DEN NATTA SOV JEG IKKE

Den natta sov jeg ikke
Den første natta
med et nyfødt barn eller en ny kjæreste
var alle sanser våkne
Jeg hadde kjent sparkene under hjertet
og nå åpnet det seg
Det var deg
En ny kjæreste, kvelden er sen
og to skal lære å være en,
Et nyfødt barn, helt i ro
og en skal lære å være to
Jeg lå inntil deg under nattlampen
og fulgte pusten din
inn i morgentimene
mens du sov
og kjærligheten våknet

Cathrine Grøndahl, "Jeg satte mitt håp til verden"

Rundtjernet

Det fineste stedet vi noen gang dro

var ei sliten tømmerhoggerkoie oppkalt etter et tjern

ikke stort større enn et vasshøl egentlig.

Vi la madrassene våre på golvet

for å kunne holde rundt hverandre når vi sov.

Jeg våget ikke nevne all muselorten under senga,

som om alle punktumene hadde rast ut av setningene jeg forsøkte å skrive

på den tida.

Og veit du noe rart?

Det var vel akkurat det de hadde.

Om natta flettet jeg fingrene mine i dine

inne på kjøkkenet kunne jeg høre tømmerhoggerne preke,

steike flesk på svartovnen,

tynne ut kaffen med noe blankt

slå bøyde hjerteress i bordet

banne høyt

og juge om kvinnfolk de aldri hadde hatt.

Den natta var første gang jeg tenkte noe om å bli gamle sammen

at vi skulle bli noe som hang igjen i veggene

som ovnssoten etter for lengst døde skogmenn.


Levi Henriksen

Til dem du e glad i

Vincents

Etter en litt passiv dag - jeg rakk ikke hotellfrokosten, frokosten ble en fettholdig lunsj, pasta carbonara fra kjeden Pica som serverer det aller mest til en billig penge, var humøret litt på sparebluss. Riktignok hadde jeg fått med meg Jødisk museum, men det var for fragmentert og "amatørmessig" til at det ga meg den sammenheng og effekt som den blodige historien til jødiske latviere skulle tilsi. Like ved museet lå en raw food-cafe, og jeg benyttet sjansen til å lese videre i Virginia Woolfs dagbok og slurpe litt flytende banan.

Etter en samtale hjem til Norge og litt mer lesing i nederlandske "Middagen" som jeg ikke helt forstår storheten til, den virker litt for intellektuelt konstruert for meg akkurat nå, som i pretensiøs uten at den språklig eller innholdsmesig lever opp til stilen, så kom jeg frem til at det var på tide å teste litt latvisk gastronomi. Jeg lot meg forlede første kvelden til å prøve en av restaurantene i guideboken, men det var en skuffelse, klassisk østeuropeisk fokus på mye kjøtt og syltede grønnsaker, ikke helt min kopp te.
Denne gangen gikk jeg for det beste jeg kunne finne ifølge anbefalinger på tripadvisor, og jeg ble ikke skuffet. Topp service og god stemning på Vincents. Jeg angrer for at jeg ikke tok et bilde av mannen som kom for å tilberede hvileretten sorbet med flytende nitrogen og frosne bær, tryllekunst og naturfagstime. Dessverre kom jeg ikke så langt som til desserten da sashimi av laks og kamskjell, pluss and tok all min gastronomiske oppmerksomhet. Hittil har jeg bare spist på rimelige steder med blanding av turister og latviere, morsomt å snappe opp alle businessamtalene på Vincents.

I morgen er det siste dagen i Riga, en utrolig fin by som jeg gjerne vil tilbake til. Kunne tenkt meg å leie leilighet, handle maten min selv, og gli inn i befolkningen uten Riga-guiden tett til brystet.

Jurmala

Jeg når toget med et nødskrik, det koster 0, 95 lats, som er cirka 10 kroner, og da vet jeg ikke en gang om jeg også har sikret meg returbillett. Det er ikke noe stoppested som heter Jurmala, snarere må man gå i Majori, eller et av de andre omkringliggende stoppene. Før dette skjønner jeg hvor dumt det var å droppe hotellfrokosten og ankomme den travle togstasjonen med bare litt druesukker surklende i blodet. I køen i det lille konditoriet svartner det nesten for meg, denne følelsen før man besvimer, som bare kan reguleres ved å sette seg sporenstreks ned på det kalde terminalgulvet og gjenvinne balansen. Jeg må ha en elendig kroppstermostat, for på toget vedvarer den ekstreme svetten, jeg drypper som en lekk oljeovn, mens de andre passasjerene sitter intetanende med sine indre air conditions intakt.

Jurmala svarer til forventingene, stranden er ikke vanskelig å finne, slik jeg leste på nett. Snarere går jeg gjennom hovedgaten som har mange cafeer og restauranter, og noen stikkelsbærselgere. ( og dessverre også noen vulgære trøndere på tur). De mange feriehusene på min vei nedover stranden har form av forfalne kråkeslott, og jeg skulle gjerne kjøpt ett, hvis handywomantalentet var noe mer fremme i dagen, for de er fantastiske i sin skakke originalitet. Trist at iPhone ligger igjen i Riga med flatt batteri, og man må fotografere med øynene. Stranden er langt fra så overbefolket som jeg hadde fryktet, men det kalde vannet frister ikke til lange svømmeturer, snarere en forsiktig tådypping mellom hver novelle av Lorrie Moore.

Natt i Latvia

Taxisjåføren spelar latviske popsongar medan vi køyrer langs autostradaen inn mot byen. Og så, den gamle sviska "Wish you where here". Men akkurat då er det ingen eg saknar, og det er heilt rett å reise åleine. Eg likar å komme til byar, og køyre gjennom industrielle ingenmannsland, angripe byen from the wrong side. Eg liker det ikkje fullt så godt når klokka har slege midnatt, og reiser i min raudaste sommerkjole fordi eg ikkje veit betre enn å ønske meg solskin, og vér som ikkje er som i Bergen. Men alt kjennes trygt når eg sit i førarsetet med ein tjukk latvisk sjåfør som krev knappe 3 lats for turen, det vil seie 33 kroner, medan den latviske radiostasjonen spelar frosne popsongar. Eg høyrer den stille summinga frå dei andre passasjerane, indoeuropeiske lydar, men mest av alt ser eg innover mot midnattsmørket som omgjev oss og kjenner på ein fridom eg ikkje visste fantes her og no.

Undskyld at jeg ringer så sent.
Den tid er åbenbart forbi
hvor jeg følte meg som noget særligt
ved at være hvem som helst
i verdens endeløse transithal
og hotellernes tristhed
ligefrem var en del af magien.
For da jeg er for et øjeblik siden
sad og kiggede ned
på mine ikke længere unge hænder
blev jeg grebet af rædsel
for måske aldrig mere
at høre din stemme genkende min
hvis jeg lagde mig til å sove
i det alt for hvide sengetøj
på værelse 1007

Søren Ulrik Thomsen, "Rystet spejl", 2011

Det vakkelvorne køkkenbord
jeg sidder og skriver dette ved
kunne uden tvivl være udført bedre
og det samme kan sikkert siges om digtet
og om så meget andet
i denne ramponerede verden
som lige nøjagtigt fungerer
så længe man lapper manden sammen med kvinden
fornuften med troen
og de onde drømme med kontorarbejde.
Og måske kunne også dagen i dag
hvor det styrtede ned fra morgen til aften
og jeg modtog dit gennemblødte brev
have været en anelse bedre.
Men dagen i dag var ikke "måske"
den var der
og så var den væk.
Derfor var dagen i dag den bedste.

Søren Ulrik Thomsen, "Rystet spejl", Gyldendal 2011

Åkej

Åkej.
Jag är misslyckad.
Åkej.
Jag klarar inte opp det här.
Åkej.
Jag har en annan rytm.
Åkej. Åkej.

Åkej.
Man är väl fel person.
Åkej.
Av fel kön.
Åkej.
I fel roll.
Åkej.
I fel ålder
på fel plats
vid fel tidpunkt
på galen planet.

Hängig på morron.
Åkej.
Döle vid lunchdags.
Åkej.
Färdig vid middan.
Åkej

Åkej åkej
det är väl hösten
eller vintern
eller våren
eller välfärden
nån bristsjukdom
eller
jag har en annan rytm
åkej

åkej åkej
jag ska försöka bättra mej
jag ska försöka som
den dära statsrådsfrun i reportaget
förra veckan
yeh
eller som den med nie barn
som jobbar heldag
och dessutom bakar vörtlimper
och tjänar extraknäck på kåserier
yeh åkej
åkej
och tänk på alla dom i Norrland
som får bära vatten långa vägar
medan spisen ryker in och gröten möglar
tänk på dom
åkej

och tänk på dom i Spanien
och negrerna i Afrika

och tänk på Gittan som blev lämnad ensam
med ett koppel slitvargar i värsta åldern
och som är för stolt att gå till socialen
och dom ska ju ha som alla andra ungar har
och tänk på sjukvårdspersonalen
vad dom orkar
yeh
åkej

åkej
jag ska försöka bättra mej
i morron ska jag gå till jobbet
yeh
åkej

och engagera mej
verkligen engagera mej
och vara bussebussig mot den lilla nya
yeh
åkej
och skriva brev till mormor
och till Doris och till Kalle
äntligen
åkej
och ägna mej
verkligen ägna mej

åkej åkej
och få en tid hos tandläkarn
åkej
och gå till biblioteket
äntligen
åkej
och låna alla böcker
som man måste läsa ju
ja hjälp
åkej

och börja föra kassabok
och börja läsa ryska
och koka äppelmarmelad
och repetera tyska

och måla kryddhyllan i någon piffig raffig färg
åkej
och laga någon liten piffig raffig rätt
till TV:s panorama
yeh åkej

och dammsuga bilen förstås
och vädra garderoben förstås
och sy den dära tevärmarn
jag tänkt så länge
äntligen
åkej

åkej åkej
och verkligen ägna mej
verkligen engagera mej
och vara på ett jättefint humör
åkej

åkej åkej
men det får bli en annan dag
åkej
just nu har jag inte lust till någonting alls
nehej
jag är väl missanpassad
misslyckad

åkej
jag tror jag lika gärna får och hänger mej

över en Allers eller Damernas
åkej
nu sticker jag och dränker mej

i drömmen om att vara en av dom som orkar med
och lyckas
yeh åkej
åkej

åkej
jag passar ändå ingenstans
jag går och knyter mej


- Sonja Åkesson

Blander dagbok med greske myter

Nordisk Råd-nominerte Morten Søndergaard dro til Italia for å bli språkløs. Nå er han blitt mer ærlig i diktene sine. "Morten Søndergaard, how would you introduce yourself and your poetry?" ble den danske forfatteren nylig spurt.
"Det er et vanskelig spørsmål, men jeg skriver om livet, døden og kjærligheten, i den rekkefølgen, og alt imellom", svarte Morten Søndergaard.

Den danske poeten er på Lillehammer for å gå. Han er der for å gå sammen med Tomas Espedal, og for å lese fra "Et skridt i den rigtige retning". Diktsamlingen er hans tiende, og sikret nominasjon til Nordisk Råds litteraturpris. Her arbeider han med bloggsjangeren, "Natblog" og "Dagblog".

"Jeg var nervøs, men operationen gik rimeligt. En lille knude som vokser, i vævet, i sproget. Fedtsproget. Må finde en reol til alle de bøger Franca slæber herhen i sin postsæk. Leser som en snægel".

- Hvorfor den dagbokliknende formen?

- Egentlig var det et eksperiment som jeg ikke tenkte å utgi, en slags loggbok som man har på skipene. Det var et forsøk på å være helt ærlig, og åpne opp et større rom i diktene, sier Søndergaard.

I sin siste bok forener Søndergaard hverdagslige hendelser, å smøre matpakker, gre barnas hår, med mer litterære og mytiske utsagn. Den greske myten om Orfevs som skal hente sin Evrydike fra dødsriket, er blitt stående som en myte på diktningen. Orfevs får hente henne på betingelse av at han ikke snur seg mot henne på veien. Men han motstår ikke fristelsen, og hun er tapt for evig.

Hos Søndergaard er Orfevs og Evrydike på ferie i Napoli, eller de bor i København og oppringes fra Disneyland.

- Hva er det som gjør at du oppholder deg i så kjente myter?

- Myter er små maskiner som er gode å tenke med. Mytene er glemte, men vet mye om oss. Flaskeposter som vi kan spore, sier forfatteren.

Så begynner han å snakke om varder hvor det ligger små vardeberetninger; beskjeder, og tidvis mat til den som ankommer. Han tenker på denne kunnskapen som et slags kulturens depot.

- Og det er jo det som skjer når jeg kan lese kinesiske dikt som er 700 år gamle. Det blir som ordkofferter, sier Søndergaard.

Ordet "koffert" dukker stadig opp i Søndergaards dikt. I boken "Bier dør sovende" heter det:

"Så blev det oktober, og kærligheden kom, som alltid uventet, og stillede sine kufferter ind i vores hjerter".

For åtte år siden flyttet han til Toscana i Italia, for å oppsøke en språkløshet. Han beskriver hvordan språket nesten ble noe fysisk. Også kroppen har sin plass i Søndergaards skrift.

- I vår bevissthet lever vi evig, men bevisstheten er stengt inne i en dødelig kropp. Det skaper friksjon. Dette paradokset har skapt mye poesi, og våre eksistensielle problemer stammer fra dette faktum. I det moderne er kroppen blitt en fiende, vi må holde den gående og gående; ved å jogge og å spise helsemessig, sier Søndergaard.

Han forteller at de beste diktene blir til når han egentlig ikke har tenkt å skrive dikt, som på vei ut døren. Tilbake i Danmark er det like gjerne hverdagsklisjéene, et ord snappet fra mannen på bussen som inspirerer Søndergaard, like fullt som evolusjonsteori og vitenskap. Han kaller diktet en form for "skjønn erkjennelse", et sted mellom lyd og betydning.

- Dessuten er poesien et felt av frihet. Det er ingen penger involvert, og det er veldig sjeldent i vår sivilisasjon. Frihet er et ekstremt belastet ord, tenk på alle gangene politikerne bruker det. President Bush brukte det 27 ganger i sin andre tale. Men i poesien er friheten reell.

Poesien er å ikke kikke den andre vei, men stirre livet i øynene

Morten Søndergaard

Bergens Tidende, mai 2007. SSN

anmeldelse av Pax

Hjerte og smerte

Annette Sjursen
”Pax”
Roman Kagge Forlag

Årets litterære kalkun?

Det kan virke tidlig å utpeke årets svakeste utgivelser allerede før
februarsnøen er borte. Men Annette Sjursens debut ”Pax” mangler det
meste: en troverdig historie, et nyansert språk og et håndgripelig
komposisjonsprinsipp. Ikke desto mindre blir boken allerede på
innbretten markedsført som spillefilm i løpet av året med
”stjerneskuespillere” som Ane Dahl Torp og Pia Tjelta. Det er å håpe
på at produksjonsteamet foretar en grundig gjennomgang av manus for
dette er foreløpig en tynn suppe.
Romanens utgangspunkt er en flyreise som fletter sammen skjebnene til
åtte personer som har mer å gjøre med hverandre enn noen av de selv
aner. I grunnen er dette en god idé siden en flytur for de fleste av
oss igangsetter eksistensielle refleksjoner siden døden fremstår som
en tenkt utgang. Og i ”Pax” blir det også i realiteten dramatisk
fordi motoren eksploderer mens flyet er på vei fra London til Oslo.
Ombord på flyet er den norske kirurgen Erik som har mislykket i
operasjonen av pasienten Jac hvis hjerte nå er på flyet, og det er
samtidig også avdøde Jacs ekskone (!). En serie tilfeldigheter fører
disse levende og døde menneskene sammen på samme flyavgang, utrolig
nok. Men det er altså ikke episodeguiden til en sekvens av såpeoperaen
Hotell Cæsar vi er vitne til, men en forsøksvis seriøs og
eksistensiell norsk debutroman. I tillegg finner jeg det svært
merkelig at ”En i teamet holder på å plassere metallboksen med Jacs
hjerte i bagasjehyllen”. Er det vanlig for et transplantasjonsteam å
frakte et hjerte uvørent i hattehyllen på et ordinært passasjerfly?
Det går selvsagt galt, hva annet kan en vente?

Språket skjemmes av en nærmest profetisk fortellerstemme som vet bedre
enn alle passasjerene til sammen, og som får en til å lure på om det
er en religiøs tekst en har gitt seg i befatning med. Melodramatiske
er vi alle i blant, men det blir ikke nødvendigvis stor litteratur av
det: ”Noen av passasjerene på flytrappen husket hvor sterkt de elsket
livet da de trodde de skulle dø, noen er allerede i ferd med å glemme
det, og noen få har bestemt seg for å forandre livet sitt. Det ville
bli som en pil, uten omveier mot målet. De har forstått hva de vil og
at det bare er de selv som kan hindre dem, ingen andre”.
SILJE STAVRUM NOREVIK