Restoppgjør

Det eneste som er igjen av denne dagen er en tom pastilleske, og halvferdige filer som foreløpig hviler mellom elektroniske kirkegårder. Samt noen bussbilletter, tause kvitteringer for bevegelsen mellom hjem og universitet. Flyktig observert, men trolig glemt av den trenchcoatkledde kvinnen på vei hjem med en innpakket blomst mellom hendene. Om forlatelse. Forelskelse. Jeg vet ikke. Fra et gatevendt kollektiv nær trappen til Johanneskirken lød høye desibel fra Dum Dum Boys. Det lokket frem et smil. Jeg vet ikke om noen så det. Ansiktsmusklene trives best i ensomhet.
***
Uansett hva man skriver om er blogosfæren et egosentrisk univers, således et fint speil for den virkelighet som ligger bak eufemismene, og de språklige forskjønnelser som tidvis skjuler kloden og menneskenes naturalia. Denne dumme digresjon for å unnskylde at jeg nok en gang skal skrive om søvndryss. Riktignok for å understreke at i dag blir det ingen flertimers postmiddagputehvil. Nei. I dag blir det pauselesing av The Order of Things. Ikke LOTR. TOOT. Anbefalt av Karl Ove Knausgård et sted i haugen av trykksverte. Det var sparket jeg trengte.
***
Endelig Once more with feeling. Placebo-singles. Pure morning.

fargelagte løgnfortellinger

nok en helg har passert sitt stemplingsur, jeg tror jeg kan notere søvndagbokens aller lengste kapitler, et empirisk faktum som biter på mitt spisse fiskeagn av samvittighet. uken byr på brekke-analyse, humanisme-undervisning for mine seksten femtenåringer, og ikke minst panikkpreget ferd i den litterære sfære for utarbeidelse av prosjekt. har pådratt meg akademisk angstlammelse, men hviler litt i roen om at denne felles skjebne forsegler oss alle på masterkullet av 05.
vidunderkuren av et urtemiddel som min mor applauderte forleden synes å ha en antiplacebo-effekt på meg, er det kroppens forsvarssystem som nekter ekstern påvirkning, i alle fall, sjelden har et vitalitetsprodukt fungert like neddopende; urtetradisjon fra vikingtiden; like manipulerende som syntetisk knask.
for første gang på lenge har jeg klart å skrive noe helt og holdent fiksjonelt. en liten fortelling, makaber sådan. en bevegelse bort, på veien mot en kjernestemme.

this is just to say

you don´t want to hear about my new formula for mixing garlic, prawns and mayo, or the cold softness of eating chilly kiwis from the fridge. I stay up too long, something postpones my sleep. My universe is made up of duvets, being broke and out of work these days. My only pleasure is inventing dinners and finding new books in the shelves.

But I just wanted to say; go read "If nobody speaks of remarkable things" by Jon Mcgregor.

Kroppskataloger

magen til den gravide kvinnen
svømmende, tre pulslag i klor

forbyttet med
dobbelthaken til pensjonisten
som sover på fjordfergen, eller min
mors underliv etter operasjonssår

minnet om å trykke en talgkjertel flat
til den presses sammen
koblet med tanken om å være
seksogtredveår kropp
mens noe dødt dras ut av ditt indre,
ditt hjertes rytmeskjema
avlest på et hvitt kontor
av profesjonspsykologen
med fullmåne

det svette håndtrykket
til en gammel venn
glipper sakte taket
etterlater huden din
en hel likkjeller

min mor sier aske er det reneste som finnes.