”Mitt navn er ikke Nora”
Inger-Margrethe Lunde
Sakprosa Arneberg
Skjønnlitterær roman eller biografi?
Følgene av å bruke levende mennesker som litterære figurer ble nylig aktualisert med debatten omkring Karl Ove Knausgårds selvbiografiske seksbindsverk. Tidligere saksøkte en anonym kvinne forfatteren Rønnaug Kleiva fordi hun mente beviselig å være en av kvinnene i Kleivas roman ”Ingen reell fare”. Noe lignende er på spill i biografien ”Mitt navn er ikke Nora” som omhandler forfatteren Laura Kieler som skal ha vært en modell for Nora-skikkelsen i Ibsens ”Et dukkehjem”.
Gjennom forordet skaper Lunde høye leserforventinger. Laura Kieler skal ha gått bort omtrent midt i skrivingen av et brev om relasjonen til Ibsen, hun skal ha blitt offentlig trakassert, forfulgt og møtt med ”dolkestøt først fra sin mann og senere fra Ibsen”. Det er altså ingen tvil om at Henrik Ibsen er ”the bad guy” og Laura Helmer fremstår som den tragiske heltinnen og forfatteren som ble delvis glemt i ettertiden. Den feministiske lesefryden melder seg.
Dessverre slukker jeg leselampen i skuffelse. Grunnen er flere. For det første har ikke Lunde bestemt seg for om hun er dikter eller dokumentarist. Åpningen av biografien er teatral: ”Nordlyset kan ha vist seg den dagen Laura ble født. Nordlyset kan ha kastet knitrende kaskader av grønne, røde og lilla elektriske stråler over himmelen eller lekt gjemsel og ertekrok med gigantiske, sprakende vingespenn”. Det blomstrende, med-diktende språket vitner om mangel på tilstrekkelig avstand til objektet. Og at vi har å gjøre med en "upålitelig forteller”. Kan vi stole på det som kommer etter dettte? Jeg synes historien herfra blir temmelig tynn. Det er interessant at Laura Kieler skrev en roman, ”Brands døtre”, som et tilsvar til Ibsens ”Brand” og at de hadde et høyst platonisk forhold. Men selve biografiens berettigelsesmotiv – identfikasjonen mellom Laura og ”Nora” fremstår for meg som så spekulativ og uinteressant at biografien er unødvendig. Likheten mellom kvinnene er at de begge havnet i et økonomisk uføre. Ibsen ville verken avkrefte eller bekrefte om Laura var en inspirasjon. Og er det virkelig så viktig?
SILJE STAVRUM NOREVIK
Tuesday, November 17, 2009
Monday, November 16, 2009
Sprekt om Sandemose
"Dæmoni og ansvarlighed -
nye bidrag i Sandemose-forskningen"
«Han var en dæmon og kamelon i samme figur, en gudebenådet forfatter og et dumt svin. En mildt sagt fascinerende skikkelse», heter det i introduksjonen til disse nylesningene av Aksel Sandemose. Essaysamlingen består av elleve essays forfattet av norske og danske professorer, men også landmålere og skips- assistenter står i bibliografien bakerst. Resultatet er elleve velskrevne tekster som gir vidt forskjellige innganger til Sandemoses liv og bøker.
Det biografiske er ivaretatt ved Jorunn Hareides interessante artikkel om Aksel Sandemose som brevvenn, samt Thorleif Skjævelands møte med dikteren i Kjørkelvik. Hareides artikkel «Demoner skriver ikke brev» er ifølge forfatteren det første forsøk på å analysere brevskrivingen til Sandemose, og hun har interessante bemerkninger om brevet som sjangerhybrid fordi det kan leses både som selvfremstilling (fiksjon) og dokumentarisk (fakta).
Steen Klitgård Povlsen er forfatteren bak et av bokens mest spenstige essays, hvor han skriver om synet og det sansemessige (dobbeltheten i det å se og å ikke se) i noen av Sandemoses tekster. Essayet inneholder fotografier av Sandemose selv, og her gjør Povlsen et poeng av at Sandemose selv skal ha vært blind på det ene øyet, og kobler elegant denne kroppslige og biografiske markøren til et motiv i tekstene selv. Og det uten at det fortoner seg spekulativt. Artikkelens punchline er sprek: «Er det så mærkeligt, hvis han også rent fysisk - i al fald delvist - blev blind av å skrive dette forfatterskap?»
En fordel med boken er at man ikke trenger å ha inngående kjennskap til verker av Sandemose for å nyte tekstene. For det første er de særdeles velskrevne og med interessante litteraturvitenskapelige betraktninger. For det andre er artiklene også lettleste og inkluderende. Jeg anser boken som et viktig nytt bidrag til forskningen på Sandemoses forfatterskap.
nye bidrag i Sandemose-forskningen"
«Han var en dæmon og kamelon i samme figur, en gudebenådet forfatter og et dumt svin. En mildt sagt fascinerende skikkelse», heter det i introduksjonen til disse nylesningene av Aksel Sandemose. Essaysamlingen består av elleve essays forfattet av norske og danske professorer, men også landmålere og skips- assistenter står i bibliografien bakerst. Resultatet er elleve velskrevne tekster som gir vidt forskjellige innganger til Sandemoses liv og bøker.
Det biografiske er ivaretatt ved Jorunn Hareides interessante artikkel om Aksel Sandemose som brevvenn, samt Thorleif Skjævelands møte med dikteren i Kjørkelvik. Hareides artikkel «Demoner skriver ikke brev» er ifølge forfatteren det første forsøk på å analysere brevskrivingen til Sandemose, og hun har interessante bemerkninger om brevet som sjangerhybrid fordi det kan leses både som selvfremstilling (fiksjon) og dokumentarisk (fakta).
Steen Klitgård Povlsen er forfatteren bak et av bokens mest spenstige essays, hvor han skriver om synet og det sansemessige (dobbeltheten i det å se og å ikke se) i noen av Sandemoses tekster. Essayet inneholder fotografier av Sandemose selv, og her gjør Povlsen et poeng av at Sandemose selv skal ha vært blind på det ene øyet, og kobler elegant denne kroppslige og biografiske markøren til et motiv i tekstene selv. Og det uten at det fortoner seg spekulativt. Artikkelens punchline er sprek: «Er det så mærkeligt, hvis han også rent fysisk - i al fald delvist - blev blind av å skrive dette forfatterskap?»
En fordel med boken er at man ikke trenger å ha inngående kjennskap til verker av Sandemose for å nyte tekstene. For det første er de særdeles velskrevne og med interessante litteraturvitenskapelige betraktninger. For det andre er artiklene også lettleste og inkluderende. Jeg anser boken som et viktig nytt bidrag til forskningen på Sandemoses forfatterskap.
Saturday, November 14, 2009
Ute på viddene
God idé som ender i det blå
Osingen Eirik Ingebrigtsen imponerte i 2006 med skildringen av en energisk skuespillerinne som ikke fant seg i å bli oppsagt fra thalias tjeneste. Nå er han tilbake med en roman som er håndverksmessig god, men som ikke når ”Vendrakovic”s kvalitative høyder. Vestlandsforfatterens fremste credo synes å være at forfatteren skal dikte, ikke dokumentere egen biografi eller høste fra tilværelsens traurige erfaringer. Så har han også utstyrt bokens hovedperson, kunstneren Sara Klingmot med en helt fiktiv diagnose, en synsforstyrrelse. Etter et råd fra hennes etter hvert mer nærgående lege, drar hun avgårde på viddetur sammen med sin fjortisdatter Mona som er uønsket på skolen på grunn av dårlig oppførsel.
Som romanidé er det lite å utsette på Ingebrigtsens prosjekt. Den absurde synsforstyrrelsen følges til dels opp av romanens lettere absurdistiske trekk og humor: ”På fredag skulle det vera kurs i eldrefalling: Korleis få betre fallteknikk når du er over 70 år og risikerer eit fall i heimen, på veg til butikken, ute på tur”. Men vi får ingen heseblesende og humoristisk roadtrip i den norske fjellheimen. Selv om romanen tilsynelatende tematiserer forholdet mellom natur og kunst og kultur, er det vanskelig å overskue hva som er Ingebrigtsens egentlige tanke bak prosjektet. Vi følger tett på turkameratenes støvleskritt i landskapet, og blir også introdusert for noen av deres merkverdige menneskemøter. Blant annet med en thoriumsforsker som gir avkall på endel av formuen for å få et verk av kunstneren Klingmot.
Integrert i romanen er også novellen ”Kongleprøven” ( publisert av Ingebrigtsen i 2007) og en ( middelmådig) diktsamling som skal være skrevet av kunstnerens lege. Muligens fiffig, men jeg ser ikke helt merverdien av denne sjangerblandingen, bortsett fra de grafiske kontrastene og bruddene som dette skaper i romanoppsettet.
Romanen levner lite tvil om at Ingebrigtsen kan sin skrivekunst, men innholdsmessig må dette leses som et tamt villspor i forfatterskapet.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Osingen Eirik Ingebrigtsen imponerte i 2006 med skildringen av en energisk skuespillerinne som ikke fant seg i å bli oppsagt fra thalias tjeneste. Nå er han tilbake med en roman som er håndverksmessig god, men som ikke når ”Vendrakovic”s kvalitative høyder. Vestlandsforfatterens fremste credo synes å være at forfatteren skal dikte, ikke dokumentere egen biografi eller høste fra tilværelsens traurige erfaringer. Så har han også utstyrt bokens hovedperson, kunstneren Sara Klingmot med en helt fiktiv diagnose, en synsforstyrrelse. Etter et råd fra hennes etter hvert mer nærgående lege, drar hun avgårde på viddetur sammen med sin fjortisdatter Mona som er uønsket på skolen på grunn av dårlig oppførsel.
Som romanidé er det lite å utsette på Ingebrigtsens prosjekt. Den absurde synsforstyrrelsen følges til dels opp av romanens lettere absurdistiske trekk og humor: ”På fredag skulle det vera kurs i eldrefalling: Korleis få betre fallteknikk når du er over 70 år og risikerer eit fall i heimen, på veg til butikken, ute på tur”. Men vi får ingen heseblesende og humoristisk roadtrip i den norske fjellheimen. Selv om romanen tilsynelatende tematiserer forholdet mellom natur og kunst og kultur, er det vanskelig å overskue hva som er Ingebrigtsens egentlige tanke bak prosjektet. Vi følger tett på turkameratenes støvleskritt i landskapet, og blir også introdusert for noen av deres merkverdige menneskemøter. Blant annet med en thoriumsforsker som gir avkall på endel av formuen for å få et verk av kunstneren Klingmot.
Integrert i romanen er også novellen ”Kongleprøven” ( publisert av Ingebrigtsen i 2007) og en ( middelmådig) diktsamling som skal være skrevet av kunstnerens lege. Muligens fiffig, men jeg ser ikke helt merverdien av denne sjangerblandingen, bortsett fra de grafiske kontrastene og bruddene som dette skaper i romanoppsettet.
Romanen levner lite tvil om at Ingebrigtsen kan sin skrivekunst, men innholdsmessig må dette leses som et tamt villspor i forfatterskapet.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Subscribe to:
Posts (Atom)