Ekskluderende debatt om Festspillenes eksklusivitet

Den 17. juni inviterte Festspillene sammen med Bergens Tidende til debatt om Festspillenes rolle og oppgave.
Spørsmålet "Hva skal Festspillene være, og for hvem?" er betimelig, og ble stilt fra salen, men ikke godt besvart
fra panelhold. Istedet ble debatten et polarisert sirkus som bare bidro til å bekrefte den angivelige myten om et Festspill fjernt fra den
vanlige publikummer.
En del av problemet gikk på panelets sammensetning, og til dels dårlig ordstyring. Igjen ble "skandaleoppsetningen" "Vildanden"
debattens hovedanliggende, til tross for at debattens innleide hoffnarr, KrF-politikeren Trygve Birkeland var den eneste som kritiserte
stykket, og det uten at han har sett det. Når tilhørerne syntes å være trofaste Festspill-patrioter sier det seg selv at
Birkeland fremstår som en urettmessig skyteskive som er såre enkel å debattere mot. Alle hans innvendinger mot stykket blir i praksis
anullert fordi han ikke har sett teaterstykket han er så opprørt over. Skulle man sikret et godt ordskifte ville det vært
interessant om debattens moderator, Hilde Sandvik, i samarbeid med Festspillene, heller hadde invitert en kritiker som faktisk hadde sett stykket og som dermed kunne komme
med sine reelle innvendinger om amoral, om kroppslige eksesser, og hvor grensen for scenekunst går. Istedet synes det å herske en kjedelig
enighet fra Vildanden-publikummet om hvor godt dette stykket var og rommet for å kritisere forsvinner - dersom man ikke besitter Birkelands overmot.

Festspillene i år var mer enn "Vildanden". Musikkritiker Ida Habbestad hadde viktige innvendinger mot Festspillenes musikkprogrammering.
Hun syntes å savne mer satsing på samtidsmusikk, fremfor Grieg og hans kanoniserte kollegaer. En interessant tematikk. Dessverre fikk hun knapt slippe til da ordstyrer Hilde Sandvik syntes å ha mer lyst til å tygge på "Vildanden", og foretok en simpel håndsopprekking for å skape en illusorisk demokratisk stemning for at debattlederen kunne bruse videre med
den polariserte og forutsigbare "Vildanden"-kritikken.. Også innspill fra salen om ikke ble forfulgt, men parkert og satt på vent, bidro til å gjøre debatten
ekskluderende og lite diplomatisk. Flere stemmer (deriblant Torstein Dahle fra Rødt) ønsket å debattere Festspillenes europeiske dominans, og manglende kunstneriske innslag utenfor Vesten,
disse relevante spørsmålene ble bare stemoderlig behandlet da debatten skulle kretse om Birkelands lett angripelige opprørthet over urinering på en scene han selv ikke har besøkt.
Gi oss heller en debatt som mer presist diskuterer innholdet i programmet og tar opp glemselen av moderne, flerkulturelle og ikke-vestlige kunstuttrykk.


Silje Stavrum Norevik
Litteraturviter

Endelig en anmeldelse!

Stil og kjærlighet

Siegfried Lenz
”Ett minutts stillhet”
Fortelling
Aschehoug

Evig eies kun den døde

I Henrik Wergelands diktning finnes den idealiserte kvinneskikkelsen
”Stella”, som muse, og som ungdomsforelskelse. I boken ”Ett minutts
stillhet” av den tyske etterkrigsforfatteren Siegfried Lenz ( f. 1926)
er det igjen en idealisert Stella som er hovedfigur. Ikke utelukkende
fordi boken omtaler en forelskelse, den unge Christian som forelsker
seg i sin engelsklærer, Stella Petersen, ”deilig og nonchalant”, men
også fordi boken åpner med Stellas begravelse. Stella-figuren er
dermed ikke bare begjært, ønsket og forført. Hun er også tapt og
mistet, og hva er et bedre utgangspunkt for idealisert kjærlighet enn
døden selv?
Motivmessig er det nokså klassiske grep Siegfried Lenz her tar i bruk,
forholdet mellom lærer og elev, og den sørgendes invokasjon
(påkallelse) av den døde, elskede. Og ved første gangs lesing fremstår
passasjer av og til sentimentale når henvendelse til den tapte Stella
blir for tydelig.
Men det er som stilist Siegfried Lenz gir fortellingen estetisk
tyngde. Han veksler sømløst mellom å påkalle bilder fra en svunnen
sommer, samtidig som tekstens utgangspunkt hele tiden er minnestunden
på Lessing-gymnaset hvor Stella underviste. Vekselvirkningen går også
ut på at Lenz skifter mellom å benevne Stella i tredje person, for så
å gå over til du-form: ”Sånn som du smilte, Stella, da du kom inn og
straks så at jeg røykte sigaretten din. Med en håndbevegelse ba du meg
om å bli sittende”. Historien foregår i den oppdiktede småbyen
Hirtshafen ved Østersjøen, med Ray Charles og Benny Goodmann som
musikalske referansepunkt. Her ved byens Seaview hotell finner den
maritime sommerromansen sted, avbrutt av at Stella reiser på ferie i
en yacht på danskekysten, og til sist omkommer i en ulykke.
”Ett minutts stillhet” er til tross denne dramatiske hendelsen, en
heller stillfaren fortelling hvor styrken ligger i
bildeforskyvningene. Vi følger Christians indre monolog i rommet hvor
den døde Stella bare finnes som ”ruin”, et fotografi ”som sto på et
trestativ foran podiet”. Erindringsbilder fra en romantisk sommer ved
sjøen trenger elegant inn i nåtiden - minnestunden: ”men i denne
stillheten hørte jeg åreslag”.
publisert i Bergens Tidende 14.juni