Skilsmissens lykke

bok essay
Stig Sæterbakken
«Ja. Nei. Ja»
Flamme Forlag

Med giftermålet som filosofisk figur

En grell høstdag dukket nok et elektronisk tilbud opp i min mailboks – et tilbud om medlemskap i «Singelklubben». Tilsynelatende et tilbud om redning fra denne triste kategorien «enslig» eller fra barkrakkenes jakt etter en vei inn i tosomhetens kunstige paradis. Men nei.
Singelklubben viste seg å være boksingler, små pamfletter med korte tekster rett i postkassen, om man tegner abonnement.
Stig Sæterbakken har skrevet essayet «Ja. Nei. Ja.», den 26. boksingelen i rekken fra Flamme Forlag. Essayisten sammenlignes ofte med en hund som løper hit og dit, snuser på ukjent materie og urinerer på fremmed sti. I så fall er Sæterbakken kjøteren som har sniffet opp paradoksaliteten i fellesskapet. Digresjonene er flere, det starter i det filosofiske, om lengselen mot fellesskapet på den ene siden, og vissheten om at et slik fellesskap er uoppnåelig. Singelens hovedspor kretser imidlertid om skilsmissen, derav tittelen «Ja. Nei. Ja» etter «ja-et» som binder og forplikter i tosomheten – til en illusorisk evig tid. På overflaten kan essayet (eller omtalen av det) forstås som en festtale for skilsmissen, men da leser man svaksynt. Snarere blir «skilsmissen» en figur for Sæterbakkens fremvisning av meningens problem, og det meningsløse, absurde, eller dobbeltheten som bebor alt. Å gifte seg og å skille seg blir hos Sæterbakken å skape, for så å oppheve mening, og dermed selv destruere motsetningsparene «frihet» og «tilhørighet». Dermed fremstår ekteskapsinngåelsen (og -opphevelsen) som bilde på tilværelsens tvisyn og meningsløshet. «Først å si ja til ekteskapet, og så si nei til det er jo den meningsløse handlingen per se».
Men heller ingen skrivehandling uten dobbelthet og paradokser, vi skal ikke ta Sæterbakken på ordet når han eksempelvis skriver «Så folkens: dere som er gift, skill dere. Dere som ikke er gift, gift dere og skill dere når det har gått litt tid.» For som en lydig essaybikkje vandrer Sæterbakken bastardaktig mellom egne paradokser og tvetydige utsagn. Det er skarpt og sobert skrevet, fra en god tenker som fremviser alle tings dobbelthet – «Misantropen som elsket verden».
SILJE STAVRUM NOREVIK
Publisert i Bergens Tidende 27.april 09

Mannen uten minne

Bjørn Esben Almaas
”Sov eller snakk om kjærlighet”
Roman Oktober

Fem fragmenter fra en umulig biografi

Romanen ”Sov eller snakk om kjærlighet” kretser omkring hovedpersonen
Jan Olav Tområ som blir funnet naken idet han har stjålet en banan -
en scene som for øvrig er stjålet fra filmen ”Mister Buddwing” fra
1966 i følge forfatteren selv. Viktigere er det at Jan Olav Tområ ikke
husker noen ting. Utgangspunktet for romanen er dermed ikke noe nytt –
hukommelsestapet som motiv danner eksempelvis grunnlag for filmer som
”Memento”. Romanmessig ble det sist utforsket av Almaas´
forlagskollega Markus Midré i ”Tunnel”. Det handler om å bli fremmed i
sitt eget liv - kunstnerisk gir tematikken rom for å utforske i hvor
stor grad hukommelse og identitet henger sammen.
Likevel bør Almaas´roman i mindre grad leses som en fortelling om en
mann på let etter ”sannheten” om sitt eget liv. Boken er delt inn i
fem ”snapshots” eller innganger som dermed danner den ufullstendige
biografien om ”Jan Olav Tområ”. I hver av disse er begjærsskildringene
sentrale, enten det handler om Tområs forlatte familieliv med kona
Evelyn og tvillingsønnene, eller innledes som i siste sekvens ”Jeg ga
svigerinnen min en vibrator i fødselsdagspresang”. Kort sagt oppleves
romanen som fem ulike filmklipp inn i den minneløse mannens liv, uten
at disse nødvendigvis skal danne et harmonisk hele. Hovedpersonen har
arbeidet som fotograf, og den fotografiets faser utgjør et godt
komposisjonsprinsipp, som fungerer symbolsk som formmessig.
Begjærsmotivet og forholdet mellom mann og kvinne er allerede
velkjente landskap i Almaas sitt litterære univers, og det er grunn
til å hevde at ”Sov eller snakk om kjærlighet” er en vellykket
episodisk tredjeroman. Prosaen er enkel og elegant, Almaas vrir og
vender på negativer for å vise oss at fotografier, minner eller
biografier likevel bare er vage størrelser som mangler fullstendighet.
Almaas sin styrke ligger også i evnen til å skape helstøpte dialoger,
det lukter av både levd liv og språklig fingerspissfølelse i ”Sov
eller snakk om kjærlighet”.

Lukten av whiskey og prærie

Annie Proulx
”Fint akkurat som det er”
Oversatt av Ragnhild Eikeli
Noveller/Pax


Verdenslitteratur fra Wyoming

Med årets novellesamling ”Fint akkurat som det er” avslutter Annie
Proulx sin trilogi med ramsalte fortellinger fra Amerikas harde
ødemark, Wyoming. Her er livet ubønnhørlig, skjebnen ofte beseglet, og
hvis lykken i korte glimt skulle vise seg, er det ofte for i neste
sekund bli erstattet av naturens fortærende og drepende kraft. Stanken
av mørk whisky og død er så nærværende gjennom Annie
Proulxs prosa at det er fristende å kalle det en filleristende
leseropplevelse. Her er scener som hogger tak i leseren og formidler
ubehaget så intenst at en nærmest føler seg dratt inn i bokens
grisgrendte landskap.
Annie Proulxs noveller fryder på setningsnivå. Ofte fremstår
skildringen av ansikt og kropper like karrige som det vanskelige
landskapet de er satt til å befolke. I novellen ”De gamle
cowboysangene” heter det ”Ansiktet til Archie var glatt som en
avbarket ospestamme, og munnen hans var en så smal strek at en skulle
tro at den var skåret ut med kniv”. Hans familiehistorie fortoner seg
ikke mer human: ”Mora døde av kolera da han var sju år, og bare noen
år senere ble hennes død etterfulgt av farens, da han tyllet i seg ei
hel flaske patentmedisin med stryknin som skulle beskytte mot kolera
og meslinger hvis man tok ei teskje om gangen”. I en verden av
whiskybrennerier, gamblingbuler og krøtteridrift, og hvor ”den tørre
jorda liknet renskrapte saueklover. Sola trakk fargen ut av alle ting”
er det lite rom for livslang kjærlighet. En av de råeste scenene i
boken er fremstillingen av unge Rosie som i ensomhet føder et dødfødt
og blodig barn, mens mannen i uvitenhet er på arbeid på en ranch langt
borte. Likeledes den hallusinerende sekvensen hvor kvinnen som har
forlatt sin samboer, på en fjelltur blir sittende dørgende fast i en
stein og venter på døden.
Men ingen prosa i mesterklasse uten anslag av humor. Spesielt i de
absurdistiske skildringene av selveste Djevelen som ”satt ved det
brannsikre skrivebordet sitt og nøt en havannasigar og en trippel
espresso” viser Proulx hva grenseløs fantasi og skriveglede kan
utmeisle.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Sensuelt og frastøtende

Charlotte Roche
Roman
”Våtmarksområder”
Oversatt av Astrid Nordang
Cappelen Damm

Innovativt om kroppsvæsker og sorg

Hovedpersonen Helen er atten år og hospitalisert etter en mislykket
intimbarbering. Hun er lenket til en sykehusseng og herfra utspilles
monologen som er begjærlig, makaber og sårbar på samme tid. For bak
den obskøne skaden ”anal fissur” (revne i rumpehullet), forårsaket av
ekstreme seksuelle handlinger, finnes også Helens tydelig sorg over
foreldrenes skilsmisse, uten at dette fremstår som en enkel
forklaringsmodell for Helens spesielle tildragelser.
Protagonisten foretar nemlig en reise i kroppslige eksesser, og i
tabubelagte områder i løpet av den 204 sider lange romanen.
Attenåringen forteller bramfritt og kirurgisk om sin hang til å slurpe
i seg vaginavæske, til å barbere sine hemoroider, og om samleier hvor
avføring inngår som et pirrende element. Det høres spekulativt ut, men
resultatet er snarere en velskrevet (og elegant oversatt roman) som
kritiserer kulturens forståelse av hygiene, av forholdet mellom rent
og urent, og ikke minst den kvinnelige seksualitetens spillerom.
I et ”friskt” moderne samfunn er det ikke det plass til svetten,
sæden, vaginasaften – kort sagt de kroppslige utsondringene - som får
strømme så fritt på overflaten i pasienten Helens beretning. Boken
vekker også vemmelse hos leseren når man leser skildringene av Helens
kirurgiske snitt i egen kropp, og avvikende seksuelle handlinger.
Samtidig står disse skildringene i et spenn mellom det sensuelle og
det frastøtende, hvilket gir assosiasjoner til seksualitetens
dobbelthet - kulturelt sett er den forbundet både med skam og nytelse.
Boken kan fint leses feministisk, i et intervju sier Roche at hun
ønsket å la de stygge delene av kvinnekroppen komme til syne. Leseren
får virkelig tittehull inn i kroppens mest intime soner, i hudfolder,
og sår snittet av hovedpersonen selv. I samtalen om prosjektet har
Roche understreket at det finnes for få fortellinger om kvinnelig
seksualitet og kåtskap. ”Våtmarksområder” kan leses som et forsøk på å
utvide vokabularet rundt kvinnekroppen. Resultatet er like frastøtende
som det er godt.
SILJE STAVRUM NOREVIK
publisert i BT, 07.april 09