Uskarp blomsterfest

Susende.

Det er regn, regn, og morgon av brie, og Susannah som syng it aint no use and sit and wonder why, babe, it dont matter anyhow, og det er mørke, foran og bak gardinene, det er denne dusjen, dette hvinende instrumentet, og et varmt regn, og ei dansk regnkåpe som mimer tapeten i ei gammel leilighet der vi bodde og leste, og aldri gikk ut, og det er dette å vente på bussen, midt i det asfaltvåte, stengte tannklinikker, og DA, eller kanskje senere, tenker du på Torild Wardenærs opplesning, på at hun virkelig gjør noe nytt, noe eget, og du tenker på han som sier at avantgarden er død, og du lurer på om han egentlig har peil? Og du tenker på føttene dine, mykt innlåst i noen utslitte støvletter, tankene går høyt og lavt, bort og tilbake, og du kommer på jobben, med ei god kaffi i handa, kjøpt på det beste stedet, og du skriver om Weill og Brecht, og du lurer på noe med Cohen, og du sender noen meldinger til Oslo, kan vi snakke sammen nå? Og så får du et helt manus susende mot minnet.

I was in Oslo

Hva er et godt rom?

I sin siste roman, "Gå" skriver Tomas Espedal om gode rom, og jeg tror ikke nødvendigvis han har så harde kvalifikasjoner, han nevner en seng, en pult, det er ikke staffasjen, kanskje mer den følelsen rommet skaper.

En serie gode rom er en forlatt barndomsheim, så innbodd og vakkert, så taust og talende. Langs furuveggene en samling fotografier i svart/hvitt. Et barndomsbilde av min morfar som ligner en engel og har håret mitt, eller mammas forundrede blikk, to år gammel, og plutselig forstyrret av regnet og fotografens linse. Eller meg selv fjorten år og vakker uten å vite det, eller tjueto og ulykkelig i regnet av London og oppspist kjærlighet. Bare ett av bildene er mine, noen trær i Glasgow, Kelvingrove Bridge, byen som bodde i meg, som bebor meg ennå.

Min leide stue er også god, den har bøker, gamle møbler, og grønne gardiner som vender mot skogene, og jeg har et bilde av den som jeg liker særlig godt, hvor byen speiler seg i stuen, og rommet speiler seg i byen, fotografiet fjerner grensene, mimer hvordan kroppen er i verden, verden i kroppen, hvordan skillelinjer slører og er kunstige.

En øvelse: hva gjør et godt rom?

Det er fredag i Bergen

Signaler fra Bergen

FOTO: Bergens Tidende / Rune Sævig

Opplest

Så skal man lese ( okej, "jeg"..), i det ene øyeblikket forsøker man kjoler, finner en rytme i teksten, et driv, blir optimistisk, sender tekstmeldinger til de du vil skal være i salen, og i det andre forfaller tekstene, smuldrer i lufta. Problemet med opplesning er selvsagt at det "jeget" man forsøker å kvitte seg med, blir så lenket til ditt eget ansikt, dine egne organer, alt dette som avisene lengter etter, at det er din egen dagbok du leser opp, at det er dette du staver deg gjennom, men jeg har et slags håp at det ligger en distanse i rytmen og slagene, en kraft som kan tynge ned det porøse, eller kanskje noen hørte Erling Aadlands ord: "Hvordan kan vi vite at "jeget i det ene diktet er det samme som i det neste"? Og er det uansett så farlig?

It´s the last day of Summer

jondal

Fredag 07.46 Nordnes

Mrs. Dalloway said.

Stella

Tilbake

jeg rekker ikke flyet, jeg har sittet utenfor Café Sør med B, og det tar til å regne, vi flytter oss inn, og hun likte det jeg sa om å ønske seg noe større enn hverdagen, noe jeg sa dagen før jeg reiste, vi hadde en fantastisk kveld rundt kjøkkenbordet, vi lo vår beste latter, og drakk en chilensk rødvin, nå eller da var det søndag, det var i går, og jeg gikk tur i maridalen, jeg så S klatre på ruinene, og jeg lekte med krøllene til St, det var en helt perfekt søndag, stå opp halv åtte, lytte etter barnelyder

Jeg venter på flyplassen, jeg får en ny billett, jeg finner Saramagos Beleiringen av Portugal på lufthavn-bokhandelen, en av avisene dikter "du krangler som dine foreldre", jeg lander lett i Bergen, det er noen som venter på meg, en som har bilen full av druer, ost, egg, pølser og ubesvarte brev.

Og på kontoret i dag da jeg våknet; Tomas Espedals gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. En gave.

Jeg har hengt klær på snora. Jeg har sovet blant syv bøker langs en linje ved sengekanten. Det er her jeg har mine beste stunder.

museum of broken relationships

det haglet paa Hvar i gaar, paa faa minutter forsvant den brennende solen, vi hadde ligget paa kaien og dyppet taerne i sjoen, snakka litt om diktene til RC, foer himmelen saa svartnet og serverte haglklumper store som snoeballer, det var et fascinerende syn, solstedet transformert, vi trakk sammen under presenninger og tok bilder av hverandre, de andre turistene som klumpet seg sammen utenfor kontoret til Jadrolinja, det smalt godt, noen ble truffet av det harde vaeromslaget, men etter ni dager tredve grader, var det nesten litt rensende.

SPLIT BY, og igjen blir vi kapret ved havnekanten, denne gangen har de ikke bilder, men postkort, hvor lite troverdig er ikke det, og det river litt i hjertet naar en gammel dame loeper etter oss "would you come with me if I give you a cheaper price", kvinnen vi foelger er universitetsbibliotekar og tar oss til en nedsarvet bygaard, kjoekkenet noksaa skittent, to enorme pudler sloss i gangen, de to overnattende fra doegnet foer er fortsatt paa rommet, jeg drikker et glass vann og venter, og er skeptisk til tusen, men hvilket rom! Vakre vinduer, en skrivepult. En seng som tar etter for vekten av kroppene. Best av alt, en bokhylle med tusen titler paa kroatisk, Faulkner, Hegel, Plath, og Rilke, som jeg skriver til Christopher. Her tenker vi oss at hennes avdoede forfattermann bevegde seg innover i spraaket.

Hvar, Kroatia

I dag har jeg leid sykkel, etter tips fra R, det er saa varmt her at man trenger vind i haaret, og ikke minst bevegelse i kropp og rom, jeg hadde spist min beste frokost paa Cafe Pjaca, adressert postkort til Mohlenpris, Hoyanger og Son Eldresenter, lest ei novelle av Woolf der ved bergene hvor vannet var paa sitt mest turkise, jeg bannet nesten da jeg glemte snorkleutstyret og badeskoene mot kraakeboller og skjell, jeg har sett tusen fiskestimer under havoverflaten, og det finnes ikke noe mer fredelig enn det. Saa ble jeg trett av sola og en kropp som kontinuerlig skinner i svette, og fant et mikroskopisk firma som leier ut sykler for 20 kuna per time. Den rimelige prisen harmonerte perfekt med de skjoere bremsene, jeg var ikke uten angst mens motoriserte kjoeretoey i alle stoerrelser suste forbi paa hovedveien, tidvis var det vanskelig aa skille den massive lyden fra kroatiske braakete gresshopper og min hvinende sykkel, og andre ganger hoertes det ut som sykkelens indre maskineri var eksterne lyder, kroppen kokte i asfaltvarmen, men jeg hadde vind i haaret og tankene, og kom paa hils med de andre syklende, og angret kanskje bittelitt paa at jeg ikke ennaa har lappen, Karen Blixen har jo foreskrevet viktigheten av sertifikat og kort haar.

I morgen skal vi forlate vaar lille leilighet med 70-talls interior og botanisk hage paa altanen for havnebyen Split. I alle fall dersom vaar lille landlord, en prof de sport, snarest kommer tilbake med passport. Den lille udugelige guideboken beretter hvordan gjoere Split paa 24 timer, og det er vel cirka det vi har til disposisjon, i reiseskildringens sminkede spraak, er vi lovet utekino til lyden av sirisser, samtidig skulle Hvar lukte av lavendel, kaffe (!) og annet.

dubrovnik backpackers club

leser en fantastisk roman av José Saramago paa stranden i Lopud, og langs bergene paa Lokrum; "Den andre mannen", et spraak hinsides norsk bokhoest, og et suverent spill med fortellerinstansen, en av de beste romaner paa lenge.

i dag har vi plukket fiken fra traerne paa vingaarden hvor stina holder hus, og soekt tilflukt fra brennende sand, det beste er aa flyte paa rygg med tillit til adriaterhavet.

soendag skal vi taa baat til Korcula. Kroaita er vakkert.

bringebær på gresset

Har grillet i mørket, og spist bringebær på gresset mens kvelden falt tungt over byen, bare leilighetslysene igjen, vakrere ting enn lysende bygårder, finnes ikke. Tok båt ut til øyene, og skar tærne på stikkende blåskjell, så noen gifte seg i ruinene, kjøpte et stykke kake, og drakk sommeren ned til leppene ble sorte av koffein.

Nå er jeg veldig lei av at Dagbladet ikke stopper sin regisserte "feminisme"-debatt, men kjører på som om de hadde knust kreftgåten, eller funnet en formel for fred.

Over og ut. Det er snart natt, og jeg må lese.

Ring meg tilbake

Hallo! Det er Selma! Ring meg tilbake! Min favoritttreåring har eksplodert i språk, og administrerer telefonsvarere med selvfølgelighet, bare litt skremt over den rungende stillheten i andre enden av telefontråden, hvem ville ikke være det? Det er sjelden jeg lytter til en telefonbeskjed mer enn en gang, men denne gjør meg myk i hjertet. På fredag skal jeg toge til hovedstaden, først til St. Hanshaugen hvor frøken Asbjørg holder hus, vi skal fråtse i tapas og hemmeligheter, mandag skal jeg forfatterintervjue to romanklare, og ellers bo på Nordberg hos de skjønneste av de skjønne, Stella og Selma. Og onsdag, veldig tidlig, sitter to piker på fly mot Kroatias kronglete, vakre kyst. HURRA.

smil

legal (ø)

shezuan drugstore / it´s perfection

trasker bjørndalen - absolon beyers gate i gule sandaler, blå kjole, veit jo ennå ingenting om regnet, gjenhør med ei kjær plate, it´s a record, ganske enkelt, sgt. petter synger inn i skrittene, asfalten,
spiser eksotiske bær hos agnete, og inspiserer et loftsrom med vakker kjøkkenkrok i rødt, var det ikke for pengene, ville jeg flyttet dit, verandautsikt til streets of sandviken, kort vei til flere som jeg liker,
eller bare dette: jeg går til grieghallen, setter meg lydig på benkerad numero une, hører aage kvalbein spille haydn sin cellokonsert, intervjuer et trompetisk stortalent, hører henne fortelle om menneskemassen, 45 000 på Rathausplatz i Wien, tretti kameraer, verdens beste symfonikere i ryggen, hun kan fortsatt bli nervøs forut for den konserten, sitte på t-banen i oslo, kjenne tapte sommerfugler, vi snakker om chicago symphony orchestra, og om å stå der å vente, forsvinne, før en konsert begynner, eller om nødvendigheten av ydmykhet