Helgas fantastiske stemme

Farmor-samtaler er noe av det peneste som finnes. Når øynene lukkes mot farmors stemme, og bare den sterke, vitale sognestemmen blir tilbake i ørene mine, retusjeres fødselsåret 1920 bort, og farmor blir en gammel venninne jeg oppdaterer på livets slagg og vakkerhet.

Farmor forteller meg i detalj om kryssordet hun har fullført, om portotakster og om håpet som hviler i førstepremien, et ganske enkelt krus fra avisen Firda, i farmors øyne verdt langt mer enn tomme skrapeloddsløfter.

Både farmor og morfar leser artiklene mine med stolt ettersmak. Jeg forteller morfar om min kommende reportasjereise til Bjørnsonfestivalen i Molde, og han sier midt i blinken fordi han kjenner mine lesehestøyne, dem han selv har åpnet med sine elegante eventyr om Silje tre år som syklet hele veien til Kristiansand for å besøke Mormor og Morfar, sirlig maskinskrevet med humor på forskjellige modenhetsnivåer, først 20 år etterpå kan jeg lese brevene med blikket de fortjener.

Noe med de gule veibane-stripene, hvordan fargen aldri har vært skarpere, hvordan den plutselig står ut fra august-tørr asfalt, speiler seg i det sammenfargede busskuret, og løvetannen, løvetannen i veikanten, karrig og klok som han du venter på.

Det skarpe, klare i dagen fortsetter, en rød betongkloss, nabo-barneskolen døsig som en sommerferie, tom for tavlekritt, for de stotrende lydene til ungene som lærer å lese, som leser m-a-k-a-r-o-n-i, og synes det er en fryd, et fint ord som ikke lenger er festet til minnet om klebrig middagsrester, eller lyden av k-r-y-p-d-y-r, ordet får plutselig dobbel betydning på tungebåndet til syvåringene med bokstavvegring, høytlesingen som en klasseutstilling av stakkato lyder og ord som glir inn i hverandre. En rødrammet trekant med silhuettene av to barn som aldri blir større, og mot det nybeisede gjerdet, detaljert etterlysning med biodata om han som forsvant. Han kan ha sett annerledes ut enn på papirbildet i sort&hvitt.

Kladd

Jeg satt oppe i natt, i skjørt og nakne tær på blått kreppsengetøy. Jeg hadde gått fra bussen og en britisk samtale om kvinnelig sjalusi, forbi Triangelparken, og den lille kolonialbutikken, gjennom et kjøkkenvindu så jeg en nabo skrive en tekstmelding i første augustnatten, et vindu lukket bydelen ute, over den tørre kanalen, mikroskopiske themsen og de gamle murboligene i rekke nedover fra svartediket mot sykehusene, og møllendal gravplass, mot hospicet, kvinneklinikken og psykiatrisk.

Og jeg ville jo skrive om alt dette, men mangler som alltid presisjonen, derfor blir det en fortelling om noe annet, og jeg kunne vri meg i lykke der det kommer tre feite prosasider ut på den tilsølte laptopen, og mitt skjøreste håp er å åpne dokumentet og ikke føle at det var forgjeves, at setningene er kunstige og pretensiøse, eller overtolkende og dermed punkterende. Jeg er tilhenger av en rolig, deskriptiv prosa nå, med hang for ting og detaljer, null dialog, null absurdisme, selv om jeg vrir meg i natten, og tror at det absurde er den eneste måten å skrive på.

Jeg drikker kaffekopp número trois, og har sikkert ringt tjue telefoner, men lesesenteret ved Universitetet i Stavanger er ferietomt, og folk synes ikke å bringe med seg telefonene sine til copacabanske strender, kystresidensene eller fjellstuene. Fy skam.

Ikea-utflukt er avlyst, kjøttbollene inndratt, og det blir slett ingen slåsskamper i ballrommet for mitt vedkommende. Jeg foretrekker min aviskollega K og vinaktig godt selskap etter en dag med kontoristfingre og ubesvarte anrop.

Ellers lurer jeg sterkt på å trekke tilbake søknaden om å få dekke Måren-biennalen til fordel for frihelg på Gløymd Helg-festivalen på Askøy.
Det er agurkens storhetstid i bloggeland. Men det er ikke meg jeg forestiller.

fejkad feriekoloni

brente hudceller i irregulære, nærmest patetiske mønstre dekker ryggen. i går kom sommeren som et konsentrat, de avbøyde gresstråene, flasken med vann, bøkene spredt rundt i gresset, og den gryende rødfargen som svinger seg rundt kroppen lik et sirkusteppe, intens smerte hver gang dusjstrålen treffer dette brennbare.

fredagen var perfekt, var den ikke? hvitløkspregede reker, fingermat i alle varianter, musikken, menneskene, fjellene og solen bak verandaen, de små stearinflammene, våre mikroskopiske signaler til byen nedenfor

oppvasken vokser, slik sluket på badet er tett av dusjekskrementer, hår i alle lengder, og det tetter seg til, og jeg er passiv som et trassig barn som endelig har fått lov til å leve uten de kjedelige kategoriene, dagens stengetid, plikter til minimal belønning, bare lar det vokse, bare lar det gro, i pur barnslighet

du sender noen ord fra london, fra sharm el-sjeikh, og det er egentlig alt som fyller denne helgen

Copacabana Kopervik

tre timer igjen til snøgg, nathalie merchant og georges perec på fransk, engelsk og norsk, jeg knuste en hel utstilling ved å røve med meg både cortazar, sonnevi med flere. jeg har akkurat passe med kaffesmak på tungen, denimvåt på anklene, det var for fristende å gå gjennom det våte gresset forbi bølgen&moi via ny, rød skjorte som passer så pent til franske sko, det var for fristende å sende deg en mail, en helt overflødig en, en som fortjener kubikkmeter på en digital kirkegård, og er du penest når du er borte? eller liker jeg deg best når jeg forsøker smugle deg "fett" under bordet i lunsjen, og vi snakker om kairo, cuba, karbonade og saken du skrev i går, og jeg hevder at min søvnempiri åpner for flere kvelder med øl, vin og mere på logen, for jeg er like trøtt om jeg legger meg ti eller to, om jeg drømmer eller ikke, om brødet er mykt eller hardt fordi jeg har forglemt det utenfor brødposen, men jeg liker at nå er det rent og ryddig, i alle fall ryddig, jeg liker vaske glassene som om matrestene er slagget som fjernes fra tankene slik jeg forteller i lunsjen at jeg faktisk skriver skarpest morgenen derpå, jeg har gått alene hjem langs odontologen, mitt gamle gymnas, og sprengningsarbeidet langs hansa-tomten, og du sier først tre dager etterpå, du skal ikke gå alene hjem når det regner, du kunne sittet på, og jeg spør ville ensomheten kjennes mindre ut da?

Den gule orkidéen er død. Det var et øyesjokk, blomsten kappet av ved hodet, bare en stilk tilbake, et skjellett over min fem måneder gamle bursdagsgave, tung av symbolikk. En trist likskue. Jeg vet ikke om det var avocado/tunfisk-hybriden som sendte meg rett inn i en sløv siesta, eller en slags blomstermelankoli. Jeg hadde vendt meg til at den var der, likefullt som H.s fravær blir mer og mer merktbart i rommene.

Jeg kommer en halvtime for tidlig, vel vitende om at du kommer en halvtime for sent. Det regner, en forestilling har stengt dørene på Logen. Jeg leser i Simone de Beauvoirs reisedagbok fra USA, oversatt av Bente Christensen, sitter på våt gatesten, svarer villig vekk på hvor "Henriks" ligger. Håper at du kommer. De andre drikker øl, vi drikker vin, og jeg vet at ingenting betyr noe.

a cat named uncle scar

jeg drømmer ikke om deg, jeg drømmer om stina om rutetider og jazzkonserter, om sanden på karmøy, nathalie merchant synger fra ophelia, det skal være snøgg, det må alltid være snøgg, og minner om forlis, bølgene som slår, bokseslag, akkurat som espedals prosa, det er fredag natt, tjue kilometer utenfor førde sentrum, plutselig står espedal utenfor strandstova med kjæresten, jeg har akkurat hørt okna, strupesangeren, han som knipser mygg på majestisk vis, og synger slik at lyden deler seg, det ringer i en mobiltelefon, lyden slår inn og splitter, en kameramann kaster lommelykt mitt i mine 24 år gamle sultne øyne, men okna fra kalmykia spiller videre, og utenfor står tomas, kjæreste, og kollega marifjæren og apneseth, apneseth spør om jeg vil låne den altfor store dressjakken hans, men jeg skal hjem, kjøre pirattaxi med lyskastermannen, lånt leilighet, et lakent vasket etter de ensomme, etter pensjonistparet, en forretningsreisende i ord, var det slik pål norheim beskrev seg i brønnøysundsregisteret, han var sak nummer to, en tirsdag, dagen før sankthans, og pål er akkurat like grei som klaus hagerup er, vi snakker om inger, klaus skal fortelle om henne i bokbyen i fjærland i morgen, skulle vært der, klaus, sier jeg, da jeg var 12 fikk vi bibbi bokkens magiske bibliotek gratis på skolen, og klaus ler engasjert, og er jovial, klok og nær, en motsats til gårsdagens kjønnsfascistiske direktør som kvelte pusten og gleden, ”jeg ville høre henne puste”, sier klaus på telefonen, i bakgrunnen forteller kona om en walisisk bokby, jeg vil dra dit, tenker jeg, jeg vil dra dit nå, ut fra glasshuset, verden som ikke kan sees bak gardinene, og du som har kveldsvakt, og som ikke er her nå, i lunsjen av reker, kylling og crabstick, en pannekake som bærer på flesk, de andre er her, og jeg forteller dette og hint om saken jeg skriver på, men så lenge du ikke er der, så er det ikke gøy, da er jeg bare i fraværet, da forsvinner rommet, og alt jeg vet er at klokka er 12.51, og det lukter laks av fingrene mine

jeg er sulten, trøtt og treg i hele meg, må få ut saken, det må løsne, det må stå klart og tydelig, slik det ikke fremtrer for meg, en transformasjon, hvorfor er det alltid jeg som skal skrive om kunst og økonomi, denne uheldige blandingen, polemikken liker jeg, de som sender bokseslag, og tåler det samme tilbake, jeg har sosial adhd, vakre r vil ikke drikke øl, eller gjøre opp for at vi måtte la t gå hjem med en forlatt ølhunds tristesse i blikket, han skal lakkere terrassen, sier han, og jeg ønsker at jeg kunne ta del i noe så rasjonelt, vie en kveld til kollektivet, tomt for mennesker, fylt av aviser og oppvask, det er jeg som er agurken, den store grønne, de kan løfte ut av en forfallen leilighet.

det beste er 08.30 og minuttene som følger, kaffi til knekkebrødmagen, sitte på vent før morgenmøtet, skrive en mail til S om disse som berører, og om kriterier for berøring, og sannelig skriver jeg en mail til M som handler litt om det samme, og det er ingen fornærmelse, bare kvintessensen av en morgentrøtt hjerne, som likevel får være enig i at the opposite of death is desire, som strømmer ut fra en sporvogn til begjær

k vil drikke jordbærdrink etter jobb, og det er fint, for solen venter bak blå klasseromsaktige gardiner, jeg har de røde skoene fra montpellier, og heisselskapet synes at det røde skjørtet er fint, selv om det er ustrøket og særs krøllet, like krøllet som håret mitt, selv om den umenneskelig dyre sjampoen er gjenglemt på sunnfjord hotell, sammen med parfymen, den litt mer myke, den som passer smilet ditt på et helt finurlig vis.

Dumskap falleri fallera

Å, så dum eg er, tenkjer eg, på våt tyggisasfalt, på kyrkjegolv, i regnet som fer gjennom byen, du vassdrope som blandar deg med lydane frå fotballhyla, skipsmotorane, ungen som gjespar under kyrkjekonserten. Eg tør ikkje sjå på deg, berre kvile augo mot tomrommet etter at du har gått. Eg kunne fortelje deg sytten forteljingar, imitere ei ballerina i mitt turkise tyllskjørt, men gripe augneblinken, aldri!

verdensgitarist, samt ingrid espelid et JORDBÆRSUPPE

Eg har sett Ingrid Espelid Hovig ete jordbærsuppe på Bølgen & Moi idag. Ho var like skjønn og ungdommeleg som da eg intervjua ho telefonisk ifjor, lett kvitrande frå Oslo. Ho klaga heller ikkje på maten.

Eg skriv om klassisk gitar. Det er kjekt, og eg googlar i veg for å drive research. Eg skal intervjue David Russell som vann Grammy i år for beste soloutgivelse. Det er Bergen Internasjonale Gitarfestival for tida.

I går drakk eg raud og rosé på Altona i lag med Natasha, Madeleine, Heine, Øystein, og etter kvart alle vinspesialistane i denne labyrinten av stein og mjuke sitjeplassar. Eit høgdepunkt var å drikkje dyr Amarone-rest etter at porten var stengd.

No må eg tilbake til koffein og gitaroppdatering.

Gare St. Lazare

ikke et bilde, ikke noe kan kalle det tilbake, baren har flasker på en lang rekke, innholdet glir ned i kroppen, drar med seg språket, mitt ansikt får ekko i ditt, vi faller tilbake i opprinnelige posisjoner. Vi konfererer med ansiktene til menneskene bak forhandlingsbordene, blikket farget med teaterhvitt.

Små ruiner av oss. Sorte kjønnshår på et avrevet laken, telefonbeskjeder skriblet med blyant. Jeg har fortsatt et hudrift der hvor bandykøllen streifet fire fingerknokler.

Og ikke noe av dette er egentlig trist. Jeg går gjennom fotografiene, du hviler hodet ditt i parken på Nygårdshøyden, kiler søsteren min så hun blottlegger blåbærtunge og røde tenner. Et bilde av de hvite korsene ved D-dagsstrendene i Normandie. En serie lyder bringes tilbake, noen som hadde seg på Omaha Beach, noe med det smakløse ved USAs monument over seg selv. Mellom bildene konserveres linjene, noe du puster meg inn i øret, en frekk kommentar, en irettesettelse, en av dine skarpe kommentarer.

Pusteevnen svekkes om natten. Det hvite nattøyet har flekker av fargeløs, salt sekret, varmen utenfor kan ikke skilles fra soverommet. Du arbeider repetitivt med det samme motivet. Øynene mine er festet mot det røde i radioens tallkronologi. Her i det ordløse forsvinner vi kanskje. Jeg kunne nå deg med hånden, arbeidsbordet er seksti centimeter fra madrassen. Fingrene finnes ikke lenger i synsfeltet, kroppene utenfor hverandre.

Det skarpe arbeidslyset. Jeg velger det ikke vekk, hodet er tungt av det søvnige, tankene bare flyktige. Jeg kunne valgt et annet rom, lukket dørene, sovet i den tomme gjestesengen, men jeg blir liggende, observere deg arbeide, vake mellom søvn og en slags sløret våkenhet.

Tegningen din av øyet som kamera, blandingen mellom abstrakte momenter og det klare øyet på et lerret. Et klart minne av toget som forsvinner, alt som er igjen, en flekk, lukkertidene konserverer bare en høyrearm som vinker.

Du, drivhusblome

Kjære, vakre M.
Korleis var Normandie? Kjekt? Fann dykk eit auberge som lignapåskeslottet i spøkelsesstaden? Godt å vere heime i huset att?Eg har hatt ein god søndag. Vakna dog 14.20 som er i seinastelaget sjølv for ein søvndronning som meg. Til alt hell vart eg lokka ut av huset, og opp bratte fjell, gjekk mot Fløyen, og drakk rådyr kaffi og delte ei vestlandslefse med Hallgeir. Så rakk eg ein dusj før Aslak og eg såg filmen om Charles Bukowski, den var ganske god og inspirerande, alt som handlar om skriving er visst inspirerande for tida .Etterpå hanka eg inn Øystein, vi drakk kaffi og øl i akvariet, der eg var med deg. No ligg eg i senga og skriv mailen som vart påtenkt på veg heim. Så mange fine hus i denne byen, der ligg folk og søv, medan byen er heilt stille, og eg lurer på korleis dei ligg i sengane sine, rygg mot rygg, i ei kjærleg skei, eller blindt med atlatne auge mot eigne draumar.Ja, det lurer eg på.Glad i deg, og eg kjem til å sakne deg i raudt.

Klem s

Hun ligger begravet midt mellom togstasjonen og motorveien hvor de gule bussene som kontinuerlig kjører forbi. Du kunne skrive at det var en lettelse da hun døde, tanken på at kroppen oppløses, at hun glir inn i det anonyme, organiske, innrisset av navnet hennes mot sammenfiltringen av jord, knokler, enkelte hudrester.

Ikke noe er vakkert som et brannskadet menneske, hudlagene som flerres av, koloreringene i huden som stadig er i forandring, skrikene når kleslagene kleber seg til lærhud i ferd med å støtes bort fra kroppen.

Forskere tar bilder av henne, alle deler av kroppens overflate festes til kameraet, det taes doble kopier av hvert fotografi, hvert bilde limes inn i røde albumsider, journalene er mine kjæreste minner, det sanneste som finnes om kroppen hennes.

Hun er låst inne i et ansiktsuttrykk, minimale leppebevegelser, enkelte skjelvinger i øyelokkene er alt som kan registreres av forandringer. Hun liker oppmerksomheten. Kroppen hennes blir objekt for medisiniske leksjoner, ukentlig stiller en gruppe medisinerstudenter seg rundt sengeposten, worst case scenario.

Fire år tidligere fortalte hun hvordan hun ble født altfor tidlig, navlestrengen tjoret dobbelt rundt halsen, hvordan hun levde de to første månedene i et gjennomsiktig akvarium. Hun hevdet å ha minner fra denne tiden, dette absurde stadiet mellom forvokst foster og menneske. Hun styrte pekefingeren min i retning av fødselsmerket, en rød grop i huden der hvor tangen har satt et tydelig merke.

Så sent som hun dør, jeg sitter her av plikt, av tvang, og observerer en ikke-kropp artikulere vokale lyder uten sammenheng. Det hender likevel at jeg gripes av trangen til å berøre henne, om det er et uttrykk for mange års kjærlighet, eller bare et vilkårlig streif av begjær, er ikke godt å si.

1
min søster, adolfine, misliker navnet sitt, stryker det bort fra ringeklokken, alle navnelister, og familieinvitasjoner, bare postkassen er ennå ikke oppdatert, forteller ingenting om at far har flyttet ut, og at adolfine har blitt født på den verst tenkelig måten, navlestrengen knyttet to ganger rundt halsen, fremtredende blodårer og hjertelyder så svake at de bare så vidt registreres elektronisk.

2
selvskadingen fortsetter også etter fødselen. hun hopper fra brokonstruksjoner, brekker ribbein,slår hull i skallen, må alltid hentes på sykehuset, ler det bort, viser alle pillene som hun har gjemt unna, legespriten hun har stjålet, kniper meg i sideflesket med sin anorektiske pekefinger, forventer latter

tilfeldig funnet dikt i veven

billeder avler billeder
som ord avler ord
idiotisk promiskuøst
med deres små klaprende kønsorganer.
Det giver hovedpine i længden
og døden forandrer ingen.

espen andersen

innriss

hendenes slag
mot en annens ansikt
eller vag veiving
hun vinket ikke
hun var i ferd med å drukne

så mange ansiktsfortellinger
som leses feil
et kjærtegn for mykt til å kalles ømt
et slag for slapt til å kalles kjærleik

hun har disse sporene i ansiktet
en familietavle
fire slektninger forsvunet
i tarejorden
tilsynekomster og forsvinner
som har strammet ansiktet
anektert huden over kinnbeina

du leser at tårer er ruinerte
symboler, tårer snakker når
språket ikke vil tale

om kroppene våre
opplyste, mørke, utenfor rommet
langs elven og oppbevaringsboksene
aldri tilslørt av tidens skrøpelighet

asfalten kjenner oss
kjenner tyngden av skrittene dine
presset du legger på stien
mellom hytten, parkeringsplassen
avtrykket av hodet på puten
fingermerkene på ryggen min


få ord er risset inn i kroppen din
ikke noe kan leses ut gjennom porene
bare lyden av vannet du drikker
risler ned mellom ribbeina er tydelig
derfor må jeg spørre, legge press på fortiden
du holder den nede i kjølig vintersjø
et risp, et arr skriver seg inn i pannen min

et postkort, et fotografi,
fragmentet løst festet til en korktavle
med tidspunkter for tannlege
enkelte fødselsdager
bilder av venner
en nymalt benk i blått på santorini

her henger hun du ikke husker navnet på
hun navnløse, tilforlatelig anonyme,
som likevel legger ansiktet sitt på kopimaskinen,
forstørres og forstørres
og presser seg inn i det som er
skriver et arr ut gjennom pannen min

"Poeten er en opprører og en ildpåsetter"

Maktspråket er lineært. Det beveger seg stivbeint langs en logikk som vi alle er opplært til å tro på og godkjenne. En poetisk grunnholdning forstyrrer dette systemet. Poeten er en opprører og en ildspåsetter og vil alltid være utsatt for maktspråkets automatiske overrislingsanlegg.

Derfor tar jeg ordet tilbake. I trass tar jeg det tilbake til det store, ikke-lineære og farlige felt der det skal få sirkulere, mørkt eller lysende.

( Torild Wardenær, "Liten poetikk", Lyrikkmagasinet)

manifest

ingen sang ble spilt til det siste
du stenger rommene med svareren, automatstemmen, litt latter fjernt fra nå

senere, brevene, de hverdagslige skildringene av øl, empanadas, landsbylivet, den tørre huden til huseieren, veikartene i ansiktet tiden har tilegnet seg

noe flenger årene, åpner et avlukke, dette innkapslede som kroppen hadde glemt.

hører en samtale på bussen, kjenner en lukt, en katalog over deg.

Brent kaffe, kokende vann

Uringul kaffe
brenner såret hud
rifter fra en gammel
ferie i porøse berghyller
en revne, en sprekk i kroppen
du skriver dine postkort for hånd
lik et dikt som datt ned fra himmelen
søkte ingen avsender

brent kaffe, kokende vann
åpner det myke, mørke i skinnet
alle deler av kroppen hans på din beinløse
tunge
rygg

alltid trygg, alltid ute med vinterhud
månen gir fjernstyrt massasje
mot framstikkende kuler, knuter
som stikker fra det leppeløse

I skrinet finnes ordene
de skrittvise avreisebokstavene
fulle av flekker, søleløse områder
sandstranden preget av reisefeber

slagget plukkes opp fra gatene
den størknede posteien på sorgleppene dine
farvel står skrevet i neonlys, en rosa blinkende
bevegelse,
kroppene venter hjemme
baconsår i oppvaskkummen