Jarle Klepp er ingen evighetsmaskin

Tore Renberg
”Pixley Mapogo”
Roman Oktober

Slow down, Tore Renberg

Tore Renberg er en fremmelig forfatter og har sågar tatt mål av seg for å bli den neste Balzac, franskmannen som skrev nesten 100 romaner i løpet av sitt 50 år lange liv. Figuren ”Jarle Klepp” blir en slags litteraturens seismograf som skal beskrive tiår etter tiår i norsk samtid. Dessverre makter ikke Renberg å skape en karakter av den tapning som tåler roman på roman om seg selv. Snarere fremstår Jarle Klepp en slags parodi uten dybde. Dette er fjerde gang Jarle Klepp står i sentrum for Renbergs romanserie, og man kan spørre seg hvorfor et kvalitetsbevisst forlag som Oktober ikke krever mer av sine forfattere, men heller synes å gå i en slags bestselger-felle. Jeg tviler på at en mindre etablert forfatter hadde fått lov til å utgi ”Pixley Mapogo” i dagens versjon. Kanskje er det uhøflig å innvende at det kun er ett år siden den forrige Jarle Klepp-romanen forlot Renbergs datamaskin, men den nærmest hyperaktive prosaen minner mer om utgivelsestrang og publisisme enn litterær kvalitet. Derfor så rart at garvede kritikere som NRKs Martha Norheim fortsetter hyllingen av forfatteren
Innvendingene mot årets roman er flere. For meg er det uklart hva som er Renbergs prosjekt med denne utgivelsen. Romanen struktureres rundt et tilknappet døgn i hovedstaden, Jarle Klepp har blitt 35 år, frilanser for Stavanger Aftenblad, og skal dekke The Smiths sin gjenforeningskonsert. Det hele tegner til å bli ”episk” som det stadig gjentas. Beretningens brudd kommer i det Jarle får øye på sin datter i en særs intim posisjon med en afrikaner. Her gjør vi også noen erindringssprang til 1992 da Jarle Klepp eksotisk nok får en tyrker i klassen. Kapitlet har noen morsomme fremstillinger om norsk naivitet, patriotisme og møtet med ”det fremmede” i det tyrkiske Bülent blir møtt med nasjonalsang, ekstra matpakke og tegninger. Samtidig avsløres også mørkere episoder hvor den radikale Jarle Klepp deltar i trakasseringen av Bülent. Disse er ikke helt heldig framstilt, og får meg bare til å tenke "er du laget av gelé, Jarle Klepp"? Barndomshendelsen får sitt ekko i Jarles møte med datterens utenomeuropeiske erobrer. Det er mulig at Renberg ønsker å gi et bilde av fremmedfryktens mest banale kjennetegn for Jarle Klepp slår om seg med vulgariteter om sin potensielle svigersønn, men uten at det gir satirisk nerve. Det fremstår bare platt.
Inntrykket av retningsløshet forsterkes også av et undermotiv. En av Jarles kamerater sitter sønderknus på en kirkegård, og har vært på en alkoholisert odyssé som til sammenligning får Jeppe på Bjerget til å fremstå som litteraturens Grete Roede. For det er ikke bare Jarle Klepp som er ”mannen i krise” i denne romanen, hans barndoms forbundsfelle Helge Ombo er en nyskilt konebanker som søker trøst hos Jarle (under parolen ”den halte hjelper den blinde”).
Språklig har Renberg heldigvis kvittet seg med den ekstatiske metafortrangen fra forrige roman, men de mange dialogene styrker heller ikke beretningen. Om Tore Renberg vil benytte seg av Jarle Klepp som en slags tilværelsens ”kronikør” ( slik han selv har fremhevet) bør han kanskje gjøre noe med 35-åringens erkjennelsespotensiale: ”Hvordan kunne det ha seg at han hadde levd 35 år, men selv ikke syntes han var blitt erobret av erfaring, kun av alderen selv?”. Om Jarle Klepp snart ikke eldes mentalt, vil han i alle fall dø som romanfigur.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Glimrende essays

Tor Eystein Øverås
"Livet!Litteraturen!
Essays Gyldendal


56 artikler samlet i en bok kan synes overveldende for de fleste av oss, vi har jo tross alt våre jobber å skjøtte, våre kjærester å oppdra og så videre. Men å lese Tor Eystein Øverås sin essaysamling oppleves mer som en fest enn som en plikt. Som leser er Øverås både morsom, lærd, ubehøvlet og frekk på samme tid. Man får rett og slett lyst å møte forfatteren for å diskutere en bok eller film med ham over en øl. Men siden Øverås er bosatt i Berlin, nøyer vi oss med boken denne gang.

Kort skissert byr boken på 56 kortere artikler om forskjellige forfattere som Øverås har latt seg besnære og (sjeldnere) forarge av. Artiklene er i hovedsak basert på publiserte anmeldelser i Morgenbladet og Klassekampen, men la dere ikke lure - Øverås skriver ikke anmeldelser av den lærebokaktige formen (først referat, så vurdering og dom). Snarere velger han sine egne mer snirklete innganger, og trekker ofte inn personlige betraktninger, eksempelvis oppveksten i Bodø, men uten å ta skrittet over i privatsfæren.

I dette koret av tekster er det noen momenter som klinger igjen. Allerede tittelen «Livet! Litteraturen!» gir hentydninger til Øverås' hovedanliggende - å betrakte livet og litteraturen som to likeverdige størrelser som gjensidig påvirker hverandre, i motsetning til det å strengt lese teksten som avgrenset tekst og holde biografi, geografi og forfatterens liv utenfor. «Skill livet fra litteraturen, og litteraturen fra livet, og du er død som forfatter. Men fortvil ikke: Du får jobb som professor»! skriver Øverås frekt og freidig i et av essayene. Også de to utropstegnene i den korte tittelen er toneangivende for bokens modus. Øverås er en begeistret og entusiastisk leser, men ikke uten kritiske anmerkninger, akkurat slik en sjenerøs litteraturdommer skal være. Viktig er det også at Øverås ser utenfor bjerget, ingen nordmenn er inkludert i samlingen, snarere ser han til Island, til Sverige, til USA, for å nevne et par geografiske punkt. En innvending på tampen likevel, kjære Tor Eystein Øverås, du som er så belest og klok, hvorfor bare fire kvinnelige forfattere i en så tykk essaysamling?