Hvor blir det av rebellene?

Signaler 2010
Cappelen-Damm
Kristin Berget ( red.)
Debutantantologi

”Undertråd”
Eli Fossdal Vaage ( redaktør)
Skrivekunstakademiets antologi 2010


Nokså traust fra nye forfatterstemmer


Siden 1986 har den litterære antologien ”Signaler” vært arnested for en rekke nye forfatterstemmer som hvert år har fått ta sine første, famlende skritt inn i den litterære verdenens parnass. ”Signaler” har blitt omtalt som ”drivhuset” – altså der hvor solen faller på de første nye spirene som skal bli morgendagens vekster, men uten tvil er det også mange skribenter som ikke publiserer noe etter antologidebuten. Titter man på tidligere utgivelser av den årvisse antologien, dukker siden etablerte forfatternavn som Eirik Ingebrigtsen, Inger Bråtveit, Endre Ruset og Maria Børja opp. Utvilsomt interesserer norske forlagsredaktører seg sterkt for tekstantologien, for å vurdere om her er litterære vekster som kan plukkes opp til de enkelte forlagenes forfatterstall. Slik har Signaler, som først ble redigert av Lars Saabye Christensen en viktig posisjon i samtidslitteraturens underverden.
Antologien ”Undertråd” er en langt yngre søster av Signaler og kom ut for første gang i 2004 og samler arbeider forfatter av årets kull ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Den årvisse utgivelsen kan stå som et viktig argument eller bevisførsel mot den urettmessige kritikken mot skriveskolenes påståtte unifomering av elevene. Snarere har tidligere utgivelser vist at elevene skriver i høyt ulike sjangre og formater, upåvirket av lærerkrefter og ensretting. Antologien gir også en pekepinn på hva som foregår i de kommende litterære generasjoner, og her er utallige eksempler på debutanter som har blitt fanget opp av større forlag.
Til sammen huser de to antologiene i år 24 debutanter av begge kjønn, og med fødselsår som spenner fra 1952- 1988. Felles for begge tekstsamlingene er en nokså klassisk fokus på prosa, lineære fremstillinger ofte berettet i jeg-form. Som helhet savner jeg mer eksperiment, mer formbevissthet og mer overskridelse. Ellers kan det blir søvndyssende for forlagsredaktører som skal skumme bøkene for litterært prosagull. Resultatet blir også at særlig Signaler fremstår som teksttungt og sidrumpa, mens en debutantantologi forventes å være leken, rebelsk og utfordre litterære konvensjoner.
På redigeringssiden har redaktør Eli Fossdal Vaage og ”Undertråd” noe å hente på tekstsammensettingen. Hele boken åpner med en ganske så ordinær førstesetning ”Det har regnet i flere uker, men ikke sammenhengende, naturligvis. Når jeg har vandret omkring, og det har vært opphold, har jeg lagt merke til at jeg som vane holder min paraply under armen med spissen pekende frem”. Det gir et litt slapt anslag.
”Signaler” fremstår som kvalitetsmessig sterkere og har en spennende andretekst i form av Geir Ove Ovesen ( f. 1973) sitt bidrag ”Golda Meirs kaffekopp” – en selsom beretning om jeg-personens møte med den 90 år gamle Gerhard Welhaven. Her møter vi både det tabubelagte og det uhørte i en tekst som vitner om forfattertalent og litterær presisjon:
”Gamlingen var hvit som kalk i ansiktet, og han hadde et skilpaddeaktig hode med leverflekker. Jeg vil ikke si at han gikk. Han skred, sakte”. Mer av slik skrivekunst!
SILJE STAVRUM NOREVIK

Bryllup og biltur

Anna Gavalda
"Ein vakker dag"
Oversatt av Tove Bakke

Lettvint av fransk mester

En god venninne av meg pleier å si at hun langt på vei foretrekker en god begravelse fremfor et bryllup. Utsagnet kunne like gjerne tilhørt hovedpersonen i Anna Gavaldas siste roman, en ung, parisisk kvinne på vei til et landsens bryllup hvor en fjern slektning skal gifte seg. Førstedelen av den 160 sider korte romanen skildrer bilturen mot det grisgrendte strøket hvor vielsen skal finne sted. Alle som har vært på biltur med familien, vet hvilket sosialt minefelt en bilferie kan være fordi man er trykket sammen på klaustrofobisk liten plass over lengre tid. I Gavaldas roman er det den snobbete og ufordragelige svigerinnen som blir harmoniens akilleshæl. Hun er et stort irritasjonsmoment med sitt sykelige hygienefokus og med en familiebakgrunn hvor fremmedfrykten regjerer.

Anna Gavaldas styrke som forfatter ligger i den syrlige, nærmest fandenivoldske skrivestilen, hvor hun løfter frem livet slik det fremstår for de fleste av oss, ikke frisert og nypolert, men som de dagene du kommer på jobb med raknet strømpebukse og pudder på blusen. Her oppstår også skjevheten mellom hovedpersonen og hennes svigerinne, førstnevnte er feilbarlig, uperfekt, uten familie, mens svigerinnen tilsynelatende ikke har noen nykker, men derfor har det. Gavalda skriver gode dialoger, hvilket er en kunst innenfor romanformen, de er korthogde, presise og ofte drepende i sine karakteristikker.

Det sprø «vendepunktet» i romanen kommer når søsknene Simon, Garance og Lola bestemmer seg for å boikotte bryllupet til fordel for å besøke den yngste broren som har sommerjobb på et slott i Touraine. Her tipper Gavalda over i nostalgien i beskrivelsen av søskenflokkens lille flukt fra hverdagen, før familieliv henter dem inn. «Skyld på at eg var søvnlaus og sliten, men plutseleg sat eg altså der og padla i rosa kliss. I ei sky av kjærlege kjensler for desse tre og ei aning om at der og da fekk vi aller siste smakebiten av barndommen».

Bortsett fra et tidvis treffsikkert språk (godt oversatt av Tove Bakke) og fine observasjoner om søskenkjærlighet, fremstår romanen som noe anorektisk. Scenene er gode, men som helhet mangler romanen dybde.

SILJE STAVRUM NOREVIK