Ønsker deg et godt 2015!

Da er det over tre måneder siden siste innlegg, og jeg regner nesten med at min beskjedne leserskare har gitt meg opp. Digital sjampanje til dere som fortsatt måtte være her.

Det er nyttårsaften, eller rettere, morgen, og jeg kjenner meg mildt oppstemt over at et nytt år er i emming, og alle mulighetene dette innebærer. Jeg liker følelsen av blanke ark, nye sjanser, nye forsøk som kanskje skal feile, men likevel, vi går på med friskt mot, gjør vi ikke?

Mine forsetter kan godt skrelles ned til disse to: SKRIVE og TRENE. Det siste fikk jeg relativt god sving på høsten 2014 med systematisk svømming, treningsstudiobesøk og en forsiktig andel spinning.  Kan fortsatt bli bedre, men jeg skal gi meg en klapp på skuldra for å ha trent langt oftere enn før, svømt 2000 meter jevnlig i nye Ado Arena og skaffet meg personlig PT, bare på liksom, i min gode venninne Mari-Louise. Det er så sant at man ikke angrer på en treningsøkt, og jeg må bli flinkere til å ikke avlyse når øyeblikk latskap overdøver denne vissheten. Så mer bevegelse i 2015.

I høst var jeg på et skrivekurs med Helene Uri i Budapest, og det var nyttig, inspirerende og lærerikt. Jeg fikk gode innspill på romanideen min, og mer lyst til å fortsette skrivingen. Likevel har det blitt lite skriving etter at hverdagen tok meg. Selvsagt finnes det gode grunner til dette, en av dem heter permisjon, småbarnsliv og dessuten endel frilansoppdrag som bokbader som slukte kveldstiden. Men: det finnes egentlig ingen unnskyldninger. Veien mot målet er jo egentlig enkel. Det er å sette av tid hver eneste dag, skrive så manuset sakte vokser, men bruke den timen, få en rutine, helt til det flyter av seg selv ( for en stund).

Det skal ikke falle regn

I helgen arrangerte vi navnefest for Ask med tapas, taler og tjukke slekta. Vi var til sammen 30 stykker, og både Asks oldemor Ingeborg på 89 og hans lille venninne Albertine på 3 måneder var blant gjestene. Jeg hadde skrevet et dikt for anledning, og klarte å holde tårene tilbake frem til siste sekvens...

Til Ask fra mamma

Mandag 28. april melder Meterologisk Institutt at høyeste temperatur for Bergen skal bli 18,9 grader. Det skal ikke falle regn.

Klokken er syv og om en time skal Barack Obama undertegne en forsvarsavtale med filipinske myndigheter. Det skal ikke falle regn.

Klokken er syv og NRK Nyheter melder at flere ishockeyklubber bryter loven ved å bruke spillere uten oppholdstillatelse.

Det er mandag, det er morgen og det danner seg kø på Danmarksplass, det danner seg kø i Sinsenkrysset og to fotgjengere blir nesten truffet av en sort Volvo på Alexander Kielland plass.

Det er mandag, 28. april og  Ingvild Bryn kan fortelle at 683 mennesker er blitt dømt til døden i Egypt etter opptøyene noen uker tidligere og at Norwegian utsetter sin bestilling på 20 langdistansefly.

Det er mandag, det er morgen, og vinden blåser 6, 1 millimeter i sekundet i Bergen mens flere orkaner rammer delstater i USA.

Det er 28. april, klokken bikker åtte, og morgennyhtene melder om en 71-åring som ble flyttet 16 ganger mellom ulike kommunale institusjoner. Det er mandag morgen og Gunnhild Stordalen vil arrangere en internasjonal slankekonferanse, og Bill Clinton har sagt yes til å tale.

Det er mandag morgen, og det skal ikke falle regn i Bergen hele den dagen. Det er sol, og i gatene kjører bussene som om ingenting har hendt.

Men, hør. Still alle klokker. Skru av nyhetene. 

Klokken er 08.41 og en gutt kommer til verden på Haukeland Universitetssykehus. Et barn er født i Betlehem, et barn er født i Bergen by.

Gode ting - Antibes style

På senvinteren, en god stund før A ble født, booket vi tur til Antibes langs Côte d´Azur i Frankrike. Frankrike har faktisk vært vårt ferieland i tre år på rad nå. Men denne gang har vi leid leilighet, og ikke hus med basseng som de to foregående årene. Byen svarer til forventningene, vårt krypinn er i den turisttunge gamlebyen. Nede på hjørnet ligger bakeren som forsyner oss med ferskt brød til frokost og altfor mange croissanter for en vordende junibrud.

Vi har allerede hisset på oss naboene i oppgangen ved å sette fra oss to vogner i oppgangen, og franskmenn kan være ganske så hissige, vi bor tross alt i fjerde etasje med svært bratte trapper, og det er vanskelig nok å få med seg barna og loffen under armen, og vi hadde fått beskjed om at vogner kunne stå i inngangen. Ellers er vi også naboer med en skjønn italiensk dame som heldigvis ikke krisemaksimerte at vi satte fra oss utstyr i oppgangen ( nå sammenbrettet!)

Vi skal være her i 21 dager, den lengste ferien jeg har hatt siden min kusine og jeg en gang gjorde Italia på langs og avrunda med en uke på Korsika. Det fine med dette er at det er ingenting som virkelig haster, vi kan finne ut av alt etter hvert og må ikke haste rundt som japanske turister for å få med oss hver severdighet. Ulempen er at vi kanskje har vært litt trege med å komme oss ut døra. Derfor sto vi i dag tidlig opp, kjøpte med oss frokost og gikk til en lekeplass som ligger rett ved sjøen. Det var en fantastisk utsikt å se den solglitrende sjøen med båter mens man fortærte sin baguett. Og så er det noe helt spesielt med å oppleve byen i det den våkner, før turistene fyller kafeene, før man går i trengsel, før sola står så høyt på himmelen at svetteperler svir i panna. Må gjentas!

( "Nomaden" - en fin fin skulptur ytterst på en pir i havna. Består av bokstaver og av og til av barn som klatrer på innsiden)

then Summer was gone

Tiden flyg, og sommeren er offisielt på hell. Her er et par ting som har gledet undertegnede mens jeg ikke har blogga.

En fornøyelig kveld med Astrid og Ingvild med overskudd på bobler, og energien i en samtale hvor man er ny for hverandre og kan fortelle om de store tingene i livet. Det var ikke fullt så fornøyelig å traske hjem i regnværet, miste en bybane, men for en minnebrikke av en aften.

Bokhøsten er i gang igjen, i alle forberedelsene for oss som er "førstelesere" som det så fint ble kalt i en mail jeg fikk forleden. Selv om jeg er i mammaperm skal jeg anmelde bøker, og det er veldig fint å  bruke hjernen også på den måten. Jeg føler at en del av meg ligger brak om jeg ikke skriver, og det å få tenke om bøker er et stort priveligium. Siden anmeldelsen ikke kommer på trykk i Bergens Tidende før neste mandag, kan jeg ikke røpe hvilken bok det er, men det er et forfatterskap jeg kjenner relativt godt til, og som jeg skrev ganske kritisk til sist, så stas å kunne slå fast at dette var noe helt annet - og en av bokhøstens prosaperler - tror jeg!

Ellers har sommeren vært preget av mitt lille kom i form-prosjekt, sterkt inspirert av Astrid, i alle fall dokumentasjonsmetoden som tidvis virket både inspirerende og disiplinerende. #siljesdailyworkout bød på mange svømmeturer i Sentralbadet, noen fine trilleturer rundt Tveitevannet, og jeg kom nesten helt i mål med 20 dager før sykdom satte inn, og gjorde at de siste dagene falt i fisk. 

Det fine med byferie

- Man kan utforske nye steder - som Gamlehaugen. Angrer bittert for at jeg etter 33 år i byen ikke har benyttet meg av denne kongelige parken med badeplass. Store gressplener slik at man kan ligge skjermet fra andre - personlig ikke så glad i å ligge tett-i-tett på en strand, og en fin badevik hvor to år gamle kropper kan stabbe ut i vannet og høste fruktene av vintermåneder med babysvømming.

- Man kan utforske gamle steder som Arbortetet på Milde. Det anbefales å ta med seg et sett besteforeldre som disker opp med påsmurte horn og som tar seg av de yngste en hel del, så det virkelig føles som ferie.

- Dessuten kan man invitere seg selv på reker ( og hvitvin) i barndomsheimen, ta snøggbåten over til glede for transportbesatte toåring, og nyte synet av utsikten inn mot Byfjorden fra en stor terrasse på Askøy.

- I tillegg kan man love seg selv å svømme to ganger i uken i Sentralbadet som synger på siste verset, men som alltid vil ha en plass i mitt hjerte på grunn av sin autensitet, sin variasjon i kropper, sin syttitalls- oransjeestetikk og slitne utseende. ADO Arena blir sikkert fint, men det er noe med det ekte gamle, det som er fullt av liv fordi tiden har tæret på det.

Siden sist

Her blir det bysommer. Da er det fint med en avstikker til familiens hytte ved Sognefjorden. Den er ikke stor, har verken innlagt vann eller elektrisitet, men den har en utsikt som ikke kan måles i kroner og øre. Min favorittsyssel er å våkne litt tidlig og drikke den enkleste kaffe traktet av pappa, og sette meg i nattkjolen på verandaen og se innover fjorden. Utsikten, lyset, fjellene og skyene - det er aldri helt likt, og det er yoga for sjelen. Da jeg var yngre hadde jeg ikke den store gleden av å være på hytten, og husker min far sa at tegnet på at man var blitt voksen, var at man satt pris på denne utsikten. Så hvis det er lakmustesten, da er jeg voksen, pappa.

Søndag

Det hviler noe melankolsk over søndagen, uka er på hell, og dagen kan synes endeløs, men mandagen truer likevel med sine rutiner, vekkerklokker ( for tiden av den menneskelige sorten...) og pendlerrute inn til byen.

I permisjon glipper denne følelsen, og det er ikke slik at hver dag kjennes som helg akkurat, men dagene flyter over i hverandre, og søndagen er ikke lenger noe endestopp. I dag har vi få planer, gutta er sendt ut på en nærliggende lekeplass, jeg nyter stillheten som fyller huset. Ensomhet på en god måte fordi den forutsetter lyden av kaos og to små kropper som stadig trenger en, og gleden av friminuttet fra døgnarbeidet som mater familias.

Helgen sålangt har vært:

En japansk film på loftet ( Som far, så sønn). Da vi kjøpte dette huset var loftet for meg prikken over i-en, og som gjorde at huset fikk sin klisjemessige sjel. Likevel er det sjelden at loftstuen brukes og at vi somler oss opp to etasjer fra stuen som da er tømt for lyder, men likevel full av leker og stivnet postei. Når man er så mye hjemme som i begynnelsen av permen, er det fint med variasjon fra en stivnet positur i sofakroken, derfor må det være en ambisjon å krøkke seg opp loftstrappen noe oftere. Dessuten gir det en annen opplevelse å se film fremfor å runde enda en sesong i en middelmådig, men underholdende serie.

-Urtemakeriet innfridde igjen med sin uteservering, fine betjening og deilige bakst. Vår sønn på 2 elsker å gå ned til brygga for å se på båter som fortøyer, og hans lille angst for dyr mildes av de frittgående hønene. Utrolig fint sted å nyte sin lørdagskaffe.

- I dag venter  vi besøk av Bergens beste veggisblogger - og da vanker det nok bananpannekaker i vår lille hageflekk på henne og lille L. God søndag, dere!

Urtemakeriet

Urtemakeriet på Algrøy på Sotra er for meg en nyoppdaget perle, og selv om jeg bare har vært der en gang, har jeg hatt veldig lyst til å dra tilbake, og i morgen skal vi nettopp det. For en som ikke har bil til daglig, er biltur noe eksotisk, og særlig etter at vi fikk barn, er biltur en kjærkommen avveksling og  et slags friminutt fra hektiske hverdagsstunder. I alle fall dersom begge barna sover og man kan ta innover seg landskapet og kanskje til og med ha en samtale som varer i over ti minutter uten avbrytelser. Dessuten er det noe med å være på vei gjennom et bevegelig landskap - og med noe kjekt i vente. Urtemakeriet er hjemmebakeri og gårdsbutikk, og har en veldig koselig kafe med alskens deilig bakst som kan nytes på stedet eller taes med hjem. Perfekt lørdagsutflukt ( det er da de har åpent). Skikkelig lun atmosfære og med gode turmuligheter i nærheten ( sies det).

Hva er dine helgeplaner?

Snart helg - ti ting å være glad for!

På lørdag blir det lønsj hos Mari-Louise med den überfine veggisbloggen

Snart er det 365 dager til vi gifter oss på Urdihuset med vielse i Tårnsalen i KODE4

Om mindre enn to måneder blir det tre uker i leilighet i Antibes

Har vært på etterkontroll etter fødsel og kan straks svømme igjen! Og drikke cava! ( og støvsuge..) 

Har en flink samboer som har fått 100 000 i støtte for å skrive bok om det han brenner mest for

Har to friske, små sønner som gir livet litt mer piffi hver eneste dag

Er i permisjon og kan gå trilletur og besøke kafeer når jeg lyster

Snart skal vi selge Ms leilighet og kan endelig pusse opp kjøkkenet

Snegler meg avgårde i Donna Tarrts siste roman, og har dermed mye god prosa i vente

I morgen kveld blir det sushi og cava med min kjære for å feire helgens ankomst!

Hva håper du å få ut av helgen?

Mine favorittblogger for tida:
Glade ting
Koffeine
Hei Astrid

Stormik

Storm har rundet året og blitt barnehagegutt

Jeg beholder min Bob Dylan-maske på

"Jeg beholder min Bob Dylan-maske på" Forfatter: SILJE STAVRUM NOREVIK MARVIN HALLERAKER (tegning) Pedro Carmona-Alvarez Juryens begrunnelse:Perdro Carmona-Alvarez har markert seg på den norske og især den bergenske kulturscenen gjennom flere år og via flere uttrykk. Han er kjent som frontfiguer i bandet Sister Sonny og som forfatter, og ga tidligere i år ut bok og plate samtidig. Når Carmona-Alvarez nå tildeles BTs kulturpris, er det også hans innsats som kulturbygger som hedres. Han har vært både frontfigur og bakspiller - litterært som musikalsk. Han har en allsidighet og et engasjement kulturlivet trenger. Og han representerer et miljø som kanskje ikke er så synlig, men veldig viktig for å få frem nye stemmer i det bergenske kulturlivet. Som liten sang han protestviser og ballader fra borgerkrigen. Han ble fôret opp med politisk engasjement. Barndommen ble avsluttet da han sammen med søsteren og foreldrene flyktet fra Pinochet-regimet til Kolbotn i 1983. Siden pugget Pedro seg inn i det norske språket, og erobret det. Det ga ham den høythengende Sult-prisen for eminent yngre forfatterskap. Det ble piker, vin og hasj. Det ble én hyllemeter med egenproduserte bøker og plater, oppstart av bandet Sister Sonny og solokarriere med Moon Pedro. Foreløpig. Nå sitter han der, spinkle Pedro med hullete dongeri, drikker sort kaffe, og er velformulert til fingerspissene, drar frem et sitat fra Bob Dylan, etterfulgt av en roman av Julio Cortázar. Han skryter av en svært kortvarig akademisk karriere, og er nådeløs mot sin egen egoisme. Snakker om kjærlighet og makt, om porno, og om det mest langsomme av alt, litteraturen. Han vet ikke at han er kåret til Årets kulturnavn av Bergens Tidende, og at det er derfor vi ringer to dager tidligere. - Det er vel bedre at dere portretterer meg enn en kjip statsminister, var Pedros svar da. Det er tretten år siden Pedro ble kjørt over Langfjella av foreldrene. Den gang kom han for å begynne på Skrivekunstakademiet i Hordaland, noe som var en dekkoperasjon for å etablere bandet Sister Sonny. Siden har han blitt i Bergen, vært fødselshjelper for andre musikere, og fremmet nye litterære stemmer i antologien "Signaler". - Hva husker du fra den første tiden i Bergen? - En satans tannverk. Dessuten gikk kameraten min og jeg rett på Garage. Der var det oppslag om konsert med Pavement. Det var det beste som kunne skje, gliser Pedro. Kamerat og bandfelle Lars Christian Heintz har en litt annen versjon: - Da jeg traff Pedro for første gang høsten 1996, satt han ved et sykkelutleie med kjæresten. Han hadde svær, svart sminke rundt øynene. I dag har han gått fra å være ung og frustrert til å bli en av livets glade gutter. - Livets glade gutter, hmm, Pedro tygger på betegnelsen. Siden skal han prate om sorgen som dirrer bak alt han gjør. - Men om noen år har vært kjipe, har det aldri vært Bergens feil, sier Pedro. Pedro Carmona-Alvarez. Sist sett i offentligheten da han i februar dobbeltlanserte boken "Hjemmelekser" og soloplaten. Det skal være litt maksimalistisk med Pedro. Han snakker om å sprenge grenser, om hvordan kvantitet kan gå over til kvalitet, at det skjer noe idet man gir slipp på perfeksjonismen og lar det putre og gå. - Jeg er ekstremt rastløs, og kjeder meg raskt, ting må gå fort, ha tempo. Jeg må virke. Det er det viktige, sier Pedro. For tiden skriver han på en roman, arbeider med utgivelsen av "Signaler", planlegger ny Sister Sonny-utgivelse, samarbeider med musikeren Sissy Wish og sitt eget musikalske soloprosjekt "Moonpedro". - Du er ikke redd for å bli utbrent? - Jeg har gått på en smell så mange ganger at jeg kan forutse det. Jeg jobber helt annerledes nå. Pedro beskriver tjueårene som en sammenhengende og selvsentrert lang natt. De drakk seg fulle på Sister Sonnys suksess og hver dag var det ut for å drikke øl og snakke om seg selv. - Vi var svirebrødre mot en slags usynlig fiende som heter voksende dumskap. Som Sonic Youth sa; folk betaler storsummer for å høre musikere tro på seg selv. Jeg er greiere nå enn før, og krever ikke lenger at verden skal kretse om meg. Det viktige er bøkene, gitaren og "sjæresten" min, sier Pedro. Pedro har rundet 35. Håret gråner i krøllene, men fortsatt ser han ut som en guttunge der han veltalende legger ut om litteratur, om maktovergrep og om språket som løgn satt i system. Entusiasmen gjennomsyrer det Pedro gjør, enten det er ordrike essays om hans favorittmusikere og forfattere, eller når han henter ungdom inn i den litterære varmen. Gjennom kurset "Poesiforstand" har Pedro formidlet samtidspoesi til ungdom, forsøkt å få dem til å skjønne at tekstene handler om dem, om ensomhet, og om ubesvart forelskelse. Til Bergen offentlige bibliotek kom frivillige gymnaselever. På yrkeslinjene måtte Pedro brette opp ermene selv. - Det er geriljaarbeid, fiendens område. Jeg får alltid de samme svarene; litteratur er kjedelig. Jeg må få dem til å vrenge hodet. For litteratur er det mest langsomme av det langsomme. Er det ikke noen ganger det er bra med langsomhet, pleier jeg å spørre, og hinte til det seksuelle. Det må ikke alltid gå fort, smiler Pedro. Han forteller om en skoletime på Radøy. Poesiformidling til hardbarkede verkstedsgutter. Bakerst en gutt som søker oppmerksomhet. Forteller at han liker å lese porno. - Hva slags porno, spurte jeg da. Da ble han ukomfortabel. Jeg har lest mye pornografi selv, kommenterte jeg. Så tok jeg frem Marquis de Sades virkelig nedverdigende beretning om "Justine". Da kan man begynne å snakke om seksualitetens politikk, og om makt og seksualitet. Det er ofte lurt å begynne i tabuene, det grensesprengende. Så kan man nærme seg vrien samtidspoesi, Tor Ulven, hodeskaller og støv. Det er slitsomt ungdomsarbeid. Men når du får dét blikket, og skjønner at du har trengt gjennom, da er det ubetalelig. Den som har observert Pedro på hans vagabondske vandring i Bergen, kan ha observert et stilskifte. Kajalen synes å være borte. Også den Bob Dylansk blyanttynne barten og den hvite cowboyhatten har forduftet. Pedro medgir at masker og rollebytter har vært en del av ham. Men Bob Dylan er fremdeles et uttalt forbilde. Det var faren som introduserte Pedro for Dylan på grunn av protestvisene, og faren har siden alltid angret fordi han mener Dylan gnåler. - Bob Dylan har påvirket meg altfor mye. Han er et vandrende kunstverk. Jeg beundrer hans kombinasjon av humor og kynisme og hans politiske skarphet, og hans evne til å være kameleon. Allerede som femtenåring oppdaget Pedro melankoliens mørkemann, Leonard Cohen, og begynte å etterligne hans kjærlighetsdikt. Fordi Cohen kretset dypere rundt kjærlighet, makt og Gud enn andre av popmusikkens skribenter. "Da jeg var høy på amfetamin og skrev som en engel" siterer Pedro. Dessuten beundrer han sine foreldre. - Jeg beundrer dem for deres mot og utholdenhet, for at de kom til en helt ny kultur uten å bukke under. De var jo mye yngre enn jeg er nå. Med tanke på det, føler jeg meg som en drittunge. Å forlate Chile, og å flytte til Bergen, betegnes som de to mest skjellsettende hendelsene i Pedros liv. - Barndommen var på mange måter over da jeg var ni. Jeg har sett ting som barn ikke skal se. Lemlestede sjeler, synlige som usynlige, er blitt samtalepartnerne mine, sier Pedro. Både i essays og dikt tar han opp det storpolitiske. Tidligere har han uttalt at han har et manisk behov for å kartlegge bestialitet. - Det er nok mange avkappede hender i diktene mine. - Hvilke drømmer har du for fremtiden? - Skrive en sinnssykt bra roman, og få utgitt noen av de 50 sangene jeg har ferdig, sier Pedro. - Men ting krever mye planlegging. Jeg er blitt en kontordame. Jeg skulle gjerne kjøpt søsteren mi og ansatt henne til å styre hele butikken, og ta telefoner, sier Pedro. - Hvor føler du deg egentlig hjemme, i forfattermiljøet eller blant musikere? - Det gir kredibilitet å gi ut bøker, og å være klok på en tåkete måte. Det er et språk som er lett å bruke. Men jeg trives kanskje best blant musikere med røverhistorier. Mest hjemme er jeg hos "sjæresten" min. - Flere nevner kvinnetekket når ditt navn nevnes? - Ja vel, svarer Pedro småblygt. Vi forsøker stillhetens retorikk. Ingenting skjer. - Hva har du lært om kjærlighet de siste årene? - Jeg trodde lenge at det var noe man måtte ødelegge aktivt for at det skulle gå opp i en høyere enhet, at den måtte ha overlevd en syndeflod for å være verdt noe. Det hjalp ikke akkurat å ha litteraturen og "onkel" Cohen som lærer. Kjærlighet er et spørsmål om makt. Jeg var mektig før. Man må tåle å føle avmakt. Selv mener Pedro at det er sorgen som preger det han gjør. - Ikke en sentimental sorg, men sorg er nok grunntonen. Den type sorg som virker selv om du er på fest. Den type sorg er aldri selvhøytidelig. fakta tidligere vinnere 1995: Leif Ove Andsnes 1996: Jo Strømgren 1997: Herborg Kråkevik 1998: Bergljót Jónsdóttir 1999: Jon Fosse 2000: Dagfinn Lyngbø 2001: Gunnar Kvaran 2002: Sondre Lerche 2003: Gunnar Vikene 2004: Thomas Pihl 2005: Trond Høvik 2006: Ellen Ugelvik silje.norevik@bt.no © Bergens Tidende

Tiden trasker

water boy, originally uploaded by Vinteræble.

Syv måneder har passert, og det er mulig å svare på om det har gått fort eller sakte for å bli forelder er en tilstand, og selv om man lett kan huske hvordan livet var før man ble tre, så er det likevel som alt står stille. Men barnet har løftet seg opp, åler seg gjennom rommene, strekker hodet opp mot vinduet, ser ut mot verden, og minner deg på at tiden tross alt flyter.

happy times

navy boy, a photo by Vinteræble on Flickr.

lite slår følelsen av å ha presset ut en vakker og robust gutt som er alldeles ny i verden.

DEN NATTA SOV JEG IKKE

Den natta sov jeg ikke
Den første natta
med et nyfødt barn eller en ny kjæreste
var alle sanser våkne
Jeg hadde kjent sparkene under hjertet
og nå åpnet det seg
Det var deg
En ny kjæreste, kvelden er sen
og to skal lære å være en,
Et nyfødt barn, helt i ro
og en skal lære å være to
Jeg lå inntil deg under nattlampen
og fulgte pusten din
inn i morgentimene
mens du sov
og kjærligheten våknet

Cathrine Grøndahl, "Jeg satte mitt håp til verden"

Rundtjernet

Det fineste stedet vi noen gang dro

var ei sliten tømmerhoggerkoie oppkalt etter et tjern

ikke stort større enn et vasshøl egentlig.

Vi la madrassene våre på golvet

for å kunne holde rundt hverandre når vi sov.

Jeg våget ikke nevne all muselorten under senga,

som om alle punktumene hadde rast ut av setningene jeg forsøkte å skrive

på den tida.

Og veit du noe rart?

Det var vel akkurat det de hadde.

Om natta flettet jeg fingrene mine i dine

inne på kjøkkenet kunne jeg høre tømmerhoggerne preke,

steike flesk på svartovnen,

tynne ut kaffen med noe blankt

slå bøyde hjerteress i bordet

banne høyt

og juge om kvinnfolk de aldri hadde hatt.

Den natta var første gang jeg tenkte noe om å bli gamle sammen

at vi skulle bli noe som hang igjen i veggene

som ovnssoten etter for lengst døde skogmenn.


Levi Henriksen

Til dem du e glad i

Vincents

Etter en litt passiv dag - jeg rakk ikke hotellfrokosten, frokosten ble en fettholdig lunsj, pasta carbonara fra kjeden Pica som serverer det aller mest til en billig penge, var humøret litt på sparebluss. Riktignok hadde jeg fått med meg Jødisk museum, men det var for fragmentert og "amatørmessig" til at det ga meg den sammenheng og effekt som den blodige historien til jødiske latviere skulle tilsi. Like ved museet lå en raw food-cafe, og jeg benyttet sjansen til å lese videre i Virginia Woolfs dagbok og slurpe litt flytende banan.

Etter en samtale hjem til Norge og litt mer lesing i nederlandske "Middagen" som jeg ikke helt forstår storheten til, den virker litt for intellektuelt konstruert for meg akkurat nå, som i pretensiøs uten at den språklig eller innholdsmesig lever opp til stilen, så kom jeg frem til at det var på tide å teste litt latvisk gastronomi. Jeg lot meg forlede første kvelden til å prøve en av restaurantene i guideboken, men det var en skuffelse, klassisk østeuropeisk fokus på mye kjøtt og syltede grønnsaker, ikke helt min kopp te.
Denne gangen gikk jeg for det beste jeg kunne finne ifølge anbefalinger på tripadvisor, og jeg ble ikke skuffet. Topp service og god stemning på Vincents. Jeg angrer for at jeg ikke tok et bilde av mannen som kom for å tilberede hvileretten sorbet med flytende nitrogen og frosne bær, tryllekunst og naturfagstime. Dessverre kom jeg ikke så langt som til desserten da sashimi av laks og kamskjell, pluss and tok all min gastronomiske oppmerksomhet. Hittil har jeg bare spist på rimelige steder med blanding av turister og latviere, morsomt å snappe opp alle businessamtalene på Vincents.

I morgen er det siste dagen i Riga, en utrolig fin by som jeg gjerne vil tilbake til. Kunne tenkt meg å leie leilighet, handle maten min selv, og gli inn i befolkningen uten Riga-guiden tett til brystet.

Jurmala

Jeg når toget med et nødskrik, det koster 0, 95 lats, som er cirka 10 kroner, og da vet jeg ikke en gang om jeg også har sikret meg returbillett. Det er ikke noe stoppested som heter Jurmala, snarere må man gå i Majori, eller et av de andre omkringliggende stoppene. Før dette skjønner jeg hvor dumt det var å droppe hotellfrokosten og ankomme den travle togstasjonen med bare litt druesukker surklende i blodet. I køen i det lille konditoriet svartner det nesten for meg, denne følelsen før man besvimer, som bare kan reguleres ved å sette seg sporenstreks ned på det kalde terminalgulvet og gjenvinne balansen. Jeg må ha en elendig kroppstermostat, for på toget vedvarer den ekstreme svetten, jeg drypper som en lekk oljeovn, mens de andre passasjerene sitter intetanende med sine indre air conditions intakt.

Jurmala svarer til forventingene, stranden er ikke vanskelig å finne, slik jeg leste på nett. Snarere går jeg gjennom hovedgaten som har mange cafeer og restauranter, og noen stikkelsbærselgere. ( og dessverre også noen vulgære trøndere på tur). De mange feriehusene på min vei nedover stranden har form av forfalne kråkeslott, og jeg skulle gjerne kjøpt ett, hvis handywomantalentet var noe mer fremme i dagen, for de er fantastiske i sin skakke originalitet. Trist at iPhone ligger igjen i Riga med flatt batteri, og man må fotografere med øynene. Stranden er langt fra så overbefolket som jeg hadde fryktet, men det kalde vannet frister ikke til lange svømmeturer, snarere en forsiktig tådypping mellom hver novelle av Lorrie Moore.

Natt i Latvia

Taxisjåføren spelar latviske popsongar medan vi køyrer langs autostradaen inn mot byen. Og så, den gamle sviska "Wish you where here". Men akkurat då er det ingen eg saknar, og det er heilt rett å reise åleine. Eg likar å komme til byar, og køyre gjennom industrielle ingenmannsland, angripe byen from the wrong side. Eg liker det ikkje fullt så godt når klokka har slege midnatt, og reiser i min raudaste sommerkjole fordi eg ikkje veit betre enn å ønske meg solskin, og vér som ikkje er som i Bergen. Men alt kjennes trygt når eg sit i førarsetet med ein tjukk latvisk sjåfør som krev knappe 3 lats for turen, det vil seie 33 kroner, medan den latviske radiostasjonen spelar frosne popsongar. Eg høyrer den stille summinga frå dei andre passasjerane, indoeuropeiske lydar, men mest av alt ser eg innover mot midnattsmørket som omgjev oss og kjenner på ein fridom eg ikkje visste fantes her og no.

Undskyld at jeg ringer så sent.
Den tid er åbenbart forbi
hvor jeg følte meg som noget særligt
ved at være hvem som helst
i verdens endeløse transithal
og hotellernes tristhed
ligefrem var en del af magien.
For da jeg er for et øjeblik siden
sad og kiggede ned
på mine ikke længere unge hænder
blev jeg grebet af rædsel
for måske aldrig mere
at høre din stemme genkende min
hvis jeg lagde mig til å sove
i det alt for hvide sengetøj
på værelse 1007

Søren Ulrik Thomsen, "Rystet spejl", 2011