Vellykket indisk familiekrønike
Anuradaha Roy
Et landskap av umulige lengsler
En rappkjeftet papegøye. En gal bestemor som blir vitne til et mord. En ung kvinne som dør på dramatisk vis i barsel. Dette er noen av figurene og hendelsene som beskrives i den bredt anlagte debutromanen til indiske Anurahda Roy. «Et landskap av umulige lengsler» kan sjangerfestes som en slektskrønike som beretter historien til tre generasjoner. Den begynner med fabrikkeieren Amulya og konen Kananbala tidlig på 1920-tallet. Men romanens mest sentrale stemme er gitt til bastardsønnen, kasteløse Mukunda, en slags moderne Oliver Twist. Han blir en del av familien når han er seks, men forsvinner etter hvert, og returnerer ikke før mange år senere.
Tittelen er toneangivende for noen av romanens motiver. Lengselen og det uforløste begjæret står sterkt hos mange av karakterene som skildres, enten det er bestemor Kananbala, som lengter tilbake til storbyen Calcutta etter at familien har slått seg ned i den anonyme byen Songarh - og til en mann som virkelig ser henne - eller tredjegenerasjonsfortellingen om det umulige kjærlighetsforholdet mellom hittebarnet Mukunda og hans stesøster Bakul.
Også konkrete handlinger tjener som gode metaforer for å skildre melankolien som beskrives. Fabrikkeiersønnen Nirmal er arkeologen som «ikke greide å la ruiner falle sammen uten å finkjemme dem med pensler og tannpirkere». Ruiner symboliserer det som en gang var helt og harmonisk, men som nå forstås som fravær og ødeleggelse. Og slik fungerer romanens ytre og indre landskap som speilbilder av hverandre.
«I mange lange år hadde han hatt lyst til å grave i jorden omkring borgerruinene i Songarh for å finne sin tapte by, men det var ikke profesjonell iver som hadde fått ham til å skrive forslaget. Det var noe som ikke hadde med arkeologi å gjøre, en sterk impuls som ikke lot seg forme i ord». Privat består arkeologens reelle tap i savnet av konen Shanti som dør idet en dramatisk flom tar huset til familien.
Den komplekse familiekrøniken fortelles på et politisk bakteppe, etableringen av India som selvstendig stat, men fremfor alt er dette en drivende godt skrevet roman om savn, lengsel og kjærlighet.
Wednesday, February 18, 2009
Tuesday, February 03, 2009
Lavmål fra Pattaya
Preben Z. Møller
"Deflora"
Aschehoug
Det kan gå galt når sosiologer skriver skjønnlitterære bøker, og det gjør det også i dette tilfellet. Sjelden har jeg sett en utgivelse så spekket med floskler og pinlige formuleringer. Det er betenkelig at et etablert forlagshus som Aschehoug lar denne farsen av en roman slippes ut blant norske lesere. Skyldes det kanskje den tabloide effekten? Preben Møller har vært i avisene før - da med en (mye kritisert) masteroppgave hvor han hevder at mannen er likestillingens offer. Den gang ble språket kritisert, og i hans romandebut er det så lite som minner om skjønnlitteratur at forlaget snarest bør sende ham til nærmeste skriveskole - om de har tenkt å beholde ham i forfatterstallen.
Det skurrer helt fra starten, hovedpersonen Preben er en tilårskommen «intellektuell» som skriver i meningsaviser som Klassekampen og Morgenbladet. Problemet er bare at refleksjonsnivået i disse innledende kapitler er langt under pari. Og aldri har jeg møtt en litterær karakter som så ofte må bevise overfor leseren at han virkelig er en intellektuell med faktasetninger som dette «For en intellektuell er det veldig viktig å ha en kobling til New York» eller «Slik går vi intellektuelle og tenker».
Med andre ord bryter Møller ned sin hovedkarakter allerede i begynnelsen, også ved å la ham stå for komiske aforismer som dette: «For en femtitoåring er det fortsatt like lett å onanere, men vanskeligere å holde en ereksjon under et samleie. Man blir psykologisk impotent før man blir biologisk impotent.»
Men den selvtitulert intellektuelle er trett av sitt liv som nettopp tenkende, løsningen blir en odyssé til Thailand og møtet med kjønnssirkuset der («Alle de pene jentene der gjør penisen min halverigert. Den er sliten). Men romanfiguren Preben går utenom en kapitalstyrt utnyttelse av fattige thaidamer. I stedet forelsker han seg i thailandske Pom: «Jeg tror det kan være vanskelig for de thailandske jentene å forholde seg til oss. Vi er så opptatt av kvinners orgasme i vår kultur, og tenker ikke på oss selv. Vi må være snåle for dem, med våre bekymrede ereksjoner».
I sum er denne romanen så fattig på språk, oppbygging og refleksjon at det blir et tragikomisk hån når baksideteksten sammenligner Preben Møller med storheter som Thomas Mann.
Publisert 3.2.09 i Bergens Tidende
"Deflora"
Aschehoug
Det kan gå galt når sosiologer skriver skjønnlitterære bøker, og det gjør det også i dette tilfellet. Sjelden har jeg sett en utgivelse så spekket med floskler og pinlige formuleringer. Det er betenkelig at et etablert forlagshus som Aschehoug lar denne farsen av en roman slippes ut blant norske lesere. Skyldes det kanskje den tabloide effekten? Preben Møller har vært i avisene før - da med en (mye kritisert) masteroppgave hvor han hevder at mannen er likestillingens offer. Den gang ble språket kritisert, og i hans romandebut er det så lite som minner om skjønnlitteratur at forlaget snarest bør sende ham til nærmeste skriveskole - om de har tenkt å beholde ham i forfatterstallen.
Det skurrer helt fra starten, hovedpersonen Preben er en tilårskommen «intellektuell» som skriver i meningsaviser som Klassekampen og Morgenbladet. Problemet er bare at refleksjonsnivået i disse innledende kapitler er langt under pari. Og aldri har jeg møtt en litterær karakter som så ofte må bevise overfor leseren at han virkelig er en intellektuell med faktasetninger som dette «For en intellektuell er det veldig viktig å ha en kobling til New York» eller «Slik går vi intellektuelle og tenker».
Med andre ord bryter Møller ned sin hovedkarakter allerede i begynnelsen, også ved å la ham stå for komiske aforismer som dette: «For en femtitoåring er det fortsatt like lett å onanere, men vanskeligere å holde en ereksjon under et samleie. Man blir psykologisk impotent før man blir biologisk impotent.»
Men den selvtitulert intellektuelle er trett av sitt liv som nettopp tenkende, løsningen blir en odyssé til Thailand og møtet med kjønnssirkuset der («Alle de pene jentene der gjør penisen min halverigert. Den er sliten). Men romanfiguren Preben går utenom en kapitalstyrt utnyttelse av fattige thaidamer. I stedet forelsker han seg i thailandske Pom: «Jeg tror det kan være vanskelig for de thailandske jentene å forholde seg til oss. Vi er så opptatt av kvinners orgasme i vår kultur, og tenker ikke på oss selv. Vi må være snåle for dem, med våre bekymrede ereksjoner».
I sum er denne romanen så fattig på språk, oppbygging og refleksjon at det blir et tragikomisk hån når baksideteksten sammenligner Preben Møller med storheter som Thomas Mann.
Publisert 3.2.09 i Bergens Tidende
Wednesday, January 28, 2009
Intellektuell godtepose
"Brenn skiten"
Flamme Forlag
Gutteklubben grei provoserer og interesserer
Herrene Nils-Øivind Haagensen og Bendik Wold er kameratene og bladfykene (Klassekampen og Morgenbladet) som fikk starte eget undergrunnsforlag under Cappelens økonomiske vinger.
Utgivelsen «Brenn ned skiten» kan leses som et manifest fra de to fjorårsferske forlagsredaktørene, og består av hele 52 essays, artikler, intervjuer, samt enkelte nærmest skjønnlitterære snapshots signert Haagensen. De fleste tekstene er allerede publisert i Morgenbladet og Klassekampen i løpet av 2000-tallet.
Foruten Wolds krasse og polemiske oppgjør mot forståelsen av indiekultur, samt Turbonegers Thomas Seltzer (i «Rock=revolt? Et politisk forsvar for indie»), er det altså lite nytt under solen. Likevel er det blitt en betimelig og høyst leseverdig trykksak.
Innholdsmessig favner skribentene bredt, noe som skaper spenst og dynamikk i tekstsamlingen. Her er tekster om bokseren Muhammad Ali, om litterære grep i historieskrivingen, om postkortet som sjanger, filmskaperen Lars von Trier og poeten Pablo Neruda - for å nevne noe av det den intellektuelle godteposen byr på. Også vekslingen mellom tekster er et vellykket komposisjonsgrep. For mens Wold er autodidakten som evner å fremstå som sprenglærd med sine hyppige referanser til vestlige filosofer, byr litteraturviter Haagensen på forfriskende pustehull med sin langt mer muntlige og slentrende stil.
Et høydepunkt blant sistnevntes digresive tekster er intervjuet «Han synger en blå blå salme» med Erik Bye over ålesmørbrød og kaffe på Theatercaféen. Både Wold og Haagensen skriver portretter som overgår det meste av hva dagspressen ellers serverer. Forlagsredaktørene er opptatt av litteraturen som et kollektivt område, og i forordet argumenterer de for å redegjøre for sitt ståsted med denne utgivelsen. Ærlig spill altså.
Men da kan man innvende at den tungt akademiske skrivemåten til unge Wold bidrar nettopp til å tilsløre den subjektivitet som ligger bak de argumentative tekstene hans - som slett ikke er affektfrie. Likevel bør «Brenn ned skiten» bli pensum for den kulturinteresserte, her er solide doser klok entusiasme og kritikk.
SILJE STAVRUM NOREVIK
publisert i Bergens Tidende 26.januar 09
Flamme Forlag
Gutteklubben grei provoserer og interesserer
Herrene Nils-Øivind Haagensen og Bendik Wold er kameratene og bladfykene (Klassekampen og Morgenbladet) som fikk starte eget undergrunnsforlag under Cappelens økonomiske vinger.
Utgivelsen «Brenn ned skiten» kan leses som et manifest fra de to fjorårsferske forlagsredaktørene, og består av hele 52 essays, artikler, intervjuer, samt enkelte nærmest skjønnlitterære snapshots signert Haagensen. De fleste tekstene er allerede publisert i Morgenbladet og Klassekampen i løpet av 2000-tallet.
Foruten Wolds krasse og polemiske oppgjør mot forståelsen av indiekultur, samt Turbonegers Thomas Seltzer (i «Rock=revolt? Et politisk forsvar for indie»), er det altså lite nytt under solen. Likevel er det blitt en betimelig og høyst leseverdig trykksak.
Innholdsmessig favner skribentene bredt, noe som skaper spenst og dynamikk i tekstsamlingen. Her er tekster om bokseren Muhammad Ali, om litterære grep i historieskrivingen, om postkortet som sjanger, filmskaperen Lars von Trier og poeten Pablo Neruda - for å nevne noe av det den intellektuelle godteposen byr på. Også vekslingen mellom tekster er et vellykket komposisjonsgrep. For mens Wold er autodidakten som evner å fremstå som sprenglærd med sine hyppige referanser til vestlige filosofer, byr litteraturviter Haagensen på forfriskende pustehull med sin langt mer muntlige og slentrende stil.
Et høydepunkt blant sistnevntes digresive tekster er intervjuet «Han synger en blå blå salme» med Erik Bye over ålesmørbrød og kaffe på Theatercaféen. Både Wold og Haagensen skriver portretter som overgår det meste av hva dagspressen ellers serverer. Forlagsredaktørene er opptatt av litteraturen som et kollektivt område, og i forordet argumenterer de for å redegjøre for sitt ståsted med denne utgivelsen. Ærlig spill altså.
Men da kan man innvende at den tungt akademiske skrivemåten til unge Wold bidrar nettopp til å tilsløre den subjektivitet som ligger bak de argumentative tekstene hans - som slett ikke er affektfrie. Likevel bør «Brenn ned skiten» bli pensum for den kulturinteresserte, her er solide doser klok entusiasme og kritikk.
SILJE STAVRUM NOREVIK
publisert i Bergens Tidende 26.januar 09
Sammen skal vi leve
Christian Valeur
"Steffen tar sin del av ansvaret"
Roman Aschehoug
Vaklende debut og miljøsatire
Dagboksjangeren er en fascinerende litterær form, den appellerer til kikkeren i oss ved å skape en illusorisk nærhet mellom den som betror seg og den fremmede leseren. Da Daniel Defoe ga ut «Robinson Crusoe» skrevet i en henvendt dagbokform, ble publikum eksempelvis rasende da de oppdaget at fortelleren ikke var Defoe selv.
Det problematiske ved sjangervalget er at dersom dagbokskriveren ikke heter Olav H. Hauge, Franz Kafka eller Anais Nin, kan det være store distanser mellom de språklige høydepunktene. For dagboksjangeren åpner for å referere massivt fra hverdagen, og av og til kan det bli for mye hverdag, også i litteraturen.
Dagbokskribenten denne gang er den fallerte jusstudenten Steffen Schiøtz. 23-åringen er et mønstereksempel på norsk materiell velstand anno 2007, han kunne vært en klassisk pappagutt, men romanensutgangspunkt er Steffens sosiale eksperiment. For å forurense minst mulig eksilerer han til familiens (luksus-) hytte i Buskerud hvor han skal leve uten å forbruke.
Men under det djerve eksperimentet ligger det også andre beveggrunner. Romanens intrige er også basert på at hans mangeårige relasjon til eiendomsmegleren Isabell er på vikende front, mens en naturforkjempende sognejente ved navn Kjersti borer seg mer og mer inn i 23-åringens bevissthet. Det hele kulminerer når både familie og de to kvinnene oppsøker klimaflyktningen på luksushytten. Teksten har dagbokens kronologi, men ikke uten tilbakesprang til tidligere episoder og samtaler.
Her er også en blanding av utsnitt fra håndskrevne hytteboknotater, skjermbilder fra mobilmeldinger og ikke minst et spesielt dialogoppsett med direkte gjengivelser fra samtaler. Det er et fiffig grep å blande elementer slik, men det virker anmassende i lengden. Et ankepunkt mot denne debuten er at den blir retningsløs, og uten en gjennomtenkt oppbygging.
Jeg lar meg forføre av Steffens eksistensielle knuter og kjærlighetsstrabaser, eksempelvis en sår scene som tydelig får frem den ensomheten som kan prege et forhold. Men i hovedsak smuldrer det miljømessige satireaspektet bort i det klassiske trekantdramaets finesser. Da står leseren litt tomhendt tilbake.
Publisert i Bergens Tidende 26. januar 08
"Steffen tar sin del av ansvaret"
Roman Aschehoug
Vaklende debut og miljøsatire
Dagboksjangeren er en fascinerende litterær form, den appellerer til kikkeren i oss ved å skape en illusorisk nærhet mellom den som betror seg og den fremmede leseren. Da Daniel Defoe ga ut «Robinson Crusoe» skrevet i en henvendt dagbokform, ble publikum eksempelvis rasende da de oppdaget at fortelleren ikke var Defoe selv.
Det problematiske ved sjangervalget er at dersom dagbokskriveren ikke heter Olav H. Hauge, Franz Kafka eller Anais Nin, kan det være store distanser mellom de språklige høydepunktene. For dagboksjangeren åpner for å referere massivt fra hverdagen, og av og til kan det bli for mye hverdag, også i litteraturen.
Dagbokskribenten denne gang er den fallerte jusstudenten Steffen Schiøtz. 23-åringen er et mønstereksempel på norsk materiell velstand anno 2007, han kunne vært en klassisk pappagutt, men romanensutgangspunkt er Steffens sosiale eksperiment. For å forurense minst mulig eksilerer han til familiens (luksus-) hytte i Buskerud hvor han skal leve uten å forbruke.
Men under det djerve eksperimentet ligger det også andre beveggrunner. Romanens intrige er også basert på at hans mangeårige relasjon til eiendomsmegleren Isabell er på vikende front, mens en naturforkjempende sognejente ved navn Kjersti borer seg mer og mer inn i 23-åringens bevissthet. Det hele kulminerer når både familie og de to kvinnene oppsøker klimaflyktningen på luksushytten. Teksten har dagbokens kronologi, men ikke uten tilbakesprang til tidligere episoder og samtaler.
Her er også en blanding av utsnitt fra håndskrevne hytteboknotater, skjermbilder fra mobilmeldinger og ikke minst et spesielt dialogoppsett med direkte gjengivelser fra samtaler. Det er et fiffig grep å blande elementer slik, men det virker anmassende i lengden. Et ankepunkt mot denne debuten er at den blir retningsløs, og uten en gjennomtenkt oppbygging.
Jeg lar meg forføre av Steffens eksistensielle knuter og kjærlighetsstrabaser, eksempelvis en sår scene som tydelig får frem den ensomheten som kan prege et forhold. Men i hovedsak smuldrer det miljømessige satireaspektet bort i det klassiske trekantdramaets finesser. Da står leseren litt tomhendt tilbake.
Publisert i Bergens Tidende 26. januar 08
Monday, January 19, 2009
Lesningens mørke lykke
Markus Midré
"Tunnel"
Roman, Oktober
En navnløs mann våkner på en benk. Det er halvmørkt, og han aner ikke hvor han har vært, bare at han må ha sovet. Dette er utgangspunktet for Markus Midrés nyeste roman «Tunnel», som best kan beskrives som beretningen om en mann på leting etter sitt eget liv.
Halvmørket som innleder romanen, synes betegnende også for å karakterisere tekstens rom. Belysningen er stadig vekk sparsommelig, lyset er forsvinnende eller tiltakende, og slik blir det tvetydige og dunkle hele tiden vektlagt. Her gis ingen reelle innsikter, heller ikke på fortellingens ytre plan. Hovedpersonen oppsøker steder hvor han har vært, men blir ikke gjenkjent, han forblir en nærmest skyggefull eksistens i spennet mellom lyset og mørket, livet og døden. Han ser seg selv i speilet, men begynner å lure på om ansiktet virkelig tilhører ham:
«Flere ganger skal du knipe øynene sammen og åpne dem igjen. Det minner om spøkelseshistorier som skremte deg som barn, da du fikk vite at de døde viste seg i speilene - bleke, hevngjerrige - bare du stirret lenge nok i mørket».
Forgjengelighet blir et tydelig motiv i denne velskrevne romanen. Ikke bare fordi jeg-fortelleren er en nærmest utvisket eksistens som er radert fra alle offentlige registre, og ikke gjenkjennes - slik vi alle skapes og blir til gjennom den andres blikk, men også gjennom tydelige passasjer som dette:
«Slik oppdager du at alt forsvinner. Det du trodde var en uendelig hukommelse, er et raskt vindkast. Minnet om deg løsner og forvitrer, tynt støv som blåser ut av verden.
Fremfor alt er «Tunnel» et imponerende stykke språkarbeid hvor det poetiske avtrykket kan spores i hver setning, og skaper en estetisk opplevelse som ikke ligger langt fra lykken. Store ord, kanskje. Men Markus Midré kan kunsten å balansere sikkert mellom fortellingens fremdrift og skarpe poetiske formuleringer. Raskt henter han leseren inn i sitt litterære univers, og der får hun lyst til å bli - til tross for fiksjonens mørke.
SILJE STAVRUM NOREVIK
"Tunnel"
Roman, Oktober
En navnløs mann våkner på en benk. Det er halvmørkt, og han aner ikke hvor han har vært, bare at han må ha sovet. Dette er utgangspunktet for Markus Midrés nyeste roman «Tunnel», som best kan beskrives som beretningen om en mann på leting etter sitt eget liv.
Halvmørket som innleder romanen, synes betegnende også for å karakterisere tekstens rom. Belysningen er stadig vekk sparsommelig, lyset er forsvinnende eller tiltakende, og slik blir det tvetydige og dunkle hele tiden vektlagt. Her gis ingen reelle innsikter, heller ikke på fortellingens ytre plan. Hovedpersonen oppsøker steder hvor han har vært, men blir ikke gjenkjent, han forblir en nærmest skyggefull eksistens i spennet mellom lyset og mørket, livet og døden. Han ser seg selv i speilet, men begynner å lure på om ansiktet virkelig tilhører ham:
«Flere ganger skal du knipe øynene sammen og åpne dem igjen. Det minner om spøkelseshistorier som skremte deg som barn, da du fikk vite at de døde viste seg i speilene - bleke, hevngjerrige - bare du stirret lenge nok i mørket».
Forgjengelighet blir et tydelig motiv i denne velskrevne romanen. Ikke bare fordi jeg-fortelleren er en nærmest utvisket eksistens som er radert fra alle offentlige registre, og ikke gjenkjennes - slik vi alle skapes og blir til gjennom den andres blikk, men også gjennom tydelige passasjer som dette:
«Slik oppdager du at alt forsvinner. Det du trodde var en uendelig hukommelse, er et raskt vindkast. Minnet om deg løsner og forvitrer, tynt støv som blåser ut av verden.
Fremfor alt er «Tunnel» et imponerende stykke språkarbeid hvor det poetiske avtrykket kan spores i hver setning, og skaper en estetisk opplevelse som ikke ligger langt fra lykken. Store ord, kanskje. Men Markus Midré kan kunsten å balansere sikkert mellom fortellingens fremdrift og skarpe poetiske formuleringer. Raskt henter han leseren inn i sitt litterære univers, og der får hun lyst til å bli - til tross for fiksjonens mørke.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Wednesday, December 24, 2008
Pinlige samleier, flau psykologi
Thore Eithun Helland
"Natta blir til regn"
Samlaget
Enda en litterær krise for mannen
Den fallende mannen er et yndet motiv i norsk skjønnlitteratur, og en mann i krise er nettopp hva vestlendingen Thore Eithun Helland befatter seg med i "Natta blir til regn". Romanen er kraftig promotert av Samlaget, men her burde forlag og forfatter gått flere runder før utgivelse.
Hovedpersonen Karl Ødegård streber etter å bli partner i advokatfirma, er gift med barndomskjæresten Marie, og slave av tv-kannen på kveldstid. Et slikt glansbilde må fort krakelere for å åpne for litterær disharmoni. Bluesen i jurist Ødegårds liv kommer selvsagt med en kvinne. Sylfiden Ingrid er en skarp jurist som også vet å sette stakkars Ødegård i et leit dilemma. Hun er nemlig vitne til hans iboende voldelighet - Karl går til angrep på en stakkars tigger i Oslos gater, noe Ingrid ikke vil holde tett om dersom ikke Karl bidrar til at hun blir gravid. Ganske raskt blir Karl komfortabel med den erotiske utpressingen hvilket genererer noen sex-skildringer så banale at jeg har store problemer med å se at Helland ville fått solgt dem til pornobladindustrien. Og i lys av den friksjonsfrie oralsexen reduseres kona Marie i lavblokken på Bøler til en "gul kosedress i bomull". Vi aner konturene av en familiær nedoverbakke.
For samtidig som Ødegårds profesjonelle liv slår en trist salto mortale, kommer også stamtreets dårlige greiner til syne. Her er det voldelighet satt i system, forfatteren går naturalismen en høy gang når det gjelder å fremstille patologisk disponert aggressivitet. Her er rust i alle relasjoner, mellom fedre og sønner, og familiemedlemmer som går til angrep på hverandre over en lav sko. Et kompositorisk grep er at Helland dykker i fortiden ved å la sin helt episodevis skrive sine erindringer, men disse er ført i et språk som er temmelig likt den allvitende fortelleren.
Min hovedinnvending mot denne romanen er at den ikke lodder dypt nok til å fungere som et psykologisk portrett. Her er ingen dunkle psykologiske sammenhenger, snarere fremstår undergangsfortellingen som karikert og skjebnetung sosiologi. Da blir Karl Ødegård mer en patetisk pappfigur enn en mann av mørkets gåtefulle gjerninger.
SILJE STAVRUM NOREVIK
"Natta blir til regn"
Samlaget
Enda en litterær krise for mannen
Den fallende mannen er et yndet motiv i norsk skjønnlitteratur, og en mann i krise er nettopp hva vestlendingen Thore Eithun Helland befatter seg med i "Natta blir til regn". Romanen er kraftig promotert av Samlaget, men her burde forlag og forfatter gått flere runder før utgivelse.
Hovedpersonen Karl Ødegård streber etter å bli partner i advokatfirma, er gift med barndomskjæresten Marie, og slave av tv-kannen på kveldstid. Et slikt glansbilde må fort krakelere for å åpne for litterær disharmoni. Bluesen i jurist Ødegårds liv kommer selvsagt med en kvinne. Sylfiden Ingrid er en skarp jurist som også vet å sette stakkars Ødegård i et leit dilemma. Hun er nemlig vitne til hans iboende voldelighet - Karl går til angrep på en stakkars tigger i Oslos gater, noe Ingrid ikke vil holde tett om dersom ikke Karl bidrar til at hun blir gravid. Ganske raskt blir Karl komfortabel med den erotiske utpressingen hvilket genererer noen sex-skildringer så banale at jeg har store problemer med å se at Helland ville fått solgt dem til pornobladindustrien. Og i lys av den friksjonsfrie oralsexen reduseres kona Marie i lavblokken på Bøler til en "gul kosedress i bomull". Vi aner konturene av en familiær nedoverbakke.
For samtidig som Ødegårds profesjonelle liv slår en trist salto mortale, kommer også stamtreets dårlige greiner til syne. Her er det voldelighet satt i system, forfatteren går naturalismen en høy gang når det gjelder å fremstille patologisk disponert aggressivitet. Her er rust i alle relasjoner, mellom fedre og sønner, og familiemedlemmer som går til angrep på hverandre over en lav sko. Et kompositorisk grep er at Helland dykker i fortiden ved å la sin helt episodevis skrive sine erindringer, men disse er ført i et språk som er temmelig likt den allvitende fortelleren.
Min hovedinnvending mot denne romanen er at den ikke lodder dypt nok til å fungere som et psykologisk portrett. Her er ingen dunkle psykologiske sammenhenger, snarere fremstår undergangsfortellingen som karikert og skjebnetung sosiologi. Da blir Karl Ødegård mer en patetisk pappfigur enn en mann av mørkets gåtefulle gjerninger.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Tuesday, December 09, 2008
Sorgen er et sagblad
Pappa holdt meg hardt da jeg var liten. Han kom hjem og løftet meg opp og klemte meg inntil seg så jeg ikke fikk puste. Jeg likte det. Det var så tydelig.
Slik åpner den poetiske billedboken som er resultatet av samarbeidet mellom den franske kunstneren Pierre Duba og den norske forfatteren Hanne Ørstavik.
Boken kan beskrives som et sorgarbeid - jeg-fortelleren er en kvinne som reiser til Svalbard for å arbeide i gruvene, 40 år etter at hennes egen far ble drept i Kings Bay-ulykken i 1962. 21 mennesker mistet livet i eksplosjonen, og regjeringen måtte gå av. I disse etterdønningene er boken skapt, og slik trår forfatteren inn i et politisk og sorgladet landskap.
Det beste med denne kunstboken er bildene. Pierre Dubas fabulerende akvareller, blandet med fotografi og montasje, balanserer godt mellom det dunkle og realistiske. Her er fotografier av golde industrilandskap og poetiske sorgmotiver. Tidvis er tonen rent naivistisk med barnetegninger av ulykken, eller røde barneføtter.
Vekslingen er god, og speiler tekstens glidning fra nåtid og tilbake til ulykken da barnet mistet sin far. En Dala-hest er gjennomgangsfigur for bildene. Røde blodspor glir tidvis også over i bokstavene, dette er elegant og effektivt utført.
Enkelte passasjer av Ørstaviks tekst er gode, særlig der hvor tonen er mer mangetydig. Ellers får jeg inntrykk av forfatteren ikke er tett nok på sitt stoff. Vi går fra poesi til pedagogikk når mer faktabaserte setninger om regjeringsfall og ulykkens omfang trer inn i teksten. Således virker den reelle Kings Bay-hendelsen tidvis noe påklistret beretningen. Ordet «Regjeringen» gjentas så mange ganger at det blir en nærmest statisk figur.
Best er Ørstavik når hun skildrer gruvearbeidet kvinnen utfører, sagbladet som stadig roterer, kullets evige kretsløp under isbreen, ned til fjorden og havnen - et nitid arbeid som også kan låne sine metaforer til sorgen. Eller når teksten blir spørrende og åpen som dette:
«Vet du hva som skjer når kullstøvgass eksploderer? Du blir ikke sprengt i filler, det er omvendt, du klemmes sammen, kroppen tømmes for oksygen. Luften blir borte, du får ikke puste mer».
SILJE STAVRUM NOREVIK
publisert i Bergens Tidende, 8. desember 08
Slik åpner den poetiske billedboken som er resultatet av samarbeidet mellom den franske kunstneren Pierre Duba og den norske forfatteren Hanne Ørstavik.
Boken kan beskrives som et sorgarbeid - jeg-fortelleren er en kvinne som reiser til Svalbard for å arbeide i gruvene, 40 år etter at hennes egen far ble drept i Kings Bay-ulykken i 1962. 21 mennesker mistet livet i eksplosjonen, og regjeringen måtte gå av. I disse etterdønningene er boken skapt, og slik trår forfatteren inn i et politisk og sorgladet landskap.
Det beste med denne kunstboken er bildene. Pierre Dubas fabulerende akvareller, blandet med fotografi og montasje, balanserer godt mellom det dunkle og realistiske. Her er fotografier av golde industrilandskap og poetiske sorgmotiver. Tidvis er tonen rent naivistisk med barnetegninger av ulykken, eller røde barneføtter.
Vekslingen er god, og speiler tekstens glidning fra nåtid og tilbake til ulykken da barnet mistet sin far. En Dala-hest er gjennomgangsfigur for bildene. Røde blodspor glir tidvis også over i bokstavene, dette er elegant og effektivt utført.
Enkelte passasjer av Ørstaviks tekst er gode, særlig der hvor tonen er mer mangetydig. Ellers får jeg inntrykk av forfatteren ikke er tett nok på sitt stoff. Vi går fra poesi til pedagogikk når mer faktabaserte setninger om regjeringsfall og ulykkens omfang trer inn i teksten. Således virker den reelle Kings Bay-hendelsen tidvis noe påklistret beretningen. Ordet «Regjeringen» gjentas så mange ganger at det blir en nærmest statisk figur.
Best er Ørstavik når hun skildrer gruvearbeidet kvinnen utfører, sagbladet som stadig roterer, kullets evige kretsløp under isbreen, ned til fjorden og havnen - et nitid arbeid som også kan låne sine metaforer til sorgen. Eller når teksten blir spørrende og åpen som dette:
«Vet du hva som skjer når kullstøvgass eksploderer? Du blir ikke sprengt i filler, det er omvendt, du klemmes sammen, kroppen tømmes for oksygen. Luften blir borte, du får ikke puste mer».
SILJE STAVRUM NOREVIK
publisert i Bergens Tidende, 8. desember 08
Sunday, November 23, 2008
Suverent smelteverk
Det er seks år siden Inger Bråtveits skjellsettende debut ”Munn mot ein frosen fjord” (2002). Nå er forfatteren tilbake med et kunstverk av en tekst som forsterker hennes posisjon som en av Nordens mest innovative og formbevisste forfattere. Hun har stjålet som en ravn fra sin litterære farsfigur, Tarjei Vesaas, mer nøyaktig har hun hentet figurene Siss og Unn fra klassikeren ”Is-slottet”. Og resultatet fremviser Bråtveits sjeldne evne til å leke med tradisjonen for å frembringe noe helt nytt og egenartet.
Også i Bråtveits moderne prosa er det relasjonen mellom de unge jentene Siss og Unn teksten kretser om. Unn bor alene med den sykdomsrammede moren Mummy Big, mens Siss og familien er tilflyttere fra Sverige. Her finnes det ikke noe smeltende Is-slott, handlingen er lagt til en dal i en kraftkommune hvor hjørnesteinsbedriften nå er nedlagt, og hvor kraftløsheten også rammer de menneskelige relasjonene.
Blant Inger Bråtveits fremste styrker er evnen til å skape rytmiske, språklige tablåer – bilder som glir over i hverandre, slik som her: ”Det er to døgn att av sommaren, og idet eit gryande haustmørker sig framover skogen, går moster som ein ting, mellom andre ting, frå tunet og inn i huset der ho igjen set seg til. Lufta er skarp og mostar lenar seg over veven som var han ein slåmaskin. I veven slår ho alt usagt, alle ynskjer inn”. Men Bråtveit er ikke bare en stor poet i prosaformat, hun er også en usnobbet rabulist som henter fra høyt og lavt i populærkulturen når hun vever denne teksten som bør få sin rettmessige plass i den norske kanon. I de gripende og poetiske bildene av en døende Mummy Big i en størknet sofapositur inngår også Bohus-stoler og trash-tv fra en ensom parabol. Således benytter Bråtveit seg av samplingens kunst – bibelsk syntaks blandes med referanser fra amerikansk popkultur, og dét i en gåtefull og paradoksal tekst som sprenger seg ut fra det tidsbestemte og lettvint definerte. Teksten har også et kommentarspor i kursiv, en slags allvitende forteller som kommenterer hovedteksten, som i tragediens greske kor. Bråtveit er en begavet og eksperimentell forfatter hvis kresne utgivelser byr på språklig nytelse og ikke minst, innsikt i de undergangskrefter som rir relasjoner og mennesker.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Publisert i Bergens Tidende 24.november 08
Også i Bråtveits moderne prosa er det relasjonen mellom de unge jentene Siss og Unn teksten kretser om. Unn bor alene med den sykdomsrammede moren Mummy Big, mens Siss og familien er tilflyttere fra Sverige. Her finnes det ikke noe smeltende Is-slott, handlingen er lagt til en dal i en kraftkommune hvor hjørnesteinsbedriften nå er nedlagt, og hvor kraftløsheten også rammer de menneskelige relasjonene.
Blant Inger Bråtveits fremste styrker er evnen til å skape rytmiske, språklige tablåer – bilder som glir over i hverandre, slik som her: ”Det er to døgn att av sommaren, og idet eit gryande haustmørker sig framover skogen, går moster som ein ting, mellom andre ting, frå tunet og inn i huset der ho igjen set seg til. Lufta er skarp og mostar lenar seg over veven som var han ein slåmaskin. I veven slår ho alt usagt, alle ynskjer inn”. Men Bråtveit er ikke bare en stor poet i prosaformat, hun er også en usnobbet rabulist som henter fra høyt og lavt i populærkulturen når hun vever denne teksten som bør få sin rettmessige plass i den norske kanon. I de gripende og poetiske bildene av en døende Mummy Big i en størknet sofapositur inngår også Bohus-stoler og trash-tv fra en ensom parabol. Således benytter Bråtveit seg av samplingens kunst – bibelsk syntaks blandes med referanser fra amerikansk popkultur, og dét i en gåtefull og paradoksal tekst som sprenger seg ut fra det tidsbestemte og lettvint definerte. Teksten har også et kommentarspor i kursiv, en slags allvitende forteller som kommenterer hovedteksten, som i tragediens greske kor. Bråtveit er en begavet og eksperimentell forfatter hvis kresne utgivelser byr på språklig nytelse og ikke minst, innsikt i de undergangskrefter som rir relasjoner og mennesker.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Publisert i Bergens Tidende 24.november 08
Tuesday, November 18, 2008
Nyansert begjærsskildring
Romanfiguren Audun Eik er spesialist i pediatri. Statistisk nærmer han seg førtiårskrisen, men et velfungerende samliv med arkitekten Ingrid og hennes sønner, synes å verne mot eksistensielle komplikasjoner. Tilsynelatende.
For da hele familien reiser til Nord-Jylland, skjer noe som legger familielivet i ruiner. Selvfølgelig handler det om en kvinne, den eksotiske og erotiserte Eyla, som han møter i hotellbaren - utroskapens eget parnass.
Langsomt, og ikke uten motforestillinger, vikles Eik inn i en relasjon som omkalfatrer tilværelsen hans. Eyla er fra Usbekistan, og Eik blir også engasjert i familiens skjebne. Eylas far er drept og hennes bror sitter fortsatt i fangenskap.
Beretningen om Eiks personlige undergang er slik tett sammenvevd med politiske hendelser, og ikke minst Audun Eiks bagasje fra fortiden, en iboende skyldfølelse etter at en hjertesyk kamerat mistet livet i lek. Sentralt for tematikken er fremstillingen av hvor lite som skal til for å ødelegge det han kaller «mikrosonen».
Årelang intimitet har ingen tette skott mot plutselige angrep utenfra:
«Hvor grundig man kan falle. Hvor tynn den er, den hinnen vi alle beveger oss rundt på. Hinnen vi kaller stuegulvet, verandaen, gatelegemet under neonlyktene, hvor skjør den er, og hvilket mørke som ligger under.»
Romanen er blitt kritisert for å være for omstendelig, men Hagemanns styrke ligger nettopp i en resonnerende og reflekterende prosa med rom for overveielser, tankestrøm og detaljrike scener. På handlingsplanet er romanen ikke utpreget original, men den språklige fremstillingen gjør «Eyla» til en svært god roman.
Ikke minst i fremskrivingen av ensomheten som rammer den som har gitt avkall på sine nærmeste. Plutselig er familiefaren en fremmed på fotballbanen:
«Jeg lignet en skolopender, et av disse små nervøse krekene som piler unna når man velter på en stein. (...) Så kort var veien fra topp til bunn i systemet: den ene dagen trenerens høyre hånd, den neste et forstemmende skyggevesen man listet seg unna på parkeringsplassen.»
SILJE STAVRUM NOREVIK
Publisert i Bergens Tidende 18.november 08
For da hele familien reiser til Nord-Jylland, skjer noe som legger familielivet i ruiner. Selvfølgelig handler det om en kvinne, den eksotiske og erotiserte Eyla, som han møter i hotellbaren - utroskapens eget parnass.
Langsomt, og ikke uten motforestillinger, vikles Eik inn i en relasjon som omkalfatrer tilværelsen hans. Eyla er fra Usbekistan, og Eik blir også engasjert i familiens skjebne. Eylas far er drept og hennes bror sitter fortsatt i fangenskap.
Beretningen om Eiks personlige undergang er slik tett sammenvevd med politiske hendelser, og ikke minst Audun Eiks bagasje fra fortiden, en iboende skyldfølelse etter at en hjertesyk kamerat mistet livet i lek. Sentralt for tematikken er fremstillingen av hvor lite som skal til for å ødelegge det han kaller «mikrosonen».
Årelang intimitet har ingen tette skott mot plutselige angrep utenfra:
«Hvor grundig man kan falle. Hvor tynn den er, den hinnen vi alle beveger oss rundt på. Hinnen vi kaller stuegulvet, verandaen, gatelegemet under neonlyktene, hvor skjør den er, og hvilket mørke som ligger under.»
Romanen er blitt kritisert for å være for omstendelig, men Hagemanns styrke ligger nettopp i en resonnerende og reflekterende prosa med rom for overveielser, tankestrøm og detaljrike scener. På handlingsplanet er romanen ikke utpreget original, men den språklige fremstillingen gjør «Eyla» til en svært god roman.
Ikke minst i fremskrivingen av ensomheten som rammer den som har gitt avkall på sine nærmeste. Plutselig er familiefaren en fremmed på fotballbanen:
«Jeg lignet en skolopender, et av disse små nervøse krekene som piler unna når man velter på en stein. (...) Så kort var veien fra topp til bunn i systemet: den ene dagen trenerens høyre hånd, den neste et forstemmende skyggevesen man listet seg unna på parkeringsplassen.»
SILJE STAVRUM NOREVIK
Publisert i Bergens Tidende 18.november 08
Fakta fra India
Debutant Romeo Gill (f. 1970) har rukket å få mye oppmerksomhet for sitt vennskap med nestor Dag Solstad, og ikke minst for å la sitt litterære landskap strekke seg fra gigantiske New Delhi til mer provinsielle Drammen.
Debutanten har et spennende råstoff for sin utgivelse, et India i politisk brytningstid, post kolonitiden, og ikke minst hovedpersonen Harjeet Singhs skjellsettende reise fra landsbyen Panipend i Punjab og et liv som yrkesmilitær, til en mer traust og karrig tilværelse som fabrikkarbeider i elvebyen i Buskerud.
Romanen går tett på Harjeets familie, de to sønnene Akas og Suraj, samt Harjeets kone Kaur, som han svært motvillig giftet seg med. I farens fravær holder familien fortet med jordbruksarbeid som levevei. Ikke før Harjeets far ligger for døden, returnerer utvandreren til hjemlandet, et vendepunkt både for teksten og familielivet. Forfatteren har betegnet romanen som første del i en trilogi.
Kvalitetsmessig har debutanten mye å lære som prosaist. Beretningen skjemmes blant annet av en nokså ensartet fortellerstemme. Setningskonstruksjonen er tidvis svært lite variert, stilen er overveiende handlingsrefererende og fremstår derfor som noe overflatisk. I tillegg oppstår det skurr i fortellerperspektivet når Gill trår til med unødvendige faktainnskudd som dette:
«Akas og Suraj har allerede vært ute og pusset tennene før teen, i India pusser man tennene før man gjør noe som helst om morgenen.»
Som helhet mangler beretningen en tydelig drivkraft. De omstendelige fremstillingene av livet på den indiske landsbygden blir statiske og langdryge, til tross for den anorektiske, nærmest telegramaktige fortellermåten.
Best er romanen mot slutten, da det oppstår bevegelser i beretningen - beskrivelsen av Harjeets nye liv i Drammen, reisen hjem for å se den dødssyke faren. Her finner vi poetisk ladede passasjer som denne kapittelåpningen:
«Babbajis lik lå fortsatt på verandaen; selv etter at han var død, ventet han på at sønnen skulle komme hjem og sende ham av gårde til neste liv».
Forhåpentlig tar Gill med seg de finere trekkene fra denne gjennomsnittsromanen slik at oppfølgeren fra indisk innvandrerliv i Drammen blir mer spenstig og løfterik.
SILJE STAVRUM NOREVIK
publisert i Bergens Tidende 18.november
Debutanten har et spennende råstoff for sin utgivelse, et India i politisk brytningstid, post kolonitiden, og ikke minst hovedpersonen Harjeet Singhs skjellsettende reise fra landsbyen Panipend i Punjab og et liv som yrkesmilitær, til en mer traust og karrig tilværelse som fabrikkarbeider i elvebyen i Buskerud.
Romanen går tett på Harjeets familie, de to sønnene Akas og Suraj, samt Harjeets kone Kaur, som han svært motvillig giftet seg med. I farens fravær holder familien fortet med jordbruksarbeid som levevei. Ikke før Harjeets far ligger for døden, returnerer utvandreren til hjemlandet, et vendepunkt både for teksten og familielivet. Forfatteren har betegnet romanen som første del i en trilogi.
Kvalitetsmessig har debutanten mye å lære som prosaist. Beretningen skjemmes blant annet av en nokså ensartet fortellerstemme. Setningskonstruksjonen er tidvis svært lite variert, stilen er overveiende handlingsrefererende og fremstår derfor som noe overflatisk. I tillegg oppstår det skurr i fortellerperspektivet når Gill trår til med unødvendige faktainnskudd som dette:
«Akas og Suraj har allerede vært ute og pusset tennene før teen, i India pusser man tennene før man gjør noe som helst om morgenen.»
Som helhet mangler beretningen en tydelig drivkraft. De omstendelige fremstillingene av livet på den indiske landsbygden blir statiske og langdryge, til tross for den anorektiske, nærmest telegramaktige fortellermåten.
Best er romanen mot slutten, da det oppstår bevegelser i beretningen - beskrivelsen av Harjeets nye liv i Drammen, reisen hjem for å se den dødssyke faren. Her finner vi poetisk ladede passasjer som denne kapittelåpningen:
«Babbajis lik lå fortsatt på verandaen; selv etter at han var død, ventet han på at sønnen skulle komme hjem og sende ham av gårde til neste liv».
Forhåpentlig tar Gill med seg de finere trekkene fra denne gjennomsnittsromanen slik at oppfølgeren fra indisk innvandrerliv i Drammen blir mer spenstig og løfterik.
SILJE STAVRUM NOREVIK
publisert i Bergens Tidende 18.november
Tuesday, November 11, 2008
Gravskrift i mesterklasse
Gøhril Gabrielsen (f. 1964) debuterte for bare to år siden og er tilbake med et verk som er lite av format, men som bør ruve i bokhøsten. Forfatteren har skapt et helstøpt og originalt episk univers som ikke bearbeider forslitte motiver som utroskap, parforhold og barndom, men som skriver frem noe helt nytt.
Boken starter med observasjonen av et dypt hull som graves utenfor huset hvor fortelleren holder til, og som hun bare ved én enkelt anledning fjerner seg fra. Idet boken åpner, har hun ikke fått mat på flere dager. Jeg-stemmen taler fra en forkrøplet posisjon, hun er lammet, og dermed overlatt til omgivelsenes omsorg. Og graden av pleie kan diskuteres.
Sentralt i beretningen står relasjonen mellom fortelleren og søsteren Ragna som hun bor sammen med i et lite hus på Finnmarksvidda. Her er utskjelling og regelrett terror, en råskap som bare eskalerer idet Ragna får en mann i huset etter 29 år i ensomt søsterskap. Det nedrige og kroppslige perspektivet preger prosaen, eksemplifisert ved en scene fra bryllupet: «Bryllupskjøttet råtner på middagstallerknene. I glassene koagulerer bryllupsvinen. Rakk de å skjære et stykke av bryllupskaken, smatte litt på den kommende lykken?».
Fortelleren beskriver tidvis seg selv som «den bedrøvelige kroppen i senga», og er lenket til en tilstand av «avsondrethet» og «sakte forråtnelse». Fra sin eksilerte posisjon i en tidvis Kafka-lignende verden er den invalidiserte fortellerens største skrekk «Brevet». Hun er livredd for at offisielle myndighetsvedtak, regissert av søsteren, skal rykke henne bort fra den uhjemlige, men likevel hjemlige tilværelsen i huset. Fortelleren frykter regelrett død og utslettelse.
Romanens form og innhold samtaler ypperlig. Språket er utpreget poetisk - en driftig og sanselig prosa som står i skarp kontrast til det delvis frastøtende innholdet, og den skrøpelige fortellerkroppen. Slik speiler romanen skriftens (og tilværelsens) paradoksale balansering mellom lyd og stillhet, liv og forsvinning.
publisert i Bergens Tidende 10. november 08
Boken starter med observasjonen av et dypt hull som graves utenfor huset hvor fortelleren holder til, og som hun bare ved én enkelt anledning fjerner seg fra. Idet boken åpner, har hun ikke fått mat på flere dager. Jeg-stemmen taler fra en forkrøplet posisjon, hun er lammet, og dermed overlatt til omgivelsenes omsorg. Og graden av pleie kan diskuteres.
Sentralt i beretningen står relasjonen mellom fortelleren og søsteren Ragna som hun bor sammen med i et lite hus på Finnmarksvidda. Her er utskjelling og regelrett terror, en råskap som bare eskalerer idet Ragna får en mann i huset etter 29 år i ensomt søsterskap. Det nedrige og kroppslige perspektivet preger prosaen, eksemplifisert ved en scene fra bryllupet: «Bryllupskjøttet råtner på middagstallerknene. I glassene koagulerer bryllupsvinen. Rakk de å skjære et stykke av bryllupskaken, smatte litt på den kommende lykken?».
Fortelleren beskriver tidvis seg selv som «den bedrøvelige kroppen i senga», og er lenket til en tilstand av «avsondrethet» og «sakte forråtnelse». Fra sin eksilerte posisjon i en tidvis Kafka-lignende verden er den invalidiserte fortellerens største skrekk «Brevet». Hun er livredd for at offisielle myndighetsvedtak, regissert av søsteren, skal rykke henne bort fra den uhjemlige, men likevel hjemlige tilværelsen i huset. Fortelleren frykter regelrett død og utslettelse.
Romanens form og innhold samtaler ypperlig. Språket er utpreget poetisk - en driftig og sanselig prosa som står i skarp kontrast til det delvis frastøtende innholdet, og den skrøpelige fortellerkroppen. Slik speiler romanen skriftens (og tilværelsens) paradoksale balansering mellom lyd og stillhet, liv og forsvinning.
publisert i Bergens Tidende 10. november 08
Sunday, November 09, 2008
Vellykket poetisk metode
Allerede i debutromanen «I dag er ein fin dag» viste vestlandsforfatteren Ingrid Z. Aanestad at hun er en poetisk observatør med skarpt gehør for språkets og sinnets ørsmå skiftninger. I andreboken «Eg kjem med toget» kommer Aanestads lydhørhet enda mer til sin rett.
Boken er ikke rik på ytre handling, likevel finnes det et driv, som manes frem av et økonomisk, men poetisk språkbilde. Utgangspunktet for beretningen er at bokens jeg-forteller kommer til en kvinne, Eli, i en navnløs by ved havet. Snart blir det tydelig at det finnes en erotisk spenning mellom de to kvinnene, og en uttalt sårbarhet i det spenningen ikke synes å forløses.
Forfatterens fremste styrke er en nærmest «scenografisk» skriftmetode. Svært ofte tar Aanestad tak i øyeblikket, beskriver trivielle detaljer fra en hverdag, og lader dem med symbolikk og sanselighet slik at beskrivelsene hele tiden rommer så mye mer enn sin forgjengelighet.
Et sted i boken heter det: «(...) slike landskap som dette endrar seg når det er storm og uvêr. Sanden flyttar seg, sanddynene flyttar seg. Alt blir forma på ny».
Passasjen er betegnende også for Aanestads prosjekt - på mesterlig vis utnytter hun de knappe og lyriske beskrivelsene av landskapet utenfor huset til å skape stemning og overskridelse i teksten. Fotografiske beskrivelser av ytre landskap, av storm og rullesteinslyder, kan like gjerne leses som indre, glidende bilder av hovedpersonens sårbare, kanskje ensomme kjærlighetsliv.
Dermed er Aanestad mer en dreven og effektiv antyder, enn en som forklarer. Taus skuffelse skildres eksempelvis slik: «Me søv saman iblant, sier ho. Eg ligg med han. Det kjem aldri til å bli noko meir. Eg nikkar. Eg seier at i dag ryddar eg opp etter frokosten.»
Fra kritikerhold etterlyses ofte at forfattere tar tematisk risiko, og utforsker tabuer og moralske minefelt. Etter min mening ligger det en betydelig risiko også i det Ingrid Aanestad gjør her, hun våger å dvele ved hverdagens minste bestanddeler. Og resultatet er beundringsverdig.
Anmeldelse publisert i Bergens Tidende
Boken er ikke rik på ytre handling, likevel finnes det et driv, som manes frem av et økonomisk, men poetisk språkbilde. Utgangspunktet for beretningen er at bokens jeg-forteller kommer til en kvinne, Eli, i en navnløs by ved havet. Snart blir det tydelig at det finnes en erotisk spenning mellom de to kvinnene, og en uttalt sårbarhet i det spenningen ikke synes å forløses.
Forfatterens fremste styrke er en nærmest «scenografisk» skriftmetode. Svært ofte tar Aanestad tak i øyeblikket, beskriver trivielle detaljer fra en hverdag, og lader dem med symbolikk og sanselighet slik at beskrivelsene hele tiden rommer så mye mer enn sin forgjengelighet.
Et sted i boken heter det: «(...) slike landskap som dette endrar seg når det er storm og uvêr. Sanden flyttar seg, sanddynene flyttar seg. Alt blir forma på ny».
Passasjen er betegnende også for Aanestads prosjekt - på mesterlig vis utnytter hun de knappe og lyriske beskrivelsene av landskapet utenfor huset til å skape stemning og overskridelse i teksten. Fotografiske beskrivelser av ytre landskap, av storm og rullesteinslyder, kan like gjerne leses som indre, glidende bilder av hovedpersonens sårbare, kanskje ensomme kjærlighetsliv.
Dermed er Aanestad mer en dreven og effektiv antyder, enn en som forklarer. Taus skuffelse skildres eksempelvis slik: «Me søv saman iblant, sier ho. Eg ligg med han. Det kjem aldri til å bli noko meir. Eg nikkar. Eg seier at i dag ryddar eg opp etter frokosten.»
Fra kritikerhold etterlyses ofte at forfattere tar tematisk risiko, og utforsker tabuer og moralske minefelt. Etter min mening ligger det en betydelig risiko også i det Ingrid Aanestad gjør her, hun våger å dvele ved hverdagens minste bestanddeler. Og resultatet er beundringsverdig.
Anmeldelse publisert i Bergens Tidende
89-åringens skoleeksempel
Da Doris Lessing i fjor mottok Nobelprisen i litteratur, uttalte professor Hans Skei at «Lessing er 89 år og ikke så aktuell som tidligere». Fra Nobelkomiteen het det dessuten at hun er den kvinneligeerfarings store epiker. Med novellesamlingen «Bestemødrene» motbeviser forfatteren begge disse kategoriene, det hefter verken noe spesielt «kvinnelig» eller «alderdommelig» ved novellistens siste verk.
Snarere kan Lessing kunsten å virvle hele livsløp opp gjennom disse langnovellene, og det i en svært nyanserik og rytmisk prosa som jeg har savnet i den norske bokhøsten. Lessing skaper setninger til å hvile i, og bruker svært ulike tidsepoker som fiksjonens råmateriale.
I den 55 sider lange novellen «Et kjærlighetsbarn» er annen verdenskrig fortellingens åsted. Sentralt står soldaten James' erfaringer, både gjennom krigens helvetesuker og et erotiske møte med en gift sørafrikansk kvinne. Novellen viser Lessings tydelige styrke ved å koble det intime og det samfunnsmessige i skildringer som lodder dypt. Tittelen «Et kjærlighetsbarn» henviser, delvis ironisk, til sønnen som blir resultatet av det avgjørende og forbudte krigsmøtet.
Årene går, men James er brennmerket av hendelsen, og returnerer flere ganger til Cape Town for å treffe sønnen og kvinnen, uten hell. Med råskap og høyt refleksjonsnivå skildrer Lessing krigen på slagmarkene, og dessuten et enkeltmenneskes indre krig, og viser slik hvordan én enkelt hendelse kan skake et helt livsløp. Samlingens andre høydepunkt er tittelnovellen «Bestemødrene», som avdekker en familieaffære av nærmest greske tragedieproporsjoner.
Novellen er beretningen om skoleelevene Roz og Lil som blir nære venninner, en nærhet som siden omsettes til erotiske forbindelser med hverandres tenåringssønner, pasjoner som disse sønnene senere får store problemer med å fri seg fra. Handlingen kan synes banal og bisarr på et plotnivå, men med Lessings språk og fortellergrep - som glir frem og tilbake på ulike tidsplan - utgjør også denne novellen et glimrende portrett av sårbare og levde liv.
John Erik Bøe Lindgren har utført et svært stilsikkert oversetterarbeid.
Anmeldelse publisert i Bergens Tidende
Snarere kan Lessing kunsten å virvle hele livsløp opp gjennom disse langnovellene, og det i en svært nyanserik og rytmisk prosa som jeg har savnet i den norske bokhøsten. Lessing skaper setninger til å hvile i, og bruker svært ulike tidsepoker som fiksjonens råmateriale.
I den 55 sider lange novellen «Et kjærlighetsbarn» er annen verdenskrig fortellingens åsted. Sentralt står soldaten James' erfaringer, både gjennom krigens helvetesuker og et erotiske møte med en gift sørafrikansk kvinne. Novellen viser Lessings tydelige styrke ved å koble det intime og det samfunnsmessige i skildringer som lodder dypt. Tittelen «Et kjærlighetsbarn» henviser, delvis ironisk, til sønnen som blir resultatet av det avgjørende og forbudte krigsmøtet.
Årene går, men James er brennmerket av hendelsen, og returnerer flere ganger til Cape Town for å treffe sønnen og kvinnen, uten hell. Med råskap og høyt refleksjonsnivå skildrer Lessing krigen på slagmarkene, og dessuten et enkeltmenneskes indre krig, og viser slik hvordan én enkelt hendelse kan skake et helt livsløp. Samlingens andre høydepunkt er tittelnovellen «Bestemødrene», som avdekker en familieaffære av nærmest greske tragedieproporsjoner.
Novellen er beretningen om skoleelevene Roz og Lil som blir nære venninner, en nærhet som siden omsettes til erotiske forbindelser med hverandres tenåringssønner, pasjoner som disse sønnene senere får store problemer med å fri seg fra. Handlingen kan synes banal og bisarr på et plotnivå, men med Lessings språk og fortellergrep - som glir frem og tilbake på ulike tidsplan - utgjør også denne novellen et glimrende portrett av sårbare og levde liv.
John Erik Bøe Lindgren har utført et svært stilsikkert oversetterarbeid.
Anmeldelse publisert i Bergens Tidende
Thursday, October 16, 2008
plutselig
Du overraskes ikke lenger over tings forgjengelighet, at følelser surner over natta, at det ikke kommer forklarende brev, opprørte telefonsamtaler i nattens mørke midte, det bare slutter like uforklarlig som det begynte, en samtale på en fest, et hastig adjø, en drosje hjem til lånt villa. Bare måneder senere synker det inn, som søkk, som følelsen i det det svartner for blikket og festen blir til en fragmentert film foran øynene. Panikkangst? spør kameraten din. Nei, svarer du. Det var noe rent fysisk, den varme salte svetten på panna, den desperate tørsten i halsen, og du setter deg ned, og rommet gjenvinner gradvis sin balanse, du reiser deg, tar bussen hjem, og tenker hardt på han med det røde håret. Polaroidene rikosjetterer, den siste augustdagen under det enorme kastanjetreet helt ytterst på øyen, de voldelige kuene som gresset like ved, barna som balanserte på ruinene av en krigsflyplass, han som siterte et tusen år gammel dikt i ørene dine, noe som kilte øremuslingene, en plutselig bønn om at øyeblikket skulle overgå forgjengeligheten, og allerede da en påminnelse om at du kommer til å huske dette, treet, den urblå himmelen, diktet som var til en Maria som ikke er deg, men som var deg akkurat da, men aldri helt uten forbehold.
Monday, September 22, 2008
det bor bøker i deg
de spør om jeg skriver, for alltid oppsøker jeg dette rommet av skrivende, og trust me, jeg ser ikke alltid forskjellen, hva gjør deg til forfatter, er det blader mellom permene, et beviselig objekt, eller er det ånden, tanken og persepsjonen, kanskje snarere timene tilbrakt, og som jeg hater mytene, det vanskelige forfatterlivet, isolasjonen, barene, lidelse før skapelse. som om det å være i skriften var det aller største, som om det ikke var forenlig å leve et sosialt liv sammen med et litterært liv, og boken, om den står i bokhylla eller ikke, det er ikke så farlig, skriving har flere masker, og ikke alle er publistisike
Saturday, August 02, 2008
I love when we are apart
jeg sitter på nok en ny adresse, maglekildevej, københavn. jeg dro rett etter jobb, jeg var så fornøyd, dagen før hadde vi kjørt gjennom telemarks mørke skoger, jeg hadde sett en blueslegende stavre seg opp scenen på notodden, og så skimre i sølv som om gåstolsbehovet var glemt ( hun var 79). det var dette ekstreme substratet av lykke, å suse med flytoget i vissheten at man forlot en effektiv arbeidsdag bak seg, et stykke tekst, for hva det er verdt, og så ha hele weekenden foran seg. Og leiligheten er fantastisk, vinen er halvgod. To stuer, stukkatur i taket, et spisebord, et museum av støv, og all denne forstadssøvnen som legger seg over det hele. sommeren har gått så fort, det var så rart å fly fra det hjemlige molde, i alle fall har det vestlandets karakter, og "hjem" til oslo, og til villaen som bare er til låns, og hvor jeg lot gresset vokse så høyt at jeg måtte kjenne på mine verste sider da jeg ringte deg for å spørre om det, og jeg tenker på, og savner en stemning under festspillene, det kom helt ut av det blå, jeg var alene og kvelden var ikke ung, den var så skjør og sterk, det var et helt orkester, og det var forfatterens tydelige stemme, møt meg, møt meg, møt meg.
Monday, July 28, 2008
sommer kommer
I en gammel dagbok finnes det et innriss som er strøket over mange ganger, og erstattet med nye begynnelser, noe om at nå liker jeg K, og så ei setning om at den forrige går ut, for nå er det B som gjelder. Noe kan tyde på at jeg ikke har blitt eldre, tyngre kanskje, men ikke eldre, kroppen kjennes bare lettere når det er i vann, med iktene og parasittene, og de fremmede kroppene som svømmer forbi. sommeren tilbringes i en annen by, og jeg har den ikke under huden ennå. i morges traff jeg kjæresten til en venn og dermed var kvartalet ruinert for meg. et slags eksil. jeg låner huset jeg bor i, jeg dreper plantene, men det er ingen rundt meg til å høre sukkene. skal jeg oppsummere sier jeg at jeg har det fantastisk og forferdelig. jeg er lykkelig i sju sekunder om gangen, så husker jeg.
Sunday, May 25, 2008
kritisk champagne
så mye har hendt på et halvt år, og likevel har ingenting hendt, for dagene har vært så seige, så like. Og så plutselig sitter du der, og renskriver forordet, og folk rundt deg forventer at du skal føle lettelse, som en byrde er blitt flyttet fra skuldrene dine, men vi flyr med tunge vinger hele tida, som jeg tror det heter i et dikt, både hos Tor Ulven, og Kate Næss, og dermed er det ikke slik at et lite tastetrykk forhindrer det indre trykket som alltid er der, og som gjør at skrivingen fortsatt føles som et utkast, som at du bare måtte sette punktum nå, men kunne ha skrevet videre i et halvår til, og jeg føler virkelig ikke at jeg har blitt bedre, smartere, flinkere, eller mer artikulert av dette, snarere mer selvkritisk, en slik prosess eksponerer det beste og verste i deg, hva det enn måtte være av styrker og svakheter.
Og så er du tilbake og kan sanse igjen, det er helt greit at de forlater deg med et glass i handa, du går ut mot verandaen, og blir tatt av musikken nedenfra, Pedros insisterende stemme, et ukjent menneske har rørt ved føttene dine, og du danser, og han ser horisonten, sjøen og øya, men du ser bare det helt tangible, vindeltrappa, omrisset av en venn, det tydelige grepet om midjen. En uønsket invitt i taxikøen. Og er det en ting du har lært, og som kan arkiveres som kunnskap så er det noe du allerede hadde lest, at skriving er bevegelse, og ikke nødvendigvis i riktig retning.
Og så er du tilbake og kan sanse igjen, det er helt greit at de forlater deg med et glass i handa, du går ut mot verandaen, og blir tatt av musikken nedenfra, Pedros insisterende stemme, et ukjent menneske har rørt ved føttene dine, og du danser, og han ser horisonten, sjøen og øya, men du ser bare det helt tangible, vindeltrappa, omrisset av en venn, det tydelige grepet om midjen. En uønsket invitt i taxikøen. Og er det en ting du har lært, og som kan arkiveres som kunnskap så er det noe du allerede hadde lest, at skriving er bevegelse, og ikke nødvendigvis i riktig retning.
Friday, April 25, 2008
å være redd
Det skjer noe med deg når du sitter så lenge med hodet over, eller kanskje inne i, et dikt, eller helst tre. Så mye annet blir ubetydelig. Så mye blir privat, hemmelig, selv om man skriver om noe helt annet, noe som ikke berører det eksistensielle. Plutselig leser jeg en roman av en av mine yndlingsforfattere, og tenker at nei, det blir for forseggjort, for pyntet, for "tenkt", for uredd på en likevel redd måte. Og jeg skriver dette for å nærme meg noe annet, kanskje bare en setning om hvorfor jeg skriver om den forfatteren jeg gjør. Hun som ingen andre har skrevet om. Og jeg gleder meg til å sette punktum, forsvinne. Finne en annen by.
Thursday, March 13, 2008
prematur Nostalgi
jeg liker rutiner, våkne om morgenen til den samme sangen, en polyfonisk versjon av lay, lady lay, den kapsler seg inn i drømmen, surrer rundt der en god stund, før søvnen fader ut, eller hvordan skal vi si det? - søvn er jo en reversibel tilstand.
alltid café noir, alltid den våte avisen, rugbrød med leverpostei, tyrolerjuice, så sykle til universitetet, slåss med egne rekorder, våte veibaner, og bilister i tidsnød, kjenne at musklene brenner, og parkere lett og fornøyd. og dette: kjøpe morgenkaffen i den minste ansattkantina på hf, hører lydene hennes, radiokanalene som summmer i bakgrunnen, åtte kroner, hver dag, men bare i to måneder til.
alltid café noir, alltid den våte avisen, rugbrød med leverpostei, tyrolerjuice, så sykle til universitetet, slåss med egne rekorder, våte veibaner, og bilister i tidsnød, kjenne at musklene brenner, og parkere lett og fornøyd. og dette: kjøpe morgenkaffen i den minste ansattkantina på hf, hører lydene hennes, radiokanalene som summmer i bakgrunnen, åtte kroner, hver dag, men bare i to måneder til.
Subscribe to:
Posts (Atom)