Sensuelt og frastøtende

Charlotte Roche
Roman
”Våtmarksområder”
Oversatt av Astrid Nordang
Cappelen Damm

Innovativt om kroppsvæsker og sorg

Hovedpersonen Helen er atten år og hospitalisert etter en mislykket
intimbarbering. Hun er lenket til en sykehusseng og herfra utspilles
monologen som er begjærlig, makaber og sårbar på samme tid. For bak
den obskøne skaden ”anal fissur” (revne i rumpehullet), forårsaket av
ekstreme seksuelle handlinger, finnes også Helens tydelig sorg over
foreldrenes skilsmisse, uten at dette fremstår som en enkel
forklaringsmodell for Helens spesielle tildragelser.
Protagonisten foretar nemlig en reise i kroppslige eksesser, og i
tabubelagte områder i løpet av den 204 sider lange romanen.
Attenåringen forteller bramfritt og kirurgisk om sin hang til å slurpe
i seg vaginavæske, til å barbere sine hemoroider, og om samleier hvor
avføring inngår som et pirrende element. Det høres spekulativt ut, men
resultatet er snarere en velskrevet (og elegant oversatt roman) som
kritiserer kulturens forståelse av hygiene, av forholdet mellom rent
og urent, og ikke minst den kvinnelige seksualitetens spillerom.
I et ”friskt” moderne samfunn er det ikke det plass til svetten,
sæden, vaginasaften – kort sagt de kroppslige utsondringene - som får
strømme så fritt på overflaten i pasienten Helens beretning. Boken
vekker også vemmelse hos leseren når man leser skildringene av Helens
kirurgiske snitt i egen kropp, og avvikende seksuelle handlinger.
Samtidig står disse skildringene i et spenn mellom det sensuelle og
det frastøtende, hvilket gir assosiasjoner til seksualitetens
dobbelthet - kulturelt sett er den forbundet både med skam og nytelse.
Boken kan fint leses feministisk, i et intervju sier Roche at hun
ønsket å la de stygge delene av kvinnekroppen komme til syne. Leseren
får virkelig tittehull inn i kroppens mest intime soner, i hudfolder,
og sår snittet av hovedpersonen selv. I samtalen om prosjektet har
Roche understreket at det finnes for få fortellinger om kvinnelig
seksualitet og kåtskap. ”Våtmarksområder” kan leses som et forsøk på å
utvide vokabularet rundt kvinnekroppen. Resultatet er like frastøtende
som det er godt.
SILJE STAVRUM NOREVIK
publisert i BT, 07.april 09

Intrigegrøten

Globalisert krim med similesyke

«Bakmennene» er Pål Gerhard Olsens åttende roman med bergenser og privatetterforsker Aron Ask som hovedperson. Ulikt andre litteræ­re og sosialt havarerte privatdetektiver lever Ask et stabilt familieliv i en utvidet toromsleilighet på Lindern i Oslo, med hellige fredager:

«Vi pleiet oss selv. Med tente lys. Med Susanne-kyss og klapp og klem. Med raffinerte smaker fra Sirens sørafrikanske kjøkken. Med nøye avstemt rødvin. Med sløv, usensasjonell sex. Helst ikke for lenge etter gullrekka, for da sovnet vi. Slik var det å bli foreldre i moden alder».

Langt mer hektisk er det på jobben. To kvinner mister livet i løpet av den 416 sider lange romanen, og selv får Aron Ask seg en kraftig smell langt ute på Nordnespynten idet han er på vei til klassens gjenforening. En gjenforening som faktisk blir skjellsettende for etterforskningen Ask holder på med.

Det som starter med undersø­kelsene omkring den libanesiske forretningsmannen Marc Batrounis lyssky økonomiske aktiviteter, viser seg å være langt mer sammenvevd og innfløkt enn først antatt. Den unge gymnasiasten og forfatterspiren Anne Lene blir funnet drept, hun har et forhold til Batrouni, men hennes skjønnlitteræ­re forsøk gir Aron Ask flerfoldige spor å arbeide med.

Lenge synes jeg at Pål Gerhard Olsen opprettholder driv og tempo i beretningen, og han klarer tidvis å skape realistiske bilder av livet på den andre siden av loven. «De tok lø­pefart og lempet meg ut med hodet først. Jeg klarte å ta meg for, gikk kast i kast ned en trapp og ble flatpakket av en vegg. Det stinket kattepiss. Mellom noen flaskeskår på det groskitne sementgulvet var det bare benpiper igjen av en mus».

Det som skjemmer fremstillingen er Olsens nærmest narkotiske trang til virkemidlet similen - sammenligninger ved bruk av «som»: «Batrounis norsk fløt like utvunget som Saltstraumen», «papirhaugene tårnet seg opp som sjetonger på et spillebord», «pistolen sank som en kvikksøyle på Sydpolen» - for å nevne noen. Opphopningen av slike bilder gjør at språket virker oppkonstruert.

Den mest sentrale innvendingen er imidlertid hvordan alt henger sammen, her er en grøt av intriger som snører sammen libanesiske småskurker med Aron Asks gymnaskrets, og det på en lite sannsynlig måte.

SILJE STAVRUM NOREVIK

Misjonærstillingen

Brit Bildøen
”Litterær salong”
Sakprosa
Det Norske Samlaget

Retorisk rusk i feministisk prosjekt

Denne boken er født av et paradoks - til tross for overvekt av
kvinnelige lesere i Norge, er det mannlige forfattere som stadig
seirer når offentlighetens litteraturpriser deles ut. Menn anbefaler
menn, og henviser kvinnelige forfattere til en skyggetilværelse hvor
deres prosjekter ikke høster like stor anerkjennelse, skal vi følge
forfatter Brit Bildøen. For hva kommer det av at Kritikerprisen for
tiende gang gikk til en mann ( Per Petterson)? Er det fordi
skildringen av en mannsverden lettere oppfattes som universell, mens
kvinner dømmes etter andre kriterier? Det er i alle fall lenge siden
skildringen av en kvinnelig hovedperson ble belønnet med
Kritikerprisen. Eller skriver menn rett og slett djervere og mer
spenstig enn kvinner til tider? Jeg savner en kvinnelig Karl Ove
Knausgård som våger å gyve løs på en 700 siders totalroman. Men
spørsmål om kjønn er kompliserte, akkurat nå har jeg flere spørsmål
enn svar.
Brit Bildøen er langt mer tydelig når hun inviterer til litterær
salong med ti kvinnelige forfattere fra inn- og utland. Halldis Moren
Vesaas og Amalie Skram utgjør det norske utvalget, mens Doris Lessing
og Elfride Jelinek er blant utlendingene i selskapet. ”Utvalet er
basert på forfattarar som eg håper eg kan seie noko subjektivt om,
eller som eg meiner treng ein meir solid presentasjon på norsk”,
begrunner Bildøen i forordet. Hun supplerer senere: ”Dette
bokprosjektet er eit forsøk på å synliggjere forfattarskapar eller
delar av forfattarskapar som fortener fleire lesarar eller betre
lesingar”.
Her vil jeg si at Bildøen delvis lykkes. Lesingen av essayet om den
kanadiske forfatteren Carole Shields ga meg eksempelvis umiddelbar
lyst til å frekventere nærmeste bokhandel for å opparbeide meg mitt
private Shields-bibliotek. Teksten er også tydelig når det gjelder et
av essaysamlingens hovedanliggender, nemlig spørsmålet om kvinner
vurderes på andre måter enn menn: ”Romanen undersøker kompleksiteten i
dette at det som er skapt av kvinner ofte blir sett på som ”lett”, og
ikkje viktig”.
Men boken innehar også klare svakheter. Når prosjektet er så begrunnet
og forklart i forordet, mener jeg Bildøen ville vært tjent med å la
noe av misjoneringen ligge utover i kapitlene, og heller la tekstene
være rene lesninger. Tidvis er det mer undergravende enn
overbevisende når forfatteren stadig må minne oss på storheten til
forfatterne hun skildrer. ”Show, don´t tell”. Og når Brit Bildøen
allerede har fortalt oss ettertrykkelig hvordan kvinnelige forfattere
blir nedvurdert, fremstår følgende digresjon mer som sutrete, enn
argumenterende: ”Kor ofte støyter vi ikkje på desse forterpa
synspunkta på vår daglege ferd gjennom mediedøgnet? Kvinner som
ekspertar på nærleik og omsorg, alltid gode, men aldri store, dømde
til å utføre sitt kunstnariske virke i mikrokosmos, best på
korstingbroderi...Har nokon forska på kor mykje slike stadige små
drypp kan tære på sinnfriskleiken hos den halvdelen av befolkningen
som må sjå seg tilsidesett?”
I essayet om Halldis Moren Vesaas påpeker Bildøen at nevnte Vesaas
trolig hadde større status som ”menneske, som kvinneideal og
kulturpersonlegdom enn som kunstnar” – uten at dette nødvendigvis er
negativt. Samtidig formaner Bildøen at ”På eit eller anna tidspunkt
bør kvar og ein av oss kvitte oss med dei gjengse oppfatningane av
denne forfatterskapen”. Men bidrar ikke Bildøen selv til mytologien
”Halldis Moren Vesaas” ved stadig å referere til henne som ”Halldis”,
og ved å psykologisere og privatisere i tolkningen av dikt og
biografi: ”Halldis var kanskje smålåten, og kravde ikkje så mykje for
seg sjølv”. Dette essayet varslet lite nytt, og løfter ikke akkurat
kvinnelige forfattere ut av det private.
SILJE STAVRUM NOREVIK

publisert i Bergens Tidende 16.mars 09

Mer brunst enn skrivekunst

Guro Sibeko
"Vingespenn"
Roman, Gyldendal

Action med for mye effektmakeri


Debutromanen ”Vingespenn” har nok fått lesbiske lesesirkler over det
ganske land til å valfarte til bokhandelen. Den omfattende
forhåndsomtalen av romanen er ”omsorgsfullt” ivaretatt av
hovedstadstabloidenes fokus på sex-scenene i boken. Før vi går til
verket med skalpell, er det verdt å nevne at disse scenene er godt
ivaretatt av debutant Guro Sibeko (f. 1975).
Romanens sentrale skikkelse er den fjorten år gamle, skadeskutte
Silvia Vinge. Hun bor sammen med sin nokså tafatte far Anders og
lillesøsteren Asta. Aldri en roman uten en disharmonisk familie, og
her bunner uroen i den stadig nærværende sorgen over moren som døde i
en ulykke. Og dem skal det bli flere av. Det er liksom ikke måte på
hva frøken Silvia vikler seg inn i av pengeutpressing, mordbrann og
liknende. For den materialistisk orienterte fjortisheltinnen blir en
bøddel som lokker menn og kvinner til sengs, tar pikante bilder, for
så å lokke penger av sine ”ofre”. På sidelinjen sitter pappa Anders og
begynner å lukte lunten. Da starter han overvåkning av sin datters
samtaler på pikerommet, ikke helt overbevisende framstilt.
Sannsynlighetsgehalten er generelt lav i dette universet, og man skal
ikke kjenne mange konfirmanter, for å tenke at scenarioet virker
håpløst usannsynlig.
Språket er heller ikke særlig frydefullt eller variert. Snarere minner
det meg om en pinlig hendelse fra barneskolen, da jeg bandt sammen
alle setningene i en skolestil om påskeferien med konjunksjonen ”og
så”, og måtte lese opp stilen som en allmenn advarsel. Hos Guro Sibeko
heter det ”Så gikk Silvia opp trappen og løftet Asta”, og to setninger
senere: ”Så ringte hun 113 og gikk inn i en veldig overbevisende
sjokktilstand”. Tidligere i boken står det: ”(…) hun hadde tenkt at nå
kunne hun tenke. Hun tenkte at det lå en seier i det (…).
Det er ikke tvil om at samtidslitteraturen er tjent med flere
skildringer av homofile relasjoner (”Dessuten er hun ikke lesbisk. Hun
er bare kanskje forelska i ei jente”). Kvinnelige unge heltinner ( med
lesbiske tendenser) er mangelvare, men her blir fremstillingen for
overfladisk til at boken fungerer som noe annet en søvndyssende
action.
SILJE STAVRUM NOREVIK, publisert i BT, 2. mars 09

Paul Auster er ikke i toppform

Uforløst om språket som sovemedisin

Paul Auster er en av USAs mest kritikerroste nålevende forfattere. I Norge er han særlig kjent for «New York-trilogien», og kanskje også for ekteskapet med den norskættede forfatteren Siri Hustvedt. Det er lenge siden Paul Auster vandret gatelangs i Paris, ribbet for penger men næret av trangen til å skrive. I dag lever forfatterekteparet på nobel adresse på Manhattan i New York, og skriver i hver sin etasje.

Selv om hun ikke får lov til å lese hans manus, eller omvendt, før bøkene er ferdige, har forfatterskapene satt avtrykk hos den andre. I Hustvedt og Austers siste utgivelser handler det om tap, om traumer et menneske påføres, og om hvordan språket og den personlige beretningen kan fungere helende og harmoniserende. Vi gir ordet til 72 år gamle August Brick, litteraturkritikeren som er hovedpersonen i «Mann i mørket»: «Finne på nye vendinger midt på natten, dikte opp historier midt på natten - vi beveger oss videre, mine små venner, og uansett hvor smertefullt dette kaoset kan være, finnes det poesi i det også, når man bare kan finne ordene til å uttrykke den, forutsatt at disse ordene finnes».

August Brick forsøker å komme seg etter en bilulykke, men også resten av familien er råket av sorg. Datterdatteren Katya sørger over eks-kjæresten Titus som er drept i krigen i Irak, mens datteren sliter med ensomheten etter en skilsmisse.

Men ingen Auster-beretning uten flere lag med fortellinger og fortellerstemmer. For mens Katya bedøver sorgen ved å se på talløse DVD-er, ligger morfaren og enkemannen August Brick våken om natten og dikter fortellinger for å glemme. Slik vikles vi inn i en ny fiksjon inne i fiksjonen, om figuren Brick som plutselig våkner opp som soldat i et vrengt USA - hvor Bush fremdeles er president og hvor landet preges av borgerkriger. Bricks oppdrag blir å uskadeliggjøre mannen bak denne grusomme historien, nemlig fortelleren selv - August Brick.

Til tross for politiske anslag, metalitterære vendinger og eksistensielle refleksjoner, er ikke dette Auster på sitt beste. Språket (eller oversettelsen) er litt for lite nyansert, og motivene fremstår som for mange og uforløste.

publisert i Bergens Tidende

Kjærlighet og ødeleggelse

Vellykket indisk familiekrønike
Anuradaha Roy
Et landskap av umulige lengsler

En rappkjeftet papegøye. En gal bestemor som blir vitne til et mord. En ung kvinne som dør på dramatisk vis i barsel. Dette er noen av figurene og hendelsene som beskrives i den bredt anlagte debutromanen til indiske Anurahda Roy. «Et landskap av umulige lengsler» kan sjangerfestes som en slektskrønike som beretter historien til tre generasjoner. Den begynner med fabrikkeieren Amulya og konen Kananbala tidlig på 1920-tallet. Men romanens mest sentrale stemme er gitt til bastardsønnen, kasteløse Mukunda, en slags moderne Oliver Twist. Han blir en del av familien når han er seks, men forsvinner etter hvert, og returnerer ikke før mange år senere.

Tittelen er toneangivende for noen av romanens motiver. Lengselen og det uforløste begjæret står sterkt hos mange av karakterene som skildres, enten det er bestemor Kananbala, som lengter tilbake til storbyen Calcutta etter at familien har slått seg ned i den anonyme byen Songarh - og til en mann som virkelig ser henne - eller tredjegenerasjonsfortellingen om det umulige kjærlighetsforholdet mellom hittebarnet Mukunda og hans stesøster Bakul.

Også konkrete handlinger tjener som gode metaforer for å skildre melankolien som beskrives. Fabrikkeiersønnen Nirmal er arkeologen som «ikke greide å la ruiner falle sammen uten å finkjemme dem med pensler og tannpirkere». Ruiner symboliserer det som en gang var helt og harmonisk, men som nå forstås som fravær og ødeleggelse. Og slik fungerer romanens ytre og indre landskap som speilbilder av hverandre.

«I mange lange år hadde han hatt lyst til å grave i jorden omkring borgerruinene i Songarh for å finne sin tapte by, men det var ikke profesjonell iver som hadde fått ham til å skrive forslaget. Det var noe som ikke hadde med arkeologi å gjøre, en sterk impuls som ikke lot seg forme i ord». Privat består arkeologens reelle tap i savnet av konen Shanti som dør idet en dramatisk flom tar huset til familien.

Den komplekse familiekrøniken fortelles på et politisk bakteppe, etableringen av India som selvstendig stat, men fremfor alt er dette en drivende godt skrevet roman om savn, lengsel og kjærlighet.

Lavmål fra Pattaya

Preben Z. Møller
"Deflora"
Aschehoug

Det kan gå galt når sosiologer skriver skjønnlitterære bøker, og det gjør det også i dette tilfellet. Sjelden har jeg sett en utgivelse så spekket med floskler og pinlige formuleringer. Det er betenkelig at et etablert forlagshus som Aschehoug lar denne farsen av en roman slippes ut blant norske lesere. Skyldes det kanskje den tabloide effekten? Preben Møller har vært i avisene før - da med en (mye kritisert) masteroppgave hvor han hevder at mannen er likestillingens offer. Den gang ble språket kritisert, og i hans romandebut er det så lite som minner om skjønnlitteratur at forlaget snarest bør sende ham til nærmeste skriveskole - om de har tenkt å beholde ham i forfatterstallen.

Det skurrer helt fra starten, hovedpersonen Preben er en tilårskommen «intellektuell» som skriver i meningsaviser som Klassekampen og Morgenbladet. Problemet er bare at refleksjonsnivået i disse innledende kapitler er langt under pari. Og aldri har jeg møtt en litterær karakter som så ofte må bevise overfor leseren at han virkelig er en intellektuell med faktasetninger som dette «For en intellektuell er det veldig viktig å ha en kobling til New York» eller «Slik går vi intellektuelle og tenker».

Med andre ord bryter Møller ned sin hovedkarakter allerede i begynnelsen, også ved å la ham stå for komiske aforismer som dette: «For en femtitoåring er det fortsatt like lett å onanere, men vanskeligere å holde en ereksjon under et samleie. Man blir psykologisk impotent før man blir biologisk impotent.»

Men den selvtitulert intellektuelle er trett av sitt liv som nettopp tenkende, løsningen blir en odyssé til Thailand og møtet med kjønnssirkuset der («Alle de pene jentene der gjør penisen min halverigert. Den er sliten). Men romanfiguren Preben går utenom en kapitalstyrt utnyttelse av fattige thaidamer. I stedet forelsker han seg i thailandske Pom: «Jeg tror det kan være vanskelig for de thailandske jentene å forholde seg til oss. Vi er så opptatt av kvinners orgasme i vår kultur, og tenker ikke på oss selv. Vi må være snåle for dem, med våre bekymrede ereksjoner».

I sum er denne romanen så fattig på språk, oppbygging og refleksjon at det blir et tragikomisk hån når baksideteksten sammenligner Preben Møller med storheter som Thomas Mann.

Publisert 3.2.09 i Bergens Tidende

Intellektuell godtepose

"Brenn skiten"
Flamme Forlag

Gutteklubben grei provoserer og interesserer

Herrene Nils-Øivind Haagensen og Bendik Wold er kameratene og bladfykene (Klassekampen og Morgenbladet) som fikk starte eget undergrunnsforlag under Cappelens økonomiske vinger.

Utgivelsen «Brenn ned skiten» kan leses som et manifest fra de to fjorårsferske forlagsredaktørene, og består av hele 52 essays, artikler, intervjuer, samt enkelte nærmest skjønnlitterære snapshots signert Haagensen. De fleste tekstene er allerede publisert i Morgenbladet og Klassekampen i løpet av 2000-tallet.

Foruten Wolds krasse og polemiske oppgjør mot forståelsen av indiekultur, samt Turbonegers Thomas Seltzer (i «Rock=revolt? Et politisk forsvar for indie»), er det altså lite nytt under solen. Likevel er det blitt en betimelig og høyst leseverdig trykksak.

Innholdsmessig favner skribentene bredt, noe som skaper spenst og dynamikk i tekstsamlingen. Her er tekster om bokseren Muhammad Ali, om litterære grep i historieskrivingen, om postkortet som sjanger, filmskaperen Lars von Trier og poeten Pablo Neruda - for å nevne noe av det den intellektuelle godteposen byr på. Også vekslingen mellom tekster er et vellykket komposisjonsgrep. For mens Wold er autodidakten som evner å fremstå som sprenglærd med sine hyppige referanser til vestlige filosofer, byr litteraturviter Haagensen på forfriskende pustehull med sin langt mer muntlige og slentrende stil.

Et høydepunkt blant sistnevntes digresive tekster er intervjuet «Han synger en blå blå salme» med Erik Bye over ålesmørbrød og kaffe på Theatercaféen. Både Wold og Haagensen skriver portretter som overgår det meste av hva dagspressen ellers serverer. Forlagsredaktørene er opptatt av litteraturen som et kollektivt område, og i forordet argumenterer de for å redegjøre for sitt ståsted med denne utgivelsen. Ærlig spill altså.

Men da kan man innvende at den tungt akademiske skrivemåten til unge Wold bidrar nettopp til å tilsløre den subjektivitet som ligger bak de argumentative tekstene hans - som slett ikke er affektfrie. Likevel bør «Brenn ned skiten» bli pensum for den kulturinteresserte, her er solide doser klok entusiasme og kritikk.

SILJE STAVRUM NOREVIK
publisert i Bergens Tidende 26.januar 09

Sammen skal vi leve

Christian Valeur
"Steffen tar sin del av ansvaret"
Roman Aschehoug

Vaklende debut og miljøsatire


Dagboksjangeren er en fascinerende litterær form, den appellerer til kikkeren i oss ved å skape en illusorisk nærhet mellom den som betror seg og den fremmede leseren. Da Daniel Defoe ga ut «Robinson Crusoe» skrevet i en henvendt dagbokform, ble publikum eksempelvis rasende da de oppdaget at fortelleren ikke var Defoe selv.

Det problematiske ved sjangervalget er at dersom dagbokskriveren ikke heter Olav H. Hauge, Franz Kafka eller Anais Nin, kan det være store distanser mellom de språklige høydepunktene. For dagboksjangeren åpner for å referere massivt fra hverdagen, og av og til kan det bli for mye hverdag, også i litteraturen.

Dagbokskribenten denne gang er den fallerte jusstudenten Steffen Schiøtz. 23-åringen er et mønstereksempel på norsk materiell velstand anno 2007, han kunne vært en klassisk pappagutt, men romanensutgangspunkt er Steffens sosiale eksperiment. For å forurense minst mulig eksilerer han til familiens (luksus-) hytte i Buskerud hvor han skal leve uten å forbruke.

Men under det djerve eksperimentet ligger det også andre beveggrunner. Romanens intrige er også basert på at hans mangeårige relasjon til eiendomsmegleren Isabell er på vikende front, mens en naturforkjempende sognejente ved navn Kjersti borer seg mer og mer inn i 23-åringens bevissthet. Det hele kulminerer når både familie og de to kvinnene oppsøker klimaflyktningen på luksushytten. Teksten har dagbokens kronologi, men ikke uten tilbakesprang til tidligere episoder og samtaler.

Her er også en blanding av utsnitt fra håndskrevne hytteboknotater, skjermbilder fra mobilmeldinger og ikke minst et spesielt dialogoppsett med direkte gjengivelser fra samtaler. Det er et fiffig grep å blande elementer slik, men det virker anmassende i lengden. Et ankepunkt mot denne debuten er at den blir retningsløs, og uten en gjennomtenkt oppbygging.

Jeg lar meg forføre av Steffens eksistensielle knuter og kjærlighetsstrabaser, eksempelvis en sår scene som tydelig får frem den ensomheten som kan prege et forhold. Men i hovedsak smuldrer det miljømessige satireaspektet bort i det klassiske trekantdramaets finesser. Da står leseren litt tomhendt tilbake.

Publisert i Bergens Tidende 26. januar 08

Lesningens mørke lykke

Markus Midré
"Tunnel"
Roman, Oktober


En navnløs mann våkner på en benk. Det er halvmørkt, og han aner ikke hvor han har vært, bare at han må ha sovet. Dette er utgangspunktet for Markus Midrés nyeste roman «Tunnel», som best kan beskrives som beretningen om en mann på leting etter sitt eget liv.

Halvmørket som innleder romanen, synes betegnende også for å karakterisere tekstens rom. Belysningen er stadig vekk sparsommelig, lyset er forsvinnende eller tiltakende, og slik blir det tvetydige og dunkle hele tiden vektlagt. Her gis ingen reelle innsikter, heller ikke på fortellingens ytre plan. Hovedpersonen oppsøker steder hvor han har vært, men blir ikke gjenkjent, han forblir en nærmest skyggefull eksistens i spennet mellom lyset og mørket, livet og døden. Han ser seg selv i speilet, men begynner å lure på om ansiktet virkelig tilhører ham:

«Flere ganger skal du knipe øynene sammen og åpne dem igjen. Det minner om spøkelseshistorier som skremte deg som barn, da du fikk vite at de døde viste seg i speilene - bleke, hevngjerrige - bare du stirret lenge nok i mørket».

Forgjengelighet blir et tydelig motiv i denne velskrevne romanen. Ikke bare fordi jeg-fortelleren er en nærmest utvisket eksistens som er radert fra alle offentlige registre, og ikke gjenkjennes - slik vi alle skapes og blir til gjennom den andres blikk, men også gjennom tydelige passasjer som dette:

«Slik oppdager du at alt forsvinner. Det du trodde var en uendelig hukommelse, er et raskt vindkast. Minnet om deg løsner og forvitrer, tynt støv som blåser ut av verden.

Fremfor alt er «Tunnel» et imponerende stykke språkarbeid hvor det poetiske avtrykket kan spores i hver setning, og skaper en estetisk opplevelse som ikke ligger langt fra lykken. Store ord, kanskje. Men Markus Midré kan kunsten å balansere sikkert mellom fortellingens fremdrift og skarpe poetiske formuleringer. Raskt henter han leseren inn i sitt litterære univers, og der får hun lyst til å bli - til tross for fiksjonens mørke.

SILJE STAVRUM NOREVIK

Pinlige samleier, flau psykologi

Thore Eithun Helland
"Natta blir til regn"
Samlaget

Enda en litterær krise for mannen

Den fallende mannen er et yndet motiv i norsk skjønnlitteratur, og en mann i krise er nettopp hva vestlendingen Thore Eithun Helland befatter seg med i "Natta blir til regn". Romanen er kraftig promotert av Samlaget, men her burde forlag og forfatter gått flere runder før utgivelse.
Hovedpersonen Karl Ødegård streber etter å bli partner i advokatfirma, er gift med barndomskjæresten Marie, og slave av tv-kannen på kveldstid. Et slikt glansbilde må fort krakelere for å åpne for litterær disharmoni. Bluesen i jurist Ødegårds liv kommer selvsagt med en kvinne. Sylfiden Ingrid er en skarp jurist som også vet å sette stakkars Ødegård i et leit dilemma. Hun er nemlig vitne til hans iboende voldelighet - Karl går til angrep på en stakkars tigger i Oslos gater, noe Ingrid ikke vil holde tett om dersom ikke Karl bidrar til at hun blir gravid. Ganske raskt blir Karl komfortabel med den erotiske utpressingen hvilket genererer noen sex-skildringer så banale at jeg har store problemer med å se at Helland ville fått solgt dem til pornobladindustrien. Og i lys av den friksjonsfrie oralsexen reduseres kona Marie i lavblokken på Bøler til en "gul kosedress i bomull". Vi aner konturene av en familiær nedoverbakke.
For samtidig som Ødegårds profesjonelle liv slår en trist salto mortale, kommer også stamtreets dårlige greiner til syne. Her er det voldelighet satt i system, forfatteren går naturalismen en høy gang når det gjelder å fremstille patologisk disponert aggressivitet. Her er rust i alle relasjoner, mellom fedre og sønner, og familiemedlemmer som går til angrep på hverandre over en lav sko. Et kompositorisk grep er at Helland dykker i fortiden ved å la sin helt episodevis skrive sine erindringer, men disse er ført i et språk som er temmelig likt den allvitende fortelleren.
Min hovedinnvending mot denne romanen er at den ikke lodder dypt nok til å fungere som et psykologisk portrett. Her er ingen dunkle psykologiske sammenhenger, snarere fremstår undergangsfortellingen som karikert og skjebnetung sosiologi. Da blir Karl Ødegård mer en patetisk pappfigur enn en mann av mørkets gåtefulle gjerninger.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Sorgen er et sagblad

Pappa holdt meg hardt da jeg var liten. Han kom hjem og løftet meg opp og klemte meg inntil seg så jeg ikke fikk puste. Jeg likte det. Det var så tydelig.

Slik åpner den poetiske billedboken som er resultatet av samarbeidet mellom den franske kunstneren Pierre Duba og den norske forfatteren Hanne Ørstavik.

Boken kan beskrives som et sorgarbeid - jeg-fortelleren er en kvinne som reiser til Svalbard for å arbeide i gruvene, 40 år etter at hennes egen far ble drept i Kings Bay-ulykken i 1962. 21 mennesker mistet livet i eksplosjonen, og regjeringen måtte gå av. I disse etterdønningene er boken skapt, og slik trår forfatteren inn i et politisk og sorgladet landskap.

Det beste med denne kunstboken er bildene. Pierre Dubas fabulerende akvareller, blandet med fotografi og montasje, balanserer godt mellom det dunkle og realistiske. Her er fotografier av golde industrilandskap og poetiske sorgmotiver. Tidvis er tonen rent naivistisk med barnetegninger av ulykken, eller røde barneføtter.

Vekslingen er god, og speiler tekstens glidning fra nåtid og tilbake til ulykken da barnet mistet sin far. En Dala-hest er gjennomgangsfigur for bildene. Røde blodspor glir tidvis også over i bokstavene, dette er elegant og effektivt utført.

Enkelte passasjer av Ørstaviks tekst er gode, særlig der hvor tonen er mer mangetydig. Ellers får jeg inntrykk av forfatteren ikke er tett nok på sitt stoff. Vi går fra poesi til pedagogikk når mer faktabaserte setninger om regjeringsfall og ulykkens omfang trer inn i teksten. Således virker den reelle Kings Bay-hendelsen tidvis noe påklistret beretningen. Ordet «Regjeringen» gjentas så mange ganger at det blir en nærmest statisk figur.

Best er Ørstavik når hun skildrer gruvearbeidet kvinnen utfører, sagbladet som stadig roterer, kullets evige kretsløp under isbreen, ned til fjorden og havnen - et nitid arbeid som også kan låne sine metaforer til sorgen. Eller når teksten blir spørrende og åpen som dette:

«Vet du hva som skjer når kullstøvgass eksploderer? Du blir ikke sprengt i filler, det er omvendt, du klemmes sammen, kroppen tømmes for oksygen. Luften blir borte, du får ikke puste mer».

SILJE STAVRUM NOREVIK

publisert i Bergens Tidende, 8. desember 08

Suverent smelteverk

Det er seks år siden Inger Bråtveits skjellsettende debut ”Munn mot ein frosen fjord” (2002). Nå er forfatteren tilbake med et kunstverk av en tekst som forsterker hennes posisjon som en av Nordens mest innovative og formbevisste forfattere. Hun har stjålet som en ravn fra sin litterære farsfigur, Tarjei Vesaas, mer nøyaktig har hun hentet figurene Siss og Unn fra klassikeren ”Is-slottet”. Og resultatet fremviser Bråtveits sjeldne evne til å leke med tradisjonen for å frembringe noe helt nytt og egenartet.

Også i Bråtveits moderne prosa er det relasjonen mellom de unge jentene Siss og Unn teksten kretser om. Unn bor alene med den sykdomsrammede moren Mummy Big, mens Siss og familien er tilflyttere fra Sverige. Her finnes det ikke noe smeltende Is-slott, handlingen er lagt til en dal i en kraftkommune hvor hjørnesteinsbedriften nå er nedlagt, og hvor kraftløsheten også rammer de menneskelige relasjonene.

Blant Inger Bråtveits fremste styrker er evnen til å skape rytmiske, språklige tablåer – bilder som glir over i hverandre, slik som her: ”Det er to døgn att av sommaren, og idet eit gryande haustmørker sig framover skogen, går moster som ein ting, mellom andre ting, frå tunet og inn i huset der ho igjen set seg til. Lufta er skarp og mostar lenar seg over veven som var han ein slåmaskin. I veven slår ho alt usagt, alle ynskjer inn”. Men Bråtveit er ikke bare en stor poet i prosaformat, hun er også en usnobbet rabulist som henter fra høyt og lavt i populærkulturen når hun vever denne teksten som bør få sin rettmessige plass i den norske kanon. I de gripende og poetiske bildene av en døende Mummy Big i en størknet sofapositur inngår også Bohus-stoler og trash-tv fra en ensom parabol. Således benytter Bråtveit seg av samplingens kunst – bibelsk syntaks blandes med referanser fra amerikansk popkultur, og dét i en gåtefull og paradoksal tekst som sprenger seg ut fra det tidsbestemte og lettvint definerte. Teksten har også et kommentarspor i kursiv, en slags allvitende forteller som kommenterer hovedteksten, som i tragediens greske kor. Bråtveit er en begavet og eksperimentell forfatter hvis kresne utgivelser byr på språklig nytelse og ikke minst, innsikt i de undergangskrefter som rir relasjoner og mennesker.
SILJE STAVRUM NOREVIK


Publisert i Bergens Tidende 24.november 08

Nyansert begjærsskildring

Romanfiguren Audun Eik er spesialist i pediatri. Statistisk nærmer han seg førtiårskrisen, men et velfungerende samliv med arkitekten Ingrid og hennes sønner, synes å verne mot eksistensielle komplikasjoner. Tilsynelatende.

For da hele familien reiser til Nord-Jylland, skjer noe som legger familielivet i ruiner. Selvfølgelig handler det om en kvinne, den eksotiske og erotiserte Eyla, som han møter i hotellbaren - utroskapens eget parnass.

Langsomt, og ikke uten motforestillinger, vikles Eik inn i en relasjon som omkalfatrer tilværelsen hans. Eyla er fra Usbekistan, og Eik blir også engasjert i familiens skjebne. Eylas far er drept og hennes bror sitter fortsatt i fangenskap.

Beretningen om Eiks personlige undergang er slik tett sammenvevd med politiske hendelser, og ikke minst Audun Eiks bagasje fra fortiden, en iboende skyldfølelse etter at en hjertesyk kamerat mistet livet i lek. Sentralt for tematikken er fremstillingen av hvor lite som skal til for å ødelegge det han kaller «mikrosonen».

Årelang intimitet har ingen tette skott mot plutselige angrep utenfra:

«Hvor grundig man kan falle. Hvor tynn den er, den hinnen vi alle beveger oss rundt på. Hinnen vi kaller stuegulvet, verandaen, gatelegemet under neonlyktene, hvor skjør den er, og hvilket mørke som ligger under.»

Romanen er blitt kritisert for å være for omstendelig, men Hagemanns styrke ligger nettopp i en resonnerende og reflekterende prosa med rom for overveielser, tankestrøm og detaljrike scener. På handlingsplanet er romanen ikke utpreget original, men den språklige fremstillingen gjør «Eyla» til en svært god roman.

Ikke minst i fremskrivingen av ensomheten som rammer den som har gitt avkall på sine nærmeste. Plutselig er familiefaren en fremmed på fotballbanen:

«Jeg lignet en skolopender, et av disse små nervøse krekene som piler unna når man velter på en stein. (...) Så kort var veien fra topp til bunn i systemet: den ene dagen trenerens høyre hånd, den neste et forstemmende skyggevesen man listet seg unna på parkeringsplassen.»

SILJE STAVRUM NOREVIK

Publisert i Bergens Tidende 18.november 08

Fakta fra India

Debutant Romeo Gill (f. 1970) har rukket å få mye oppmerksomhet for sitt vennskap med nestor Dag Solstad, og ikke minst for å la sitt litterære landskap strekke seg fra gigantiske New Delhi til mer provinsielle Drammen.

Debutanten har et spennende råstoff for sin utgivelse, et India i politisk brytningstid, post kolonitiden, og ikke minst hovedpersonen Harjeet Singhs skjellsettende reise fra landsbyen Panipend i Punjab og et liv som yrkesmilitær, til en mer traust og karrig tilværelse som fabrikkarbeider i elvebyen i Buskerud.

Romanen går tett på Harjeets familie, de to sønnene Akas og Suraj, samt Harjeets kone Kaur, som han svært motvillig giftet seg med. I farens fravær holder familien fortet med jordbruksarbeid som levevei. Ikke før Harjeets far ligger for døden, returnerer utvandreren til hjemlandet, et vendepunkt både for teksten og familielivet. Forfatteren har betegnet romanen som første del i en trilogi.

Kvalitetsmessig har debutanten mye å lære som prosaist. Beretningen skjemmes blant annet av en nokså ensartet fortellerstemme. Setningskonstruksjonen er tidvis svært lite variert, stilen er overveiende handlingsrefererende og fremstår derfor som noe overflatisk. I tillegg oppstår det skurr i fortellerperspektivet når Gill trår til med unødvendige faktainnskudd som dette:

«Akas og Suraj har allerede vært ute og pusset tennene før teen, i India pusser man tennene før man gjør noe som helst om morgenen.»

Som helhet mangler beretningen en tydelig drivkraft. De omstendelige fremstillingene av livet på den indiske landsbygden blir statiske og langdryge, til tross for den anorektiske, nærmest telegramaktige fortellermåten.

Best er romanen mot slutten, da det oppstår bevegelser i beretningen - beskrivelsen av Harjeets nye liv i Drammen, reisen hjem for å se den dødssyke faren. Her finner vi poetisk ladede passasjer som denne kapittelåpningen:

«Babbajis lik lå fortsatt på verandaen; selv etter at han var død, ventet han på at sønnen skulle komme hjem og sende ham av gårde til neste liv».

Forhåpentlig tar Gill med seg de finere trekkene fra denne gjennomsnittsromanen slik at oppfølgeren fra indisk innvandrerliv i Drammen blir mer spenstig og løfterik.

SILJE STAVRUM NOREVIK

publisert i Bergens Tidende 18.november

Gravskrift i mesterklasse

Gøhril Gabrielsen (f. 1964) debuterte for bare to år siden og er tilbake med et verk som er lite av format, men som bør ruve i bokhøsten. Forfatteren har skapt et helstøpt og originalt episk univers som ikke bearbeider forslitte motiver som utroskap, parforhold og barndom, men som skriver frem noe helt nytt.

Boken starter med observasjonen av et dypt hull som graves utenfor huset hvor fortelleren holder til, og som hun bare ved én enkelt anledning fjerner seg fra. Idet boken åpner, har hun ikke fått mat på flere dager. Jeg-stemmen taler fra en forkrøplet posisjon, hun er lammet, og dermed overlatt til omgivelsenes omsorg. Og graden av pleie kan diskuteres.

Sentralt i beretningen står relasjonen mellom fortelleren og søsteren Ragna som hun bor sammen med i et lite hus på Finnmarksvidda. Her er utskjelling og regelrett terror, en rå­skap som bare eskalerer idet Ragna får en mann i huset etter 29 år i ensomt søsterskap. Det nedrige og kroppslige perspektivet preger prosaen, eksemplifisert ved en scene fra bryllupet: «Bryllupskjøttet råtner på middagstallerknene. I glassene koagulerer bryllupsvinen. Rakk de å skjære et stykke av bryllupskaken, smatte litt på den kommende lykken?».

Fortelleren beskriver tidvis seg selv som «den bedrøvelige kroppen i senga», og er lenket til en tilstand av «avsondrethet» og «sakte forråtnelse». Fra sin eksilerte posisjon i en tidvis Kafka-lignende verden er den invalidiserte fortellerens største skrekk «Brevet». Hun er livredd for at offisielle myndighetsvedtak, regissert av søsteren, skal rykke henne bort fra den uhjemlige, men likevel hjemlige tilværelsen i huset. Fortelleren frykter regelrett død og utslettelse.

Romanens form og innhold samtaler ypperlig. Språ­ket er utpreget poetisk - en driftig og sanselig prosa som står i skarp kontrast til det delvis frastøtende innholdet, og den skrøpelige fortellerkroppen. Slik speiler romanen skriftens (og tilværelsens) paradoksale balansering mellom lyd og stillhet, liv og forsvinning.

publisert i Bergens Tidende 10. november 08

Vellykket poetisk metode

Allerede i debutromanen «I dag er ein fin dag» viste vestlandsforfatteren Ingrid Z. Aanestad at hun er en poetisk observatør med skarpt gehør for språkets og sinnets ørsmå skiftninger. I andreboken «Eg kjem med toget» kommer Aanestads lydhørhet enda mer til sin rett.

Boken er ikke rik på ytre handling, likevel finnes det et driv, som manes frem av et økonomisk, men poetisk språkbilde. Utgangspunktet for beretningen er at bokens jeg-forteller kommer til en kvinne, Eli, i en navnløs by ved havet. Snart blir det tydelig at det finnes en erotisk spenning mellom de to kvinnene, og en uttalt sårbarhet i det spenningen ikke synes å forløses.

Forfatterens fremste styrke er en nærmest «scenografisk» skriftmetode. Svært ofte tar Aanestad tak i øyeblikket, beskriver trivielle detaljer fra en hverdag, og lader dem med symbolikk og sanselighet slik at beskrivelsene hele tiden rommer så mye mer enn sin forgjengelighet.

Et sted i boken heter det: «(...) slike landskap som dette endrar seg når det er storm og uvêr. Sanden flyttar seg, sanddynene flyttar seg. Alt blir forma på ny».

Passasjen er betegnende også for Aanestads prosjekt - på mesterlig vis utnytter hun de knappe og lyriske beskrivelsene av landskapet utenfor huset til å skape stemning og overskridelse i teksten. Fotografiske beskrivelser av ytre landskap, av storm og rullesteinslyder, kan like gjerne leses som indre, glidende bilder av hovedpersonens sårbare, kanskje ensomme kjærlighetsliv.

Dermed er Aanestad mer en dreven og effektiv antyder, enn en som forklarer. Taus skuffelse skildres eksempelvis slik: «Me søv saman iblant, sier ho. Eg ligg med han. Det kjem aldri til å bli noko meir. Eg nikkar. Eg seier at i dag ryddar eg opp etter frokosten.»

Fra kritikerhold etterlyses ofte at forfattere tar tematisk risiko, og utforsker tabuer og moralske minefelt. Etter min mening ligger det en betydelig risiko også i det Ingrid Aanestad gjør her, hun våger å dvele ved hverdagens minste bestanddeler. Og resultatet er beundringsverdig.

Anmeldelse publisert i Bergens Tidende

89-åringens skoleeksempel

Da Doris Lessing i fjor mottok Nobelprisen i litteratur, uttalte professor Hans Skei at «Lessing er 89 år og ikke så aktuell som tidligere». Fra Nobelkomiteen het det dessuten at hun er den kvinneligeerfarings store epiker. Med novellesamlingen «Bestemødrene» motbeviser forfatteren begge disse kategoriene, det hefter verken noe spesielt «kvinnelig» eller «alderdommelig» ved novellistens siste verk.

Snarere kan Lessing kunsten å virvle hele livsløp opp gjennom disse langnovellene, og det i en svært nyanserik og rytmisk prosa som jeg har savnet i den norske bokhøsten. Lessing skaper setninger til å hvile i, og bruker svært ulike tidsepoker som fiksjonens råmateriale.

I den 55 sider lange novellen «Et kjærlighetsbarn» er annen verdenskrig fortellingens åsted. Sentralt står soldaten James' erfaringer, både gjennom krigens helvetesuker og et erotiske møte med en gift sørafrikansk kvinne. Novellen viser Lessings tydelige styrke ved å koble det intime og det samfunnsmessige i skildringer som lodder dypt. Tittelen «Et kjærlighetsbarn» henviser, delvis ironisk, til sønnen som blir resultatet av det avgjørende og forbudte krigsmøtet.

Årene går, men James er brennmerket av hendelsen, og returnerer flere ganger til Cape Town for å treffe sønnen og kvinnen, uten hell. Med råskap og høyt refleksjonsnivå skildrer Lessing krigen på slagmarkene, og dessuten et enkeltmenneskes indre krig, og viser slik hvordan én enkelt hendelse kan skake et helt livsløp. Samlingens andre høydepunkt er tittelnovellen «Bestemødrene», som avdekker en familieaffære av nærmest greske tragedieproporsjoner.

Novellen er beretningen om skoleelevene Roz og Lil som blir nære venninner, en nærhet som siden omsettes til erotiske forbindelser med hverandres tenåringssønner, pasjoner som disse sønnene senere får store problemer med å fri seg fra. Handlingen kan synes banal og bisarr på et plotnivå, men med Lessings språk og fortellergrep - som glir frem og tilbake på ulike tidsplan - utgjør også denne novellen et glimrende portrett av sårbare og levde liv.

John Erik Bøe Lindgren har utført et svært stilsikkert oversetterarbeid.

Anmeldelse publisert i Bergens Tidende

plutselig

Du overraskes ikke lenger over tings forgjengelighet, at følelser surner over natta, at det ikke kommer forklarende brev, opprørte telefonsamtaler i nattens mørke midte, det bare slutter like uforklarlig som det begynte, en samtale på en fest, et hastig adjø, en drosje hjem til lånt villa. Bare måneder senere synker det inn, som søkk, som følelsen i det det svartner for blikket og festen blir til en fragmentert film foran øynene. Panikkangst? spør kameraten din. Nei, svarer du. Det var noe rent fysisk, den varme salte svetten på panna, den desperate tørsten i halsen, og du setter deg ned, og rommet gjenvinner gradvis sin balanse, du reiser deg, tar bussen hjem, og tenker hardt på han med det røde håret. Polaroidene rikosjetterer, den siste augustdagen under det enorme kastanjetreet helt ytterst på øyen, de voldelige kuene som gresset like ved, barna som balanserte på ruinene av en krigsflyplass, han som siterte et tusen år gammel dikt i ørene dine, noe som kilte øremuslingene, en plutselig bønn om at øyeblikket skulle overgå forgjengeligheten, og allerede da en påminnelse om at du kommer til å huske dette, treet, den urblå himmelen, diktet som var til en Maria som ikke er deg, men som var deg akkurat da, men aldri helt uten forbehold.

det bor bøker i deg

de spør om jeg skriver, for alltid oppsøker jeg dette rommet av skrivende, og trust me, jeg ser ikke alltid forskjellen, hva gjør deg til forfatter, er det blader mellom permene, et beviselig objekt, eller er det ånden, tanken og persepsjonen, kanskje snarere timene tilbrakt, og som jeg hater mytene, det vanskelige forfatterlivet, isolasjonen, barene, lidelse før skapelse. som om det å være i skriften var det aller største, som om det ikke var forenlig å leve et sosialt liv sammen med et litterært liv, og boken, om den står i bokhylla eller ikke, det er ikke så farlig, skriving har flere masker, og ikke alle er publistisike

I love when we are apart

jeg sitter på nok en ny adresse, maglekildevej, københavn. jeg dro rett etter jobb, jeg var så fornøyd, dagen før hadde vi kjørt gjennom telemarks mørke skoger, jeg hadde sett en blueslegende stavre seg opp scenen på notodden, og så skimre i sølv som om gåstolsbehovet var glemt ( hun var 79). det var dette ekstreme substratet av lykke, å suse med flytoget i vissheten at man forlot en effektiv arbeidsdag bak seg, et stykke tekst, for hva det er verdt, og så ha hele weekenden foran seg. Og leiligheten er fantastisk, vinen er halvgod. To stuer, stukkatur i taket, et spisebord, et museum av støv, og all denne forstadssøvnen som legger seg over det hele. sommeren har gått så fort, det var så rart å fly fra det hjemlige molde, i alle fall har det vestlandets karakter, og "hjem" til oslo, og til villaen som bare er til låns, og hvor jeg lot gresset vokse så høyt at jeg måtte kjenne på mine verste sider da jeg ringte deg for å spørre om det, og jeg tenker på, og savner en stemning under festspillene, det kom helt ut av det blå, jeg var alene og kvelden var ikke ung, den var så skjør og sterk, det var et helt orkester, og det var forfatterens tydelige stemme, møt meg, møt meg, møt meg.

sommer kommer

I en gammel dagbok finnes det et innriss som er strøket over mange ganger, og erstattet med nye begynnelser, noe om at nå liker jeg K, og så ei setning om at den forrige går ut, for nå er det B som gjelder. Noe kan tyde på at jeg ikke har blitt eldre, tyngre kanskje, men ikke eldre, kroppen kjennes bare lettere når det er i vann, med iktene og parasittene, og de fremmede kroppene som svømmer forbi. sommeren tilbringes i en annen by, og jeg har den ikke under huden ennå. i morges traff jeg kjæresten til en venn og dermed var kvartalet ruinert for meg. et slags eksil. jeg låner huset jeg bor i, jeg dreper plantene, men det er ingen rundt meg til å høre sukkene. skal jeg oppsummere sier jeg at jeg har det fantastisk og forferdelig. jeg er lykkelig i sju sekunder om gangen, så husker jeg.

kritisk champagne

så mye har hendt på et halvt år, og likevel har ingenting hendt, for dagene har vært så seige, så like. Og så plutselig sitter du der, og renskriver forordet, og folk rundt deg forventer at du skal føle lettelse, som en byrde er blitt flyttet fra skuldrene dine, men vi flyr med tunge vinger hele tida, som jeg tror det heter i et dikt, både hos Tor Ulven, og Kate Næss, og dermed er det ikke slik at et lite tastetrykk forhindrer det indre trykket som alltid er der, og som gjør at skrivingen fortsatt føles som et utkast, som at du bare måtte sette punktum nå, men kunne ha skrevet videre i et halvår til, og jeg føler virkelig ikke at jeg har blitt bedre, smartere, flinkere, eller mer artikulert av dette, snarere mer selvkritisk, en slik prosess eksponerer det beste og verste i deg, hva det enn måtte være av styrker og svakheter.
Og så er du tilbake og kan sanse igjen, det er helt greit at de forlater deg med et glass i handa, du går ut mot verandaen, og blir tatt av musikken nedenfra, Pedros insisterende stemme, et ukjent menneske har rørt ved føttene dine, og du danser, og han ser horisonten, sjøen og øya, men du ser bare det helt tangible, vindeltrappa, omrisset av en venn, det tydelige grepet om midjen. En uønsket invitt i taxikøen. Og er det en ting du har lært, og som kan arkiveres som kunnskap så er det noe du allerede hadde lest, at skriving er bevegelse, og ikke nødvendigvis i riktig retning.

å være redd

Det skjer noe med deg når du sitter så lenge med hodet over, eller kanskje inne i, et dikt, eller helst tre. Så mye annet blir ubetydelig. Så mye blir privat, hemmelig, selv om man skriver om noe helt annet, noe som ikke berører det eksistensielle. Plutselig leser jeg en roman av en av mine yndlingsforfattere, og tenker at nei, det blir for forseggjort, for pyntet, for "tenkt", for uredd på en likevel redd måte. Og jeg skriver dette for å nærme meg noe annet, kanskje bare en setning om hvorfor jeg skriver om den forfatteren jeg gjør. Hun som ingen andre har skrevet om. Og jeg gleder meg til å sette punktum, forsvinne. Finne en annen by.

prematur Nostalgi

jeg liker rutiner, våkne om morgenen til den samme sangen, en polyfonisk versjon av lay, lady lay, den kapsler seg inn i drømmen, surrer rundt der en god stund, før søvnen fader ut, eller hvordan skal vi si det? - søvn er jo en reversibel tilstand.
alltid café noir, alltid den våte avisen, rugbrød med leverpostei, tyrolerjuice, så sykle til universitetet, slåss med egne rekorder, våte veibaner, og bilister i tidsnød, kjenne at musklene brenner, og parkere lett og fornøyd. og dette: kjøpe morgenkaffen i den minste ansattkantina på hf, hører lydene hennes, radiokanalene som summmer i bakgrunnen, åtte kroner, hver dag, men bare i to måneder til.

midtsommernatt, sjösala äng

Jeg husker ikke leiligheten vi flytter inn, lå den i fjerde eller femte, vendte den ut mot bakgården hvor vi satt sent på sommeren, mens iberiasneglene døde langsomt i den grå plastbøtta, og natten var langsomt på hell, men vi utsatte og utsatte, for vi lengtet ikke tilbake til kontorene våre, til skjermen av pixel og beskjeder, og heller ikke til de klamme sengene våre, til partnerne våre, til kjærestene våre, til disse redene av mjuk sateng og madrasser. Alt virket så tilfeldig så sent på natta, og da Bill satte på plata vår, var jeg ikke hans lenger, ikke akkurat, der da. En diskant, en skarp følelse av ubehag, selv kledd i den beste sommerkjolen, og selv om det hadde vært vakkert hele dagen, fuktig og varmt som på den ytterste dagen. Hvor mange timer lå vi og plaska på fjorden. Det var en sommer å bli senete av, musklene vokste nesten ut av huden, for Bill hadde kjøpt dette huset ved fjorden, helt uten min vilje. Bill spør ikke, han foretar seg, bygger opp og river ned, slik kjennes det i alle fall ut på huden min.
Jeg husker ikke en gang antallet rom i leiligheten, og det er en rar ting å glemme. Bare denne fornemmelsen av å gå inn i leiligheten, akustikken i de tomme rommene, å håpe på andre lyder. Låter det naivt? spør jeg senere, og det spiller ingen rolle om han som svarer er Bill eller psykologen, eller er det hun venninnen med de lysende øynene? Morild kalte jeg henne, enda hun aldri hadde bodd ved sjøen. Som vanlig var det jeg som innredet, og Bill som malte veggene. Jeg husker de kraftige kastene, og hvordan lyset falt på fargene, dannet små mønster som forandret seg over uker og årstider. Jeg gikk til jobben i grålysningen og da jeg kom hjem var rommene forandret, nesten krøpet sammen, eller utvidet seg. Møblene var annerledes, pianoet det samme. Bare katten spilte uforvarende på instrumentet, valset over med sin tolvkilos kraft.
Vi sov ikke sammen i den leiligheten, kroppet oss ikke sammen om nettene, men lukket oss inn, hver for oss, det er en nødvendighet sa Bill, greit sa jeg, og lyttet etter lydene hans, men pust overvintrer ikke så lett. Om dagene hang vi sammen og alt var lett, alt var stemt og uanstrengt, et slags utkast. Noe å følge opp i andre årstider eller polaroider

som en sankta lucia på fotot vid din säng

jeg nikker til linda thompson som sitter i sin classy londonleilighet og ler av de bryllupsklare, de som stavrer seg opp midtgangen, og tror på sitt performative ja, på at deg skal jeg elske om fem år, om ti år, om tyve, selv om ansiktet ditt er et annet, selv om alt som var oss der da, er transformert til noe annet, det er selvsagt noe naivt og flott over dette

selv sitter jeg hjemme, i en mørklagt leilighet, bare den bastante stubben stearin, og noen distante lys fra byen der nede, over skjermen flimrer islandsk topografi, og sigur rós, og man tar seg i å lengte til det usette landskapet, til det isolerte, åpne, og kanskje til en novelle av judith hermann som foregår akkurat der

mandag morgen og de små detaljene, det skarpe lyset over husklyngene i fjellsiden, skiftningene, å møte en poet på et formiddagstomt hotell, kaffen er drukket opp, å gi ord til det som bare antydes, skjørheten i sangen til maud lindström, eller teksten i janne-camilla lysters dikt

massetettheten er blitt kraftig redusert det siste året,
og snart er jeg gjennomsiktig
snart er det jeg som blir knust når jeg hiver meg mot glass
snart er jeg bare en stille gjenspeiling i øya dine
som forsvinner hvis du blunker

"I don´t believe you at all"

Onsdag kveld i et rom på biblioteket, noen få kandelabre, to kartonger rødvin, og overalt utsatte plastglass, i skuddsonen for å bli sparket ned av uvørne føtter, manglende oppmerksomhet. For blikket er fiksert fremover, den tyske forfatteren Inka Parei leser fra sin siste roman, Arild Vanges oversettelse flimrer over skjermen, Eirik Ingebrigtsen lytter, og etterhvert samtalen og diskusjonen, Ingebrigtsen som hevder at han skriver seg langt bort fra seg selv, finner en annen alder, et landskap han aldri har trått i, og en kjønn som er ukjent for ham (!). På den annen side sitter Inka Parei og får forfatterens ord simultanoversatt til tysk, og hun ler, og tror ikke på Eirik, sier hun, at man kan fjerne seg fra egen biografi, selv har hun brukt tid på å vedkjenne at romanen hennes, som er en indre dialog mellom død og drøm, en gammel mann skyldbetynget av deltagelsen i annen verdenskrig, nåtidsplanet er "den tyske høsten" med RAF-terrorisme og drapet på arbeidsgiverministeren, er beslektet med momenter fra hennes liv. Og kvelden er fin og fjong, jeg liker nerven, atmosfæren, det gode klimaet for å stille spørsmål, men jeg bejaer også denne ærligheten, jeg er litt lei av denne stadige hangen til å fjerne seg fra egen fiksjon, og det minner meg om Marit Tusviks åpning av den svært gode romanen "Sigrid Finne", fritt etter minnet:
Enhver likhet mellom personer i romanen og personer i virkeligheten er slående
Why not?

anna & josephine - a minor extract

(...)
"Lenge tenkte jeg det slik: Anna i den nye kjolen, ikke kjøpt i Amerika, men i Bergen, dit hun dro med båten, alene, hun kjente friheten sitre i leggene i det hun beveget seg ut mot Vadheim, kjente tyngden fra fjellene og lettheten ved fjorden, en slags fluktrute ut, ut mot havet, bort fra det trykkende og tåkete, den tunge skodden som legger seg så lett ved fjordbyene, og som også absorberes av kroppen som gjør den sløv og tiltaksløs, som lager skodde for skillet mellom dag og kveld, som gjorde at Anna sov lange morgener, våknet stiv i musklene, støl i kroppen og med mors klage like om hjørnet, for den som sover, kaster bort noe, den forvalter ikke tiden, økonomien, Anna bidrar ikke. Likevel er det Anna som drar med båten, som sier farvel, som skal pugge i Bergen, som ikke har sagt seg fornøyd med livet på gården, som ikke vil kjæle for familien, som er trigget av noe som er større en geografien, begrensningene, som tidlig kryper over gjerdet til nabofamilien, leser i bøkene, krangler med Ola som er to år eldre, to år barskere, to år klokere. " (...)

aftensmad

jeg hører på placebo og placebo er den mest hengslete gutten på den eneste baren som er verdt å fortelle om i den franske byen det er jeg bodde, eller de hasardiøse kjøreturene til det nedlagte diskoteket, eller denne tynne søvnen i forstaden, fulgt av den milde kaffen, min brors blikk utover stuen, han som hørte til i skogene, han som våknet før oss andre og var borte i flere døgn og kom hjem med et annet drag i ansiktet, han som pugget seg gjennom skolen og skauen, og fortalte om kroppene som de skjærer i om natta, og om årringene i huden på den første kvinnen han elsket, og hvis tiden er ei linje er det som da K dro fingrene gjennom håret ditt, og alle polaroidene på kommoden falt ned, og du fikk denne stikkende smerten bak brystbeinet, som ikke var angsten for ikke å våkne mer, som da du toger gjennom et land, og våkner av at han ikke står på sentralbanestasjonen likevel, og du tenker at slik måtte det være, en lydløs avskjed som slingret gjennom kroppen og landskapet, ikke en bråkete highway 55, ikke ståket fra en telefonsamtale, ikke all denne fordømte pianospillingen i nattens midte, ikke vokalen til radka toneff.

this postcard we do not write

Jeg spiser meg ut av Paris, jeg tar med meg Terje Holtet Larsen ( Variasjoner) og holder en feststemt avskjedsmiddag for meg selv. Entrecoten er den blodigste i historien, og minner verken om fødsler eller påtroppende michelinkoder. Jeg tygger taust. Bare sjokoladefondanten er en fest, og med ekstra muskler i vokabularet klarer man bestille kaffe som ikke ligner dukkekopper.
This we do not write: Jeg låste meg inn i leiligheten klokken seks i morges, taxisjåføren hadde nettopp gitt meg en overhaling fordi han mente husnumrene var i oppadstigende rekkefølge, han tar feil, men ingen ovasjoner over egne misforståelser. For en aften! Det begynte i fabrikken Quartier Latin, H insisterer på å møtes på broa som først er Pont Neuf og så en annen en, og jeg kjenner på at ordene blir kjempetonnere i pariskvelden, Notre Dame en blass kulisse. Vi spiser og vi drikker vinsaft, før vi vandrer gatelangs etter et bedre vannhull. Et sted har sand og drinker med navn etter kroppens biprodukter. Vi velger et annet som er stille og som serverer jule-mandler når vi ber om snacks til vinen. M overtar pianoet etter pianisten med det røde sjalet som har gått videre ut i natta. Etter dette fanger vi byens rareste sjeler, den bitre forleggeren som blamerer med sitt påståtte kjennskap til Paul Mc Cartney, Marie Chantal de quelque chose som visstnok både er aristokratisk og nymfoman og som legger seg tett inn til forleggeren som virker potensielt voldelig når vi påstår at en i blant oss har skrevet flere bøker enn han. Så kommer innflytteren fra Tunisia, og Romain som er maler, Francois som er Francois, og vi tar med oss glasset og går videre til et sted hvor vi ser en magedanser innerst i lokalet og S blir borte, og rødvinen har olympiske priser, og festen er kanskje egentlig over, men jeg hører studenten med den amerikanske aksenten, og Francois vil ha nummeret til M, men får et husnummer til ei bygd i Møre og Romsdal.

Ikke Alexanderplatz

Vi børster støv av hverandre, han er hjemvendt fra en reise til Guatemala, han snakker oppstemt om alt han har opplevd, om hvordan han har karret til seg av det spanske språket, jeg skjærer disiplinert av artisjokkene, legger ansiktet i riktige folder. Hvor mange brev skrev han? Ti, tre, eller ingen? Hvordan har tiden passert på de fire årene hvor vi ikke har brydd oss om hverandre? Jeg har kjørt metroen i en halvtime, hvilt i blikkene fra medpassasjerene, klamrer fingrene til en iskald grønn vinflaske, instinktivt tok jeg den dyreste i hyllene, K sov, jeg husker et fotografi fra sommeren i Berlin. C på kjøkkenet, C blant auberginene, den militære kniven i fluxus, hvordan bevegelsen ser spøkelsesaktig ut, spenningen i luften, temmelig likegyldig.

heart failed/ in the back of the taxi

Cafe Suedois, Marais
Originally uploaded by Vinteræble

En beskjeden tilstandsrapport fra Rue Aubeuge, jeg fant gaten og leiligheten etter uttallige timer på Flesland på Gardermoen og på Kastrup. Du skulle ha sett gaselleblikket mitt da det lyste ur-gult og gate closed på utgang Oslo, sammen med B hadde vi rolig fortært våre croissanter på bakkenivå, en slags symbolsk handling før reisen. Det som ventet var tomme flyplasstimer og kanselleringer, og da jeg først ankom CDG fem timer senere enn forventet, sier den aldrende kvinnen fra Malmø noe presist - det er en hel vitenskap å finne frem her. Tilslutt finner jeg toget etter minitoget, og gaten "min", og leiligheten som har en fantastisk bokhylle med Rilke, Blanchot, Holtet Larsen, Duras og alt en litt.viter kan drømme om. I dag har jeg sett det underjordiske av Paris, krysset byen i alle retninger, og drikket avbildet kakao på et stille sted i Marais. Forlatte kopper, empty chairs, vi har en kjærlighet for ruiner, har vi ikke?

Late night ( for Anna)

Du er på etterfesten, og Bill er ikke der, han har meldt pass og står ikke på verandaen av mur og skuer ut over parken og natten og tenker på hotellet i Rue des Grands Boulevards eller tiggerne langs Palermo Recoletta, og du tenker på linjene fra år tilbake festen starter, vi er to fragmenter i et mørkerom, du tenker på fest og forgjengelighet, mens Anna er der inne og røyker frivolt fra et av bordene, og hei - er det ikke Billie Hollidays stemme som bryter gjennom samtalene som er bassen for natten, bensinen i blodet, og er det ikke den aller mørkeste fotografen som sniker seg inn til deg, stryker deg på nakken med fingertuppene på en måte som er ulovlig i andre soner enn denne, og du tenner en røyk, inhalerer øyeblikket og er skjelven i hele kroppen, og du tenker på alle tekster du har lest i det siste som favner om ordet begjær, og før i dag sto du utenfor kunstsenteret og tenkte på slakteren, han med hender og øks og aggresjon i skriften, metaforisk ment alt sammen, og du tenker på rommet ditt, det uryddige som bebor deg, du tenker på din bestefar som sover hele dagen og som er så gammel at hjertemuskelen er ei stoppeklokke som tikker inn døden, mens du er her på festen og nærmer deg ei linje av Jacques Derrida som skriver fotografier av festen i sorg, og bak deg står fotografen fortsatt med hånden på nakken din, and how can you tell the dancer from the dance, eller hvordan kan du gå hjem nå, og legge deg alene mens festen eksploderer eller dør hen og noen er nakne i rommet ved siden av, sårbare som klokka fire om natta, og du skubber fotografen bort, han får ikke sagt at han heter Paal, han får ikke sagt at han lå med ei dame til Tindersticks, at han har vært fattig i London, trist i Glasgow og fullstendig heureux noen uker i Cherbourg, for du har valgt, og ikke valgt et liv, en linje bortover med Bill, og du lammes av de du må la passere, natta omslutter deg, du stumper røyken, du ser deg om etter trofasthet, og er helt alene i drosjen med en mann du traff i gangen, og på det siste fotografiet av deg smilte du, og i morgen må alt finnes opp på nytt, tenker du det?

reiser nå

travelling ( or the art of passport photos), originally uploaded by Vinteræble.

Går til postkontoret i Hansabakken, plukker opp tre titler av Jacques Roubaud, rusler til Politihuset, forbi Jacobs, forbi innvandrersjappene og gitarmakeren i fjerde etasje. Tar smileløse bilder i sort/hvitt. Betaler og får byråkratalvorlig beskjed om at å få pass kan ta ti dager, kvinnen har ikke servicelepper og stram hestehale, hun snakker om kaker. Jeg sender en mail til J. Roubaud. Roubaud svarer. Jeg leverer en bok. Jeg drikker en kaffe. Jeg leser gjennom en tekst. Jeg overfører penger med muggrabatt. Jeg pugger en adresse. Jeg hører stemmen din fra et fyr. På koppen min står det flere onomatopoetikon

II

Du sitter i forfatterens leilighet, og du har sittet der i ti dager, øya synker ikke, den holdes oppe og taresanden glir mellom tærne dine, tenker du, og du spiller ei Fitzgerald-plate, du kysser kjæresten din i søvne, du har på deg den mosqitogrønne kjolen, og det er ikke pianohendene dine du strekker over bordet, og det er ikke din kropp som strekker seg opp mot hemsen og fyller dem med støvpartikler, og det er ikke det støvet som har lagt seg over døgnene og gjør dem skjøre og faste, eller fingertuppene dine som rører kjæresten din som sover og sover, for han finnes jo her nå, og det er ikke Hong Kong eller San Fransisco eller de ti tusen lysene over Buenos Aires eller mørket i øynene hans idet dere er fjell og fjord og det ensomme huset til Bill som lyser kunstig fra åsene, og du er ikke inne i fjellet nå, i den opplyste vogna, i undergrunnen som stinker urin og paris, og Bill som legger hodet på skulderen din på en ubehagelig måte - anspentheten i bevegelsen, trykket fra hodet hans mot nakken din, ikke som ti dager på vidda med telt og nyforelskethet, jegergryta som brant bill på tunga, og mykheten i deg da du for første gang tok helt del i en annens smerte selv om den var triviell og flyktig, var det da du tenkte at når du kommer hjem, flytter du tingene dine inn til Bill, du tar pianoet, du tar potteplantene og du tar den gamle stygge vasen etter mormor, og det var første gang du ville dele på disse bestanddelene av deg som du har flyttet rundt fra Place de Vosges til tiende arrondissement, og hjelperne har alltid vært fremmede de har hatt andres øyne, ikke latt dem hvile på deg, og så kommer du hjem, og så kjenner du aldri på følelsen fra vidda, noe ble vunnet og mistet, noe gled over i noe annet, tenker du, og ingenting av dette sier du til Bill. Du tar ikke tingene dine i bilen som er Lottas og bare til lån, hun er i København og ligger ikke med skuespilleren slik hun pleier, men slår opp på lotta-vis, kort og konsist og du trenger ikke bilen mens hun er borte, for du flytter ikke, du rikker deg ikke en meter, og det går to år, kanskje to år før Bill legger hodet mot skulderen din, og da er du jammen naken, du er knokler og nattesang, for vekten av hodet hans er vektene av tre år, og kroppen skjønner det før hodet når noen er på vei til å forlate, du sanser det på toget inn til paris, en slags avslutningsferie, summer du mot øret til Bill, han legger hånden kinnet ditt som en pappa som verner om et febersykt barn

Syv snapshots GLSGW

Det er tre timer siden han gikk, og to til klokka ringer, du har sovet syv sekunder og sett sola dvele utenfor vinduet.
Og alt dette er bare en øvelse, tenker du, i det en flaskegrønn drosje hviner utenfor vinduet ditt, igjen skal du forlate, kutte båndene til et land, et rom, et kontinent, og en kropp du har innstudert.

Hvorfor koster det deg ikke mer? Hvorfor koster deg ikke mindre? Du presser hodet mot flyvinduet, det trykker, det er lufta og det er tiden, og det er et farvel som du bærer med kroppen. Han drakk appelsinjuice, han gråt ikke, han spilte piano kvelden før. Du fester deg alltid ved ubetydelige hendelser, den siste lyden av stål som faller i oppgangen, du låser ham ut, og snur deg ikke tilbake. Du kaster ikke opp slik som i Buenos Aires etter tre måneder trakkende opp og ned avenyene, to av dem med han i hånda, han og et fotografiapparat, derfor tar du ikke bilder mer.

Du har sluttet å være sentimental, sluttet å spille Nick Drake, sluttet å forspille flere kvelder på whiskyflaskene du fant i Oban, drakk på toget mot Sterling, eller var det Edinburgh, var det før eller etter franskmannen som kalte deg enigmatisk, et begrep fjernt fra virkeligheten, fjernt fra deg og den du er, var, og det som rykker i deg.

Du sitter på en café i Paris, nei, Stavanger, nei, Buenos Aires, og du har hodet fullt av grøt, og armene er senete etter skriften, arbeidet, og det er ikke sant at kroppen er full av arr, eller at fotografiene som ligger foran deg på respatex er dine.

Romklang - utkast

Det er en av disse rare lørdagskveldene som ikke ender, du har sittet med nesa flere timer i boken, fulgt dens bevegelser, latt deg lede til den sørafrikanske kafeen det skrives fra, latt kroppen din bølge med i dialogene, i timene som tilbringes i boken og som utvider rommet, og nå og da har du tittet mot ryggen til Bill, denne så klisjeaktige mandige ryggtavlen som ikke tretter deg, men som gir deg en egen ro, der ytterst i synsranden, og utenfor, om du strekker kroppen mot vinduet, krapp sjø mot svaberg, en landhandel lukket for sommeren, og det er bare lyden, et kjølig klirr fra bills whiskyglass som lager brister i stillheten, som deler timen, setter skarpe kanter i den roen som brer seg utover to som leser, to som har snakket og snakket til stillheten vant dem, bebodde dem, og til det var alt de ville, arbeide seg gjennom uka og gjennomsnittsmiddagene sine, utveksle fraser om livet på jobben, om tingene de gjør hver for seg, vennene de ikke deler, men verner om, beskytter, slik at livet ikke skal smelte helt sammen, at det ikke blir én sfære, men flere, slik han fortsatt insisterer på at de skal bo hver for seg, fordi han trenger det, og hun trenger at han trenger det, disse rommene som er bokstavelige og tydelige, tingene hennes i en egen orden, musikken hans systematisert over hele leiligheten, netter som bare varer og varer, og en kropp som ikke venter og krever, slik forsøker de bevare en rest, en slags hemmelighet, noen hun ikke kan vite om ham, og omvendt, slik han faktisk kan sitte hele kvelder og bare tenke på henne, hvordan hun beveger seg gjennom byen, stolt og skjør på samme tid, var det ikke det han tenkte, da han traff henne at hun hadde noe ved seg, en slags krysning av noe som var likt ham, og samtidig fremmed, hun var skremmende i sin åpenhet, men likevel lukket, og så er det kroppsspråket hennes som særlig kommuniserer dette, og han har et bilde av henne, syklende gjennom byen, hvordan hun manøvrer mellom drosjene, grasiøs og røff på samme tid, og kanskje er det slik hun er, slik hun egentlig er, og det finner han ikke ut av, fortsatt er det slik at oppfinner hverandre på ny, slik helgene i dette huset som er hans har noe nesten undersjøisk ved seg, en annen type sansing, en annen type tid, de gjør alt sakte, legger seg ikke før søvnen overmanner dem og de har tappet natta for alt den kunne gi dem av omsluttende mørke, stillhet, og de beveger seg inn i kroppene til hverandre mens en øyenstikker surrer gjennom rommet, og det er alt som lager lyd, kroppene deres er ekstatiske og tause på samme tid, for de har lært seg at det er en sammenheng mellom nytelsen og stillheten, og de stenger havet som skurer svabergene ute, de stenger ute alt som er av uker og plikter, og mennesker som krever dem, avisene som må leses, planene som må legges, lånene som må prioriteres, jobbene som må skjøttes, dette hører ikke intimiteten til, de har fått et akutt behov for å oppsøke dette rommet, skape dette rommet i spennet mellom natur og dette menneskebygde huset som setter kreftene på avstand, og hun tenker at byen tærer dem, sliper dem, og det de forsøker å løfte, bære frem, denne forpliktelsen som hviler over forholdet til å være der for hverandre når det kreves, men når man egentlig ikke ønsker, som når hun ringer sent på kvelden etter at han har spilt og hun egentlig vet at alt han bejaer er å sitte på altan sin og skue utover byen, og bare vite at hun finnes noen bygårder borte, bare la kroppen hennes duve der i underbevisstheten, mens han innånder nikotinen, nattlige bylyder og han setter på ei plate som han kjøpte lenge før henne, og som derfor blir viktig fordi det er noe helt eget, noe han bare har eiendom over, og jenteansikt før henne, ansikter som kom og gikk, som betydde lite eller mindre, bare slike blaff av kroppsvarme, helgens botemiddel for den ensomheten han ellers oppsøker, bekrefter, og han trenger disse sprangene til tiden da hun ikke fantes, fordi det er skremmende å la seg oppsluke så totalt av et annet menneske og tenker på noe som Nietzsche har skrevet, oversatt til engelsk, Intimacy is the most hazardous experience, og han husker ikke konteksten, men han har lagt det til i denne forståelsen av seg selv og kvinnene han velger, eller som velger ham, slik hun gjorde, og kanskje derfor, blir behovet enda mer presserende for å fortsatt ha sitt eget, for å ikke la henne få et grep om alt, slik at selv det mest kroppslige, banale og elementære i et hvert forhold, i enhver relasjon, kan virke skremmende på ham, fordi det bokstaveliggjør disse båndene de slynger om hverandre, og når hun ringer nå, midt på natten utgjør det en slags trussel, en inngripen han helst skulle ha sluppet, og som han tidligere ikke ville tålt, uten særlig begrunnelse, enn dette narsisstiske behovet for å råde over sin egen tid, og ikke være eiet, eller behøvd av andre, og det irriterer ham å måtte avbryte denne stunden for å komme til henne, være nær henne når det bare er dager siden sist, og det skremmer han at han er så vrang, så uten vilje til å tåle også dette skjøre som han beundrer og liker ved henne, og han skremmes over vissheten av at det er så lite som skal til før han likevel tviler, han tviler på de to, på henne, og det er en tanke som raskt går over, som slår over i noe annet når han legger kroppen sin inntil hennes og kjenner på hvordan de passer sammen, hvordan de vokser sammen, hvordan det blir stadig bedre, og farligere, å ligge inntil henne, og at han i det hele tatt kan tenke på å ville bort fra dette, bekymrer, og det er av de tingene han ikke kan dele, og som derfor ikke er riktig å si til noen, det ville være galt å si det til kameratene som han møter med samme hyppighet, og som han ser oftere enn henne, tidvis, særlig nå når hun legger så mye i hverdagen, i jobben, i treningen, for selv om kameratene ville forstå og gjerne dele den samme følelsen, erkjennelsen av et forhold kan føles som en fengsel, innsperret i denne kjærligheten, denne andre kroppen, til tross for at du får all den frihet et forhold kan tillate, og han kan ikke si det til noen, ikke språkliggjøre den fornemmelsen han får ved å bli oppringt, alarmert, at noen savner ham så intenst burde være en lykke, hvis kjærligheten skulle være å behøve hverandre, og for noen år siden da han bare hadde seg selv, var det slike telefonoppringinger han så fram til, han ønsket å fornemme et slik tydelig adressert savn som handlet om alt de var sammen, og alt han var alene, og som også bar i seg kranglene, og misforståelsene, en lang ferie på Kreta som bare var tortur fordi de gikk der og var usikre på hverandre, hadde ikke funnet noen rytme, hadde ikke funnet språket som var deres, han gikk der og skammet seg over at han tenkte på alle han valgte bort ved å velge henne, og det innenfor et skjema som ikke var tilpasset ham, og den han ønsket være, han var temmelig sikker på at hun tenkte det samme, at hun også betraktet det som et problem selv i den skarpe solen, og selv om de var ømme mot hverandre, og ikke artikulerte denne formen for tvil over tilfeldige tavernaer hvor de satt og skrev muntre postkort til sine respektive venner, og fortsatte dialogen, den endeløse, over romaner de hadde lest og som hadde betydd noe for dem, enten i kraft av den litterære opplevelsen, eller fordi det var i en spesiell fase av livet, ved et punkt som bare litteraturen kunne hele, forløse, eller forstå. Slik som da hun tilbrakte et heller ensomt år i en europeisk hovedstad uten å bli kjent med noen flere enn de få vennene hun hadde der fra før, og da hun leste bøker som fikk en ekstra betydning, valør fordi de var alt hun klamret seg til, mens byen føk forbi som flimmer utenfor vinduet, alle konsertene, filmene, teaterstykkene hun hadde gledet seg til å oppsøke, men som når scenene lå der tilgjengelige, klarte hun ikke mobilisere den type kraft og energi som slike steder krever, og så ble hun i bøkene og i litteraturen, og tenkte at det var en eneste stor klisje, å være den ensomme leseren i en større by, uten å mestre språket, og alle disse tilstandsrapportene som hun sendte hjem som ikke ved et ord røpet noe av ubehaget hun følte ved å være så ytterst alene, ved å kjenne på denne følelsen over tid, og den gikk sjeldent over i noe annet, selv ikke når hun samlet sin kjerne av venner til middager, middager som var fulle av musikk, liv og intense samtaler, heller ikke da klarte hun å forrykke denne kroniske følelsen av stillhet som la seg over henne og oppholdet i byen der hun måtte bli, ett år var planen, og hun ble der, og kom tilbake, ikke som en annen, men noe var forandret, hun var mer alvorlig, moren bemerket at kroppsspråket var en smule annerledes som om gestene hennes hadde fått en annen karakter, som om hun hadde skiftet språk, uttrykk, til tross for at hun ikke hadde kommet dit for å gjøre annet enn å skrive, noe hun selvsagt ikke fikk til, til gjengjeld ble hun belest, det var det eneste året hun kunne smaken på den type selvdefinerende term, og kjenne at den kledde henne, at den passet, det var alt hun var, belest. Siden kom årene hjemme, ved universitetet, på jobben, flytte ut og inn av leiligheter, drikke vinflasker som ble dyrere og dyrere etter hvert som jobben spiste mer og mer av den akademiske tiden, og vekslet mellom menn som krevde henne, som hadde karrierer som gjorde dem egosentriske, selvsentrerte og hun skjønte ikke selv da hvorfor denne arrogansen, som ofte virket påtatt, defensiv, hvorfor den skulle være så tiltrekkende, de dro på flotte ferier, hun leide sommerhus ved havet alene, en hel sommer bare for å tenke, det var to år før hun møtte Bill og hun var sammen med en fransk skuespiller som hadde forført henne på så klassisk vis, at det ble en parodi, en vits i venneflokken, og hun brukte hver lønning fra den anonyme vaskejobben til å fly til Charles de Gaulle, og være innestengt i hans leilighet i Rue Dupont, i et av Paris skitneste strøk, hvor de bare snakket og spiste, og gjorde alt på intenst vis fordi de skulle ta igjen for den tapte tiden som passerte mellom hvert møte og som ble fylt av krangler, telefonisk sjalusi, og all den usikkerheten som ble skapt av luften mellom dem. Det var et forhold som ikke kom til å vare, begge levde i den uformidlede vissheten, som en uutalt klausul, han skulle senere gifte seg med en skuespiller han kjente allerede da, men det var for godt og intenst til å konkludere med slutten allerede dra, og på veggen sin har hun fortsatt remsen av boardingkort som forteller om det kaotiske og flyktige ved relasjonen, slike ting som ikke evner å gjøre Bill sjalu, noe som heller ikke var meningen, det henger der som en slags ruin eller som tittelen ”museum of broken relationships” en humoristisk tittel hun engang falt for, en utstillingsplakat i den anonyme havnebyen Split som en gang var en ferie med en venninne hun slett ikke har glemt. Og hun er med alt dette, i alt dette, reisene, de havarerte forholdene, og dette tydelige arret på kneet, en inskripsjon fra en fotballkamp for atten år siden, da broren ikke viste omsorg, men bare hadde mål i sikte, og det gikk stygt utover henne, hun kan fortsatt kjenne på denne følelsen, hente frem minnet om denne smerten som siden og så ble stående som uttrykk for en hardhet, konkurransen mellom dem, et slags skjold mellom henne og broren, og hun tenker nå at det er kanskje det er derfor hun er så krevende, kjærestene pleier si det, om de er aldri så ulike, de mener hun krever, vil alltid være et steg foran, gå videre, og derfor må hun passe seg, finne et slags filter, hun har behov for dette betingelsesløse i relasjonen, samtidig som hun vil ha vennene sine som noe Bill ikke har tilgang til, en sosial verden for seg, både en redsel for, og et ønske om at han skal besitte livet hennes, kanskje er det derfor de ikke flytter sammen slik venner rundt dem gjør, finner boliger som definere dem, tegner skarpe rammer for livene sine, vokser sammen, dyrker planter, har felles platesamling. Men de to, når de to lever sammen, er det i en slags tilstand av eksil, en mellomposisjon, disse rommene ute ved sjøen, som eies av Bills familie, og derfor er langt mer hans enn hennes, og disse døgnene her er øvelser i stillhet, den type god stillhet som vokser frem i stundene av tiltro og tillit, og hun ser på ryggen hans ser hvordan kroppsarbeiderarmene hans støtter hodet hans, og det er et slikt øyeblikk hvor hun bare har lyst til å røre ved ham, stryke over underarmen, og det er feil og muligens mangelfullt at hun ikke tør, at hun ikke tør gli ut av stolen, ut av stunden for å berøre ham hun er sammen med.

MIN DØDE VENN KRISTIAN

Hver jul, påske og 17.mai får han besøk
av oss. Krans på snøen, krokus, påskeliljer
og rosetre. Ugress.

Ungen min ble fotografert på gravkanten udner
et besøk, smilende som på sengekanten til en
frisknet. Moren hans var støtt av det fotografiet.
Ubetenksomt av meg å gi henne det. For henne
er han som en kronprins Olav under krigen under
bjerketreet.

Jeg hadde han naken i senger, alltid fotbladene
utenfor sengekanten, og for korte dyner. Da han
ble lagt inn på hospitalet, ble jeg pleier. Ga ham
kam og speil og sigaretter, sang for da han ble
for trett til å synge og ville dø.

Jeg, som var hans forlovede
giftet meg med andre menn, lette i alles øyne
etter et glimt av hans humor.

Krans, liljer og roser gir jeg ham, slik det ventes
i vår Kulturkrets.
En dag graver jeg ham frem. Skraper jorden kjærlig
bort fra kinnbeina. Plukker opp speilbiter og tenner
som han plysteret gjennom. Rydder unna stein så han
kan strekke seg i den altfor korte graven.

Cecilie Løveid, Mørkets muligheter, 1976

I dont see those airport-eyes

det er høst, og endelig en årstid som har bestemt seg, ikke all den dvelingen, disse tvetydighetene som gnager i deg, pseudosommeren, brisen som ikke er en bris, verandaen som blåser bort i vinden mens du leser nok ei novelle som ikke tegner skarpt. hva vil du ha? kritt på veggen, tydelige muskler, et ja eller nei, en tekst av pasternak, ei gryte chili, eller bare lydene i leiligheten når den fylles opp for høsten, en egen ro hos dem som sover, hvordan roen forplanter seg til en lampestille leilighet, fortetter seg kroppslig, springer ut i de spedbarnsaktige fingrene som blar over boka, en ro som setter seg med et rykk

så vakkert kledd i grått

du kledde deg
så vakkert
i grått
og ikkje veit eg
kvifor sorga blir så tung

er det fordi du har kledd deg så vakkert
er det fordi du har kledd deg i grått

eller er det berre, igjen og igjen, dette
at alt er eit syn som alltid forsvinn
som du skal forsvinne
og eg skal forsvinne, men nett no står du der, så vakkert
kledd i grått

så vakkert kledd i grått
du står så vakkert kledd i grått
og seier slik du står at du ikkje veit
om du er vakker
eller dum

du står så vakkert kledd i grått
så vakkert kledd i grått
(Hund og engel, 1992)

Hestene står i regnet

Når mitt sinn er fylt av drømmer,
mere dunkle, mere fjerne
mere ville, mere hete
enn mitt hjerte kan forstå,
vil jeg bare stå i regnet
slik som hester står i regnet
på en bred og saftig slette
mellom tunge fjell, som her.

Stå og kjenne kroppen suge
dette svale, sterke, våte,
som i strie strømmer siler
over ansikt, hår og hender.
Likne skogen der den suger,
som et barn, av himlens bryster.
Likne sletten, full av sødme,
sitrende av fromt begjær.

Slik som hester står i regnet,
lutende, med våte flanker,
og lar duft av muld og væte
drive sterkt og søtt i sinnet,
vil jeg stå og bare være
og la himmel-yret falle,
inntil tanken fri for feber
følger drømmene til klarhet
i en steil og stille ro.

( Astrid Hj. Andersen)

Come back from San Fransisco

Det er noen album som ikke forvitrer, som er like gyldige i dag som for fire år siden, og Magnetic Fields maksimalistiske prosjekt 69 Love Songs er definitivt blant dem, for meg henter platene fram et helt annet land og en annen geografi, Glasgow tidlig totusentall, kveldene på det fantastiske og bortgjemte te-stedet Tchai Ovna med vannpipe og intimkonserter, studentteatret og de skjønneste tyske venner du kan tenke deg, but thats not the point. Plata gjelder like mye nå, når du suser oppover de seige og deilige bakkene mot Tarlebøvannet hvor steinformasjonene mimer et gresk amfiteater, i alle fall i blikket ditt, og da er du i Athen med litt.vit-gjengen og har den beste uka på flere år, men nå stavrer du oppover med friske skritt og hele vidda er tåkelagt, du ser bare stien og noen nærliggende varder, og det forviller deg litt, men du går videre i faste tre timer, til du når det nye Fløyen-platået og turistene som har tatt den enkle veien, banen og som drikker kakao fra den døgnville souvenirbutikken, og du har vann på flaska og vin i drømme, og ikke minst 50 spilte sanger som kruser og slynger seg i kroppen



I should have forgotten you long ago
But you're in every song I know
Whining and pining is wrong and so
On and so forth, of course of course,
But no, you can't have a divorce

I haven't seen you in ages
But it's not as bleak as it seems
We still dance on whirling stages
In my Busby Berkeley dreams
The tears have stained all the pages
Of my True Romance magazines
We still dance in my outrageously beautiful
Busby Berkeley dreams

ornaments of discourse

du våkner ikke idet du våkner, eller i det du svømmer tusen morgenmeter, brystsvømmer irritert forbi disse middelaldrende menn med gigantpondus og ingen sensibilitet for de illusoriske baner som oppstår når man ferdes til vanns, du våkner heller ikke idet du leser forordet til jacques derridas "acts of literature", eller når du faller for fristelsen og kjøper fire titler hos studia, den akademiske bokhandelen forkledd som hvilken som helst utsalgssted for krimlitteratur, ikke et eneste eksemplar av gaston bachelard er for eksempel å spore, du våkner der på steintrappen hvor du klamrer deg til en utgave pappkrus, denne universitetskaffen som skal besørge og generere produktive tanker, skrift, så beinhardt må man si det, først da løsner det

space opera

jeg er ikke flink til å leve hver dag i den samme leia; smøre brødskriver med laks og hvitløkssmøreost, drikke presskannekaffe, høre gjennom en samleplate en gang dedisert fra en gammel kjæreste, gud, vet hvilken adresse han nå oppfinner seg selv på dag for dag. Variasjonene er ørsmå, ta bussen til universitetet, gå til bassenget først for å svømme tusen meter og håpe på at det klarner tanken, og så; stabbe bestemt til lesesalen, lese seg opp og varm, tre inn i det poetiske universet, skribler ned noen nøkler i notatblokken, noe Adorno skriver i Notar til litteraturen, leser Jenny Hvals tekst om Joanna Newsom i tidsskriftet Bøygen, og hele tiden må jeg begrunne min egen motivasjon, i hver muskel, dette drives ikke fremover alene, men av og til får man disse innsiktene, og jeg kan ikke strekke det helt til de woolfske glimt, "moments of being", for oversanselig er det vel ikke, men av og til kjenner man gløden, kraften, og man tenker at det man skriver er godt, viktig, for så at det taper sin betydning, og så sitter man der mens en kryptisk duett glir gjennom fingrene, all that jazz for nothing!

Big bang in a laboratory

Så er man tilbake igjen på det kjølige universitetsbiblioteket som, paradoksalt nok, oppleves som mer varmt nå når det er sommerforlatt og passelig stille for akademiske nedtegnelser. Dagen starter ( and note: dette er ikke et forsøk på å skrive logg, blogg eller dagbok) med tusen meter på Nordnes Sjøbad enten Askøy befinner seg i horisonten eller er totalt tåkelagt av dette sedvanlige bergensregnet. Uansett holder vannet konstant minst 26 grader, som tidvis er dobbelt så mye som de landlige varmegradene, og jeg har en sterk tese om at svømming klarner hjernen og fører til bedre masteroppgave ( opponenter må gjerne melde seg). Andre viktige komponenter for akademisk stamina synes å være presskannekaffe i monstrøse mengder, for ikke å glemme effektiv gange til camps, og lydelig gjenhør med fantastiske, fantastiske Magnetic Fields. Lytt til "Come back from San Fransisco", will you?

fjell fortalt

jeg løper i skogene, presser kroppen oppover, helt til det bare er sauene og meg igjen, vi forlater Svartediket, vi drikker av fossen ved Tarlebøvannet, og alt er fotograferbart og stille, jeg er lukket inn i mitt lydelige univers, selv naturens lyder forstummer, på toppen er Rundemannen og rosa himmel som lar seg feste til øyeminnet, og igjen er det meg og sauene og en ensom, gul biker, som sliter seg opp stein for stein, mens vi ser blåne for blåne innover, og strekker jeg meg nå, har jeg Ulriken i hendene. Og hver dag gjør jeg dette, knytter skolissene, fyller flaska med vann, skritter ut i skogen, bakke for bakke, fortærer avstand og timer, og målet ligger i hver bevegelse, hvordan kroppen spiller på lag, hvordan vi skritter over i letthet, og det er verken idyll eller uro, men noe som brer seg innover, utover

look at the grains in my hands

Du hører på den sårbare rockestemmen, og dette er januar, februar, to måneder av glass og tomme whiskeyflasker, før forskeren, før poeten, før pianisten i den sorte dressen, lenge etter hotellrommet i den grønne parken, og frokosten med den søvnløse katten som skrapet minner av vinduet ditt. For et hotell, for en frokostbuffet, med avisene fra Roma/Napoli, brettet som hygienisk undertøy, et barn løp gjennom øyelokkene dine, og du bar henne gjennom gresset, sov deg gjennom hele Rue Rivoli

I hang my coat up in the third bar

Og du er i dette, i denne dagen med hele deg, og det er så fint, du legger manuset i konvolutten, skriver til en annen forfatter og spør om han skal dit du skal, og det skal han ikke, men til sommeren kommer han, og da blir det vin, og alt dette stemmer, for du har planlagt en rolig rolig sommer, ikke et fransk landsted, ikke en charterreise, bare arbeid, bare roliger kvelder, og du håper at rastløshet skal bli til ro i kroppen, slik at det virker, slik at du får det til, slik at du holder hodet oppe, og at kroppen samstemmer, ikke slik som nå, kroppen forkjølet på tredje uken, preget av alle disse hvileløse døgnene, hotellnetter, samtaler, ensomme solnedganger, men plutselig nå, kommer alt på en gang, i en sverm, en veranda i strandgaten, denne nærheten, bare mellom dere to, bare der og da, språket uten attraksjoner, natt uten slutt, før dere velger hver deres ende av gaten, og nå når du skal reise, til et helt annet sted, så er det med, det er med deg i hvordan du mottar tekoppen titusen meter over bakken, hvordan du leser ordene til debutanten du skal intervjue, hvordan du ser det hvite i de hvite hotellakenene, selv i søvnen er det med deg, dette mikroskopiske døgnet som gjorde så godt.

do you really think you go to hell for having loved?

Jeg har ikke hørt på Rufus Wainwright siden den natta, og jeg hadde nok tålt det, slik jeg tåler det nå, slik avstand og døgn har fortettet seg, slik at dager blir måneder, og fjernt som et diasbilde, et glemt røntgen. Men hører hva han skriver I m going to a town that is already been burnt down, I m going to a place that has already been disgraced, hittil har jeg bare blitt lykkelig over linja I m so tired of you America, samtidig som jeg hørte på Tori Amos som synger ironisk på sin fantastiske nye plate Hey, George: I salute to you CommanderAnd I sneeze Cause I have now an allergy To your policies it seems
Og røsket ut fra sin musikalske sammenheng blir det kanskje røft og ensidig politisk, frigjort fra helhet og labert estetisk sett, men disse linjene borer seg inn hos meg, jeg våkner med dem, eller det er kanskje en løgn, men dette er stedet for å lyge, for å risse med jukse-tattoo, og hva har jeg egentlig gjort I det siste?
Jeg har lest Joan Didions De magiske tankers år og som jeg likte den boka, den ble en god besettelse, det er sjelden jeg finner bøker som jeg bare må sluke, og slik var denne, sanselig og sorgfull, svingte seg mellom erindring og tap, og uten store attraksjoner og svingstanger I språket, og med klokskap, teorier, referanser om sorg. Jeg har lest Ian McEwan On Chesil Beach og det var et skoleverk, på en annen måte, i forflytninger i avsnittene, av og til er det vanskelig å si annet enn hvilket språk! Hvilken innsikt! Det er ingen litteraturvitenskapelig bragd og formulere seg i slike eksklamasjoner, men av og til må følelsen seire for begrunnelse, jeg skriver dette, og vet at jeg vil motsi meg selv i neste setning.

Om forlatelse

Idet du kommer hjem, er leiligheten sval og ingen har rørt ved ruinene fra en frokost. Du ser de franske ostene, appelsinjuicen og M. sin gjenglemte notatbok, smulene er for fugler, og alt rotet er håndgripelig.
Ironien kommer med postmannen, det forseglede brevet, tydeligvis skrevet fra øya Hvar som du en gang besøkte, du var fjorten år, og aldri har du sett en haglskur som den gang, hele øya ble transformert, turistene tok komiske fotografier av hverandre, du var helt naken og huden din ble truffet av de kraftige ispartiklene. Plutselig er tiden noe som krakkelerer, ikke fordi du den gang var fjorten år, og at du i en glipe fortærer alt som har passert av forflytninger, voksesmerter, og rommelige bygårder. Du er tre utenlandsopphold eldre, du har bodd med et menneske i fire år, du har et album av verdensbilder, du har alle arrene på magen fra operasjonen ved Sainte Anne Hospital du Paris, og du husker kirurgens øyne, de røde forgreiningene langs øyeeplet, og i kveld spiller Rufus Wainwright på Le Trianon, fire kvartaler bortenfor hybelen din, og ingenting av dette har umiddelbar effekt for ordene du nå leser, det kroatiske postkortet har rester av fruktjuice, en flekk, et spor, eller en ruin, og ordene er kirurgisk lysende, et nettverk av toner som borer seg inn under huden et sted, du kjenner den rytmiske sammentrekningen fra hjertet, og på et punkt lurer du på om det faktisk går an å kjenne hvordan kroppsvæsken pumpes gjennom kroppen

Frokost i det fri

der begår du den feilen igjen, sier hun/han og skjærer skarpt av et stykke brie.
du drømte at litteraturviteren var en morderske med blodig øks og snerk rundt leppene.
han var lege, men ikke som i romanene, han var arktitekt, men ikke som i huset dere leide som var av papp og holdt akkurat en sommer ( før murerne kom og forseglet lepper, ganeåpninger og gjorde minnene til underlig hermetikk)
du stjeler begrepet music for airports fra jacques roubaud og klapper en katt i transe

vi har sett ananas, snøfnugg og bikuber

en weekend i musikken og litteraturens tegn, dessuten har en skarp vårsol vist seg, slik at gårsdagen kunne synke og fordøyes ved fjorden, verftet og en blodrød himmel over askøy, der satt vi fire og fant på nye ord, mens en portugisisk vin vislet i blodet.

dagen i dag sier park, iskrem og bok ganger tre. Silje Vethal, Rune Christiansen og Tomas Espedal kommer/ har kommet med bøker i Miniatyr-serien til H-Press, jeg gleder meg til å lese i gresset mens øynene klør av pollensmerte.

(tittelen på innlegget er ei linje i Silje Vethals bok, En slags epoke)

we lived a thousand years in one

Every night he’d come to meI’d cook for him, I’d pour his teaI was in my thirties thenHad made some moneyLived with menWe’d lay us down to give and getBeneath the white mosquito netAnd since no counting had begunWe lived a thousand years in oneThe candles burnedThe moon went downThe polished hillThe milky townTransparent, weightless, luminousUncovering the two of usOn that fundamental groundWhere love’s unwilled, unleashed, unboundAnd half the perfect world is foundThe candles burnedThe moon went downThe polished hillThe milky townTransparent, weightless, luminousUncovering the two of usOn that fundamental groundWhere love’s unwilled, unleashed, unboundAnd half the perfect world is found

madeleine peyroux, in concert tomorrow!

nothing like a belly full of stitches

hvordan skal vi fjernet "jeget" fra disse lysende morild-setningene, fjerne byen der det ikke hendte, alt som er grums, alt belegg fra kjernematerien? (jeg) er litt lei av disse tekstene som mimer hverandre, i oppbygging, i språk og i et kjedelig savn etter et bestemt fikseringspunkt, gro et hull i hagen, bygg en bro, gjør noe arkitektonisk og vakkert, men ikke igjen bombadér meg med sløve fraser om forglemmelig savn og forbigående badedager, adresser og dine kanoniske lesestykker, all I can read is this TIRED, tired, TIRED.

Torvund skriver til Breton ( og det er fint, må vite)

BRETON
Breton, denne kvelden har farge som gyngehestane frå fengselet
Breton, eg slår opp vin til deg med ein maskin av små regnbogar
Breton, børa av ettermiddagar i byen tynger oss som fulle eselkjerrer
Breton, dei som dansar på bordet er ei ordmaur og ein orgelterrier

Breton, du oppretta skular med plass til ein einskild elev av myrull
Breton, du dukka opp utkledd som maurslukar hjå dansarinnene
Breton, dine dikt kasta lasso kring kontrabassane som vart til bestevenner
Breton, basunen på bordet strekker seg gyllen etter middagskvilen

Breton, du opna den heilage grinda slik at alle biene fekk honning og salmebøker
Breton du gøydde på presten sin bil medan ein rev las preika for klesvasken
Breton du har levert inn den kvithåra pistolen medan det var amnesti for poesi
Breton, eg ventar på deg ved kiosken med ei kappe av armert sement i neonlyset

Breton, det har vorte sett opp plakatar overalt med bilete av brillene dine
Breton, regnet som kjem bortover fortauet har gløymt kvar det bur
Breton, lyden av paringssjuke padder hyllar deg på radioen i to timar
Breton, ein gatefeiar soper opp alle desse bokstavane i ei flaske av blått glas

( Helge Torvund, Alt er høy, 2007)

forgreininger

Men lenge siden nå, etter Cockney island, før vinteren på Færøyene, trøtte fugler og den arktiske søvnløsheten.
Gammelt som et skoleminne, dratt frem i et middagselskap i den mest døsige bydelen hvor t-banen kveiler rundt, og leiligheten mimet et isolat, og hvorfor lukter det sukker hele natten, er det en kvalme, er det søtt, er det godt ? og alt kan markeres i parantes, for sannheten hviler seg, blir feit og sollekker på stranden på Omaha, Oban, et helt annet kontinent faktisk, dit vi kom uten å ha lest bøker, veggene malt så langsomt at solen størknet først, på en måte, og utenfor. K som ringer fra et tivoli, det er susende te-kopper og døgnåpne radiobiler ( forteller K), og slik går det slag i slag, nei, for egentlig er det dørgende stille, bare bølgslag, eller puls, dette surklende blodet, disse grønne årene, dette terrible minnet, du burde ligge helt naken når du forteller dette

akademisk basseng

dagene tilbringes innenfor, derfor kommer man ut i lue og kåpe, og oppdager at sommeren har sprunget ut som en døgnflue over byen, og så går man til svømmebassenget på hotellet, og slipper knapt til, det er omgjort til en tyrkisk spa med frottékåpedamer overalt og den tvetydige lukten av kremer og massasje, man svømmer sine kalde runder, og oppdager kraften i musklene og hvordan hjernen kjølner, og du tenker skarpere, skarpere nå.

für t. (wherever you are)

I dag kunne jeg tenke meg en ny roman av T.e. eller R.c, eller en parisisk kveld alene, i stedet regner det tett, og opplesningen avbrytes stadig av folk som forlater stedet med sine handleposer og bringebærøyne, høfligheten har forstummet fra offentligheten. Jeg hører på en debutantplate, og den er ok slik som earl grey er ok, slik som nettene i budapest er mediocre, slik som årene du forlot meg med, og den grønne hagen, og månedskortet i den zoologiske hagen, eller for den slags skyld, stavelser om lykken, hvor glad jeg var da vi tillot oss å dø i hverandres hukommelse, kjøleskapsnotatet fire år tidligere: det er i disse ruinene jeg vil være.

I am not inspired, but my friend is.

Originally uploaded by carinaebe.