I hang my coat up in the third bar

Og du er i dette, i denne dagen med hele deg, og det er så fint, du legger manuset i konvolutten, skriver til en annen forfatter og spør om han skal dit du skal, og det skal han ikke, men til sommeren kommer han, og da blir det vin, og alt dette stemmer, for du har planlagt en rolig rolig sommer, ikke et fransk landsted, ikke en charterreise, bare arbeid, bare roliger kvelder, og du håper at rastløshet skal bli til ro i kroppen, slik at det virker, slik at du får det til, slik at du holder hodet oppe, og at kroppen samstemmer, ikke slik som nå, kroppen forkjølet på tredje uken, preget av alle disse hvileløse døgnene, hotellnetter, samtaler, ensomme solnedganger, men plutselig nå, kommer alt på en gang, i en sverm, en veranda i strandgaten, denne nærheten, bare mellom dere to, bare der og da, språket uten attraksjoner, natt uten slutt, før dere velger hver deres ende av gaten, og nå når du skal reise, til et helt annet sted, så er det med, det er med deg i hvordan du mottar tekoppen titusen meter over bakken, hvordan du leser ordene til debutanten du skal intervjue, hvordan du ser det hvite i de hvite hotellakenene, selv i søvnen er det med deg, dette mikroskopiske døgnet som gjorde så godt.

do you really think you go to hell for having loved?

Jeg har ikke hørt på Rufus Wainwright siden den natta, og jeg hadde nok tålt det, slik jeg tåler det nå, slik avstand og døgn har fortettet seg, slik at dager blir måneder, og fjernt som et diasbilde, et glemt røntgen. Men hører hva han skriver I m going to a town that is already been burnt down, I m going to a place that has already been disgraced, hittil har jeg bare blitt lykkelig over linja I m so tired of you America, samtidig som jeg hørte på Tori Amos som synger ironisk på sin fantastiske nye plate Hey, George: I salute to you CommanderAnd I sneeze Cause I have now an allergy To your policies it seems
Og røsket ut fra sin musikalske sammenheng blir det kanskje røft og ensidig politisk, frigjort fra helhet og labert estetisk sett, men disse linjene borer seg inn hos meg, jeg våkner med dem, eller det er kanskje en løgn, men dette er stedet for å lyge, for å risse med jukse-tattoo, og hva har jeg egentlig gjort I det siste?
Jeg har lest Joan Didions De magiske tankers år og som jeg likte den boka, den ble en god besettelse, det er sjelden jeg finner bøker som jeg bare må sluke, og slik var denne, sanselig og sorgfull, svingte seg mellom erindring og tap, og uten store attraksjoner og svingstanger I språket, og med klokskap, teorier, referanser om sorg. Jeg har lest Ian McEwan On Chesil Beach og det var et skoleverk, på en annen måte, i forflytninger i avsnittene, av og til er det vanskelig å si annet enn hvilket språk! Hvilken innsikt! Det er ingen litteraturvitenskapelig bragd og formulere seg i slike eksklamasjoner, men av og til må følelsen seire for begrunnelse, jeg skriver dette, og vet at jeg vil motsi meg selv i neste setning.

Om forlatelse

Idet du kommer hjem, er leiligheten sval og ingen har rørt ved ruinene fra en frokost. Du ser de franske ostene, appelsinjuicen og M. sin gjenglemte notatbok, smulene er for fugler, og alt rotet er håndgripelig.
Ironien kommer med postmannen, det forseglede brevet, tydeligvis skrevet fra øya Hvar som du en gang besøkte, du var fjorten år, og aldri har du sett en haglskur som den gang, hele øya ble transformert, turistene tok komiske fotografier av hverandre, du var helt naken og huden din ble truffet av de kraftige ispartiklene. Plutselig er tiden noe som krakkelerer, ikke fordi du den gang var fjorten år, og at du i en glipe fortærer alt som har passert av forflytninger, voksesmerter, og rommelige bygårder. Du er tre utenlandsopphold eldre, du har bodd med et menneske i fire år, du har et album av verdensbilder, du har alle arrene på magen fra operasjonen ved Sainte Anne Hospital du Paris, og du husker kirurgens øyne, de røde forgreiningene langs øyeeplet, og i kveld spiller Rufus Wainwright på Le Trianon, fire kvartaler bortenfor hybelen din, og ingenting av dette har umiddelbar effekt for ordene du nå leser, det kroatiske postkortet har rester av fruktjuice, en flekk, et spor, eller en ruin, og ordene er kirurgisk lysende, et nettverk av toner som borer seg inn under huden et sted, du kjenner den rytmiske sammentrekningen fra hjertet, og på et punkt lurer du på om det faktisk går an å kjenne hvordan kroppsvæsken pumpes gjennom kroppen

Frokost i det fri

der begår du den feilen igjen, sier hun/han og skjærer skarpt av et stykke brie.
du drømte at litteraturviteren var en morderske med blodig øks og snerk rundt leppene.
han var lege, men ikke som i romanene, han var arktitekt, men ikke som i huset dere leide som var av papp og holdt akkurat en sommer ( før murerne kom og forseglet lepper, ganeåpninger og gjorde minnene til underlig hermetikk)
du stjeler begrepet music for airports fra jacques roubaud og klapper en katt i transe