Finn Kalvik
"Uten skam og mening "
- en liten oppsummering
Humoristiske erindringer
Illustrert av Eldar Vågan
Aschehoug
Ingen kjendisrett å utgi bøker
41 år etter at han debuterte som visesanger er Finn Kalvik aktuell med det som offisielt må betegnes som hans "litterære debut", men jeg kjenner en viss vegring ved å karakterisere boken "Uten skam og mening" som skjønnlitteratur, for her skorter det på
kvalitet og fortellerevne.
Gjennom den 102 sider lange boken, lo jeg ikke en eneste gang, og når forlaget sjangerfester
boken som "humoristiske erindringer", bør vel boken frembringe selv en surmaget kritikers ufrivillige humring? Riktignok har Kalvik enkelte morsomme vendinger, som med faren som har Jussi Bjørling som forbilde og som synger arier så kraftige at varmtvannstanken
vrenger seg. Svakheten ved Finn Kalviks fortellerstil er imidlertid at leseren bombarderes med bilde på bilde. Det er ikke måte på hvor
mange sammeligninger og metaforer som kombineres i ett og samme avsnitt - med det resultat at det går inflasjon i det billedrike språket
og hvert enkeltstående bilde mister sin opphavelige effekt. I en av historiene ser han både ut som en "styrtrik middelaldrende dverg fra Midtøsten",
samtidig som han i neste linje "løp omkring som en reinkarnert mumie innimellom beina på de voksne".
Til norskeksamen i tiende klasse er ett av kompetansekravene at man skal kunne skrive en tekst med "klar og formålstjenlig struktur". Hva som er en formålstjenlig struktur er selvsagt diskutabelt, men også her mener jeg at Kalvik svikter som skribent på et helt elementært nivå.
Ofte leder ikke barndomsskildringene til noe tydelig sluttpoeng, historiene fremstår mer som famlende forsøk på fortelling uten en klar plotlinje.
I tillegg er historiene på innholdsplanet rent patetiske, blant annet Kalviks flaue forsøk på å skildre scenarier fra puberteten: "Tenk deg å sitte
og dra skinntrombona med høyre, mens du febrilsk blar i ei pornoblekke med venstre, og plutselig er ´a der, dama du har drømt om å forføre helt
siden første gangen du fikk kjilen". Mest urovekkende er det likevel at han på siste side
"røper" at han er i gang med bok nummer to.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Monday, April 26, 2010
Et poetisk skoleeksempel
Kristine Næss
"Se hva som skjer"
Dikt
Oktober
Dikt som begeistrer og utfordrer
Kristine Næss ( født 1964) sin andre diktsamling henholdsvis begynner og slutter med ordene "paviljongen er tom" og "skolen".
Begge verselinjene er ord hentet fra åstedet for våre mest formative år, nemlig fra skoleverket. Og i denne diktsamlingen får skolen først verdi som
en konkret, tilstedeværende og fysisk bygningsmasse. Diktene gestaltes av et poetisk jeg som erindrer de rent fysiske omgivelsene, "den blålige skolemelken",
"treverket i svingdørene" og "skoletannlegen" - for å nevne noen eksempler. På dette nivået oppleves diktene som sanselige, dikterjeget vender stadig tilbake
til klasseromskulissene gjennom hukommelsens svingdør, blant annet gjennom skildringen av en mobbescene "fitte for faen, feita løper ikke fort nok / forbi tre
dører: døra til skoletannlegen, til helsesøster, skolepsykologen / og ut porten (…)". Dette utdraget er også betegnende for diktsamlingen som helhet, språket er
enkelt og kommuniserende, her er lite ornament eller fikse poetiske bilder. Diktene er snarere utpreget fortellende i stilen, men narrativet brytes stadig, skolen, kroppen
og hukommelsen er tilbakevendende motiver. "Skolen" blir etterhvert en mer overskridende figur, og kan leses rent "bokstavelig" som et rom for betydningsfulle minner,
men etterhvert i diktsamlingen får skolen også en mer abstrakt betydning - som leverandør av ideologi og fastlagte tankemønstre ( "hjernen er i skolen / skolen er i hjernen").
Kristine Næss sin styrke som poet er at hun befatter seg både med det konkret gjekjennelige og meningsbærende, men som samtidig går utover dette og utforsker mulighetsbetingelsene for tenkning og erkjennelse. Hva som finnes i "skolen" kan da leses som det opplyste, vedtatte, men i diktene fremtrer også "skogen" som en slags mørkere, mer dunkel sfære hvor diktene kanskje åpner for mer eksperimentelle innsikter. Forfatteren blander høyt og lavt, "pølsetermoser, kokekaffe, t-banen" med mer filosofiske passasjer, og dette gjør "Se hva som skjer" til en leken, men også utfordrende og tenksom diktsamling, selv ikke alle enkelttekstene er like sterke.
SILJE STAVRUM NOREVIK
"Se hva som skjer"
Dikt
Oktober
Dikt som begeistrer og utfordrer
Kristine Næss ( født 1964) sin andre diktsamling henholdsvis begynner og slutter med ordene "paviljongen er tom" og "skolen".
Begge verselinjene er ord hentet fra åstedet for våre mest formative år, nemlig fra skoleverket. Og i denne diktsamlingen får skolen først verdi som
en konkret, tilstedeværende og fysisk bygningsmasse. Diktene gestaltes av et poetisk jeg som erindrer de rent fysiske omgivelsene, "den blålige skolemelken",
"treverket i svingdørene" og "skoletannlegen" - for å nevne noen eksempler. På dette nivået oppleves diktene som sanselige, dikterjeget vender stadig tilbake
til klasseromskulissene gjennom hukommelsens svingdør, blant annet gjennom skildringen av en mobbescene "fitte for faen, feita løper ikke fort nok / forbi tre
dører: døra til skoletannlegen, til helsesøster, skolepsykologen / og ut porten (…)". Dette utdraget er også betegnende for diktsamlingen som helhet, språket er
enkelt og kommuniserende, her er lite ornament eller fikse poetiske bilder. Diktene er snarere utpreget fortellende i stilen, men narrativet brytes stadig, skolen, kroppen
og hukommelsen er tilbakevendende motiver. "Skolen" blir etterhvert en mer overskridende figur, og kan leses rent "bokstavelig" som et rom for betydningsfulle minner,
men etterhvert i diktsamlingen får skolen også en mer abstrakt betydning - som leverandør av ideologi og fastlagte tankemønstre ( "hjernen er i skolen / skolen er i hjernen").
Kristine Næss sin styrke som poet er at hun befatter seg både med det konkret gjekjennelige og meningsbærende, men som samtidig går utover dette og utforsker mulighetsbetingelsene for tenkning og erkjennelse. Hva som finnes i "skolen" kan da leses som det opplyste, vedtatte, men i diktene fremtrer også "skogen" som en slags mørkere, mer dunkel sfære hvor diktene kanskje åpner for mer eksperimentelle innsikter. Forfatteren blander høyt og lavt, "pølsetermoser, kokekaffe, t-banen" med mer filosofiske passasjer, og dette gjør "Se hva som skjer" til en leken, men også utfordrende og tenksom diktsamling, selv ikke alle enkelttekstene er like sterke.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Monday, April 12, 2010
Råneroman uten motor
Helene Guåker
”Kjør”
Roman
Cappelen Damm
Mer miljø enn historie
Debutant Helene Guåker ( f. 1983) er aktuell med utgivelse nummer tre i Cappelen Damms satsing ”20 under 30” – det vil si 20 bøker fra forfattere som ikke har fylt 30. Allerede nå kan vi ane et visst mangfold, for der hvor Eivind Hofstad Evjemo skriver poetisk ( i ”Vekk meg hvis jeg sovner”) og Morten Wintervold har sprelske dikt i ”Oldemor, du er med barn”, er Helene Guåkers tone mer røff og muntlig.
Romanen byr på fortellingen om den bilfrelste bygdejenten Marianne, i det vi møter henne er hun innlagt på sykehuset etter en bilulykke. Hun har mistet barnet hun bar på, og det blir relativt tidlig klart at forholdet til kjæresten Fredrik er noe skjørt.
Fremfor alt byr ”Kjør” på skildringen av et univers hvor biler, trimming av motorer og friheten i å sette foten hardt ned på gasspedalen, står sterkt: (..) vi gikk og la oss mette, med spenning i magan og med drømmer om felger og eksospotter blanke som nypussa sølv”. Dessverre virker det som lysten til å skildre rånemiljøet foreløpig er sterkere enn evnen til å komponere og bygge opp en troverdig roman, særlig kapittelovergangene fremstår som umotiverte og bidrar ikke til å føre handlingen videre.
Hovedinnvendingen mot Guåker sin romandebut er at selve historien fremstår som svak. Teknikken med å veksle mellom nåtidskildring og tilbakeblikk er et klassisk grep, men fungerer ikke fordi leseren aldri blir helt berørt av samlivsskildringer som går på tomgang. Guåker skal ha honnør for å velge et univers ( rånerne) som fremstår som lite påaktet, og også lite beskrevet fra innsiden. Men prosjektet svikter fordi beskrivelsene av miljøet aldri oppleves som levende nok til at også lesere uten bilfetisjisme får ta del i pasjonen for å cruise rundt i grisgrendte strøk med høyest mulig fart. Stort sett flyter språket godt, det er enkelt og på umiskjennelig dialekt, men også her er det rusk i maskineriet – i form av veldig enkle metaforer for følelser og emosjoner, noe som bidrar til at leseren faller av i svingen.
SILJE STAVRUM NOREVIK
”Kjør”
Roman
Cappelen Damm
Mer miljø enn historie
Debutant Helene Guåker ( f. 1983) er aktuell med utgivelse nummer tre i Cappelen Damms satsing ”20 under 30” – det vil si 20 bøker fra forfattere som ikke har fylt 30. Allerede nå kan vi ane et visst mangfold, for der hvor Eivind Hofstad Evjemo skriver poetisk ( i ”Vekk meg hvis jeg sovner”) og Morten Wintervold har sprelske dikt i ”Oldemor, du er med barn”, er Helene Guåkers tone mer røff og muntlig.
Romanen byr på fortellingen om den bilfrelste bygdejenten Marianne, i det vi møter henne er hun innlagt på sykehuset etter en bilulykke. Hun har mistet barnet hun bar på, og det blir relativt tidlig klart at forholdet til kjæresten Fredrik er noe skjørt.
Fremfor alt byr ”Kjør” på skildringen av et univers hvor biler, trimming av motorer og friheten i å sette foten hardt ned på gasspedalen, står sterkt: (..) vi gikk og la oss mette, med spenning i magan og med drømmer om felger og eksospotter blanke som nypussa sølv”. Dessverre virker det som lysten til å skildre rånemiljøet foreløpig er sterkere enn evnen til å komponere og bygge opp en troverdig roman, særlig kapittelovergangene fremstår som umotiverte og bidrar ikke til å føre handlingen videre.
Hovedinnvendingen mot Guåker sin romandebut er at selve historien fremstår som svak. Teknikken med å veksle mellom nåtidskildring og tilbakeblikk er et klassisk grep, men fungerer ikke fordi leseren aldri blir helt berørt av samlivsskildringer som går på tomgang. Guåker skal ha honnør for å velge et univers ( rånerne) som fremstår som lite påaktet, og også lite beskrevet fra innsiden. Men prosjektet svikter fordi beskrivelsene av miljøet aldri oppleves som levende nok til at også lesere uten bilfetisjisme får ta del i pasjonen for å cruise rundt i grisgrendte strøk med høyest mulig fart. Stort sett flyter språket godt, det er enkelt og på umiskjennelig dialekt, men også her er det rusk i maskineriet – i form av veldig enkle metaforer for følelser og emosjoner, noe som bidrar til at leseren faller av i svingen.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Subscribe to:
Posts (Atom)