Her om dagen fikk jeg en sms fra en venn. Formålet var å låne de tre hittil utkomne bindene i Karl Ove Knausgårds selvbiografiske syklus, ”Min kamp”. Det måtte skje raskt: ”Kanskje i morgen? Merker at det å ikke ha lest Knausgård er mer fremmedgjørende i dannet samtale enn da jeg nektet å se Big Brother”.
Over 500 avisartikler har vært viet fenomenet Knausgård i høst. Han har vært kulturjournalistens gavepakke. Først med den etiske blemmen – familien følte seg utlevert i litteraturen. Et klassisk paradoks som også Ibsen opplevde. Mennesker av kjøtt og blod vil gå domstolens vei for å bevise at de har blitt litterære figurer i skjønnlitteraturens kyniske tjeneste.
En annen side av saken er Knausgårds selvfremstilling. Han målbærer idealbildet av forfatteren som en outsider som skyr sosialt liv. I portrettintervju med Dagens Næringsliv avsluttes teksten med kommentar hvor Knausgård beklager sin oppførsel under intervjuet. Han skriver at han følte seg ”som et jaget dyr i flombelysning”. Pressebildene viser at han har lått håret gro på eremittens vis, gråstenken er tydelig tilstede. Han lar seg ikke frisere av kulturens trykk på familieliv eller konformitet.
Ikke noe av dette virker kunstig eller intendert. Poenget er at hele verket kan forstås performativt. På den ene siden som det masochistiske prosjektet med kime fra Hans Jæger og Christianiabohemen: Å skrive sitt eget liv. Men det er også i mellomrommene det skjer, Knausgård som figur i offentligheten mellom hver utgivelse, og ikke minst den særegne muligheten han har til å dra inn resepsjonshistorien i siste bindet. En resepsjonshistorie han selv er med på å skape og å forme. Forfatteren som nesten vil ofre familielivet for å skrive 6000 sider om seg selv, men som - selvmotsigende nok -fremstår som et beskjedent ”dyr” som hater oppmerksomheten verket får.
Slik har fenomenet Knausgård sikret seg dominans over bokhøsten 09. Tilhengerne sitrer fjetret til leselampene sine i påvente av neste bind. Det virker nesten usannsynlig at der ute finnes majoriteten nordmenn som ikke har trang til å lese bøkene, han er jo tross alt en snakkis i alle litterære kretser. Flere har sammenlignet leseropplevelsen som noe narkotisk, altså noe totaliserende og berusende der man bare venter på neste lovede injeksjon.
Hva handler dette egentlig om? Primært er ”Min kamp” er et estetisk verk, drivende godt skrevet der det beveger seg fra det nedrige ( fra bleieskift og det å vaske opp ekskrementene og oppkasten fra sin avdøde, alkoholiserte far) til mer refleksive og essayistiske passasjer om kunsten, om døden og litteraturkritikken. Men grensene er hele tiden uklare. Samtidig som vi leser en hyperrealistisk fremstilling, er det også den primitive kikkeren i oss som kommer til syne. Selv om en selvbiografisk roman også er fiksjonalisert og har fått en litterær gestalt, stammer fascinasjonen også fra det å få ( illusorisk) tilgang til de hemmeligste tanker i et menneskes liv. Slik som en venn som åpner seg slik det ikke er mulig i et vennskap.
( kommentar i Bergens Tidende 21.12.09)
