WASHINGTON D.C.

En unge som gråter i etasjen over, og dette lydregnet går rett gjennom taket/ gulvet, alt ettersom. I går sa Mona at det er så stille i Bjørndalen, og det er sant, langt vekke fra byen, anleggsarbeidene, og paret på hjørnet som krangler og griner om natta, det finnes alltid slike, de står på punkter i asfalten, de samme stedene, nye ansikter, de samme ordene, vi har et skralt reservoar av ord, om kjærleik og svik, vi tygger de samme ordene, når kroppene drar seg unna, som den seige svinefileten, stygge orda, bare du er vakker

men det var drømmen som punkterte med gråten, med regnet og med øyne plutselig åpne for verden, i søvnen var jeg i USA, utenfor Washington, og jeg var sluppet ned her, ett år ved en high school, utveksling fra UiB, lell, og vertsmamma serverte avokado og tomater, og jeg angra med hele meg, ikke på grunn av elskelig avokado, men byen Washington, ikke stedet for meg, SF, vil til SF, selvfølgelig, men bare de andre hadde billetter hjem

jeg spiste gulrotkake, raffinert og fin var den, med appelsinskive og vakkert traktet kaffi, ville egentlig at Kaffekompaniet skulle være lite og stille, tømt for stemmer, men kanskje er det sånn det må være, at diktet må finnes der, finne sin plass langs kafebordene, at røsten i diktet må være der blant skrikene fra kaffemaskinen, noen forelskede samtaler, og latter som gnager seg inn mot øremuslingen, og oh yeah for Lundbergs sista, den har jeg lyst til å jobbe med

döden er et plutselig snöfall

Skulle jo gå nå, ut fra dataskjermsalen, belyste reoler og letende professorøyne, biblioteket er stedet for rastløshet, jeg vil ut, ned på kafeen min, lese Kristian Lundbergs JOB, den kom i posten i Bjørndalen i går, bare lå der så rød og fin, innpakka i bobleplast, sånn smellepapir som er så deilig å trykke på. Eg gler meg, skal sluke boka, det er vel lov, gni setningene inn bak tinningen, streke under vakre setninger om kroppen som sjunger, har bare smugtitta på JOB, en poetisk tjuv på et tidsskriftskontor, men nå er boken min

I kommer dumpende ned foran meg, som en pakkepost, trodde hun satt på fransk universitetscampus i Caen, men hun er tilbake, og jeg forteller om alle sammen, om rommet fylt av hyller, og billedfragmentene på veggen, kaffimaskinen rommer en hel tjukk sorgfortelling, og ja, hvordan du tiltaler meg med fullt navn over asfaltveien, og det faktisk ikke finnes biler mellom oss, det er natt, det er for seint, og jeg har mistet språket, er bare en kropp i rommet, som fylles av ordene, de løvtynne og friterte potetskivene, setter på Tori Amos, og stemmene forvrenges og oppstår igjen, samtalen dør, døren slås igjen, og jeg går meg så forbaska vill i bygningen, dette kunne vært Nygårdsgaten og vinduene fulle av fargebilder og huller, men klokka er seks og det er døgnets tauseste øyeblikk, ingen skal sove nå, jeg våker etter skygger på veggene, har tatt taxi hjem, og kroppen til M er ikke under dyna, klokka er tidens emblem, leser jeg dagen etterpå, og alt hadde vært greit om vi ikke var så fulle av død, den pipler ut fra ribbeina og legger seg som en snerk over samtalene, for jeg vet du er en av dem

lagt under tungen på det nyfodda barnet

Snön kommer virvlande inn över fälten
Kristus är lysande, varje ben i hans kropp
flammar upp, glöder, som industrinitar och stjärnar
Det är möjligt att dikten som jag skriver påbörjas
just med dette uväntade snöfall, en vithet som långsamt
raderar staden och sekund etter sekund fyller mig
til brädden med allt det jag inte längre orkar kännas vid
Jag arbetar långsamt och intensivt tills musiken tar över
hela rummet och jag inte längre känner igjen mannen
som utgir sig för att vara jag:

kristian lundberg,
job,
brutus östlings bokförlag symposion

øyeeple, voksen smerte

først navnet på papiret

så sorgkroppen,
før leppene fortærer
overflatehuden

nei, først ansiktet, ordene, stemmen, forbipassasje. så skriften, omslaget.

jeg tror ansiktet har rester av gatene solli plass, observatorie, destillert sjøluft, jeg tror veggene var av mur, hele leiligheten omgitt av det fasteste, fineste materiale, en pianokrakk med grønt putetrekk av velour, uken som kretser rundt spisestuemiddagen, kjøttet, alltid det samme kjøtt fra dyrene som gresser, meksikansk storfe, om det ikke er høst og rypefuglens øyeepler har sluttet å vokse.

hvor feil kan man ta når det ikke finnes noen familie mer.

ansiktet puster torshov, puster sprengte familiemyter, puster ensomhet inn gjennom øremuslingene, stenger natteøynene, demper trykket bak tinningen

vi bestiller weekendturer til de skandinaviske byene, jeg var tolv sist jeg var i kbh, spiste kvalmeluktende ravioli, så min far full for nittende gang.

vi går langs flyterminalene, gravlunden, parkeringsplassene. vi merker oss selv i kritt, gatenavnene, alleene, og kafeene, byens terminologi finnes langs brystet, halebenet, fettreservoaret under magehuden

ny leilighet, metro, urinstank, minneboken fra da jeg var sju, jeg skal være tanntrollet dit
har klippet det ut, arket falmet, barnslig kalligrafi, blir med på kjøleskapsoverflatene, blant reisedokumentene og forlenget søknad om opphold ved kroppen din.

duret fra kraniekassen
noen må måle avstanden mellom øynene og hvor dypt de er plassert

alltid et ansikt bak ansiktet bak ansiktet

Life is not distant like that

blå sang for le byråkrati

kan være, kan være at himmelen er sånn passe blåstripet nå, antibergensk, og ikke helt naturtro, oktober pleier være kaldere, kvassere, og med små pytter innover ballerinaskoene, jeg må si det, slik jeg sa det på Sydnes i går, eller på Cappello etterpå, det er kunstig, kunstig klima dette her. Ikke bra. Indisk sommer.

en høyttaler dundret i gulvet i går, fikk rufsete skraper i lakken, jeg kveilet meg som en topptrent slange bak i ledningejungelen, ville jo så gjerne lytte til Cohen samtidig som jeg leste Erling Aadlands Love itself. Ingen bønn dog.

Jeg har sendt et revidert svar i retning Morgenbladet, og forsøker forfatte en leder som Synnøve og jeg må ferdigstille i dag. For mange av kreftene mine går til å skrive kvasse og pseudojuridiske brev til Utdanningsavdelingen. Døde gud, velsigna vere blindt byråkrati.

Notater fra en natt ved Olympen

Kritiker Nøste Kendzior går hardt ut mot mine innsigelser i Morgenbladet av 9.-15. september. Bakgrunnen for mitt innlegg var hennes kritikerinnsats på Bjørnsonfestivalen i Molde. Kendzior mener tydeligvis at min evaluering av hennes lesninger burde vært forbeholdt et muntlig fora. Hun synes det er uforståelig at jeg skriver i Morgenbladet, og hevder videre at ”SS Noreviks debattinnlegg inneholder intet konstruktivt”. Dette er feil.

Bjørnsonfestivalen er Norges eneste internasjonale litteraturfestival. Norsk kritikerlag har etter egne ord ”etablert seg som en uunnværlig leverandør av kritiske vurderinger og meninger i den kulturelle offentlighet”. Dette gav dobbelt grunn til å forvente kløktige tanker om litteratur under arrangementene til Kritikerlaget. Rart derfor å konstatere at Kendzior finner min kritikk over den litterære dommen hun serverte i et offentlig rom, så utålelig. Når Kritikerlaget har et så tydelig ambisiøst selvbilde, fordrer det nemlgi grundige lesninger av forfatterskap. Derfor må det være lov på protestere når ambisjonene svikter totalt i møtet med Kendziors praksis.

Mine innsigelser mot Kendzior er basert på følgende:

1) Kendzior har ikke lest alle verkene til Nils-Øivind Haagensen.
I sin innledning refererte hun til hans siste. Likevel er hun ikke flau for å servere bastante dommer over hele hans forfatterskap. Overskriften var ”Hvor god er egentlig Nils-Øivind Haagensen. Leder i Norsk Kritikerlag, Anne Merethe Prinos, kunne her love etterrettelige og innovative lesninger. Som entusiastisk publikummer fikk man inntrykk av at her skulle landets beste kritikere bedrive litteraturkritisk indremedisin.

2) Litteraturkritikk må nødvendigvis være synonymt både med refleksjon og vurdering. Denne vurderingen må ha teksten som sin empiri.
Nøste Kendziors kritikerarbeid var baserte på hennes egne tolkninger av et fåtall Haagensen-dikt. Noen ganger leste hun bare halve. Mest graverende var likevel grundige litterære analyser og refleksjon over forfatterskapet var erstattet med korte kommentarer. Som forfatter Frode Grytten skriver i Dag og Tid: Nøste brukte mesteparten av tiden på å ”stotre seg gjennom eit par dikt”.

3) Om det å være personlig: Nøste Kendzior mener jeg bedriver personangrep når jeg kommenterer hennes utøvelse av kritikerrollen på Bjørnsonfestivalen. Dette er beklagelig.
Imidlertid bør litteraturkritikere ha selvrefleksjonen som sin beste samtalepartner. Enhver som har tenkt over den litterære dommen som fenomen, vet at den nødvendigvis må befinne seg et sted mellom det objektive og det subjektive, et sted mellom det rent estetiske og det sosialt konstituerte. Men Kendziors utøvelse av kritikerrollen i Molde, viste en kritiker som har satt seg på Olympen og leser sine dommer i blinde. For denne tilhører framstod det i alle fall som om Kendzior regnet sine vurderinger for objektive og allmenngyldige. Dette blir ekstra beklagelig når dommene er så overfladiske og nærmest blottet for en refleksjon over verket.

4) Skrift versus tale.
Kendzior påpeker at jeg burde tatt ordet i forsamlingen og her fremlagt min mening om Haagensens forfatterskap på stående føtter. Særlig etter å ha studert litteraturkritikk ved UiB og jobbet som redaktør for et litterært tidsskrift, synes jeg ikke at litteraturkritikk kan ha samme form som enhver stand up-opptreden.

Kendzior mener tydeligvis at det var opp til publikum å redde diskusjonen fra det totale havari. Men min dom over Haagensen er dessverre ikke et trumfkort som jeg når som helst kan trekke opp fra lommen. Som innleder er det hennes første bud å stille forberedt.

Det er dessuten trist å se at Kendzior mener at en seanse som foregår i det fysiske rom ikke kan generere en skriftlig debatt i etterkant. Skal man da avsette teaterkritikere, dansekritikere, og hva med intervjuet som sådan. Skriften har det fortrinn at den ofte står i et nærere slektskap med refleksjonen og ettertanken. Dessuten får man tid og rom til å slipe sine synspunkt mot andre som opplevde samme situasjon.

Det er dessuten merkelig å konstatere hvordan Kendzior forsøker amputere min kritikk ved å klassifisere den som et personangrep. Kanskje var min ordbruk en anelse for krass, men jeg står for vurderingen av Kendziors kritikk som altfor slett og overfladisk. Samtidig virker det som hun ønsker å skrive meg inn i et studiekammer hvor jeg sitter mutters alene tynget av min klage over Kendziors jobb. Interessant derfor at både forfatter Frode Grytten og Tore Renberg i etterkant også har kommet med knusende dommer over Kendziors kritikervirke i Molde. Tar hun nå selvkritikk?

Jeg mener at en kritiker som ikke tåler innsigelser på sitt arbeid, men kategoriserer innsigelser som ”personangrep” og uten konstruktivitet, snarest bør skrive sin egen nekrolog over sitt virke som kritiker.

Kendzior må gjerne tolke mitt forrige innlegg som en kinaputt, og hun har rett i at en rent negativ kritikk er verdiløs. Mine konstruktive råd til Kendzior er derfor å lese verkene til den hun kritiserer. Dernest bør hun bruke den tiden det faktisk tar å utarbeide en grundig vurdering av forfatterskapet. Først da kan Kendzior etablere merkelappen som ”en uunnværlig leverandør av kritiske vurderinger og meninger i den litterære offentlighet”. Først da skal hun få sitte trygt på Olympen.