt fra så overbefolket som jeg hadde fryktet, men det kalde vannet frister ikke til lange svømmeturer, snarere en forsiktig tådypping mellom hver novelle av Lorrie Moore.
Jurmala svarer til forventingene, stranden er ikke vanskelig å finne, slik jeg leste på nett. Snarere går jeg gjennom hovedgaten som har mange cafeer og restauranter, og noen stikkelsbærselgere. ( og dessverre også noen vulgære trøndere på tur). De mange feriehusene på min vei nedover stranden har form av forfalne kråkeslott, og jeg skulle gjerne kjøpt ett, hvis handywomantalentet var noe mer fremme i dagen, for de er fantastiske i sin skakke originalitet. Trist at iPhone ligger igjen i Riga med flatt batteri, og man må fotografere med øynene. Stranden er langt fra så overbefolket som jeg hadde fryktet, men det kalde vannet frister ikke til lange svømmeturer, snarere en forsiktig tådypping mellom hver novelle av Lorrie Moore.
Saturday, July 23, 2011
Natt i Latvia
Taxisjåføren spelar latviske popsongar medan vi køyrer langs autostradaen inn mot byen. Og så, den gamle sviska "Wish you where here". Men akkurat då er det ingen eg saknar, og det er heilt rett å reise åleine. Eg likar å komme til byar, og køyre gjennom industrielle ingenmannsland, angripe byen from the wrong side. Eg liker det ikkje fullt så godt når klokka har slege midnatt, og reiser i min raudaste sommerkjole fordi eg ikkje veit betre enn å ønske meg solskin, og vér som ikkje er som i Bergen. Men alt kjennes trygt når eg sit i førarsetet med ein tjukk latvisk sjåfør som krev knappe 3 lats for turen, det vil seie 33 kroner, medan den latviske radiostasjonen spelar frosne popsongar. Eg høyrer den stille summinga frå dei andre passasjerane, indoeuropeiske lydar, men mest av alt ser eg innover mot midnattsmørket som omgjev oss og kjenner på ein fridom eg ikkje visste fantes her og no.
Sunday, July 03, 2011
Undskyld at jeg ringer så sent.
Den tid er åbenbart forbi
hvor jeg følte meg som noget særligt
ved at være hvem som helst
i verdens endeløse transithal
og hotellernes tristhed
ligefrem var en del af magien.
For da jeg er for et øjeblik siden
sad og kiggede ned
på mine ikke længere unge hænder
blev jeg grebet af rædsel
for måske aldrig mere
at høre din stemme genkende min
hvis jeg lagde mig til å sove
i det alt for hvide sengetøj
på værelse 1007
Søren Ulrik Thomsen, "Rystet spejl", 2011
Den tid er åbenbart forbi
hvor jeg følte meg som noget særligt
ved at være hvem som helst
i verdens endeløse transithal
og hotellernes tristhed
ligefrem var en del af magien.
For da jeg er for et øjeblik siden
sad og kiggede ned
på mine ikke længere unge hænder
blev jeg grebet af rædsel
for måske aldrig mere
at høre din stemme genkende min
hvis jeg lagde mig til å sove
i det alt for hvide sengetøj
på værelse 1007
Søren Ulrik Thomsen, "Rystet spejl", 2011
Thursday, June 23, 2011
Det vakkelvorne køkkenbord
jeg sidder og skriver dette ved
kunne uden tvivl være udført bedre
og det samme kan sikkert siges om digtet
og om så meget andet
i denne ramponerede verden
som lige nøjagtigt fungerer
så længe man lapper manden sammen med kvinden
fornuften med troen
og de onde drømme med kontorarbejde.
Og måske kunne også dagen i dag
hvor det styrtede ned fra morgen til aften
og jeg modtog dit gennemblødte brev
have været en anelse bedre.
Men dagen i dag var ikke "måske"
den var der
og så var den væk.
Derfor var dagen i dag den bedste.
Søren Ulrik Thomsen, "Rystet spejl", Gyldendal 2011
jeg sidder og skriver dette ved
kunne uden tvivl være udført bedre
og det samme kan sikkert siges om digtet
og om så meget andet
i denne ramponerede verden
som lige nøjagtigt fungerer
så længe man lapper manden sammen med kvinden
fornuften med troen
og de onde drømme med kontorarbejde.
Og måske kunne også dagen i dag
hvor det styrtede ned fra morgen til aften
og jeg modtog dit gennemblødte brev
have været en anelse bedre.
Men dagen i dag var ikke "måske"
den var der
og så var den væk.
Derfor var dagen i dag den bedste.
Søren Ulrik Thomsen, "Rystet spejl", Gyldendal 2011
Sunday, May 22, 2011
Åkej
Åkej.
Jag är misslyckad.
Åkej.
Jag klarar inte opp det här.
Åkej.
Jag har en annan rytm.
Åkej. Åkej.
Åkej.
Man är väl fel person.
Åkej.
Av fel kön.
Åkej.
I fel roll.
Åkej.
I fel ålder
på fel plats
vid fel tidpunkt
på galen planet.
Hängig på morron.
Åkej.
Döle vid lunchdags.
Åkej.
Färdig vid middan.
Åkej
Åkej åkej
det är väl hösten
eller vintern
eller våren
eller välfärden
nån bristsjukdom
eller
jag har en annan rytm
åkej
åkej åkej
jag ska försöka bättra mej
jag ska försöka som
den dära statsrådsfrun i reportaget
förra veckan
yeh
eller som den med nie barn
som jobbar heldag
och dessutom bakar vörtlimper
och tjänar extraknäck på kåserier
yeh åkej
åkej
och tänk på alla dom i Norrland
som får bära vatten långa vägar
medan spisen ryker in och gröten möglar
tänk på dom
åkej
och tänk på dom i Spanien
och negrerna i Afrika
och tänk på Gittan som blev lämnad ensam
med ett koppel slitvargar i värsta åldern
och som är för stolt att gå till socialen
och dom ska ju ha som alla andra ungar har
och tänk på sjukvårdspersonalen
vad dom orkar
yeh
åkej
åkej
jag ska försöka bättra mej
i morron ska jag gå till jobbet
yeh
åkej
och engagera mej
verkligen engagera mej
och vara bussebussig mot den lilla nya
yeh
åkej
och skriva brev till mormor
och till Doris och till Kalle
äntligen
åkej
och ägna mej
verkligen ägna mej
åkej åkej
och få en tid hos tandläkarn
åkej
och gå till biblioteket
äntligen
åkej
och låna alla böcker
som man måste läsa ju
ja hjälp
åkej
och börja föra kassabok
och börja läsa ryska
och koka äppelmarmelad
och repetera tyska
och måla kryddhyllan i någon piffig raffig färg
åkej
och laga någon liten piffig raffig rätt
till TV:s panorama
yeh åkej
och dammsuga bilen förstås
och vädra garderoben förstås
och sy den dära tevärmarn
jag tänkt så länge
äntligen
åkej
åkej åkej
och verkligen ägna mej
verkligen engagera mej
och vara på ett jättefint humör
åkej
åkej åkej
men det får bli en annan dag
åkej
just nu har jag inte lust till någonting alls
nehej
jag är väl missanpassad
misslyckad
åkej
jag tror jag lika gärna får och hänger mej
över en Allers eller Damernas
åkej
nu sticker jag och dränker mej
i drömmen om att vara en av dom som orkar med
och lyckas
yeh åkej
åkej
åkej
jag passar ändå ingenstans
jag går och knyter mej
- Sonja Åkesson
Jag är misslyckad.
Åkej.
Jag klarar inte opp det här.
Åkej.
Jag har en annan rytm.
Åkej. Åkej.
Åkej.
Man är väl fel person.
Åkej.
Av fel kön.
Åkej.
I fel roll.
Åkej.
I fel ålder
på fel plats
vid fel tidpunkt
på galen planet.
Hängig på morron.
Åkej.
Döle vid lunchdags.
Åkej.
Färdig vid middan.
Åkej
Åkej åkej
det är väl hösten
eller vintern
eller våren
eller välfärden
nån bristsjukdom
eller
jag har en annan rytm
åkej
åkej åkej
jag ska försöka bättra mej
jag ska försöka som
den dära statsrådsfrun i reportaget
förra veckan
yeh
eller som den med nie barn
som jobbar heldag
och dessutom bakar vörtlimper
och tjänar extraknäck på kåserier
yeh åkej
åkej
och tänk på alla dom i Norrland
som får bära vatten långa vägar
medan spisen ryker in och gröten möglar
tänk på dom
åkej
och tänk på dom i Spanien
och negrerna i Afrika
och tänk på Gittan som blev lämnad ensam
med ett koppel slitvargar i värsta åldern
och som är för stolt att gå till socialen
och dom ska ju ha som alla andra ungar har
och tänk på sjukvårdspersonalen
vad dom orkar
yeh
åkej
åkej
jag ska försöka bättra mej
i morron ska jag gå till jobbet
yeh
åkej
och engagera mej
verkligen engagera mej
och vara bussebussig mot den lilla nya
yeh
åkej
och skriva brev till mormor
och till Doris och till Kalle
äntligen
åkej
och ägna mej
verkligen ägna mej
åkej åkej
och få en tid hos tandläkarn
åkej
och gå till biblioteket
äntligen
åkej
och låna alla böcker
som man måste läsa ju
ja hjälp
åkej
och börja föra kassabok
och börja läsa ryska
och koka äppelmarmelad
och repetera tyska
och måla kryddhyllan i någon piffig raffig färg
åkej
och laga någon liten piffig raffig rätt
till TV:s panorama
yeh åkej
och dammsuga bilen förstås
och vädra garderoben förstås
och sy den dära tevärmarn
jag tänkt så länge
äntligen
åkej
åkej åkej
och verkligen ägna mej
verkligen engagera mej
och vara på ett jättefint humör
åkej
åkej åkej
men det får bli en annan dag
åkej
just nu har jag inte lust till någonting alls
nehej
jag är väl missanpassad
misslyckad
åkej
jag tror jag lika gärna får och hänger mej
över en Allers eller Damernas
åkej
nu sticker jag och dränker mej
i drömmen om att vara en av dom som orkar med
och lyckas
yeh åkej
åkej
åkej
jag passar ändå ingenstans
jag går och knyter mej
- Sonja Åkesson
Saturday, May 21, 2011
Blander dagbok med greske myter
Nordisk Råd-nominerte Morten Søndergaard dro til Italia for å bli språkløs. Nå er han blitt mer ærlig i diktene sine. "Morten Søndergaard, how would you introduce yourself and your poetry?" ble den danske forfatteren nylig spurt.
"Det er et vanskelig spørsmål, men jeg skriver om livet, døden og kjærligheten, i den rekkefølgen, og alt imellom", svarte Morten Søndergaard.
Den danske poeten er på Lillehammer for å gå. Han er der for å gå sammen med Tomas Espedal, og for å lese fra "Et skridt i den rigtige retning". Diktsamlingen er hans tiende, og sikret nominasjon til Nordisk Råds litteraturpris. Her arbeider han med bloggsjangeren, "Natblog" og "Dagblog".
"Jeg var nervøs, men operationen gik rimeligt. En lille knude som vokser, i vævet, i sproget. Fedtsproget. Må finde en reol til alle de bøger Franca slæber herhen i sin postsæk. Leser som en snægel".
- Hvorfor den dagbokliknende formen?
- Egentlig var det et eksperiment som jeg ikke tenkte å utgi, en slags loggbok som man har på skipene. Det var et forsøk på å være helt ærlig, og åpne opp et større rom i diktene, sier Søndergaard.
I sin siste bok forener Søndergaard hverdagslige hendelser, å smøre matpakker, gre barnas hår, med mer litterære og mytiske utsagn. Den greske myten om Orfevs som skal hente sin Evrydike fra dødsriket, er blitt stående som en myte på diktningen. Orfevs får hente henne på betingelse av at han ikke snur seg mot henne på veien. Men han motstår ikke fristelsen, og hun er tapt for evig.
Hos Søndergaard er Orfevs og Evrydike på ferie i Napoli, eller de bor i København og oppringes fra Disneyland.
- Hva er det som gjør at du oppholder deg i så kjente myter?
- Myter er små maskiner som er gode å tenke med. Mytene er glemte, men vet mye om oss. Flaskeposter som vi kan spore, sier forfatteren.
Så begynner han å snakke om varder hvor det ligger små vardeberetninger; beskjeder, og tidvis mat til den som ankommer. Han tenker på denne kunnskapen som et slags kulturens depot.
- Og det er jo det som skjer når jeg kan lese kinesiske dikt som er 700 år gamle. Det blir som ordkofferter, sier Søndergaard.
Ordet "koffert" dukker stadig opp i Søndergaards dikt. I boken "Bier dør sovende" heter det:
"Så blev det oktober, og kærligheden kom, som alltid uventet, og stillede sine kufferter ind i vores hjerter".
For åtte år siden flyttet han til Toscana i Italia, for å oppsøke en språkløshet. Han beskriver hvordan språket nesten ble noe fysisk. Også kroppen har sin plass i Søndergaards skrift.
- I vår bevissthet lever vi evig, men bevisstheten er stengt inne i en dødelig kropp. Det skaper friksjon. Dette paradokset har skapt mye poesi, og våre eksistensielle problemer stammer fra dette faktum. I det moderne er kroppen blitt en fiende, vi må holde den gående og gående; ved å jogge og å spise helsemessig, sier Søndergaard.
Han forteller at de beste diktene blir til når han egentlig ikke har tenkt å skrive dikt, som på vei ut døren. Tilbake i Danmark er det like gjerne hverdagsklisjéene, et ord snappet fra mannen på bussen som inspirerer Søndergaard, like fullt som evolusjonsteori og vitenskap. Han kaller diktet en form for "skjønn erkjennelse", et sted mellom lyd og betydning.
- Dessuten er poesien et felt av frihet. Det er ingen penger involvert, og det er veldig sjeldent i vår sivilisasjon. Frihet er et ekstremt belastet ord, tenk på alle gangene politikerne bruker det. President Bush brukte det 27 ganger i sin andre tale. Men i poesien er friheten reell.
Poesien er å ikke kikke den andre vei, men stirre livet i øynene
Morten Søndergaard
Bergens Tidende, mai 2007. SSN
"Det er et vanskelig spørsmål, men jeg skriver om livet, døden og kjærligheten, i den rekkefølgen, og alt imellom", svarte Morten Søndergaard.
Den danske poeten er på Lillehammer for å gå. Han er der for å gå sammen med Tomas Espedal, og for å lese fra "Et skridt i den rigtige retning". Diktsamlingen er hans tiende, og sikret nominasjon til Nordisk Råds litteraturpris. Her arbeider han med bloggsjangeren, "Natblog" og "Dagblog".
"Jeg var nervøs, men operationen gik rimeligt. En lille knude som vokser, i vævet, i sproget. Fedtsproget. Må finde en reol til alle de bøger Franca slæber herhen i sin postsæk. Leser som en snægel".
- Hvorfor den dagbokliknende formen?
- Egentlig var det et eksperiment som jeg ikke tenkte å utgi, en slags loggbok som man har på skipene. Det var et forsøk på å være helt ærlig, og åpne opp et større rom i diktene, sier Søndergaard.
I sin siste bok forener Søndergaard hverdagslige hendelser, å smøre matpakker, gre barnas hår, med mer litterære og mytiske utsagn. Den greske myten om Orfevs som skal hente sin Evrydike fra dødsriket, er blitt stående som en myte på diktningen. Orfevs får hente henne på betingelse av at han ikke snur seg mot henne på veien. Men han motstår ikke fristelsen, og hun er tapt for evig.
Hos Søndergaard er Orfevs og Evrydike på ferie i Napoli, eller de bor i København og oppringes fra Disneyland.
- Hva er det som gjør at du oppholder deg i så kjente myter?
- Myter er små maskiner som er gode å tenke med. Mytene er glemte, men vet mye om oss. Flaskeposter som vi kan spore, sier forfatteren.
Så begynner han å snakke om varder hvor det ligger små vardeberetninger; beskjeder, og tidvis mat til den som ankommer. Han tenker på denne kunnskapen som et slags kulturens depot.
- Og det er jo det som skjer når jeg kan lese kinesiske dikt som er 700 år gamle. Det blir som ordkofferter, sier Søndergaard.
Ordet "koffert" dukker stadig opp i Søndergaards dikt. I boken "Bier dør sovende" heter det:
"Så blev det oktober, og kærligheden kom, som alltid uventet, og stillede sine kufferter ind i vores hjerter".
For åtte år siden flyttet han til Toscana i Italia, for å oppsøke en språkløshet. Han beskriver hvordan språket nesten ble noe fysisk. Også kroppen har sin plass i Søndergaards skrift.
- I vår bevissthet lever vi evig, men bevisstheten er stengt inne i en dødelig kropp. Det skaper friksjon. Dette paradokset har skapt mye poesi, og våre eksistensielle problemer stammer fra dette faktum. I det moderne er kroppen blitt en fiende, vi må holde den gående og gående; ved å jogge og å spise helsemessig, sier Søndergaard.
Han forteller at de beste diktene blir til når han egentlig ikke har tenkt å skrive dikt, som på vei ut døren. Tilbake i Danmark er det like gjerne hverdagsklisjéene, et ord snappet fra mannen på bussen som inspirerer Søndergaard, like fullt som evolusjonsteori og vitenskap. Han kaller diktet en form for "skjønn erkjennelse", et sted mellom lyd og betydning.
- Dessuten er poesien et felt av frihet. Det er ingen penger involvert, og det er veldig sjeldent i vår sivilisasjon. Frihet er et ekstremt belastet ord, tenk på alle gangene politikerne bruker det. President Bush brukte det 27 ganger i sin andre tale. Men i poesien er friheten reell.
Poesien er å ikke kikke den andre vei, men stirre livet i øynene
Morten Søndergaard
Bergens Tidende, mai 2007. SSN
Tuesday, March 22, 2011
anmeldelse av Pax
Hjerte og smerte
Annette Sjursen
”Pax”
Roman Kagge Forlag
Årets litterære kalkun?
Det kan virke tidlig å utpeke årets svakeste utgivelser allerede før
februarsnøen er borte. Men Annette Sjursens debut ”Pax” mangler det
meste: en troverdig historie, et nyansert språk og et håndgripelig
komposisjonsprinsipp. Ikke desto mindre blir boken allerede på
innbretten markedsført som spillefilm i løpet av året med
”stjerneskuespillere” som Ane Dahl Torp og Pia Tjelta. Det er å håpe
på at produksjonsteamet foretar en grundig gjennomgang av manus for
dette er foreløpig en tynn suppe.
Romanens utgangspunkt er en flyreise som fletter sammen skjebnene til
åtte personer som har mer å gjøre med hverandre enn noen av de selv
aner. I grunnen er dette en god idé siden en flytur for de fleste av
oss igangsetter eksistensielle refleksjoner siden døden fremstår som
en tenkt utgang. Og i ”Pax” blir det også i realiteten dramatisk
fordi motoren eksploderer mens flyet er på vei fra London til Oslo.
Ombord på flyet er den norske kirurgen Erik som har mislykket i
operasjonen av pasienten Jac hvis hjerte nå er på flyet, og det er
samtidig også avdøde Jacs ekskone (!). En serie tilfeldigheter fører
disse levende og døde menneskene sammen på samme flyavgang, utrolig
nok. Men det er altså ikke episodeguiden til en sekvens av såpeoperaen
Hotell Cæsar vi er vitne til, men en forsøksvis seriøs og
eksistensiell norsk debutroman. I tillegg finner jeg det svært
merkelig at ”En i teamet holder på å plassere metallboksen med Jacs
hjerte i bagasjehyllen”. Er det vanlig for et transplantasjonsteam å
frakte et hjerte uvørent i hattehyllen på et ordinært passasjerfly?
Det går selvsagt galt, hva annet kan en vente?
Språket skjemmes av en nærmest profetisk fortellerstemme som vet bedre
enn alle passasjerene til sammen, og som får en til å lure på om det
er en religiøs tekst en har gitt seg i befatning med. Melodramatiske
er vi alle i blant, men det blir ikke nødvendigvis stor litteratur av
det: ”Noen av passasjerene på flytrappen husket hvor sterkt de elsket
livet da de trodde de skulle dø, noen er allerede i ferd med å glemme
det, og noen få har bestemt seg for å forandre livet sitt. Det ville
bli som en pil, uten omveier mot målet. De har forstått hva de vil og
at det bare er de selv som kan hindre dem, ingen andre”.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Annette Sjursen
”Pax”
Roman Kagge Forlag
Årets litterære kalkun?
Det kan virke tidlig å utpeke årets svakeste utgivelser allerede før
februarsnøen er borte. Men Annette Sjursens debut ”Pax” mangler det
meste: en troverdig historie, et nyansert språk og et håndgripelig
komposisjonsprinsipp. Ikke desto mindre blir boken allerede på
innbretten markedsført som spillefilm i løpet av året med
”stjerneskuespillere” som Ane Dahl Torp og Pia Tjelta. Det er å håpe
på at produksjonsteamet foretar en grundig gjennomgang av manus for
dette er foreløpig en tynn suppe.
Romanens utgangspunkt er en flyreise som fletter sammen skjebnene til
åtte personer som har mer å gjøre med hverandre enn noen av de selv
aner. I grunnen er dette en god idé siden en flytur for de fleste av
oss igangsetter eksistensielle refleksjoner siden døden fremstår som
en tenkt utgang. Og i ”Pax” blir det også i realiteten dramatisk
fordi motoren eksploderer mens flyet er på vei fra London til Oslo.
Ombord på flyet er den norske kirurgen Erik som har mislykket i
operasjonen av pasienten Jac hvis hjerte nå er på flyet, og det er
samtidig også avdøde Jacs ekskone (!). En serie tilfeldigheter fører
disse levende og døde menneskene sammen på samme flyavgang, utrolig
nok. Men det er altså ikke episodeguiden til en sekvens av såpeoperaen
Hotell Cæsar vi er vitne til, men en forsøksvis seriøs og
eksistensiell norsk debutroman. I tillegg finner jeg det svært
merkelig at ”En i teamet holder på å plassere metallboksen med Jacs
hjerte i bagasjehyllen”. Er det vanlig for et transplantasjonsteam å
frakte et hjerte uvørent i hattehyllen på et ordinært passasjerfly?
Det går selvsagt galt, hva annet kan en vente?
Språket skjemmes av en nærmest profetisk fortellerstemme som vet bedre
enn alle passasjerene til sammen, og som får en til å lure på om det
er en religiøs tekst en har gitt seg i befatning med. Melodramatiske
er vi alle i blant, men det blir ikke nødvendigvis stor litteratur av
det: ”Noen av passasjerene på flytrappen husket hvor sterkt de elsket
livet da de trodde de skulle dø, noen er allerede i ferd med å glemme
det, og noen få har bestemt seg for å forandre livet sitt. Det ville
bli som en pil, uten omveier mot målet. De har forstått hva de vil og
at det bare er de selv som kan hindre dem, ingen andre”.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Monday, October 04, 2010
Mislykket satire
Arild Rein
«Den evige fred»
Roman Samlaget
Forkvaklet tekst om forfall
Stavangerforfatteren Arild Rein har høstet til dels gode anmeldelser for sin mørke og dystopiske heimstaddiktning, trilogien fra oljebyens natteside. Han er ikke mindre mørk i sin nyeste roman "Den evige fred", men uten at jeg får lyst til å tegne abonnement i Reins engere fanskare i kritikerklubben grei. Denne gang gir Rein fortellerperspektiv til en hund, nemlig likhunden Harry, men det er uvisst hva dette hundeperspektivet har å tilføre fortellingen som foregår i Stortingets indre og (her) demoraliserte gemakker. Det er rett før jul i 2021 og stortingsfolket har låst seg inne, og her er en orgie i fyll, utveksling av kroppslige eksesser og dekadanse. Arild Rein legger sine umiskjennelige og systemkritiske punchlines i munnen på flere av de kopulerende stortingspolitikerene, og da kan det høres slik ut: "Me fann eit skrapelodd på bakken på botnen av Nordsjøen som ga oss full pott. Olja og rikdommen vår er ikkje noko anna enn ei kombinert jule-, nyttårs- og bursdagsgåve fra naturen si side, ein dritpakke av gull som låg gøymd under jordskorpa og blei oppdaga ved at nokon brukte tannlegeboret sitt nærmast i blinde - og ved eit himmelstormande lykketreff - trefte ein oljenerve". På slike punkter i teksten er det også at Arild Rein evner å treffe en nerve som kan fungere satirisk og der hans dom over oljenasjonen Norge kan fungere tankevekkende, kritisk - og det på en spissformulert måte.
Dessverre er ikke sitatet betegnende for teksten som helhet. Snarere opplever jeg at Rein går på tomgang i sin fremstilling av trash nation Norge. Hvis samfunnet er så vulgarisert og penetrert av elendighet som Rein med sin skjønnlitterære tekst hevder, fungerer det dårlig å la teksten forfalle i samme grad med overdreven bruk av tidlige sædavganger og forslitte navn på det mannlige kjønnsorgan. Jeg savner språklig spenst, fortellingens driv og en vilje til kritikk som er større en fortelling som kunne vært skrevet i den dypeste rødvinsrus. Det blir fort kjedelig å følge likhunden Harry. Han har i alle fall ikke fått snusen på satire. I det hele tatt mener jeg et kvalitetssterkt forlag som Samlaget her burde tatt et mer tydelig grep. Det er slett ikke gull alt som kommer fra etablerte forfattere. Dette er heller ikke god gråstein.
SILJE STAVRUM NOREVIK ( publisert i Bergens Tidene 4.10.)
«Den evige fred»
Roman Samlaget
Forkvaklet tekst om forfall
Stavangerforfatteren Arild Rein har høstet til dels gode anmeldelser for sin mørke og dystopiske heimstaddiktning, trilogien fra oljebyens natteside. Han er ikke mindre mørk i sin nyeste roman "Den evige fred", men uten at jeg får lyst til å tegne abonnement i Reins engere fanskare i kritikerklubben grei. Denne gang gir Rein fortellerperspektiv til en hund, nemlig likhunden Harry, men det er uvisst hva dette hundeperspektivet har å tilføre fortellingen som foregår i Stortingets indre og (her) demoraliserte gemakker. Det er rett før jul i 2021 og stortingsfolket har låst seg inne, og her er en orgie i fyll, utveksling av kroppslige eksesser og dekadanse. Arild Rein legger sine umiskjennelige og systemkritiske punchlines i munnen på flere av de kopulerende stortingspolitikerene, og da kan det høres slik ut: "Me fann eit skrapelodd på bakken på botnen av Nordsjøen som ga oss full pott. Olja og rikdommen vår er ikkje noko anna enn ei kombinert jule-, nyttårs- og bursdagsgåve fra naturen si side, ein dritpakke av gull som låg gøymd under jordskorpa og blei oppdaga ved at nokon brukte tannlegeboret sitt nærmast i blinde - og ved eit himmelstormande lykketreff - trefte ein oljenerve". På slike punkter i teksten er det også at Arild Rein evner å treffe en nerve som kan fungere satirisk og der hans dom over oljenasjonen Norge kan fungere tankevekkende, kritisk - og det på en spissformulert måte.
Dessverre er ikke sitatet betegnende for teksten som helhet. Snarere opplever jeg at Rein går på tomgang i sin fremstilling av trash nation Norge. Hvis samfunnet er så vulgarisert og penetrert av elendighet som Rein med sin skjønnlitterære tekst hevder, fungerer det dårlig å la teksten forfalle i samme grad med overdreven bruk av tidlige sædavganger og forslitte navn på det mannlige kjønnsorgan. Jeg savner språklig spenst, fortellingens driv og en vilje til kritikk som er større en fortelling som kunne vært skrevet i den dypeste rødvinsrus. Det blir fort kjedelig å følge likhunden Harry. Han har i alle fall ikke fått snusen på satire. I det hele tatt mener jeg et kvalitetssterkt forlag som Samlaget her burde tatt et mer tydelig grep. Det er slett ikke gull alt som kommer fra etablerte forfattere. Dette er heller ikke god gråstein.
SILJE STAVRUM NOREVIK ( publisert i Bergens Tidene 4.10.)
Monday, September 27, 2010
Tove Nilsen på sitt aller beste
«Nede i himmelen»
Roman Oktober
Melankolsk blikk mot blokken på Bøler
Barndomsskildringer får mye pepper fra litteraturkritikere. Protestene går ut på at barndomsskildringer lett blir apolitiske og navlebeskuende portretter som tilsynelatende fungerer best som terapi for forfatteren selv, og ikke evner å se utover sitt eget univers. Uansett anklagen er barndommen som motiv neppe et ferdigtygget topos. Og godt er det, for så lenge barndom er noe vi alle bærer på, preges av og vender tilbake til – skulle det inneholde tilstrekkelig eksistensielt og litterært sprengstoff. I alle fall om forfatteren vet å forvalte det godt nok. Det klarer Tove Nilsen til fingerspissene med «Nede i himmelen».
28 år etter den epokegjørende oppvekstskildringen "Skyskraperengler" er Tove Nilsen tilbake med mer blues fra Bøler. Denne gang er det den voksne fortelleren som ser tilbake på en tid som er tapt og et drabantbylandskap som er forlatt. Året er 1968 og den kommende månelandingen er verdensbegivenheten som forbinder drabantbyen Bøler med universet. Romanen beskriver hovedpersonen Toves seksuelle oppvåkning, erotiske møter med kameraten, «outsideren» Goggen som senere sendes til guttehjem på Bastøy, vennskap og skoleliv. Ikke minst er skildringen nærgående i beskrivelsene av blokklivet på Bøler under en nærmest Tolstojsk parole om at «alle familier er ulykkelige på sin måte». Mens Goggens dysfunksjonelle familie er kjent for alle og oppe i dagen, er hovedpersonens Tove dirrende uro over eskalerende krangler og disharmoni i hjemmet, mer noe som holdes skjult under overflaten. Her oppstår også samholdet mellom de to hovedpersonene som får så forskjellig skjebne, men også svik og sjalusi er viktige motiver i Tove Nilsens fjerde bok fra skyskraperuniverset i drabantbyen.
Tove Nilsens fremste styrke som forfatter er hvordan hun med tilsynelatende letthet vandrer 40 år tilbake i tid og forener den ungdommelige opplevelsen med den voksne fortellerens mer melankolske blikk. Slik klarer hun å svøpe et erindringens mørke over den mer energiske teksten om oppveksten på Bøler, om familiehemmelighetene til Goggen og Tove som speiles i hverandre. I følge et intervju skal tittelen «Nede i himmelen» spille på det øyeblikk Neil Armstrong og co dro tilbake fra månen og skuet månen under seg, men fremviser også den dirrende ambivalensen som gjennomsyrer teksten - «Om himmelen er noe sted, må den være her. Likevel kan det være et helvete».
Og for tilhengere av Skyskraper-kvartetten: det er slett ikke sikkert at Tove Nilsen er ferdig med beskrivelsen av eksistensens blues og ekstase på Bøler. Det er i alle fall sikkert at hun har truffet blink med stoffet, kanskje fordi det rommer så mye mer enn en blokkleilighetskildring, og fordi det finnes en flik av både Tove og Goggen i oss alle: «Så mye lyd og så stor taushet. Så få ord, eller verre, en sånn umulighet i ordene, et sånt stengsel i språket. Om Goggens historie var blitt vesenet hans, eller om vesenet førte til historien, ingen vet, og det spiller ingen rolle, det er bare jeg som ikke kan glemme tausheten fordi jeg aldri slutter å lure på om det var i den vi møttes.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Roman Oktober
Igjen har Tove Nilsen truffet blink med sin beskrivelse av blues og ekstase på Bøler
Melankolsk blikk mot blokken på Bøler
Barndomsskildringer får mye pepper fra litteraturkritikere. Protestene går ut på at barndomsskildringer lett blir apolitiske og navlebeskuende portretter som tilsynelatende fungerer best som terapi for forfatteren selv, og ikke evner å se utover sitt eget univers. Uansett anklagen er barndommen som motiv neppe et ferdigtygget topos. Og godt er det, for så lenge barndom er noe vi alle bærer på, preges av og vender tilbake til – skulle det inneholde tilstrekkelig eksistensielt og litterært sprengstoff. I alle fall om forfatteren vet å forvalte det godt nok. Det klarer Tove Nilsen til fingerspissene med «Nede i himmelen».
28 år etter den epokegjørende oppvekstskildringen "Skyskraperengler" er Tove Nilsen tilbake med mer blues fra Bøler. Denne gang er det den voksne fortelleren som ser tilbake på en tid som er tapt og et drabantbylandskap som er forlatt. Året er 1968 og den kommende månelandingen er verdensbegivenheten som forbinder drabantbyen Bøler med universet. Romanen beskriver hovedpersonen Toves seksuelle oppvåkning, erotiske møter med kameraten, «outsideren» Goggen som senere sendes til guttehjem på Bastøy, vennskap og skoleliv. Ikke minst er skildringen nærgående i beskrivelsene av blokklivet på Bøler under en nærmest Tolstojsk parole om at «alle familier er ulykkelige på sin måte». Mens Goggens dysfunksjonelle familie er kjent for alle og oppe i dagen, er hovedpersonens Tove dirrende uro over eskalerende krangler og disharmoni i hjemmet, mer noe som holdes skjult under overflaten. Her oppstår også samholdet mellom de to hovedpersonene som får så forskjellig skjebne, men også svik og sjalusi er viktige motiver i Tove Nilsens fjerde bok fra skyskraperuniverset i drabantbyen.
Tove Nilsens fremste styrke som forfatter er hvordan hun med tilsynelatende letthet vandrer 40 år tilbake i tid og forener den ungdommelige opplevelsen med den voksne fortellerens mer melankolske blikk. Slik klarer hun å svøpe et erindringens mørke over den mer energiske teksten om oppveksten på Bøler, om familiehemmelighetene til Goggen og Tove som speiles i hverandre. I følge et intervju skal tittelen «Nede i himmelen» spille på det øyeblikk Neil Armstrong og co dro tilbake fra månen og skuet månen under seg, men fremviser også den dirrende ambivalensen som gjennomsyrer teksten - «Om himmelen er noe sted, må den være her. Likevel kan det være et helvete».
Og for tilhengere av Skyskraper-kvartetten: det er slett ikke sikkert at Tove Nilsen er ferdig med beskrivelsen av eksistensens blues og ekstase på Bøler. Det er i alle fall sikkert at hun har truffet blink med stoffet, kanskje fordi det rommer så mye mer enn en blokkleilighetskildring, og fordi det finnes en flik av både Tove og Goggen i oss alle: «Så mye lyd og så stor taushet. Så få ord, eller verre, en sånn umulighet i ordene, et sånt stengsel i språket. Om Goggens historie var blitt vesenet hans, eller om vesenet førte til historien, ingen vet, og det spiller ingen rolle, det er bare jeg som ikke kan glemme tausheten fordi jeg aldri slutter å lure på om det var i den vi møttes.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Monday, September 20, 2010
Dokumentar med sminke
Ivo de Figueiredo
"Mysteriet Ingeborg Køber"
Dokumentar
Aschehoug
Sjangerforvirret prosjekt
Historiker Ivo de Figueiredo har skrevet en dokumentar som for tiden er høyaktuell i lys
av debatten om prinsesses Mãrthas angivelige kontakt med døde. "Mysteriet Ingeborg Køber"
handler om kvinnen fra Fredrikstad som på 1930-tallet var et av Nord-Europas mest kjente spiritistmedier.
Figueiredo bruker mye tid på å dokumentere Købers såkalte "sansefabrikk" og har gjort et svært grundig og etterrettelig
forarbeid, noe hans doktorgradslange kildeliste bakerst i boken bevitner. Likevel er jeg ikke overbevist om at prosjektet
er vellykket.
Den dramaturgiske listen høyt når leseren loves "En sann historie om spiritsme, kjærlighet og et
mulig mord". Leseren får inntrykk av at Figueriedo tar på seg kriminalforfatterens tweedfrakk og lupe for å vende på steinene
som skjuler mennesket "Ingeborg Køber". Dokumentarens sentrale motor er nemlig en pikant drukningsulykke. Købers
far, Ludvig Dahl, dør i august 1934 med datteren Ingeborg som eneste vitne. Senere kommer det fram at dødsfallet var varslet, og at medisinske rapporter fastslår at byfogd Dahl har skader som tilsier maktmisbruk før døden inntraff. Datteren blir senere arrestert, mistenkt for
medvirkning og rettsdramaet ble en farsott i landets aviser på grunn av familiens status som spiritister. Rettsdramaet henlegges imidlertid.Figueiredos olympiske ambisjon med boka er å svare på hvem Ingeborg Køber egentlig var, og ikke minst finne "sannheten" om hva som egentlig skjedde for 76 år siden. Imidlertid mener jeg at boken mangler den fremdrift og spenning som utloves. Det blir etterhvert trettende å lese både alle utdragene fra seanseprotokollene som levendegjør Ingeborg Købers kontakt med de døde. Også den møysommelige dokumentasjonen av rettsprosessen gjør at etterrettligheten ettervhert går på bekostning av lesegleden. Ikke minst tværes farens mistenkelige død ut som et stort narrativt poeng uten at romanen gir de svar den lover, selv om historikeren lanserer noen egne teorier. Valget av fortellerstemme er høyst problematisk. Historikeren gjengir motstandsløst fra seanseprotokollene og forteller om brødrenes skolegang i det hinsidige som om det var en vedtatt sannhet at himmelen finnes og holder norsk grunnskole.
"Hekseprosessen" mot Køber i rettsalen fremstilles som om Figureido var henne beste venn og ikke en nøytral biograf.
I sum sitter jeg igjen med å ha lest en nokså tørr dokumentar forkledd som underholdende kriminal.
SILJE STAVRUM NOREVIK
"Mysteriet Ingeborg Køber"
Dokumentar
Aschehoug
Sjangerforvirret prosjekt
Historiker Ivo de Figueiredo har skrevet en dokumentar som for tiden er høyaktuell i lys
av debatten om prinsesses Mãrthas angivelige kontakt med døde. "Mysteriet Ingeborg Køber"
handler om kvinnen fra Fredrikstad som på 1930-tallet var et av Nord-Europas mest kjente spiritistmedier.
Figueiredo bruker mye tid på å dokumentere Købers såkalte "sansefabrikk" og har gjort et svært grundig og etterrettelig
forarbeid, noe hans doktorgradslange kildeliste bakerst i boken bevitner. Likevel er jeg ikke overbevist om at prosjektet
er vellykket.
Den dramaturgiske listen høyt når leseren loves "En sann historie om spiritsme, kjærlighet og et
mulig mord". Leseren får inntrykk av at Figueriedo tar på seg kriminalforfatterens tweedfrakk og lupe for å vende på steinene
som skjuler mennesket "Ingeborg Køber". Dokumentarens sentrale motor er nemlig en pikant drukningsulykke. Købers
far, Ludvig Dahl, dør i august 1934 med datteren Ingeborg som eneste vitne. Senere kommer det fram at dødsfallet var varslet, og at medisinske rapporter fastslår at byfogd Dahl har skader som tilsier maktmisbruk før døden inntraff. Datteren blir senere arrestert, mistenkt for
medvirkning og rettsdramaet ble en farsott i landets aviser på grunn av familiens status som spiritister. Rettsdramaet henlegges imidlertid.Figueiredos olympiske ambisjon med boka er å svare på hvem Ingeborg Køber egentlig var, og ikke minst finne "sannheten" om hva som egentlig skjedde for 76 år siden. Imidlertid mener jeg at boken mangler den fremdrift og spenning som utloves. Det blir etterhvert trettende å lese både alle utdragene fra seanseprotokollene som levendegjør Ingeborg Købers kontakt med de døde. Også den møysommelige dokumentasjonen av rettsprosessen gjør at etterrettligheten ettervhert går på bekostning av lesegleden. Ikke minst tværes farens mistenkelige død ut som et stort narrativt poeng uten at romanen gir de svar den lover, selv om historikeren lanserer noen egne teorier. Valget av fortellerstemme er høyst problematisk. Historikeren gjengir motstandsløst fra seanseprotokollene og forteller om brødrenes skolegang i det hinsidige som om det var en vedtatt sannhet at himmelen finnes og holder norsk grunnskole.
"Hekseprosessen" mot Køber i rettsalen fremstilles som om Figureido var henne beste venn og ikke en nøytral biograf.
I sum sitter jeg igjen med å ha lest en nokså tørr dokumentar forkledd som underholdende kriminal.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Monday, September 13, 2010
Debutant med veteranspråk
Dan Aleksander Andersen
"Evighetsarbeid"
Dikt
Aschehoug
Ambisiøs debut
Debutanten Dan Alexander Andersen (f. 1982) kan regnes som en liten wonderboy i forlagsverden. Ikke bare
er han prosjektredaktør på CapplenDamm forlag og mannen bak serien "20 under 30", nå bærer han også verdenslitteraturen
på sine skuldre når han debuterer som poet med samlingen "Evighetsarbeid". Her er nemlig hyppige referanser til antikke myter. Både Sisfyos, Promethevs og kyklopene er mytologiske figurer som inngår og benevnes i Andersens poetiske sfære. Samlingen kretser om kjærligheten som tema, og da en kjærlighet som må forstås som kroppslig, fortærende, tidvis makaber, men også inderlig og høystemt.
Som poet fremstår Andersen tidvis i forkledning, og når han lar sin indre olding slippe til, i et arkaisk formspråk er han faktisk på sitt beste. Samlingen har flere referanser til Olaf Bull sitt signaturdikt "Metope" som problematiserer kjærlighetens forgjengelighetsangst, og Andersen beveger seg ofte hinsides liv-død-dikotomien, særlig i sitt crescendo av et åpningsdikt: "Jeg skal elske deg inn i landet/ hylle deg inn i stupbratte fjell/la deg bli dyr igjen, ete og dvale, / fiske deg mett gjennom ørretfylte elver, / tvinge deg ned mellom brunbakra røtter, / uutstoppelig åtsle og flå".
Med sin naturlige og inderlige autoritet markerer denne dyriske hymnen et av høydepunktene i Andersens debutarbeid.
Tidvis oppleves imidlertid billedfigurasjonene som mer forslitte og påklistrede, leseren rives ut av Andersens mytiske natteverden. Da oppleves språket som mer mislykket metaforisk. Blant annet når lydlikhet og repetisjon brukes: "Hver dag drar oksene sine slappe ploger/ slapt over jordene og lager halvskeive renner/med hovene i slaps og søle". Andersens akilleshæl som dikter avleses også i strofer som dette: "Jeg skal kjølhale deg/ gjennom havet, og du/ skal la meg gå planken/i ditt farvanns fryd". Her blir tettheten mellom de maritime bildene påtrengende.
I sum er Andersens debutarbeid et spennende og ambisiøst stykke poesi med klart forbedringspotensial. Når han er på sitt mest uanstrengte sjarmerer debutanten mestog serverer oss minneverdige poetiske punchlines som dette: "for alltid/ skal det bli sagt at kjærlighet også angår kråker og fugleskremsler".
SILJE STAVRUM NOREVIK
Bergens Tidende 13. 09.2010
"Evighetsarbeid"
Dikt
Aschehoug
Ambisiøs debut
Debutanten Dan Alexander Andersen (f. 1982) kan regnes som en liten wonderboy i forlagsverden. Ikke bare
er han prosjektredaktør på CapplenDamm forlag og mannen bak serien "20 under 30", nå bærer han også verdenslitteraturen
på sine skuldre når han debuterer som poet med samlingen "Evighetsarbeid". Her er nemlig hyppige referanser til antikke myter. Både Sisfyos, Promethevs og kyklopene er mytologiske figurer som inngår og benevnes i Andersens poetiske sfære. Samlingen kretser om kjærligheten som tema, og da en kjærlighet som må forstås som kroppslig, fortærende, tidvis makaber, men også inderlig og høystemt.
Som poet fremstår Andersen tidvis i forkledning, og når han lar sin indre olding slippe til, i et arkaisk formspråk er han faktisk på sitt beste. Samlingen har flere referanser til Olaf Bull sitt signaturdikt "Metope" som problematiserer kjærlighetens forgjengelighetsangst, og Andersen beveger seg ofte hinsides liv-død-dikotomien, særlig i sitt crescendo av et åpningsdikt: "Jeg skal elske deg inn i landet/ hylle deg inn i stupbratte fjell/la deg bli dyr igjen, ete og dvale, / fiske deg mett gjennom ørretfylte elver, / tvinge deg ned mellom brunbakra røtter, / uutstoppelig åtsle og flå".
Med sin naturlige og inderlige autoritet markerer denne dyriske hymnen et av høydepunktene i Andersens debutarbeid.
Tidvis oppleves imidlertid billedfigurasjonene som mer forslitte og påklistrede, leseren rives ut av Andersens mytiske natteverden. Da oppleves språket som mer mislykket metaforisk. Blant annet når lydlikhet og repetisjon brukes: "Hver dag drar oksene sine slappe ploger/ slapt over jordene og lager halvskeive renner/med hovene i slaps og søle". Andersens akilleshæl som dikter avleses også i strofer som dette: "Jeg skal kjølhale deg/ gjennom havet, og du/ skal la meg gå planken/i ditt farvanns fryd". Her blir tettheten mellom de maritime bildene påtrengende.
I sum er Andersens debutarbeid et spennende og ambisiøst stykke poesi med klart forbedringspotensial. Når han er på sitt mest uanstrengte sjarmerer debutanten mestog serverer oss minneverdige poetiske punchlines som dette: "for alltid/ skal det bli sagt at kjærlighet også angår kråker og fugleskremsler".
SILJE STAVRUM NOREVIK
Bergens Tidende 13. 09.2010
Wednesday, August 11, 2010
Monday, June 14, 2010
Hvor blir det av rebellene?
Signaler 2010
Cappelen-Damm
Kristin Berget ( red.)
Debutantantologi
”Undertråd”
Eli Fossdal Vaage ( redaktør)
Skrivekunstakademiets antologi 2010
Nokså traust fra nye forfatterstemmer
Siden 1986 har den litterære antologien ”Signaler” vært arnested for en rekke nye forfatterstemmer som hvert år har fått ta sine første, famlende skritt inn i den litterære verdenens parnass. ”Signaler” har blitt omtalt som ”drivhuset” – altså der hvor solen faller på de første nye spirene som skal bli morgendagens vekster, men uten tvil er det også mange skribenter som ikke publiserer noe etter antologidebuten. Titter man på tidligere utgivelser av den årvisse antologien, dukker siden etablerte forfatternavn som Eirik Ingebrigtsen, Inger Bråtveit, Endre Ruset og Maria Børja opp. Utvilsomt interesserer norske forlagsredaktører seg sterkt for tekstantologien, for å vurdere om her er litterære vekster som kan plukkes opp til de enkelte forlagenes forfatterstall. Slik har Signaler, som først ble redigert av Lars Saabye Christensen en viktig posisjon i samtidslitteraturens underverden.
Antologien ”Undertråd” er en langt yngre søster av Signaler og kom ut for første gang i 2004 og samler arbeider forfatter av årets kull ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Den årvisse utgivelsen kan stå som et viktig argument eller bevisførsel mot den urettmessige kritikken mot skriveskolenes påståtte unifomering av elevene. Snarere har tidligere utgivelser vist at elevene skriver i høyt ulike sjangre og formater, upåvirket av lærerkrefter og ensretting. Antologien gir også en pekepinn på hva som foregår i de kommende litterære generasjoner, og her er utallige eksempler på debutanter som har blitt fanget opp av større forlag.
Til sammen huser de to antologiene i år 24 debutanter av begge kjønn, og med fødselsår som spenner fra 1952- 1988. Felles for begge tekstsamlingene er en nokså klassisk fokus på prosa, lineære fremstillinger ofte berettet i jeg-form. Som helhet savner jeg mer eksperiment, mer formbevissthet og mer overskridelse. Ellers kan det blir søvndyssende for forlagsredaktører som skal skumme bøkene for litterært prosagull. Resultatet blir også at særlig Signaler fremstår som teksttungt og sidrumpa, mens en debutantantologi forventes å være leken, rebelsk og utfordre litterære konvensjoner.
På redigeringssiden har redaktør Eli Fossdal Vaage og ”Undertråd” noe å hente på tekstsammensettingen. Hele boken åpner med en ganske så ordinær førstesetning ”Det har regnet i flere uker, men ikke sammenhengende, naturligvis. Når jeg har vandret omkring, og det har vært opphold, har jeg lagt merke til at jeg som vane holder min paraply under armen med spissen pekende frem”. Det gir et litt slapt anslag.
”Signaler” fremstår som kvalitetsmessig sterkere og har en spennende andretekst i form av Geir Ove Ovesen ( f. 1973) sitt bidrag ”Golda Meirs kaffekopp” – en selsom beretning om jeg-personens møte med den 90 år gamle Gerhard Welhaven. Her møter vi både det tabubelagte og det uhørte i en tekst som vitner om forfattertalent og litterær presisjon:
”Gamlingen var hvit som kalk i ansiktet, og han hadde et skilpaddeaktig hode med leverflekker. Jeg vil ikke si at han gikk. Han skred, sakte”. Mer av slik skrivekunst!
SILJE STAVRUM NOREVIK
Cappelen-Damm
Kristin Berget ( red.)
Debutantantologi
”Undertråd”
Eli Fossdal Vaage ( redaktør)
Skrivekunstakademiets antologi 2010
Nokså traust fra nye forfatterstemmer
Siden 1986 har den litterære antologien ”Signaler” vært arnested for en rekke nye forfatterstemmer som hvert år har fått ta sine første, famlende skritt inn i den litterære verdenens parnass. ”Signaler” har blitt omtalt som ”drivhuset” – altså der hvor solen faller på de første nye spirene som skal bli morgendagens vekster, men uten tvil er det også mange skribenter som ikke publiserer noe etter antologidebuten. Titter man på tidligere utgivelser av den årvisse antologien, dukker siden etablerte forfatternavn som Eirik Ingebrigtsen, Inger Bråtveit, Endre Ruset og Maria Børja opp. Utvilsomt interesserer norske forlagsredaktører seg sterkt for tekstantologien, for å vurdere om her er litterære vekster som kan plukkes opp til de enkelte forlagenes forfatterstall. Slik har Signaler, som først ble redigert av Lars Saabye Christensen en viktig posisjon i samtidslitteraturens underverden.
Antologien ”Undertråd” er en langt yngre søster av Signaler og kom ut for første gang i 2004 og samler arbeider forfatter av årets kull ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Den årvisse utgivelsen kan stå som et viktig argument eller bevisførsel mot den urettmessige kritikken mot skriveskolenes påståtte unifomering av elevene. Snarere har tidligere utgivelser vist at elevene skriver i høyt ulike sjangre og formater, upåvirket av lærerkrefter og ensretting. Antologien gir også en pekepinn på hva som foregår i de kommende litterære generasjoner, og her er utallige eksempler på debutanter som har blitt fanget opp av større forlag.
Til sammen huser de to antologiene i år 24 debutanter av begge kjønn, og med fødselsår som spenner fra 1952- 1988. Felles for begge tekstsamlingene er en nokså klassisk fokus på prosa, lineære fremstillinger ofte berettet i jeg-form. Som helhet savner jeg mer eksperiment, mer formbevissthet og mer overskridelse. Ellers kan det blir søvndyssende for forlagsredaktører som skal skumme bøkene for litterært prosagull. Resultatet blir også at særlig Signaler fremstår som teksttungt og sidrumpa, mens en debutantantologi forventes å være leken, rebelsk og utfordre litterære konvensjoner.
På redigeringssiden har redaktør Eli Fossdal Vaage og ”Undertråd” noe å hente på tekstsammensettingen. Hele boken åpner med en ganske så ordinær førstesetning ”Det har regnet i flere uker, men ikke sammenhengende, naturligvis. Når jeg har vandret omkring, og det har vært opphold, har jeg lagt merke til at jeg som vane holder min paraply under armen med spissen pekende frem”. Det gir et litt slapt anslag.
”Signaler” fremstår som kvalitetsmessig sterkere og har en spennende andretekst i form av Geir Ove Ovesen ( f. 1973) sitt bidrag ”Golda Meirs kaffekopp” – en selsom beretning om jeg-personens møte med den 90 år gamle Gerhard Welhaven. Her møter vi både det tabubelagte og det uhørte i en tekst som vitner om forfattertalent og litterær presisjon:
”Gamlingen var hvit som kalk i ansiktet, og han hadde et skilpaddeaktig hode med leverflekker. Jeg vil ikke si at han gikk. Han skred, sakte”. Mer av slik skrivekunst!
SILJE STAVRUM NOREVIK
Subscribe to:
Posts (Atom)