Positivt om døden

Synne Sun Løes
”Tilstrekkelig vakkert”
Cappelen Damm

Modig og direkte bok

Synne Sun Løes fikk gode kritikker for bøkene ”Yoko er alene” og ”Å spise blomster til frokost”. Åtte år etter siste utgivelse, er hun tilbake med ”Tilstrekkelig vakkert”, en brevroman som er gripende i all sin enkelhet. Løes har bakgrunn som psykiatrisk sykepleier, og det er grunn til å tro at forfatteren drar veksler på erfaringer derfra i boken.
Boken er lagt opp som brevvekslinger mellom de to unge jentene Johanne og Jenny. Begge har de et artikulert og reflekterende forhold til døden, Johanne skal snart møte den fordi hun er uhelbredelig syk av kreft. Jenny er suicidal og lengter mot å dø. Det kunne lett blitt sentimentalt fordi de eksistensielle problemstillingene er så akutte, og fordi Jenny og Johanne i utgangspunktet kan fremstå som to kontraster hvor den ene velger døden og den andre ikke kan velge den bort. Her er det Synne Sun Løes viser sin forse som forfatter. Hun har skrevet frem to nyanserte skikkelser som blir langt mer enn ”selvmordskandidaten” og ”den kreftsyke”.
Komposisjonsmessig er boken lagt opp slik at vi først leser brevene fra Johanne. Her er tonen poetisk, brevene kan nesten leses som lange dikt. Språket er enkelt og kommuniserende: ”Jeg vil ikke være en annen / Jeg vil bli født på ny/ Jeg vil ikke være vaskedame lenger. / Jeg vil ikke være mor.” Brytningen er tydelig i det vi går over til å lese Jennys brev, språket er annerledes, tempoet mer energisk – som en kontrast til brevskriverens psyke: ”Veit ikke hvorfor jeg vil dø. Jeg har bare en drøm om å bli noe annet, noe friere, lettere og mer flytende. Er ikke som deg, jeg er ikke egentlig et menneske”. Språket er her tidvis originalitet, blant annet i beskrivelsene av Jennys demoniserte mor, og her finnes også anslag av humor i den ellers tunge tematikken.
Boken blir kunstferdig fordi Løes bruker formen til å speile tematikken. Avbrudd og stillstand er tydelige komponenter, vi får ikke lese alle brevene, her er luft mellom linjene, som en stillhet før intetheten.
Synne Sun Løes har mestret å gi språk til en tilstand på grensen mellom livet og døden. Her hvor spørsmålene er helt akutte og svarene ikke finnes.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Paris, je t´aime

Kathrine Nedrejord
”Transitt”
Roman
Forlaget Oktober


Lovende debut

Debutant Kathrine Nedrejord er født i 1987 og er dermed en av vårens aller yngste debutanter. Romanen ”Transitt” er i så måte en vellykket svenneprøve, til tross for tydelige tematiske svakheter.

Fortellerstemmen tilhører en ung kvinne som nettopp har flyttet hjem til Oslo etter flere års opphold i Paris hvor hun i det siste har jobbet som sekretær i et advokatfirma. Sentralt i beretningen står forholdet til en gift franskmann, Simon. Forholdet er over i det boken begynner, men re-fortelles gjennom hovedpersonens minner, erindringer og refleksjoner. Kathrine Nedrejord har gitt stemme til en klok, ung kvinne med handlekraft og intellektuelle evner. Så selv om boken fremstår som monologisk, er hovedpersonen godt nok oppbygd til at formatet fungerer.

Romanen inneholder dessuten en rekke undermotiver. Familien, bestående av moren og storesøsteren er sentrale skikkelser på nåtidsplanet. Sentralt står også bearbeidelsen av sorgen over faren som døde flere år tidligere, og hvis fravær preger familiemedlemmene på ulike måter. Familierelasjonene er til dels godt skildret, og preges av debutantens sterke observasjonsevne, og fingerspissfølelse når det gjelder å gi små, menneskelige detaljer en større symbolsk kraft.

Kathrine Nedrejords foreløpige kvalitet som forfatter er at romanen fremstår som et organisk hele, et formmessig helstøpt univers som vokser frem foran øynene på den som leser. Det er ikke verst for en så ung debutant. Språket flyter lett og uanstrengt – Nedrejord kan kunsten å ”grave fram” en roman som både er musikalsk og behagelig å lese.

Innvendingene er av tematisk art. Selve nøkkelhistorien – den unge kvinnes lidenskap til en gift eldre mann i Paris, fremstår som noe forslitt, og heves heller ikke til et nytt nivå av denne forfatteren. Norske samtidsromaners stadige bruk av Paris som litterær figur oppleves som en klisjé, det nytter ikke å gi litterære skildringer franske gatenavn for å skape en form for eksotisk patina. Dette forsterkes av Egil Haraldsen og Ellen Lindebergs omslagsdesign, et sorthvitt bilde av et kyssende par i parisiske gater på hvit bunn. Her kunne Forlaget Oktober godt tenkt nytt.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Sovende bilder

Thomas J. R. Marthinsen
”Du”
Fortellinger
Gyldendal

Helt allright, men ikke mer

Sandefjordingen Thomas J. R. Marthinsen (f. 1984) har vist seg som en habil journalist i Dagbladets Magasinet. Men veien fra featurejournalistikken til skjønnlitteraturen er likevel ikke helt forsert med ”Du”, til tross for at boken har noen fine anslag.
”Du” er en lesersympatisk bok, den består nemlig av 34 svært korte fortellinger, mange av dem bare på to sider. Det er ikke mye man får sagt på to sider, men i dette formatet skaper Marthinsen både øyeblikksbilder og risser opp livsløpet til en ”morfar” som trekker sitt siste sukk: ”Du blir født en desemberdag i 1925. Situasjonen i landet du fødes inn i denne dagen er som følger: Prisen for melk er tretti øre literen, poteter koster ti øre, i fem år har det vært krise i luftfarten ( …). Slutten er for så vidt rørende for alle som har mistet noen: ”Du blir liggende på intensivavdelingen, du svever mellom to tilstander. Vi er hos deg. En kone, tre barn ni barnebarn. Halv tre den natta er du over på den andre siden”.
Generelt er det hendel gjenkjennelige scenarier innenfor Marthinsens prosaunivers: elevens blikk som avkler en bjørneboetrett lærer som messer litteraturpensum, men som kanskje bærer på egne drømmer om å skrive, og ikke minst samboerparet som har gått trett av hverandre. Mer spenstig blir det når skildringene nærmer seg det uhørte og mer amoralske, som forakten en kan føle for sine nærmeste. Av og til blir imidlertid årsakssammenhengene noe søkte, som når en personlighetsdom trekkes fra helt enkle hendelser i barndommen.
Boken begynner og slutter i døden, med en nærmest sirkulær komposisjon. Den første teksten kretser om et par som har sex og sammenstiller orgasmen (som franskmennene kaller ”den lille død”) med tidspunktet for fortellerens bestefars død. Denne komposisjonen oppleves som noe forslitt og uoriginal. Foruten tematiseringer av kroppslig begjær og død, nærer forfatteren også en fetisj for barndomsskildringer, men uten å tilføre sjangeren noe nytt.
Konseptet med at hver eneste fortelling har et henvendt ”du” blir i sum noe fikst, fortellerstemmen blir etter hvert for autoritær og anmasende, selv om duet kanskje kunne vært deg eller meg. Det begrenser teksten mer enn det hever den.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Roman uten bakkekontakt

Haruki Murakami
”Elskede Sputnik”
Roman Pax
Oversatt av Magne Tørring.

Med et hint av Paulo Coelho

Japanske Haruki Murakamis bøker er oversatt til 40 språk, og en av de mest kjente bærer tittelen ”Norwegian Wood” etter Beatles sin sang. Murakami skildrer ofte det moderne menneskets livsfølelse og ensomhet, i universelle storbyverdener som like gjerne kunne vært Tokyo som New York eller Oslo. Det har tatt hele 11 år før ”Elskede Sputnik” kom i norsk språkdrakt. Var det verdt ventetiden?
Motivene i Murakamis univers er også denne gang gjenkjennelige. Fortelleren, med det kafaeske navnet ”K” nærer et dypt begjær og en fascinasjon for en uutgrunnelig og enigmatisk kvinne, Sumire. Hun, på sin side, er en 22 år gammel forfatterspire som bare ser vennskap der ”K” ser håp om erotikk og tilnærmelse. Sumire forelsker seg dessuten i en 17 år eldre kvinne, og denne relasjonen og dens konsekvenser, utgjør romanens ”nav”, om vi kan bruke det ordet. For i kjent Murakami-stil er romanen som en liten kinesisk eske, hvor fortellerstemmer blandes, og hvor hemmelige dokumenter, og private notater også inngår i romanens reisverk.
I ”Elskede Sputnik” dyrker Murakami en vital fortellerstil, de litterære bildene er innovative, og igjen er de kroppslige beskrivelsene langt fra konforme. Kvinnelig skjønnhet skriver seg eksempelvis ikke fra idealbilder, men heller fra avvik. Om Sumire heter det blant annet at ”Hun var lav av vekst, og selv på en god dag hørtes det ut som hun yppet til slåsskamp når hun snakket til folk”. I tillegg evner Murakami å skape gode kapitteloverganger, i form av cliffhangere som gjør romanen lettlest, men ikke overflatisk.
Romanens tittel viser til den første kunstige satellitten Sovjetunionen sendte opp på 50-tallet. Motivet med satelitten i universets tomrom forblir sentralt gjennom hele romanen som bilde på den eksistensielle ensomhet som karakterene føler. Her er det også at beretningen svikter på en måte som gjør at tankene går til klisjénes mester, Paulo Coelho. Etter hvert blir det for mye pathos, og for lite av den løfterike originaliteten og poesien i Murakamis språk:”Vi kledde av hjertene våre og viste hverandre alt, akkurat slik andre unge elskende tok av seg klærne og viste kroppene sine for hverandre”.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Hjerte og smerte

Annette Sjursen
”Pax”
Roman Kagge Forlag

Årets litterære kalkun?

Det kan virke tidlig å utpeke årets svakeste utgivelser allerede før
februarsnøen er borte. Men Annette Sjursens debut ”Pax” mangler det
meste: en troverdig historie, et nyansert språk og et håndgripelig
komposisjonsprinsipp. Ikke desto mindre blir boken allerede på
innbretten markedsført som spillefilm i løpet av året med
”stjerneskuespillere” som Ane Dahl Torp og Pia Tjelta. Det er å håpe
på at produksjonsteamet foretar en grundig gjennomgang av manus for
dette er foreløpig en tynn suppe.
Romanens utgangspunkt er en flyreise som fletter sammen skjebnene til
åtte personer som har mer og gjør med hverandre enn noen av de selv
aner. I grunnen er dette en god idé siden en flytur for de fleste av
oss igangsetter eksistensielle refleksjoner siden døden fremstår som
en tenkt mulighet. Og i ”Pax” blir det også i realiteten dramatisk
fordi motoren eksploderer mens flyet er på vei fra London til Oslo.
Ombord på flyet er den norske kirurgen Erik som har mislykket i
operasjonen av pasienten Jac hvis hjerte nå er på flyet, og det er
samtidig også avdøde Jacs ekskone (!). En serie tilfeldigheter fører
disse levende og døde menneskene sammen på samme flyavgang, utrolig
nok. Men det er altså ikke episodeguiden til en sekvens av såpeoperaen
Hotell Cæsar vi er vitne til, men en forsøksvis seriøs og
eksistensiell norsk debutroman. I tillegg finner jeg det svært
merkelig at ”En i teamet holder på å plassere metallboksen med Jacs
hjerte i bagasjehyllen”. Er det vanlig for et transplantasjonsteam å
frakte et hjerte uvørent i hattehyllen på et ordinært passasjerfly?
Det går selvsagt galt, hva annet kan en vente?
Språket skjemmes av en nærmest profetisk fortellerstemme som vet bedre
enn alle passasjerene til sammen, og som får en til å lure på om det
er en religiøs tekst en har gitt seg i befatning med. Melodramatiske
er vi alle i blant, men det blir ikke nødvendigvis stor litteratur av
det: ”Noen av passasjerene på flytrappen husket hvor sterkt de elsket
livet da de trodde de skulle dø, noen er allerede i ferd med å glemme
det, og noen få har bestemt seg for å forandre livet sitt. Det ville
bli som en pil, uten omveier mot målet. De har forstått hva de vil og
at det bare er de selv som kan hindre dem, ingen andre”.
SILJE STAVRUM NOREVIK