vi har sett ananas, snøfnugg og bikuber

en weekend i musikken og litteraturens tegn, dessuten har en skarp vårsol vist seg, slik at gårsdagen kunne synke og fordøyes ved fjorden, verftet og en blodrød himmel over askøy, der satt vi fire og fant på nye ord, mens en portugisisk vin vislet i blodet.

dagen i dag sier park, iskrem og bok ganger tre. Silje Vethal, Rune Christiansen og Tomas Espedal kommer/ har kommet med bøker i Miniatyr-serien til H-Press, jeg gleder meg til å lese i gresset mens øynene klør av pollensmerte.

(tittelen på innlegget er ei linje i Silje Vethals bok, En slags epoke)

we lived a thousand years in one

Every night he’d come to meI’d cook for him, I’d pour his teaI was in my thirties thenHad made some moneyLived with menWe’d lay us down to give and getBeneath the white mosquito netAnd since no counting had begunWe lived a thousand years in oneThe candles burnedThe moon went downThe polished hillThe milky townTransparent, weightless, luminousUncovering the two of usOn that fundamental groundWhere love’s unwilled, unleashed, unboundAnd half the perfect world is foundThe candles burnedThe moon went downThe polished hillThe milky townTransparent, weightless, luminousUncovering the two of usOn that fundamental groundWhere love’s unwilled, unleashed, unboundAnd half the perfect world is found

madeleine peyroux, in concert tomorrow!

nothing like a belly full of stitches

hvordan skal vi fjernet "jeget" fra disse lysende morild-setningene, fjerne byen der det ikke hendte, alt som er grums, alt belegg fra kjernematerien? (jeg) er litt lei av disse tekstene som mimer hverandre, i oppbygging, i språk og i et kjedelig savn etter et bestemt fikseringspunkt, gro et hull i hagen, bygg en bro, gjør noe arkitektonisk og vakkert, men ikke igjen bombadér meg med sløve fraser om forglemmelig savn og forbigående badedager, adresser og dine kanoniske lesestykker, all I can read is this TIRED, tired, TIRED.

Torvund skriver til Breton ( og det er fint, må vite)

BRETON
Breton, denne kvelden har farge som gyngehestane frå fengselet
Breton, eg slår opp vin til deg med ein maskin av små regnbogar
Breton, børa av ettermiddagar i byen tynger oss som fulle eselkjerrer
Breton, dei som dansar på bordet er ei ordmaur og ein orgelterrier

Breton, du oppretta skular med plass til ein einskild elev av myrull
Breton, du dukka opp utkledd som maurslukar hjå dansarinnene
Breton, dine dikt kasta lasso kring kontrabassane som vart til bestevenner
Breton, basunen på bordet strekker seg gyllen etter middagskvilen

Breton, du opna den heilage grinda slik at alle biene fekk honning og salmebøker
Breton du gøydde på presten sin bil medan ein rev las preika for klesvasken
Breton du har levert inn den kvithåra pistolen medan det var amnesti for poesi
Breton, eg ventar på deg ved kiosken med ei kappe av armert sement i neonlyset

Breton, det har vorte sett opp plakatar overalt med bilete av brillene dine
Breton, regnet som kjem bortover fortauet har gløymt kvar det bur
Breton, lyden av paringssjuke padder hyllar deg på radioen i to timar
Breton, ein gatefeiar soper opp alle desse bokstavane i ei flaske av blått glas

( Helge Torvund, Alt er høy, 2007)

forgreininger

Men lenge siden nå, etter Cockney island, før vinteren på Færøyene, trøtte fugler og den arktiske søvnløsheten.
Gammelt som et skoleminne, dratt frem i et middagselskap i den mest døsige bydelen hvor t-banen kveiler rundt, og leiligheten mimet et isolat, og hvorfor lukter det sukker hele natten, er det en kvalme, er det søtt, er det godt ? og alt kan markeres i parantes, for sannheten hviler seg, blir feit og sollekker på stranden på Omaha, Oban, et helt annet kontinent faktisk, dit vi kom uten å ha lest bøker, veggene malt så langsomt at solen størknet først, på en måte, og utenfor. K som ringer fra et tivoli, det er susende te-kopper og døgnåpne radiobiler ( forteller K), og slik går det slag i slag, nei, for egentlig er det dørgende stille, bare bølgslag, eller puls, dette surklende blodet, disse grønne årene, dette terrible minnet, du burde ligge helt naken når du forteller dette

akademisk basseng

dagene tilbringes innenfor, derfor kommer man ut i lue og kåpe, og oppdager at sommeren har sprunget ut som en døgnflue over byen, og så går man til svømmebassenget på hotellet, og slipper knapt til, det er omgjort til en tyrkisk spa med frottékåpedamer overalt og den tvetydige lukten av kremer og massasje, man svømmer sine kalde runder, og oppdager kraften i musklene og hvordan hjernen kjølner, og du tenker skarpere, skarpere nå.

für t. (wherever you are)

I dag kunne jeg tenke meg en ny roman av T.e. eller R.c, eller en parisisk kveld alene, i stedet regner det tett, og opplesningen avbrytes stadig av folk som forlater stedet med sine handleposer og bringebærøyne, høfligheten har forstummet fra offentligheten. Jeg hører på en debutantplate, og den er ok slik som earl grey er ok, slik som nettene i budapest er mediocre, slik som årene du forlot meg med, og den grønne hagen, og månedskortet i den zoologiske hagen, eller for den slags skyld, stavelser om lykken, hvor glad jeg var da vi tillot oss å dø i hverandres hukommelse, kjøleskapsnotatet fire år tidligere: det er i disse ruinene jeg vil være.

I am not inspired, but my friend is.

Originally uploaded by carinaebe.

Hvit natt i Berlin

Hvit, russisk
Originally uploaded by Vinteræble.

Squeaky swings and tall grass
The longest shadows ever cast
The water's warm and children swim
And we frolicked about in our summer skin

I don't recall a single care
Just greenery and humid air
Then Labor day came and went
And we shed what was left of our summer skin

On the night you left I came over
And we peel the freckles from our shoulders
Our brand new coats so flushed and pale
And I knew your heart I couldn't break
Cause the seasons change was a conduit
And we left our love in our summer skin

( death cab for cutie)

pas de polaroid

her skulle egentlig den fotografiske føljetongen "gode rom" fremvise skribentens eget rede, vårengjort og vakkert for anledning, med roser og rødvin på bordet, og svarte trær på blått vinduslerret i bakgrunn, lyset fra hospitalet, og grønnsåpe i nesa. men fotoapparatet fikk kjenne festens bismak lørdag, innsauset i gresk stifado og gjenglemt på et pyntet bord på øya, de seneste bildene ble bleklagte, og jeg tenker at dette apparatets kroatiske ungdom, ble dens beste tid. nå er det kaffe og arbeid, intervjuet skal flyte.

jeg lander

Jeg lander to ganger, det har blåst dobbelt orkan, og de har ingenting med de bensinstasjonsplukkede fiolene å gjøre. Utenfor ruta er alt svart, det rykker i flykroppen, kapteinens stemme er ingen godnattsang for piloter.
Sju år gikk den natta, i bytte mot to flasker vin, bygården som stilnet i jazzen fra vår røykfylte leilighet. Til frokost var gulvene kalde igjen, det stjålne krystallet vasket opp, mørket svant med lyset fra instituttet nedenfor. Igjen holdt jeg hodet varmt, goldt og nakent opp mot him-melen, mens nakne trær flimret for ørkenblikk. Jeg så ikke på klokka, men tømte kiwijuice mot tærne, og drømte om sandslottet på den maltesiske stranden, og hjørnerestauranten dempet mot midnatt.
På ettermiddagen gikk jeg ned igjen, rommene, møblene, en avskygning annerledes, hvordan skyggehuden falt på de tærede veggene, eller hvordan låten lød uten to par klokker på nattbordet. Siden kommer drømmene tettere, slynger seg lik hageløv, danner små formasjoner, kropper seg

I have a date

badehjarte, ven av meg
Originally uploaded by Vinteræble.

Rød koffert

Og igjen våkner du brått etter en krøkkete søvn, optikeren stirrer deg dypt inn i øyne, danser nesten rundt deg, og det er så rart at du må le, etterpå ser du yndlingsforfatteren din sitte i kjøpesenterets midte og klapre aggressivt på en datamaskin, det er en av disse kafebarene som kan angripes fra alle kanter, men jo, tenker du, det er noe fint ved at han sitter der i den absolutte offentlighet, og klaprer på en mail, tar du rulletrappene seks etasjer opp, kan du betrakte ham fra et olympisk perspektiv.
Og så er det svømmingen, og livet under vann, og det er slik du får tak på denne dagen, alle dager, selv nettene. Byen er så mikroskopisk at idet du ringer en venn, ser du ham femten meter foran deg, og så lunsjer dere på en stamcafe, og så går du innom jobben, sender en mail hit og dit, glir ytterligere inn i dagen, tar grep, tenker på den røde koffer-ten du snart skal kjøpe, for i morgen, før byen har våknet, skal du forlate, du skal gå i frossen natt, nedover den kjølige asfalten for å nå den aller første flybussen, for å dra til en by du vil bebo

Det regner på syttitredje dagen

Originally uploaded by carinaebe.

så vi poster et bilde fra bedre tider, fra en hammock i Dubrovnik, vin på enlitersflaske, kroppene gyngende i kvelden og gitarmannens falske sødme, hva snakka vi om? de grelle lysene fra turistrestaurantene, eller kjølige isbarer, gatene i en fremmed by, å, jeg vet, og jeg holder det som en hemmelighet, her nå, kebabsjappen er stengt, de økologiske brødene lukter ikke godt, det dufter våt denim, det oser ikke sommer

etter altona

du så ham i går, og du har sett ham før, og hele tiden har han satt seg litt fast, helt fra første gangen, en trapp, eller en scene, han tror han har sett deg ti ganger, men det er likevel første gangen dere prater, og etterpå husker du først stemmen, så de senete, fine hendene, og du kunne sende en melding, men det er for verdifullt til å tapes så lett, og du kan bare krysse fingrene for at han med det vakreste mellomnavnet i verden finnes et sted hvor du også er i kveld, akkurat som i går etter runder med champagne og den tunge vinen flytende ned i krop-pen, og en venn du ikke har sett på alt for lenge, og latteren som eskalerer fordi du blir fri og flytende, og så stenger stedet, men dere blir, for dere kjenner vinkelneren, og tilslutt samles alle og tømmer restene fra gode, lagrede flasker, og du snakker på engelsk, og prøver å finne tilbake i språket, som i 2004 eller 2003 dag du gikk gatene i argyle street, glasgow, og der bodde du på et lite, rent rom, og det tok tid før du kom inn i aksenten, i vennene, i teatret, sko-len elsket du, kveldene med rødvinskollokvie, biblioteket på elleve etasjer, og dette hører ing-enting til lenger, men finnes et sted i deg, og kanskje kan noen røre ved det, kanskje i kveld, kanskje etter b og tapas, og venneprat og vinen og konserten og denne ustadige lykken

solsnu

Han som har forlatt kottet sitt for åtte måneder på et annet kontinent. Han vet ikke at noen har lånt rommet hans for å kjenne hvordan drømmene forskyves, eller forstyr-res av de lydlige forskjellene fra utsiden av leiligheten.

Hun som er dratt nordover vet ikke at hennes tilnærmelser er perfeksjonerte, at hun har rørt ved noe i deg, at hennes empati er noe å strekke seg etter.

I morgen skal du ta linje to til B som du ikke har sett siden hotellfrokosten. Du skal ha med deg tulipaner og den papirpakkede gaven, det skal være rødvin i glassene, solen har snudd, kroppen har falt gjennom natten, og du vet at du trenger ham / ikke.

II

ryggen din når du arbeider i rommet / neve for neve bygget noen huset, forskalte veggene, tegnet opp rommene etter noter, la strie på veggene, fylte gulvene med furu, glemte tømmermannens kjærlighetsbrev, ordene ligner størknet sement, utydelig som et regnestykke der i kjøkkens midte / jeg ser håret hennes mildt flagrende, hvordan hun puster det bort i kjøkkenets brå hete mens det damper fra bakerovnen og muskelkraften presses utover bordet og det lukter jul eller juli, vi er utenfor årstider, kjevlen presser flat materien som er deig som skal formes, stivne, fortæres / eller det er paris og en forsinket bryllupsreise, vi er ikke en gang sikret gjennom det performative språket, ler du når du forteller dette, at du ikke kan huske ordet du utstøtte, at det er ugjendrivelig som når vi går i gatene, og de vakre arrondissementene ikke teller, og det lukter ikke urin her oppe på overflaten, er det sansingen, språket som bedrar deg, kan jeg la være å legge meg på minne: rusten fra vielsen / du har foie gras på leppene, en stille restaurant det er minutter og timer før dukene trekkes av bordene nå er bestikket kjølig og isende mot ganen, hva om jeg føder et barn som ikke ligner oss, jeg tørker bort de siste restene av gåsefett fra leppenes overflate, fjerner en erindring fra rommet, dette er også den første øvelse i utholdenhet, spenne kroppen fast til den harde sengegavlen /,alle sengene, rommene, det kalde metallet fra låsesmedens ferske arbeid, stirre inn i tapetmønster til det danner struktur i drømmene, kjenne metrovognene hamre under jorda, kroppens feiltakelse, du brer deg utover /

det kan sies så prosaisk / kjøpe huset på landet i gresset i byen ved sjøen utkanten av minnet / spenne muskeltrådene rundt stålbørsten, kjenne lukten av tjære, tyrirøtter brent i hulrom i jorden / fotografere arbeidet, dokumentere skapelsen, hvert møbel, hver ting som passerer dørkarmen / hver søndag vekke deg for å ta metroen, bussen eller bilen til loppemarkedet / de hjemløse synger i gatene / skolebarna har korpsuniformer på / vi svetter, eldes og slåss / vi leser bøker høyt for hverandre gror inn i hverandres familier/ huset er bedre enn oss, fast, stødig, uten ornamenter, truet av sollyset

(...)

Et fantastisk dikt

det fins ingen jungel i oslo

i en by av lys og glass
prøver jeg å huske hvem du er
det prøvde jeg, det prøver jeg
men du er for vag
du er en jungelskygge
metroens grønne øyenstikker
du er snart fire-fem år gammel
du er født i januar
du leker på et kveldsblått Legoteppe
du har ingen kamerat
du har ikke begynt på skolen
du har aldri begynt på noe i hele ditt liv men
se denne skyggen
i et vindu eller mot en murvegg, når andre sover
puster vi asynkront, ubåtstille i Stockholmsnatten
bakgården vår skinner, bare svak flapring i en presenning

Av Una Eskilsson
( eller en venn med psevdonym..)

Et godt rom

Et godt rom
Originally uploaded by Vinteræble.

I den tekstlige og visuelle serien gode rom vises et utsnitt fra bygården i thormøhlens gate, hvite vegger, kveldslys, er bor to venner i kjærleik, her har det vært noen gode kvelder av vin, te, og vi kommer tilbake

kroppen, i sin dødelighet

Med en lysstråle peger den unge læge
ind i mit øje,
hvor en stumfilm knitrer.
Den sidste av de medvirkende,
som overlot mig
at skrive ord til historien,
bar jeg til graven i går,
mens syrenerne, svanerne
og alt, hvad der er hvidt i denne verden,
henlagde resten i skygge.
Der sad jeg længe og lytted
til den susende oppløsning
af to kodimagnyler i vand.
"Det er arveligt", siger han,
og slukker lygten.

Søren Ulrik Thomsen "Det skabtes vaklen"