Det hviler noe melankolsk over søndagen, uka er på hell, og dagen kan synes endeløs, men mandagen truer likevel med sine rutiner, vekkerklokker ( for tiden av den menneskelige sorten...) og pendlerrute inn til byen.
I permisjon glipper denne følelsen, og det er ikke slik at hver dag kjennes som helg akkurat, men dagene flyter over i hverandre, og søndagen er ikke lenger noe endestopp. I dag har vi få planer, gutta er sendt ut på en nærliggende lekeplass, jeg nyter stillheten som fyller huset. Ensomhet på en god måte fordi den forutsetter lyden av kaos og to små kropper som stadig trenger en, og gleden av friminuttet fra døgnarbeidet som mater familias.
Helgen sålangt har vært:
En japansk film på loftet ( Som far, så sønn). Da vi kjøpte dette huset var loftet for meg prikken over i-en, og som gjorde at huset fikk sin klisjemessige sjel. Likevel er det sjelden at loftstuen brukes og at vi somler oss opp to etasjer fra stuen som da er tømt for lyder, men likevel full av leker og stivnet postei. Når man er så mye hjemme som i begynnelsen av permen, er det fint med variasjon fra en stivnet positur i sofakroken, derfor må det være en ambisjon å krøkke seg opp loftstrappen noe oftere. Dessuten gir det en annen opplevelse å se film fremfor å runde enda en sesong i en middelmådig, men underholdende serie.
-Urtemakeriet innfridde igjen med sin uteservering, fine betjening og deilige bakst. Vår sønn på 2 elsker å gå ned til brygga for å se på båter som fortøyer, og hans lille angst for dyr mildes av de frittgående hønene. Utrolig fint sted å nyte sin lørdagskaffe.
- I dag venter vi besøk av Bergens beste veggisblogger - og da vanker det nok bananpannekaker i vår lille hageflekk på henne og lille L. God søndag, dere!
