Gravøl for mamma

En av høstens beste debutanter

Joachim Førsund
"Jeg kunne gått hjem i blinde"
Roman Oktober



Joachim Førsund (f. 1971) er journalist og står også bak biografien til Henning Berg. Med debuten «Jeg kunne gått hjem i blinde» viser han et stort potensial også på skjønnlitteraturens hjemmebane.

Døden er en sterkt fremtredende karakter i dette romanuniverset. Hovedpersonen Finn er på vei hjem for å begrave sin mor, og av uvisse grunner blir han værende på hjemstedet etter begravelsen, og får endog jobb i begravelsesbyrået - døden blir et levebrød. Scenariet har slektskap med dramaserien «Six Feet Under», sentrert rundt et begravelsesbyrå og hvor hver eneste episode starter med en ny dødsfallsscene, triviell, finurlig, naturlig eller traurig - som kvinnen som kveles av en pølse. Så banal kan døden være.

Dette fokuset på det kroppslige og forgjengelige preger også Førsunds romanspråk: «Han skjønte at hun tenkte på han de skulle hente. At hun satt der og tenkte på at de hadde åpnet han som en boks med hermetikk. Brettet huden og ribbena til side og lagt hjertet og levra og lungene bortover metallbanken og saumfart alt som var, før de puttet det tilbake og tråkla han sammen igjen med svart tjukk tråd og skrev konklusjonen på et ark».

Men døden er ikke bare traurig, naturlig og uunngåelig i Førsunds roman. Like fremtredende er refleksjonen over forholdet til den nå avdøde, alkoholiserte moren. Sønnens erindringsbilder veves fint sammen med hendelsene på nåtidsplanet. Boken har blant annet et nydelig åpningsscene: sønnens flauhet over moren som når det regnet om sommeren satte seg i sin blå badedrakt i en campingstol utenfor garasjen og lot regne strømme fritt mens hun drakk sin Pommac. Som kontrast til begravelsesbyråets byråkratiske språk, døden som er standardisert i kistemål og skjemaer, står varmen i portrettet av moren. Språket er innovativt og godt.

«Finn tenkte på beina til moren si. De var så brune om sommeren. Brune og spinkle med tørre knær. Knærne hadde sånne krittaktige riller på tvers, de var som årringer nesten. Han tenkte på den grå, kalde pappen som skulle ligge oppå beina hennes. Han begynte å gå opp trappen».

SILJE STAVRUM NOREVIK

Mordet i Moltemyra

Sigmund Løvåsen
"Mamsell Iversen"
Roman Samlaget

Burlesk og fornøyelig bygdekrim

Sigmund Løvåsen har skrevet to romaner som begge tar for seg livet på bygda, men da i moderne tid. For debuten mottok han Tarjei Vesaas´ debutantpris. Med ”Mamsell Iversen” foretar forfatteren et litterært kvantesprang både tids- og innholdsmessig.
Vi er på bygda, og noe forferdelig har skjedd. Den gode Pauline Lindstad blir funnet brutalt myrdet i moltemyra, og etter dette er alt usikkert. Hele bygda kjenner sin eksistens truet, for hvem av dem kan stå bak ”styggskapen”? Romanen bærer ikke på løsningen, snarere blir bygdas krise en inngang til en skildring av stedets underfundige outsidere. I spissen for beretningen står tittelfiguren ”Mamsell Iversen”, en tidligere prostituert og syerske. Faktisk går drapet så inn på henne at hun etter en sannferdig drøm om drapet, tilstår og melder seg til politiet. Gjennom Mamsell Iversen får vi også vite mer om bokens fraværende karakter, den drepte Lindstad. For Mamsell som drev butikk på egen kropp, fikk tre småerotiske besøk av den myrdede. Selv om realismen slett ikke er denne bokens riktige stempel, skaper Løvåsen et interessant undermotiv i lesbisk liv på bygda, fordekt som ”arbeidsfelleskap”. Pauline Lindstad var nemlig samboende med en kvinne, Frida, som også portretteres i boken.
Oppsummert er dette et serieportrett av en rekke bygdeoriginaler med navn som ”Skam-Andreas”, ”Krøtter-Obet” og ”Stoll-presten”. Det er et samfunn på skakke hvor de marginale får komme til orde. Og selv om vi har å gjøre med en handlekraftig heltinne som er lett å like i sin burleske faenskap, så er romanens fremste styrke Løvåsens helt særegne grep om språket. Den unge forfatteren har tidligere erklært sin gjeld til Olav Duun, men i denne sammenheng er også arven fra den muntlige fortellertradisjonen helt sentral. Her er flust av dialektbruk, begjær, erotikk, burleske karakteristikker og helvetesfantasier. Med denne romanen viser Sigmund Løvåsen hvilket kreativt potensiale som ligger i å bruke språket som laboratorium. For det er ganske utidsmessig å skrive en bygderoman om et mord i moltemyra på begynnelsen av 1900-tallet, men resultatet er nyskapende og originalt.
SILJE STAVRUM NOREVIK