Paris, je t´aime

Kathrine Nedrejord
”Transitt”
Roman
Forlaget Oktober


Lovende debut

Debutant Kathrine Nedrejord er født i 1987 og er dermed en av vårens aller yngste debutanter. Romanen ”Transitt” er i så måte en vellykket svenneprøve, til tross for tydelige tematiske svakheter.

Fortellerstemmen tilhører en ung kvinne som nettopp har flyttet hjem til Oslo etter flere års opphold i Paris hvor hun i det siste har jobbet som sekretær i et advokatfirma. Sentralt i beretningen står forholdet til en gift franskmann, Simon. Forholdet er over i det boken begynner, men re-fortelles gjennom hovedpersonens minner, erindringer og refleksjoner. Kathrine Nedrejord har gitt stemme til en klok, ung kvinne med handlekraft og intellektuelle evner. Så selv om boken fremstår som monologisk, er hovedpersonen godt nok oppbygd til at formatet fungerer.

Romanen inneholder dessuten en rekke undermotiver. Familien, bestående av moren og storesøsteren er sentrale skikkelser på nåtidsplanet. Sentralt står også bearbeidelsen av sorgen over faren som døde flere år tidligere, og hvis fravær preger familiemedlemmene på ulike måter. Familierelasjonene er til dels godt skildret, og preges av debutantens sterke observasjonsevne, og fingerspissfølelse når det gjelder å gi små, menneskelige detaljer en større symbolsk kraft.

Kathrine Nedrejords foreløpige kvalitet som forfatter er at romanen fremstår som et organisk hele, et formmessig helstøpt univers som vokser frem foran øynene på den som leser. Det er ikke verst for en så ung debutant. Språket flyter lett og uanstrengt – Nedrejord kan kunsten å ”grave fram” en roman som både er musikalsk og behagelig å lese.

Innvendingene er av tematisk art. Selve nøkkelhistorien – den unge kvinnes lidenskap til en gift eldre mann i Paris, fremstår som noe forslitt, og heves heller ikke til et nytt nivå av denne forfatteren. Norske samtidsromaners stadige bruk av Paris som litterær figur oppleves som en klisjé, det nytter ikke å gi litterære skildringer franske gatenavn for å skape en form for eksotisk patina. Dette forsterkes av Egil Haraldsen og Ellen Lindebergs omslagsdesign, et sorthvitt bilde av et kyssende par i parisiske gater på hvit bunn. Her kunne Forlaget Oktober godt tenkt nytt.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Sovende bilder

Thomas J. R. Marthinsen
”Du”
Fortellinger
Gyldendal

Helt allright, men ikke mer

Sandefjordingen Thomas J. R. Marthinsen (f. 1984) har vist seg som en habil journalist i Dagbladets Magasinet. Men veien fra featurejournalistikken til skjønnlitteraturen er likevel ikke helt forsert med ”Du”, til tross for at boken har noen fine anslag.
”Du” er en lesersympatisk bok, den består nemlig av 34 svært korte fortellinger, mange av dem bare på to sider. Det er ikke mye man får sagt på to sider, men i dette formatet skaper Marthinsen både øyeblikksbilder og risser opp livsløpet til en ”morfar” som trekker sitt siste sukk: ”Du blir født en desemberdag i 1925. Situasjonen i landet du fødes inn i denne dagen er som følger: Prisen for melk er tretti øre literen, poteter koster ti øre, i fem år har det vært krise i luftfarten ( …). Slutten er for så vidt rørende for alle som har mistet noen: ”Du blir liggende på intensivavdelingen, du svever mellom to tilstander. Vi er hos deg. En kone, tre barn ni barnebarn. Halv tre den natta er du over på den andre siden”.
Generelt er det hendel gjenkjennelige scenarier innenfor Marthinsens prosaunivers: elevens blikk som avkler en bjørneboetrett lærer som messer litteraturpensum, men som kanskje bærer på egne drømmer om å skrive, og ikke minst samboerparet som har gått trett av hverandre. Mer spenstig blir det når skildringene nærmer seg det uhørte og mer amoralske, som forakten en kan føle for sine nærmeste. Av og til blir imidlertid årsakssammenhengene noe søkte, som når en personlighetsdom trekkes fra helt enkle hendelser i barndommen.
Boken begynner og slutter i døden, med en nærmest sirkulær komposisjon. Den første teksten kretser om et par som har sex og sammenstiller orgasmen (som franskmennene kaller ”den lille død”) med tidspunktet for fortellerens bestefars død. Denne komposisjonen oppleves som noe forslitt og uoriginal. Foruten tematiseringer av kroppslig begjær og død, nærer forfatteren også en fetisj for barndomsskildringer, men uten å tilføre sjangeren noe nytt.
Konseptet med at hver eneste fortelling har et henvendt ”du” blir i sum noe fikst, fortellerstemmen blir etter hvert for autoritær og anmasende, selv om duet kanskje kunne vært deg eller meg. Det begrenser teksten mer enn det hever den.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Roman uten bakkekontakt

Haruki Murakami
”Elskede Sputnik”
Roman Pax
Oversatt av Magne Tørring.

Med et hint av Paulo Coelho

Japanske Haruki Murakamis bøker er oversatt til 40 språk, og en av de mest kjente bærer tittelen ”Norwegian Wood” etter Beatles sin sang. Murakami skildrer ofte det moderne menneskets livsfølelse og ensomhet, i universelle storbyverdener som like gjerne kunne vært Tokyo som New York eller Oslo. Det har tatt hele 11 år før ”Elskede Sputnik” kom i norsk språkdrakt. Var det verdt ventetiden?
Motivene i Murakamis univers er også denne gang gjenkjennelige. Fortelleren, med det kafaeske navnet ”K” nærer et dypt begjær og en fascinasjon for en uutgrunnelig og enigmatisk kvinne, Sumire. Hun, på sin side, er en 22 år gammel forfatterspire som bare ser vennskap der ”K” ser håp om erotikk og tilnærmelse. Sumire forelsker seg dessuten i en 17 år eldre kvinne, og denne relasjonen og dens konsekvenser, utgjør romanens ”nav”, om vi kan bruke det ordet. For i kjent Murakami-stil er romanen som en liten kinesisk eske, hvor fortellerstemmer blandes, og hvor hemmelige dokumenter, og private notater også inngår i romanens reisverk.
I ”Elskede Sputnik” dyrker Murakami en vital fortellerstil, de litterære bildene er innovative, og igjen er de kroppslige beskrivelsene langt fra konforme. Kvinnelig skjønnhet skriver seg eksempelvis ikke fra idealbilder, men heller fra avvik. Om Sumire heter det blant annet at ”Hun var lav av vekst, og selv på en god dag hørtes det ut som hun yppet til slåsskamp når hun snakket til folk”. I tillegg evner Murakami å skape gode kapitteloverganger, i form av cliffhangere som gjør romanen lettlest, men ikke overflatisk.
Romanens tittel viser til den første kunstige satellitten Sovjetunionen sendte opp på 50-tallet. Motivet med satelitten i universets tomrom forblir sentralt gjennom hele romanen som bilde på den eksistensielle ensomhet som karakterene føler. Her er det også at beretningen svikter på en måte som gjør at tankene går til klisjénes mester, Paulo Coelho. Etter hvert blir det for mye pathos, og for lite av den løfterike originaliteten og poesien i Murakamis språk:”Vi kledde av hjertene våre og viste hverandre alt, akkurat slik andre unge elskende tok av seg klærne og viste kroppene sine for hverandre”.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Hjerte og smerte

Annette Sjursen
”Pax”
Roman Kagge Forlag

Årets litterære kalkun?

Det kan virke tidlig å utpeke årets svakeste utgivelser allerede før
februarsnøen er borte. Men Annette Sjursens debut ”Pax” mangler det
meste: en troverdig historie, et nyansert språk og et håndgripelig
komposisjonsprinsipp. Ikke desto mindre blir boken allerede på
innbretten markedsført som spillefilm i løpet av året med
”stjerneskuespillere” som Ane Dahl Torp og Pia Tjelta. Det er å håpe
på at produksjonsteamet foretar en grundig gjennomgang av manus for
dette er foreløpig en tynn suppe.
Romanens utgangspunkt er en flyreise som fletter sammen skjebnene til
åtte personer som har mer og gjør med hverandre enn noen av de selv
aner. I grunnen er dette en god idé siden en flytur for de fleste av
oss igangsetter eksistensielle refleksjoner siden døden fremstår som
en tenkt mulighet. Og i ”Pax” blir det også i realiteten dramatisk
fordi motoren eksploderer mens flyet er på vei fra London til Oslo.
Ombord på flyet er den norske kirurgen Erik som har mislykket i
operasjonen av pasienten Jac hvis hjerte nå er på flyet, og det er
samtidig også avdøde Jacs ekskone (!). En serie tilfeldigheter fører
disse levende og døde menneskene sammen på samme flyavgang, utrolig
nok. Men det er altså ikke episodeguiden til en sekvens av såpeoperaen
Hotell Cæsar vi er vitne til, men en forsøksvis seriøs og
eksistensiell norsk debutroman. I tillegg finner jeg det svært
merkelig at ”En i teamet holder på å plassere metallboksen med Jacs
hjerte i bagasjehyllen”. Er det vanlig for et transplantasjonsteam å
frakte et hjerte uvørent i hattehyllen på et ordinært passasjerfly?
Det går selvsagt galt, hva annet kan en vente?
Språket skjemmes av en nærmest profetisk fortellerstemme som vet bedre
enn alle passasjerene til sammen, og som får en til å lure på om det
er en religiøs tekst en har gitt seg i befatning med. Melodramatiske
er vi alle i blant, men det blir ikke nødvendigvis stor litteratur av
det: ”Noen av passasjerene på flytrappen husket hvor sterkt de elsket
livet da de trodde de skulle dø, noen er allerede i ferd med å glemme
det, og noen få har bestemt seg for å forandre livet sitt. Det ville
bli som en pil, uten omveier mot målet. De har forstått hva de vil og
at det bare er de selv som kan hindre dem, ingen andre”.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Karakterdrapet

J.M. Coetzee
”Sommer – scener fra et provinsielt liv”
Oversatt av Mona Lange
Roman CappelenDamm

Et spill for galleriet

Den sørafrikanske forfatteren J.M. Coetzee (f.1940) vant Nobelprisen i litteratur i 2003. Utgivelsen ”Sommer” markerer siste bind i hans selvbiografiske trilogi som ellers består av bøkene ”Barndom” og ”Ungdom”.
Men der de foregående memoarene har en tilstedeværende jeg-forteller, er forfatteren utradert i det siste bindet. Ikke bare er den berømte forfatteren ”John Coetzee” død, i løpet av boken skjer flere karakterdrap på forfatteren som person. Romanen består av et flettverk av beretninger, iscenesatt av akademikeren Vincent som skal skrive en biografi om ”John Coetzee” basert på årene mellom 1972 og 1977 – da forfatteren fikk sin første offentlige anerkjennelse. Og biografen er ingen uproblematisk akademiker, han tar kontakt med fire kvinner og en mann som alle hadde kontakt med Coetzee disse årene, og konsentrerer seg hovedsakelig om å spore trekk i Coetzees personlighet, forfatterskapet levnes mindre interesse.
Flere av kvinnene som intervjues hadde seksuelle relasjoner til forfatteren, og det er her dommen over han er mest lammende. Han fremstår nærmest som en seksuell autist hvis maskulinitet er fraværende (”denne poeten som ikke engang kunne tenne et bål”). Videre fremstår forfatteren som en ensom mann uten egenskapene som skal til for å inngå varige, intime relasjoner. Det stilles også etiske spørsmål ved hvordan Coetzee kunne ha vært en stor mann og forfatter, når han var så ynkelig som menneske.
Hva er det så den egentlige forfatteren iscenesetter her? For det første er det et spill med sjangeren, J.M. Coetzee lar seg selv være avdød og forfatteren ”Coetzee” i boken er både beslektet og avsondret fra den autentiske forfatteren. Karakteren i boken synes heller ikke å ha oppnådd den varige litterære anerkjennelse som har blitt Coetzee til del. Og gjennom det tidsrommet som skildres var den reelle forfatter ikke en sosial eremitt som i boken, men snarere gift barnefar. Så er også hele trilogien omtalt som ”fiksjonaliserte memoarerer”, her er jug og diktning.
Viktigere er det at bokens knallharde fokus på å lage et privat portrett av forfatterens personlighet, kan leses som en kritikk av vår tids misforståtte hang til å dyrke privatsfæren.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Komikk i Pasvikdalen

Magne Hovden
”Sameland”
Roman Aschehoug

Vellykket voksendebut

Debutant Magne Hovden ( f.1974) markedsfører seg selv som både ”litteraturagent, forfatter, frilans oversetter, fraktmegler og gullgraver” på vaskeseddelen til romanen ”Sameland”. Han har tidligere gitt ut en barnebok og to humorbøker. Med sin skjønnlitterære voksendebut beviser Hovden at han også behersker (underholdnings-)romanen som sjanger.
Romanens kjerne er forberedelsene til det naivt optimistiske prosjektet ”Sameland”. Kort fortalt skal ”Sameland” være et opplevelsessenter for turister hvor de skal få muligheten til å leve ett døgn som ”autentiske samer” både med lavvo og spredte tilfeller av joik servert som lyddusjer i det avgrensende området. Men veien til målet blir både lang og brokete for de to kameratene Roy Åsen og Leif Samuelsen som står bak prosjektet, og som har rask inntjening og lange feriemåneder som motivasjonsgrunnlag.
Romanen vinner på en effektiv fortellerstil hvor hvert kapittel varsler perspektivskifte. Boken befolkes nemlig også av noen andre outrerte karakterer, vi kan nevne byråkraten som hater samer, og en ikke særlig talentfull bankraner.
Det er tydelig å se at Magne Hovden har en fortid som latterens litterære tjener for det er ikke særlig langt mellom de morsomme dialogene, de infame skildringene. En burlesk humor gjennomsyrer beretningen og driver historien fremover. Samtidig, ingen humor uten alvor og det er en viss dose tristesse i livene som tegnes opp for de to kameratene Roy og Leif. Roy dveler fortsatt ved sorgen over ekssamboeren Torhild som forsvant langs landeveien med et av medlemmene fra Berlevåg Mannskor, ”Frode, en femtito år gammel optiker med måne”. Til tross for det tragikomiske tilsnittet og overskudd av frekke dialoger mellom menn, byr boken også på fine skildringer av vennskap midt oppe i reinsdyraction og forretningsplaner.
Muligens kunne man innvende at underholdningsromanen fremmer bilder av samer som ”eksotiske” og ”ville”. Men jeg opplever snarere at disse fordommene tilhører de to karakterene, og mot slutten vendes mot dem og dermed gir boken et satirisk preg.

SILJE STAVRUM NOREVIK

Sanselig skittenrealisme

Hunter S. Thompson
”Brennevinsdagboka”
Oversatt av Kyrre Andreassen
Pax Forlag

Eksistensiell debut om døgenikter i Puerto Rico

Den legendariske journalisten og forfatteren Hunter S. Thompson (1937-2005) er særlig kjent for kultromanen ”Frykt og avsky i Las Vegas” som ble filmatisert i 1998. Romanen ”Brennevinsdagboka” (”The Rhum Diary”) var Thompsons debut som forfatter, og samme år som den foreligger i norsk oversettelse, varsles også Hollywood-filmatiseringen med Johnny Depp i hovedrollen. Thompson, som begikk selvmord i 2005, er også kjent som opphavsmannen bak sjangeren ”gonzojournalistikken” hvor fakta og fikjson blandes, og hvor skribenten setter seg selv i sentrum av teksten. Men mens hans kommende romaner skulle bli halsbrekkende, hallusinatoriske dop-oddysseer, er ”Brennevinsdagboka” en sober innføring i Thompsons mangeslungne univers.
Hovedpersonen (journalisten) Paul Kemp flytter fra New York til Puerto Rico for å jobbe i den konkurstruede avisen The Daily News. Snarere enn å handle om Kemps journalistiske bragder, byr romanen på nedtegnelsene fra Puerto Ricos dunkle nattemørke hvor kvinner, rom og avisens døgenikter er essensielle momenter.
Det interessante ved ”Brennevinsdagboka” er ikke handlingen: håpløse menn som surrer rundt i natta med utilfredstilt begjær og et melankolsk drag om øynene er ikke nytt, verken i verden eller i litteraturen. Lesere av John Fantes Bandini-trilogi vil dessuten nikke gjenkjennende til Thompsons hovedperson - en mannlig skribent uten fast bopel, et kronisk hang til flasken og tidvis euforiske tanker om egen skrivekunst. Svakheten ved sjangeren er også at de begjærte kvinnene (både hos Fante og Thompson) fremstår som nokså karakterløse kvinner, raskt risset opp innenfor et maskulint, røft univers.
Til tross for dette, er ”Brennevinsdagboka” en sann svir å lese. Den løfterike forfatteren Kyrre Andreassen har gjort en grundig og musikalsk jobb som oversetter, her er språklig briljans på setningsnivå. Thompsons litterære bilder er nyskapende og uanstrengte, og den suggererende stilen tar virkelig leseren med til den karibiske sommeren på slutten av 50-tallet. Bokens detaljrikdom, enten det gjelder å skildre råtne bosted (”den møkkete kakkerlakkinfiserte leiligheten”) eller livsbejaende og sanselige netter på dansegulvet, skaper et pulserende spenn mellom det nedrige og det euforiske. Gjennom skildringen av Paul Kemp får Thompson dermed frem den tynne linjen mellom lykke og lede som bebor de fleste av oss. Eller som det heter i romanen: ”Stemmer steg og falt i huset ved siden av og den grove lyden fra en jukeboks kom fra en bar nede i gata. Lyder fra en natt i San Juan drev over byen gjennom lag med fuktig luft; lyder av liv og bevegelse, folk som gjorde seg klare og folk som ga opp, lyden av håpe og lyden av utholdenhet, og bak den alle, den stille dødelige tikkingen fra tusen sultne klokker, den ensomme lyden av tiden som gikk i den lange karibiske natta.” Verdt å lese før filmen kommer.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Knausgårdmania

Her om dagen fikk jeg en sms fra en venn. Formålet var å låne de tre hittil utkomne bindene i Karl Ove Knausgårds selvbiografiske syklus, ”Min kamp”. Det måtte skje raskt: ”Kanskje i morgen? Merker at det å ikke ha lest Knausgård er mer fremmedgjørende i dannet samtale enn da jeg nektet å se Big Brother”.

Over 500 avisartikler har vært viet fenomenet Knausgård i høst. Han har vært kulturjournalistens gavepakke. Først med den etiske blemmen – familien følte seg utlevert i litteraturen. Et klassisk paradoks som også Ibsen opplevde. Mennesker av kjøtt og blod vil gå domstolens vei for å bevise at de har blitt litterære figurer i skjønnlitteraturens kyniske tjeneste.

En annen side av saken er Knausgårds selvfremstilling. Han målbærer idealbildet av forfatteren som en outsider som skyr sosialt liv. I portrettintervju med Dagens Næringsliv avsluttes teksten med kommentar hvor Knausgård beklager sin oppførsel under intervjuet. Han skriver at han følte seg ”som et jaget dyr i flombelysning”. Pressebildene viser at han har lått håret gro på eremittens vis, gråstenken er tydelig tilstede. Han lar seg ikke frisere av kulturens trykk på familieliv eller konformitet.

Ikke noe av dette virker kunstig eller intendert. Poenget er at hele verket kan forstås performativt. På den ene siden som det masochistiske prosjektet med kime fra Hans Jæger og Christianiabohemen: Å skrive sitt eget liv. Men det er også i mellomrommene det skjer, Knausgård som figur i offentligheten mellom hver utgivelse, og ikke minst den særegne muligheten han har til å dra inn resepsjonshistorien i siste bindet. En resepsjonshistorie han selv er med på å skape og å forme. Forfatteren som nesten vil ofre familielivet for å skrive 6000 sider om seg selv, men som - selvmotsigende nok -fremstår som et beskjedent ”dyr” som hater oppmerksomheten verket får.

Slik har fenomenet Knausgård sikret seg dominans over bokhøsten 09. Tilhengerne sitrer fjetret til leselampene sine i påvente av neste bind. Det virker nesten usannsynlig at der ute finnes majoriteten nordmenn som ikke har trang til å lese bøkene, han er jo tross alt en snakkis i alle litterære kretser. Flere har sammenlignet leseropplevelsen som noe narkotisk, altså noe totaliserende og berusende der man bare venter på neste lovede injeksjon.

Hva handler dette egentlig om? Primært er ”Min kamp” er et estetisk verk, drivende godt skrevet der det beveger seg fra det nedrige ( fra bleieskift og det å vaske opp ekskrementene og oppkasten fra sin avdøde, alkoholiserte far) til mer refleksive og essayistiske passasjer om kunsten, om døden og litteraturkritikken. Men grensene er hele tiden uklare. Samtidig som vi leser en hyperrealistisk fremstilling, er det også den primitive kikkeren i oss som kommer til syne. Selv om en selvbiografisk roman også er fiksjonalisert og har fått en litterær gestalt, stammer fascinasjonen også fra det å få ( illusorisk) tilgang til de hemmeligste tanker i et menneskes liv. Slik som en venn som åpner seg slik det ikke er mulig i et vennskap.

( kommentar i Bergens Tidende 21.12.09)

Spekulativt om Ibsen

”Mitt navn er ikke Nora”
Inger-Margrethe Lunde
Sakprosa Arneberg

Skjønnlitterær roman eller biografi?

Følgene av å bruke levende mennesker som litterære figurer ble nylig aktualisert med debatten omkring Karl Ove Knausgårds selvbiografiske seksbindsverk. Tidligere saksøkte en anonym kvinne forfatteren Rønnaug Kleiva fordi hun mente beviselig å være en av kvinnene i Kleivas roman ”Ingen reell fare”. Noe lignende er på spill i biografien ”Mitt navn er ikke Nora” som omhandler forfatteren Laura Kieler som skal ha vært en modell for Nora-skikkelsen i Ibsens ”Et dukkehjem”.
Gjennom forordet skaper Lunde høye leserforventinger. Laura Kieler skal ha gått bort omtrent midt i skrivingen av et brev om relasjonen til Ibsen, hun skal ha blitt offentlig trakassert, forfulgt og møtt med ”dolkestøt først fra sin mann og senere fra Ibsen”. Det er altså ingen tvil om at Henrik Ibsen er ”the bad guy” og Laura Helmer fremstår som den tragiske heltinnen og forfatteren som ble delvis glemt i ettertiden. Den feministiske lesefryden melder seg.
Dessverre slukker jeg leselampen i skuffelse. Grunnen er flere. For det første har ikke Lunde bestemt seg for om hun er dikter eller dokumentarist. Åpningen av biografien er teatral: ”Nordlyset kan ha vist seg den dagen Laura ble født. Nordlyset kan ha kastet knitrende kaskader av grønne, røde og lilla elektriske stråler over himmelen eller lekt gjemsel og ertekrok med gigantiske, sprakende vingespenn”. Det blomstrende, med-diktende språket vitner om mangel på tilstrekkelig avstand til objektet. Og at vi har å gjøre med en "upålitelig forteller”. Kan vi stole på det som kommer etter dettte? Jeg synes historien herfra blir temmelig tynn. Det er interessant at Laura Kieler skrev en roman, ”Brands døtre”, som et tilsvar til Ibsens ”Brand” og at de hadde et høyst platonisk forhold. Men selve biografiens berettigelsesmotiv – identfikasjonen mellom Laura og ”Nora” fremstår for meg som så spekulativ og uinteressant at biografien er unødvendig. Likheten mellom kvinnene er at de begge havnet i et økonomisk uføre. Ibsen ville verken avkrefte eller bekrefte om Laura var en inspirasjon. Og er det virkelig så viktig?
SILJE STAVRUM NOREVIK

Sprekt om Sandemose

"Dæmoni og ansvarlighed -
nye bidrag i Sandemose-forskningen"


«Han var en dæmon og kamelon i samme figur, en gudebenådet forfatter og et dumt svin. En mildt sagt fascinerende skikkelse», heter det i introduksjonen til disse nylesningene av Aksel Sandemose. Essaysamlingen består av elleve essays forfattet av norske og danske professorer, men også landmålere og skips- assistenter står i bibliografien bakerst. Resultatet er elleve velskrevne tekster som gir vidt forskjellige innganger til Sandemoses liv og bøker.

Det biografiske er ivaretatt ved Jorunn Hareides interessante artikkel om Aksel Sandemose som brevvenn, samt Thorleif Skjævelands møte med dikteren i Kjørkelvik. Hareides artikkel «Demoner skriver ikke brev» er ifølge forfatteren det første forsøk på å analysere brevskrivingen til Sandemose, og hun har interessante bemerkninger om brevet som sjangerhybrid fordi det kan leses både som selvfremstilling (fiksjon) og dokumentarisk (fakta).

Steen Klitgård Povlsen er forfatteren bak et av bokens mest spenstige essays, hvor han skriver om synet og det sansemessige (dobbeltheten i det å se og å ikke se) i noen av Sandemoses tekster. Essayet inneholder fotografier av Sandemose selv, og her gjør Povlsen et poeng av at Sandemose selv skal ha vært blind på det ene øyet, og kobler elegant denne kroppslige og biografiske markøren til et motiv i tekstene selv. Og det uten at det fortoner seg spekulativt. Artikkelens punchline er sprek: «Er det så mærkeligt, hvis han også rent fysisk - i al fald delvist - blev blind av å skrive dette forfatterskap?»

En fordel med boken er at man ikke trenger å ha inngående kjennskap til verker av Sandemose for å nyte tekstene. For det første er de særdeles velskrevne og med interessante litteraturvitenskapelige betraktninger. For det andre er artiklene også lettleste og inkluderende. Jeg anser boken som et viktig nytt bidrag til forskningen på Sandemoses forfatterskap.

Ute på viddene

God idé som ender i det blå

Osingen Eirik Ingebrigtsen imponerte i 2006 med skildringen av en energisk skuespillerinne som ikke fant seg i å bli oppsagt fra thalias tjeneste. Nå er han tilbake med en roman som er håndverksmessig god, men som ikke når ”Vendrakovic”s kvalitative høyder. Vestlandsforfatterens fremste credo synes å være at forfatteren skal dikte, ikke dokumentere egen biografi eller høste fra tilværelsens traurige erfaringer. Så har han også utstyrt bokens hovedperson, kunstneren Sara Klingmot med en helt fiktiv diagnose, en synsforstyrrelse. Etter et råd fra hennes etter hvert mer nærgående lege, drar hun avgårde på viddetur sammen med sin fjortisdatter Mona som er uønsket på skolen på grunn av dårlig oppførsel.
Som romanidé er det lite å utsette på Ingebrigtsens prosjekt. Den absurde synsforstyrrelsen følges til dels opp av romanens lettere absurdistiske trekk og humor: ”På fredag skulle det vera kurs i eldrefalling: Korleis få betre fallteknikk når du er over 70 år og risikerer eit fall i heimen, på veg til butikken, ute på tur”. Men vi får ingen heseblesende og humoristisk roadtrip i den norske fjellheimen. Selv om romanen tilsynelatende tematiserer forholdet mellom natur og kunst og kultur, er det vanskelig å overskue hva som er Ingebrigtsens egentlige tanke bak prosjektet. Vi følger tett på turkameratenes støvleskritt i landskapet, og blir også introdusert for noen av deres merkverdige menneskemøter. Blant annet med en thoriumsforsker som gir avkall på endel av formuen for å få et verk av kunstneren Klingmot.
Integrert i romanen er også novellen ”Kongleprøven” ( publisert av Ingebrigtsen i 2007) og en ( middelmådig) diktsamling som skal være skrevet av kunstnerens lege. Muligens fiffig, men jeg ser ikke helt merverdien av denne sjangerblandingen, bortsett fra de grafiske kontrastene og bruddene som dette skaper i romanoppsettet.
Romanen levner lite tvil om at Ingebrigtsen kan sin skrivekunst, men innholdsmessig må dette leses som et tamt villspor i forfatterskapet.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Gravøl for mamma

En av høstens beste debutanter

Joachim Førsund
"Jeg kunne gått hjem i blinde"
Roman Oktober



Joachim Førsund (f. 1971) er journalist og står også bak biografien til Henning Berg. Med debuten «Jeg kunne gått hjem i blinde» viser han et stort potensial også på skjønnlitteraturens hjemmebane.

Døden er en sterkt fremtredende karakter i dette romanuniverset. Hovedpersonen Finn er på vei hjem for å begrave sin mor, og av uvisse grunner blir han værende på hjemstedet etter begravelsen, og får endog jobb i begravelsesbyrået - døden blir et levebrød. Scenariet har slektskap med dramaserien «Six Feet Under», sentrert rundt et begravelsesbyrå og hvor hver eneste episode starter med en ny dødsfallsscene, triviell, finurlig, naturlig eller traurig - som kvinnen som kveles av en pølse. Så banal kan døden være.

Dette fokuset på det kroppslige og forgjengelige preger også Førsunds romanspråk: «Han skjønte at hun tenkte på han de skulle hente. At hun satt der og tenkte på at de hadde åpnet han som en boks med hermetikk. Brettet huden og ribbena til side og lagt hjertet og levra og lungene bortover metallbanken og saumfart alt som var, før de puttet det tilbake og tråkla han sammen igjen med svart tjukk tråd og skrev konklusjonen på et ark».

Men døden er ikke bare traurig, naturlig og uunngåelig i Førsunds roman. Like fremtredende er refleksjonen over forholdet til den nå avdøde, alkoholiserte moren. Sønnens erindringsbilder veves fint sammen med hendelsene på nåtidsplanet. Boken har blant annet et nydelig åpningsscene: sønnens flauhet over moren som når det regnet om sommeren satte seg i sin blå badedrakt i en campingstol utenfor garasjen og lot regne strømme fritt mens hun drakk sin Pommac. Som kontrast til begravelsesbyråets byråkratiske språk, døden som er standardisert i kistemål og skjemaer, står varmen i portrettet av moren. Språket er innovativt og godt.

«Finn tenkte på beina til moren si. De var så brune om sommeren. Brune og spinkle med tørre knær. Knærne hadde sånne krittaktige riller på tvers, de var som årringer nesten. Han tenkte på den grå, kalde pappen som skulle ligge oppå beina hennes. Han begynte å gå opp trappen».

SILJE STAVRUM NOREVIK

Mordet i Moltemyra

Sigmund Løvåsen
"Mamsell Iversen"
Roman Samlaget

Burlesk og fornøyelig bygdekrim

Sigmund Løvåsen har skrevet to romaner som begge tar for seg livet på bygda, men da i moderne tid. For debuten mottok han Tarjei Vesaas´ debutantpris. Med ”Mamsell Iversen” foretar forfatteren et litterært kvantesprang både tids- og innholdsmessig.
Vi er på bygda, og noe forferdelig har skjedd. Den gode Pauline Lindstad blir funnet brutalt myrdet i moltemyra, og etter dette er alt usikkert. Hele bygda kjenner sin eksistens truet, for hvem av dem kan stå bak ”styggskapen”? Romanen bærer ikke på løsningen, snarere blir bygdas krise en inngang til en skildring av stedets underfundige outsidere. I spissen for beretningen står tittelfiguren ”Mamsell Iversen”, en tidligere prostituert og syerske. Faktisk går drapet så inn på henne at hun etter en sannferdig drøm om drapet, tilstår og melder seg til politiet. Gjennom Mamsell Iversen får vi også vite mer om bokens fraværende karakter, den drepte Lindstad. For Mamsell som drev butikk på egen kropp, fikk tre småerotiske besøk av den myrdede. Selv om realismen slett ikke er denne bokens riktige stempel, skaper Løvåsen et interessant undermotiv i lesbisk liv på bygda, fordekt som ”arbeidsfelleskap”. Pauline Lindstad var nemlig samboende med en kvinne, Frida, som også portretteres i boken.
Oppsummert er dette et serieportrett av en rekke bygdeoriginaler med navn som ”Skam-Andreas”, ”Krøtter-Obet” og ”Stoll-presten”. Det er et samfunn på skakke hvor de marginale får komme til orde. Og selv om vi har å gjøre med en handlekraftig heltinne som er lett å like i sin burleske faenskap, så er romanens fremste styrke Løvåsens helt særegne grep om språket. Den unge forfatteren har tidligere erklært sin gjeld til Olav Duun, men i denne sammenheng er også arven fra den muntlige fortellertradisjonen helt sentral. Her er flust av dialektbruk, begjær, erotikk, burleske karakteristikker og helvetesfantasier. Med denne romanen viser Sigmund Løvåsen hvilket kreativt potensiale som ligger i å bruke språket som laboratorium. For det er ganske utidsmessig å skrive en bygderoman om et mord i moltemyra på begynnelsen av 1900-tallet, men resultatet er nyskapende og originalt.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Jarle Klepp er ingen evighetsmaskin

Tore Renberg
”Pixley Mapogo”
Roman Oktober

Slow down, Tore Renberg

Tore Renberg er en fremmelig forfatter og har sågar tatt mål av seg for å bli den neste Balzac, franskmannen som skrev nesten 100 romaner i løpet av sitt 50 år lange liv. Figuren ”Jarle Klepp” blir en slags litteraturens seismograf som skal beskrive tiår etter tiår i norsk samtid. Dessverre makter ikke Renberg å skape en karakter av den tapning som tåler roman på roman om seg selv. Snarere fremstår Jarle Klepp en slags parodi uten dybde. Dette er fjerde gang Jarle Klepp står i sentrum for Renbergs romanserie, og man kan spørre seg hvorfor et kvalitetsbevisst forlag som Oktober ikke krever mer av sine forfattere, men heller synes å gå i en slags bestselger-felle. Jeg tviler på at en mindre etablert forfatter hadde fått lov til å utgi ”Pixley Mapogo” i dagens versjon. Kanskje er det uhøflig å innvende at det kun er ett år siden den forrige Jarle Klepp-romanen forlot Renbergs datamaskin, men den nærmest hyperaktive prosaen minner mer om utgivelsestrang og publisisme enn litterær kvalitet. Derfor så rart at garvede kritikere som NRKs Martha Norheim fortsetter hyllingen av forfatteren
Innvendingene mot årets roman er flere. For meg er det uklart hva som er Renbergs prosjekt med denne utgivelsen. Romanen struktureres rundt et tilknappet døgn i hovedstaden, Jarle Klepp har blitt 35 år, frilanser for Stavanger Aftenblad, og skal dekke The Smiths sin gjenforeningskonsert. Det hele tegner til å bli ”episk” som det stadig gjentas. Beretningens brudd kommer i det Jarle får øye på sin datter i en særs intim posisjon med en afrikaner. Her gjør vi også noen erindringssprang til 1992 da Jarle Klepp eksotisk nok får en tyrker i klassen. Kapitlet har noen morsomme fremstillinger om norsk naivitet, patriotisme og møtet med ”det fremmede” i det tyrkiske Bülent blir møtt med nasjonalsang, ekstra matpakke og tegninger. Samtidig avsløres også mørkere episoder hvor den radikale Jarle Klepp deltar i trakasseringen av Bülent. Disse er ikke helt heldig framstilt, og får meg bare til å tenke "er du laget av gelé, Jarle Klepp"? Barndomshendelsen får sitt ekko i Jarles møte med datterens utenomeuropeiske erobrer. Det er mulig at Renberg ønsker å gi et bilde av fremmedfryktens mest banale kjennetegn for Jarle Klepp slår om seg med vulgariteter om sin potensielle svigersønn, men uten at det gir satirisk nerve. Det fremstår bare platt.
Inntrykket av retningsløshet forsterkes også av et undermotiv. En av Jarles kamerater sitter sønderknus på en kirkegård, og har vært på en alkoholisert odyssé som til sammenligning får Jeppe på Bjerget til å fremstå som litteraturens Grete Roede. For det er ikke bare Jarle Klepp som er ”mannen i krise” i denne romanen, hans barndoms forbundsfelle Helge Ombo er en nyskilt konebanker som søker trøst hos Jarle (under parolen ”den halte hjelper den blinde”).
Språklig har Renberg heldigvis kvittet seg med den ekstatiske metafortrangen fra forrige roman, men de mange dialogene styrker heller ikke beretningen. Om Tore Renberg vil benytte seg av Jarle Klepp som en slags tilværelsens ”kronikør” ( slik han selv har fremhevet) bør han kanskje gjøre noe med 35-åringens erkjennelsespotensiale: ”Hvordan kunne det ha seg at han hadde levd 35 år, men selv ikke syntes han var blitt erobret av erfaring, kun av alderen selv?”. Om Jarle Klepp snart ikke eldes mentalt, vil han i alle fall dø som romanfigur.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Glimrende essays

Tor Eystein Øverås
"Livet!Litteraturen!
Essays Gyldendal


56 artikler samlet i en bok kan synes overveldende for de fleste av oss, vi har jo tross alt våre jobber å skjøtte, våre kjærester å oppdra og så videre. Men å lese Tor Eystein Øverås sin essaysamling oppleves mer som en fest enn som en plikt. Som leser er Øverås både morsom, lærd, ubehøvlet og frekk på samme tid. Man får rett og slett lyst å møte forfatteren for å diskutere en bok eller film med ham over en øl. Men siden Øverås er bosatt i Berlin, nøyer vi oss med boken denne gang.

Kort skissert byr boken på 56 kortere artikler om forskjellige forfattere som Øverås har latt seg besnære og (sjeldnere) forarge av. Artiklene er i hovedsak basert på publiserte anmeldelser i Morgenbladet og Klassekampen, men la dere ikke lure - Øverås skriver ikke anmeldelser av den lærebokaktige formen (først referat, så vurdering og dom). Snarere velger han sine egne mer snirklete innganger, og trekker ofte inn personlige betraktninger, eksempelvis oppveksten i Bodø, men uten å ta skrittet over i privatsfæren.

I dette koret av tekster er det noen momenter som klinger igjen. Allerede tittelen «Livet! Litteraturen!» gir hentydninger til Øverås' hovedanliggende - å betrakte livet og litteraturen som to likeverdige størrelser som gjensidig påvirker hverandre, i motsetning til det å strengt lese teksten som avgrenset tekst og holde biografi, geografi og forfatterens liv utenfor. «Skill livet fra litteraturen, og litteraturen fra livet, og du er død som forfatter. Men fortvil ikke: Du får jobb som professor»! skriver Øverås frekt og freidig i et av essayene. Også de to utropstegnene i den korte tittelen er toneangivende for bokens modus. Øverås er en begeistret og entusiastisk leser, men ikke uten kritiske anmerkninger, akkurat slik en sjenerøs litteraturdommer skal være. Viktig er det også at Øverås ser utenfor bjerget, ingen nordmenn er inkludert i samlingen, snarere ser han til Island, til Sverige, til USA, for å nevne et par geografiske punkt. En innvending på tampen likevel, kjære Tor Eystein Øverås, du som er så belest og klok, hvorfor bare fire kvinnelige forfattere i en så tykk essaysamling?

Skuffende diktat fra dødsleiet

”Drømmer fra Bunker Hill”
John Fante
Oversatt av Knut Johansen
Arneberg

Drømmer fra barer og hotellrom

”Drømmer fra Bunker Hill” er den siste romanen John Fante (1909-1983)
publiserte mens han ennå var i live ( to titler ble utgitt posthumt).
Da boken kom ut i 1982 var Fante totalt blind som følge av diabetes og
måtte diktere sine siste romaner for konen.
Romanen inngår i kvartetten om Arturo Bandini, en ung mann som
lengter etter å bli forfatter, men som i høyeste grad også
iscenesetter elementer fra forfattertilværelsens velkjente mytologi –
hangen til alkohol og destruktive kjærlighetsforhold. Vi følger
Bandini på hans runddans mellom middelmådige jobber i
filmmanusbransjen, pengeløse netter på Los Angeles´ barkrakker, og til
han slukøret må vende tilbake til sine foreldre – uten suksess å vise
til. Her er det ikke selve fortellingens forløp som er det sentrale,
men snarere John Fantes nådeløse skildringer av eksistensielle håp, av
drukkenskap og skuffelser som alle inngår i 21-årige Bandinis hverdag.
For i stedet for å skrive selv, ender Bandini ofte opp med å jobbe med
andres dårlige manus.
Bunker Hill ligger i sentrum av Los Angeles, og faktisk finnes det i
dag bussturer for den som ønsker å oppsøke Fantes litterære adresser.
For der på et spartansk hotellrom utspilles Arturo Bandinis nederlag
og drømmer ( ”Få skrivemaskinen min til å synge. Finn sangen i meg.
Vær snill mot meg, for jeg er ensom”).
Dette hotellrommet er også et sentralt motiv i den foregående boken i
den selvbiografiske serien, ”Spør støvet”. Men der ”Spør støvet”
innehar en skarp og fokusert prosa med skildringer av mørkt begjær og
ensomhet som virker suggererende for leseren, fremstår ”Drømmer fra
Bunker Hill” som langt blekere, mer retningsløs og umotivert. Denne
gang blir jeg ikke drevet inn i Bandinis ekstatiske forfatterhode, og
lar meg ikke rive like med av den nærmest dagboksaktige skildringen. I
”Spør støvet” sentrerer handlingen også omkring det vanskelige
kjærlighetsforholdet til servitøren Camilla Lopez, noe som driver
forfatterspiren inn i undergangsstemning. Denne romanen mangler
lignende type fortellende motor, og blir tilslutt vinglete og
uinteressant.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Lette, lande

Å reise gjør meg mildt euforisk, og kanskje spesielt de korte turene. Kanskje fordi forventningene er færre, dette er ingen ferie, men et arbeidsoppdrag. Likevel elsker jeg å åpne døren til rom 319, mitt lånte rom for de to neste dagene, og oppdage at her er veranda, utsikt til fjord og ferge. Å reise gjør meg rolig, kanskje fordi bevegelse er en nødvendighet, eller kanskje det temmer uroen i meg å være på vei. Gjerne alene, ingen forpliktelser utover meg selv. Titte etter sjømatrestauranten vi spiste på sist, komme i snakk med en som skal på samme møte, men vite at kvelden er min og min alene. Jeg har ikke lest en bok på flere uker, sulten har vært borte, men nå Arto Paasilina på flyet og på Gardermoen plukker jeg opp nye noveller fra Kazuo Ishiguro. Disse skal være mitt selskap i kveld. Molde er en vakker by, ikke for arkitekturen som er syttitallskitch, men for utsynet, beliggenhet og for mykheten i væremåten. I det jeg kjører forbi Oskar Syltefabrikk og ser familiene slange seg på forstadsplenee sine, tenker jeg i et ubevoktet sekund at her kunne jeg sette bo, jobbe på en halvstor skole, skrive og være lykkelig. Men jeg vet at det er en bløff, det er å være på reise her, være stadig og ustadig, som trigger denne roen som røsker i meg.

Ekskluderende debatt om Festspillenes eksklusivitet

Den 17. juni inviterte Festspillene sammen med Bergens Tidende til debatt om Festspillenes rolle og oppgave.
Spørsmålet "Hva skal Festspillene være, og for hvem?" er betimelig, og ble stilt fra salen, men ikke godt besvart
fra panelhold. Istedet ble debatten et polarisert sirkus som bare bidro til å bekrefte den angivelige myten om et Festspill fjernt fra den
vanlige publikummer.
En del av problemet gikk på panelets sammensetning, og til dels dårlig ordstyring. Igjen ble "skandaleoppsetningen" "Vildanden"
debattens hovedanliggende, til tross for at debattens innleide hoffnarr, KrF-politikeren Trygve Birkeland var den eneste som kritiserte
stykket, og det uten at han har sett det. Når tilhørerne syntes å være trofaste Festspill-patrioter sier det seg selv at
Birkeland fremstår som en urettmessig skyteskive som er såre enkel å debattere mot. Alle hans innvendinger mot stykket blir i praksis
anullert fordi han ikke har sett teaterstykket han er så opprørt over. Skulle man sikret et godt ordskifte ville det vært
interessant om debattens moderator, Hilde Sandvik, i samarbeid med Festspillene, heller hadde invitert en kritiker som faktisk hadde sett stykket og som dermed kunne komme
med sine reelle innvendinger om amoral, om kroppslige eksesser, og hvor grensen for scenekunst går. Istedet synes det å herske en kjedelig
enighet fra Vildanden-publikummet om hvor godt dette stykket var og rommet for å kritisere forsvinner - dersom man ikke besitter Birkelands overmot.

Festspillene i år var mer enn "Vildanden". Musikkritiker Ida Habbestad hadde viktige innvendinger mot Festspillenes musikkprogrammering.
Hun syntes å savne mer satsing på samtidsmusikk, fremfor Grieg og hans kanoniserte kollegaer. En interessant tematikk. Dessverre fikk hun knapt slippe til da ordstyrer Hilde Sandvik syntes å ha mer lyst til å tygge på "Vildanden", og foretok en simpel håndsopprekking for å skape en illusorisk demokratisk stemning for at debattlederen kunne bruse videre med
den polariserte og forutsigbare "Vildanden"-kritikken.. Også innspill fra salen om ikke ble forfulgt, men parkert og satt på vent, bidro til å gjøre debatten
ekskluderende og lite diplomatisk. Flere stemmer (deriblant Torstein Dahle fra Rødt) ønsket å debattere Festspillenes europeiske dominans, og manglende kunstneriske innslag utenfor Vesten,
disse relevante spørsmålene ble bare stemoderlig behandlet da debatten skulle kretse om Birkelands lett angripelige opprørthet over urinering på en scene han selv ikke har besøkt.
Gi oss heller en debatt som mer presist diskuterer innholdet i programmet og tar opp glemselen av moderne, flerkulturelle og ikke-vestlige kunstuttrykk.


Silje Stavrum Norevik
Litteraturviter

Endelig en anmeldelse!

Stil og kjærlighet

Siegfried Lenz
”Ett minutts stillhet”
Fortelling
Aschehoug

Evig eies kun den døde

I Henrik Wergelands diktning finnes den idealiserte kvinneskikkelsen
”Stella”, som muse, og som ungdomsforelskelse. I boken ”Ett minutts
stillhet” av den tyske etterkrigsforfatteren Siegfried Lenz ( f. 1926)
er det igjen en idealisert Stella som er hovedfigur. Ikke utelukkende
fordi boken omtaler en forelskelse, den unge Christian som forelsker
seg i sin engelsklærer, Stella Petersen, ”deilig og nonchalant”, men
også fordi boken åpner med Stellas begravelse. Stella-figuren er
dermed ikke bare begjært, ønsket og forført. Hun er også tapt og
mistet, og hva er et bedre utgangspunkt for idealisert kjærlighet enn
døden selv?
Motivmessig er det nokså klassiske grep Siegfried Lenz her tar i bruk,
forholdet mellom lærer og elev, og den sørgendes invokasjon
(påkallelse) av den døde, elskede. Og ved første gangs lesing fremstår
passasjer av og til sentimentale når henvendelse til den tapte Stella
blir for tydelig.
Men det er som stilist Siegfried Lenz gir fortellingen estetisk
tyngde. Han veksler sømløst mellom å påkalle bilder fra en svunnen
sommer, samtidig som tekstens utgangspunkt hele tiden er minnestunden
på Lessing-gymnaset hvor Stella underviste. Vekselvirkningen går også
ut på at Lenz skifter mellom å benevne Stella i tredje person, for så
å gå over til du-form: ”Sånn som du smilte, Stella, da du kom inn og
straks så at jeg røykte sigaretten din. Med en håndbevegelse ba du meg
om å bli sittende”. Historien foregår i den oppdiktede småbyen
Hirtshafen ved Østersjøen, med Ray Charles og Benny Goodmann som
musikalske referansepunkt. Her ved byens Seaview hotell finner den
maritime sommerromansen sted, avbrutt av at Stella reiser på ferie i
en yacht på danskekysten, og til sist omkommer i en ulykke.
”Ett minutts stillhet” er til tross denne dramatiske hendelsen, en
heller stillfaren fortelling hvor styrken ligger i
bildeforskyvningene. Vi følger Christians indre monolog i rommet hvor
den døde Stella bare finnes som ”ruin”, et fotografi ”som sto på et
trestativ foran podiet”. Erindringsbilder fra en romantisk sommer ved
sjøen trenger elegant inn i nåtiden - minnestunden: ”men i denne
stillheten hørte jeg åreslag”.
publisert i Bergens Tidende 14.juni

In Memorial Einar Stavrum (1916-2009)

Hvil i fred, min fantastiske Morfar, eventyrforteller, motstandshelt, fiskefantast, politiker, innkjøpssjef, friluftselsker, hobbykokk og så mye mye mer. Tomrommet er stort.