Hjerte og smerte
Annette Sjursen
”Pax”
Roman Kagge Forlag
Årets litterære kalkun?
Det kan virke tidlig å utpeke årets svakeste utgivelser allerede før
februarsnøen er borte. Men Annette Sjursens debut ”Pax” mangler det
meste: en troverdig historie, et nyansert språk og et håndgripelig
komposisjonsprinsipp. Ikke desto mindre blir boken allerede på
innbretten markedsført som spillefilm i løpet av året med
”stjerneskuespillere” som Ane Dahl Torp og Pia Tjelta. Det er å håpe
på at produksjonsteamet foretar en grundig gjennomgang av manus for
dette er foreløpig en tynn suppe.
Romanens utgangspunkt er en flyreise som fletter sammen skjebnene til
åtte personer som har mer å gjøre med hverandre enn noen av de selv
aner. I grunnen er dette en god idé siden en flytur for de fleste av
oss igangsetter eksistensielle refleksjoner siden døden fremstår som
en tenkt utgang. Og i ”Pax” blir det også i realiteten dramatisk
fordi motoren eksploderer mens flyet er på vei fra London til Oslo.
Ombord på flyet er den norske kirurgen Erik som har mislykket i
operasjonen av pasienten Jac hvis hjerte nå er på flyet, og det er
samtidig også avdøde Jacs ekskone (!). En serie tilfeldigheter fører
disse levende og døde menneskene sammen på samme flyavgang, utrolig
nok. Men det er altså ikke episodeguiden til en sekvens av såpeoperaen
Hotell Cæsar vi er vitne til, men en forsøksvis seriøs og
eksistensiell norsk debutroman. I tillegg finner jeg det svært
merkelig at ”En i teamet holder på å plassere metallboksen med Jacs
hjerte i bagasjehyllen”. Er det vanlig for et transplantasjonsteam å
frakte et hjerte uvørent i hattehyllen på et ordinært passasjerfly?
Det går selvsagt galt, hva annet kan en vente?
Språket skjemmes av en nærmest profetisk fortellerstemme som vet bedre
enn alle passasjerene til sammen, og som får en til å lure på om det
er en religiøs tekst en har gitt seg i befatning med. Melodramatiske
er vi alle i blant, men det blir ikke nødvendigvis stor litteratur av
det: ”Noen av passasjerene på flytrappen husket hvor sterkt de elsket
livet da de trodde de skulle dø, noen er allerede i ferd med å glemme
det, og noen få har bestemt seg for å forandre livet sitt. Det ville
bli som en pil, uten omveier mot målet. De har forstått hva de vil og
at det bare er de selv som kan hindre dem, ingen andre”.
SILJE STAVRUM NOREVIK
