Her om dagen fikk jeg en sms fra en venn. Formålet var å låne de tre hittil utkomne bindene i Karl Ove Knausgårds selvbiografiske syklus, ”Min kamp”. Det måtte skje raskt: ”Kanskje i morgen? Merker at det å ikke ha lest Knausgård er mer fremmedgjørende i dannet samtale enn da jeg nektet å se Big Brother”.
Over 500 avisartikler har vært viet fenomenet Knausgård i høst. Han har vært kulturjournalistens gavepakke. Først med den etiske blemmen – familien følte seg utlevert i litteraturen. Et klassisk paradoks som også Ibsen opplevde. Mennesker av kjøtt og blod vil gå domstolens vei for å bevise at de har blitt litterære figurer i skjønnlitteraturens kyniske tjeneste.
En annen side av saken er Knausgårds selvfremstilling. Han målbærer idealbildet av forfatteren som en outsider som skyr sosialt liv. I portrettintervju med Dagens Næringsliv avsluttes teksten med kommentar hvor Knausgård beklager sin oppførsel under intervjuet. Han skriver at han følte seg ”som et jaget dyr i flombelysning”. Pressebildene viser at han har lått håret gro på eremittens vis, gråstenken er tydelig tilstede. Han lar seg ikke frisere av kulturens trykk på familieliv eller konformitet.
Ikke noe av dette virker kunstig eller intendert. Poenget er at hele verket kan forstås performativt. På den ene siden som det masochistiske prosjektet med kime fra Hans Jæger og Christianiabohemen: Å skrive sitt eget liv. Men det er også i mellomrommene det skjer, Knausgård som figur i offentligheten mellom hver utgivelse, og ikke minst den særegne muligheten han har til å dra inn resepsjonshistorien i siste bindet. En resepsjonshistorie han selv er med på å skape og å forme. Forfatteren som nesten vil ofre familielivet for å skrive 6000 sider om seg selv, men som - selvmotsigende nok -fremstår som et beskjedent ”dyr” som hater oppmerksomheten verket får.
Slik har fenomenet Knausgård sikret seg dominans over bokhøsten 09. Tilhengerne sitrer fjetret til leselampene sine i påvente av neste bind. Det virker nesten usannsynlig at der ute finnes majoriteten nordmenn som ikke har trang til å lese bøkene, han er jo tross alt en snakkis i alle litterære kretser. Flere har sammenlignet leseropplevelsen som noe narkotisk, altså noe totaliserende og berusende der man bare venter på neste lovede injeksjon.
Hva handler dette egentlig om? Primært er ”Min kamp” er et estetisk verk, drivende godt skrevet der det beveger seg fra det nedrige ( fra bleieskift og det å vaske opp ekskrementene og oppkasten fra sin avdøde, alkoholiserte far) til mer refleksive og essayistiske passasjer om kunsten, om døden og litteraturkritikken. Men grensene er hele tiden uklare. Samtidig som vi leser en hyperrealistisk fremstilling, er det også den primitive kikkeren i oss som kommer til syne. Selv om en selvbiografisk roman også er fiksjonalisert og har fått en litterær gestalt, stammer fascinasjonen også fra det å få ( illusorisk) tilgang til de hemmeligste tanker i et menneskes liv. Slik som en venn som åpner seg slik det ikke er mulig i et vennskap.
( kommentar i Bergens Tidende 21.12.09)
Monday, December 21, 2009
Tuesday, November 17, 2009
Spekulativt om Ibsen
”Mitt navn er ikke Nora”
Inger-Margrethe Lunde
Sakprosa Arneberg
Skjønnlitterær roman eller biografi?
Følgene av å bruke levende mennesker som litterære figurer ble nylig aktualisert med debatten omkring Karl Ove Knausgårds selvbiografiske seksbindsverk. Tidligere saksøkte en anonym kvinne forfatteren Rønnaug Kleiva fordi hun mente beviselig å være en av kvinnene i Kleivas roman ”Ingen reell fare”. Noe lignende er på spill i biografien ”Mitt navn er ikke Nora” som omhandler forfatteren Laura Kieler som skal ha vært en modell for Nora-skikkelsen i Ibsens ”Et dukkehjem”.
Gjennom forordet skaper Lunde høye leserforventinger. Laura Kieler skal ha gått bort omtrent midt i skrivingen av et brev om relasjonen til Ibsen, hun skal ha blitt offentlig trakassert, forfulgt og møtt med ”dolkestøt først fra sin mann og senere fra Ibsen”. Det er altså ingen tvil om at Henrik Ibsen er ”the bad guy” og Laura Helmer fremstår som den tragiske heltinnen og forfatteren som ble delvis glemt i ettertiden. Den feministiske lesefryden melder seg.
Dessverre slukker jeg leselampen i skuffelse. Grunnen er flere. For det første har ikke Lunde bestemt seg for om hun er dikter eller dokumentarist. Åpningen av biografien er teatral: ”Nordlyset kan ha vist seg den dagen Laura ble født. Nordlyset kan ha kastet knitrende kaskader av grønne, røde og lilla elektriske stråler over himmelen eller lekt gjemsel og ertekrok med gigantiske, sprakende vingespenn”. Det blomstrende, med-diktende språket vitner om mangel på tilstrekkelig avstand til objektet. Og at vi har å gjøre med en "upålitelig forteller”. Kan vi stole på det som kommer etter dettte? Jeg synes historien herfra blir temmelig tynn. Det er interessant at Laura Kieler skrev en roman, ”Brands døtre”, som et tilsvar til Ibsens ”Brand” og at de hadde et høyst platonisk forhold. Men selve biografiens berettigelsesmotiv – identfikasjonen mellom Laura og ”Nora” fremstår for meg som så spekulativ og uinteressant at biografien er unødvendig. Likheten mellom kvinnene er at de begge havnet i et økonomisk uføre. Ibsen ville verken avkrefte eller bekrefte om Laura var en inspirasjon. Og er det virkelig så viktig?
SILJE STAVRUM NOREVIK
Inger-Margrethe Lunde
Sakprosa Arneberg
Skjønnlitterær roman eller biografi?
Følgene av å bruke levende mennesker som litterære figurer ble nylig aktualisert med debatten omkring Karl Ove Knausgårds selvbiografiske seksbindsverk. Tidligere saksøkte en anonym kvinne forfatteren Rønnaug Kleiva fordi hun mente beviselig å være en av kvinnene i Kleivas roman ”Ingen reell fare”. Noe lignende er på spill i biografien ”Mitt navn er ikke Nora” som omhandler forfatteren Laura Kieler som skal ha vært en modell for Nora-skikkelsen i Ibsens ”Et dukkehjem”.
Gjennom forordet skaper Lunde høye leserforventinger. Laura Kieler skal ha gått bort omtrent midt i skrivingen av et brev om relasjonen til Ibsen, hun skal ha blitt offentlig trakassert, forfulgt og møtt med ”dolkestøt først fra sin mann og senere fra Ibsen”. Det er altså ingen tvil om at Henrik Ibsen er ”the bad guy” og Laura Helmer fremstår som den tragiske heltinnen og forfatteren som ble delvis glemt i ettertiden. Den feministiske lesefryden melder seg.
Dessverre slukker jeg leselampen i skuffelse. Grunnen er flere. For det første har ikke Lunde bestemt seg for om hun er dikter eller dokumentarist. Åpningen av biografien er teatral: ”Nordlyset kan ha vist seg den dagen Laura ble født. Nordlyset kan ha kastet knitrende kaskader av grønne, røde og lilla elektriske stråler over himmelen eller lekt gjemsel og ertekrok med gigantiske, sprakende vingespenn”. Det blomstrende, med-diktende språket vitner om mangel på tilstrekkelig avstand til objektet. Og at vi har å gjøre med en "upålitelig forteller”. Kan vi stole på det som kommer etter dettte? Jeg synes historien herfra blir temmelig tynn. Det er interessant at Laura Kieler skrev en roman, ”Brands døtre”, som et tilsvar til Ibsens ”Brand” og at de hadde et høyst platonisk forhold. Men selve biografiens berettigelsesmotiv – identfikasjonen mellom Laura og ”Nora” fremstår for meg som så spekulativ og uinteressant at biografien er unødvendig. Likheten mellom kvinnene er at de begge havnet i et økonomisk uføre. Ibsen ville verken avkrefte eller bekrefte om Laura var en inspirasjon. Og er det virkelig så viktig?
SILJE STAVRUM NOREVIK
Monday, November 16, 2009
Sprekt om Sandemose
"Dæmoni og ansvarlighed -
nye bidrag i Sandemose-forskningen"
«Han var en dæmon og kamelon i samme figur, en gudebenådet forfatter og et dumt svin. En mildt sagt fascinerende skikkelse», heter det i introduksjonen til disse nylesningene av Aksel Sandemose. Essaysamlingen består av elleve essays forfattet av norske og danske professorer, men også landmålere og skips- assistenter står i bibliografien bakerst. Resultatet er elleve velskrevne tekster som gir vidt forskjellige innganger til Sandemoses liv og bøker.
Det biografiske er ivaretatt ved Jorunn Hareides interessante artikkel om Aksel Sandemose som brevvenn, samt Thorleif Skjævelands møte med dikteren i Kjørkelvik. Hareides artikkel «Demoner skriver ikke brev» er ifølge forfatteren det første forsøk på å analysere brevskrivingen til Sandemose, og hun har interessante bemerkninger om brevet som sjangerhybrid fordi det kan leses både som selvfremstilling (fiksjon) og dokumentarisk (fakta).
Steen Klitgård Povlsen er forfatteren bak et av bokens mest spenstige essays, hvor han skriver om synet og det sansemessige (dobbeltheten i det å se og å ikke se) i noen av Sandemoses tekster. Essayet inneholder fotografier av Sandemose selv, og her gjør Povlsen et poeng av at Sandemose selv skal ha vært blind på det ene øyet, og kobler elegant denne kroppslige og biografiske markøren til et motiv i tekstene selv. Og det uten at det fortoner seg spekulativt. Artikkelens punchline er sprek: «Er det så mærkeligt, hvis han også rent fysisk - i al fald delvist - blev blind av å skrive dette forfatterskap?»
En fordel med boken er at man ikke trenger å ha inngående kjennskap til verker av Sandemose for å nyte tekstene. For det første er de særdeles velskrevne og med interessante litteraturvitenskapelige betraktninger. For det andre er artiklene også lettleste og inkluderende. Jeg anser boken som et viktig nytt bidrag til forskningen på Sandemoses forfatterskap.
nye bidrag i Sandemose-forskningen"
«Han var en dæmon og kamelon i samme figur, en gudebenådet forfatter og et dumt svin. En mildt sagt fascinerende skikkelse», heter det i introduksjonen til disse nylesningene av Aksel Sandemose. Essaysamlingen består av elleve essays forfattet av norske og danske professorer, men også landmålere og skips- assistenter står i bibliografien bakerst. Resultatet er elleve velskrevne tekster som gir vidt forskjellige innganger til Sandemoses liv og bøker.
Det biografiske er ivaretatt ved Jorunn Hareides interessante artikkel om Aksel Sandemose som brevvenn, samt Thorleif Skjævelands møte med dikteren i Kjørkelvik. Hareides artikkel «Demoner skriver ikke brev» er ifølge forfatteren det første forsøk på å analysere brevskrivingen til Sandemose, og hun har interessante bemerkninger om brevet som sjangerhybrid fordi det kan leses både som selvfremstilling (fiksjon) og dokumentarisk (fakta).
Steen Klitgård Povlsen er forfatteren bak et av bokens mest spenstige essays, hvor han skriver om synet og det sansemessige (dobbeltheten i det å se og å ikke se) i noen av Sandemoses tekster. Essayet inneholder fotografier av Sandemose selv, og her gjør Povlsen et poeng av at Sandemose selv skal ha vært blind på det ene øyet, og kobler elegant denne kroppslige og biografiske markøren til et motiv i tekstene selv. Og det uten at det fortoner seg spekulativt. Artikkelens punchline er sprek: «Er det så mærkeligt, hvis han også rent fysisk - i al fald delvist - blev blind av å skrive dette forfatterskap?»
En fordel med boken er at man ikke trenger å ha inngående kjennskap til verker av Sandemose for å nyte tekstene. For det første er de særdeles velskrevne og med interessante litteraturvitenskapelige betraktninger. For det andre er artiklene også lettleste og inkluderende. Jeg anser boken som et viktig nytt bidrag til forskningen på Sandemoses forfatterskap.
Saturday, November 14, 2009
Ute på viddene
God idé som ender i det blå
Osingen Eirik Ingebrigtsen imponerte i 2006 med skildringen av en energisk skuespillerinne som ikke fant seg i å bli oppsagt fra thalias tjeneste. Nå er han tilbake med en roman som er håndverksmessig god, men som ikke når ”Vendrakovic”s kvalitative høyder. Vestlandsforfatterens fremste credo synes å være at forfatteren skal dikte, ikke dokumentere egen biografi eller høste fra tilværelsens traurige erfaringer. Så har han også utstyrt bokens hovedperson, kunstneren Sara Klingmot med en helt fiktiv diagnose, en synsforstyrrelse. Etter et råd fra hennes etter hvert mer nærgående lege, drar hun avgårde på viddetur sammen med sin fjortisdatter Mona som er uønsket på skolen på grunn av dårlig oppførsel.
Som romanidé er det lite å utsette på Ingebrigtsens prosjekt. Den absurde synsforstyrrelsen følges til dels opp av romanens lettere absurdistiske trekk og humor: ”På fredag skulle det vera kurs i eldrefalling: Korleis få betre fallteknikk når du er over 70 år og risikerer eit fall i heimen, på veg til butikken, ute på tur”. Men vi får ingen heseblesende og humoristisk roadtrip i den norske fjellheimen. Selv om romanen tilsynelatende tematiserer forholdet mellom natur og kunst og kultur, er det vanskelig å overskue hva som er Ingebrigtsens egentlige tanke bak prosjektet. Vi følger tett på turkameratenes støvleskritt i landskapet, og blir også introdusert for noen av deres merkverdige menneskemøter. Blant annet med en thoriumsforsker som gir avkall på endel av formuen for å få et verk av kunstneren Klingmot.
Integrert i romanen er også novellen ”Kongleprøven” ( publisert av Ingebrigtsen i 2007) og en ( middelmådig) diktsamling som skal være skrevet av kunstnerens lege. Muligens fiffig, men jeg ser ikke helt merverdien av denne sjangerblandingen, bortsett fra de grafiske kontrastene og bruddene som dette skaper i romanoppsettet.
Romanen levner lite tvil om at Ingebrigtsen kan sin skrivekunst, men innholdsmessig må dette leses som et tamt villspor i forfatterskapet.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Osingen Eirik Ingebrigtsen imponerte i 2006 med skildringen av en energisk skuespillerinne som ikke fant seg i å bli oppsagt fra thalias tjeneste. Nå er han tilbake med en roman som er håndverksmessig god, men som ikke når ”Vendrakovic”s kvalitative høyder. Vestlandsforfatterens fremste credo synes å være at forfatteren skal dikte, ikke dokumentere egen biografi eller høste fra tilværelsens traurige erfaringer. Så har han også utstyrt bokens hovedperson, kunstneren Sara Klingmot med en helt fiktiv diagnose, en synsforstyrrelse. Etter et råd fra hennes etter hvert mer nærgående lege, drar hun avgårde på viddetur sammen med sin fjortisdatter Mona som er uønsket på skolen på grunn av dårlig oppførsel.
Som romanidé er det lite å utsette på Ingebrigtsens prosjekt. Den absurde synsforstyrrelsen følges til dels opp av romanens lettere absurdistiske trekk og humor: ”På fredag skulle det vera kurs i eldrefalling: Korleis få betre fallteknikk når du er over 70 år og risikerer eit fall i heimen, på veg til butikken, ute på tur”. Men vi får ingen heseblesende og humoristisk roadtrip i den norske fjellheimen. Selv om romanen tilsynelatende tematiserer forholdet mellom natur og kunst og kultur, er det vanskelig å overskue hva som er Ingebrigtsens egentlige tanke bak prosjektet. Vi følger tett på turkameratenes støvleskritt i landskapet, og blir også introdusert for noen av deres merkverdige menneskemøter. Blant annet med en thoriumsforsker som gir avkall på endel av formuen for å få et verk av kunstneren Klingmot.
Integrert i romanen er også novellen ”Kongleprøven” ( publisert av Ingebrigtsen i 2007) og en ( middelmådig) diktsamling som skal være skrevet av kunstnerens lege. Muligens fiffig, men jeg ser ikke helt merverdien av denne sjangerblandingen, bortsett fra de grafiske kontrastene og bruddene som dette skaper i romanoppsettet.
Romanen levner lite tvil om at Ingebrigtsen kan sin skrivekunst, men innholdsmessig må dette leses som et tamt villspor i forfatterskapet.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Monday, October 19, 2009
Gravøl for mamma
En av høstens beste debutanter
Joachim Førsund
"Jeg kunne gått hjem i blinde"
Roman Oktober
Joachim Førsund (f. 1971) er journalist og står også bak biografien til Henning Berg. Med debuten «Jeg kunne gått hjem i blinde» viser han et stort potensial også på skjønnlitteraturens hjemmebane.
Døden er en sterkt fremtredende karakter i dette romanuniverset. Hovedpersonen Finn er på vei hjem for å begrave sin mor, og av uvisse grunner blir han værende på hjemstedet etter begravelsen, og får endog jobb i begravelsesbyrået - døden blir et levebrød. Scenariet har slektskap med dramaserien «Six Feet Under», sentrert rundt et begravelsesbyrå og hvor hver eneste episode starter med en ny dødsfallsscene, triviell, finurlig, naturlig eller traurig - som kvinnen som kveles av en pølse. Så banal kan døden være.
Dette fokuset på det kroppslige og forgjengelige preger også Førsunds romanspråk: «Han skjønte at hun tenkte på han de skulle hente. At hun satt der og tenkte på at de hadde åpnet han som en boks med hermetikk. Brettet huden og ribbena til side og lagt hjertet og levra og lungene bortover metallbanken og saumfart alt som var, før de puttet det tilbake og tråkla han sammen igjen med svart tjukk tråd og skrev konklusjonen på et ark».
Men døden er ikke bare traurig, naturlig og uunngåelig i Førsunds roman. Like fremtredende er refleksjonen over forholdet til den nå avdøde, alkoholiserte moren. Sønnens erindringsbilder veves fint sammen med hendelsene på nåtidsplanet. Boken har blant annet et nydelig åpningsscene: sønnens flauhet over moren som når det regnet om sommeren satte seg i sin blå badedrakt i en campingstol utenfor garasjen og lot regne strømme fritt mens hun drakk sin Pommac. Som kontrast til begravelsesbyråets byråkratiske språk, døden som er standardisert i kistemål og skjemaer, står varmen i portrettet av moren. Språket er innovativt og godt.
«Finn tenkte på beina til moren si. De var så brune om sommeren. Brune og spinkle med tørre knær. Knærne hadde sånne krittaktige riller på tvers, de var som årringer nesten. Han tenkte på den grå, kalde pappen som skulle ligge oppå beina hennes. Han begynte å gå opp trappen».
SILJE STAVRUM NOREVIK
Joachim Førsund
"Jeg kunne gått hjem i blinde"
Roman Oktober
Joachim Førsund (f. 1971) er journalist og står også bak biografien til Henning Berg. Med debuten «Jeg kunne gått hjem i blinde» viser han et stort potensial også på skjønnlitteraturens hjemmebane.
Døden er en sterkt fremtredende karakter i dette romanuniverset. Hovedpersonen Finn er på vei hjem for å begrave sin mor, og av uvisse grunner blir han værende på hjemstedet etter begravelsen, og får endog jobb i begravelsesbyrået - døden blir et levebrød. Scenariet har slektskap med dramaserien «Six Feet Under», sentrert rundt et begravelsesbyrå og hvor hver eneste episode starter med en ny dødsfallsscene, triviell, finurlig, naturlig eller traurig - som kvinnen som kveles av en pølse. Så banal kan døden være.
Dette fokuset på det kroppslige og forgjengelige preger også Førsunds romanspråk: «Han skjønte at hun tenkte på han de skulle hente. At hun satt der og tenkte på at de hadde åpnet han som en boks med hermetikk. Brettet huden og ribbena til side og lagt hjertet og levra og lungene bortover metallbanken og saumfart alt som var, før de puttet det tilbake og tråkla han sammen igjen med svart tjukk tråd og skrev konklusjonen på et ark».
Men døden er ikke bare traurig, naturlig og uunngåelig i Førsunds roman. Like fremtredende er refleksjonen over forholdet til den nå avdøde, alkoholiserte moren. Sønnens erindringsbilder veves fint sammen med hendelsene på nåtidsplanet. Boken har blant annet et nydelig åpningsscene: sønnens flauhet over moren som når det regnet om sommeren satte seg i sin blå badedrakt i en campingstol utenfor garasjen og lot regne strømme fritt mens hun drakk sin Pommac. Som kontrast til begravelsesbyråets byråkratiske språk, døden som er standardisert i kistemål og skjemaer, står varmen i portrettet av moren. Språket er innovativt og godt.
«Finn tenkte på beina til moren si. De var så brune om sommeren. Brune og spinkle med tørre knær. Knærne hadde sånne krittaktige riller på tvers, de var som årringer nesten. Han tenkte på den grå, kalde pappen som skulle ligge oppå beina hennes. Han begynte å gå opp trappen».
SILJE STAVRUM NOREVIK
Sunday, October 18, 2009
Mordet i Moltemyra
Sigmund Løvåsen
"Mamsell Iversen"
Roman Samlaget
Burlesk og fornøyelig bygdekrim
Sigmund Løvåsen har skrevet to romaner som begge tar for seg livet på bygda, men da i moderne tid. For debuten mottok han Tarjei Vesaas´ debutantpris. Med ”Mamsell Iversen” foretar forfatteren et litterært kvantesprang både tids- og innholdsmessig.
Vi er på bygda, og noe forferdelig har skjedd. Den gode Pauline Lindstad blir funnet brutalt myrdet i moltemyra, og etter dette er alt usikkert. Hele bygda kjenner sin eksistens truet, for hvem av dem kan stå bak ”styggskapen”? Romanen bærer ikke på løsningen, snarere blir bygdas krise en inngang til en skildring av stedets underfundige outsidere. I spissen for beretningen står tittelfiguren ”Mamsell Iversen”, en tidligere prostituert og syerske. Faktisk går drapet så inn på henne at hun etter en sannferdig drøm om drapet, tilstår og melder seg til politiet. Gjennom Mamsell Iversen får vi også vite mer om bokens fraværende karakter, den drepte Lindstad. For Mamsell som drev butikk på egen kropp, fikk tre småerotiske besøk av den myrdede. Selv om realismen slett ikke er denne bokens riktige stempel, skaper Løvåsen et interessant undermotiv i lesbisk liv på bygda, fordekt som ”arbeidsfelleskap”. Pauline Lindstad var nemlig samboende med en kvinne, Frida, som også portretteres i boken.
Oppsummert er dette et serieportrett av en rekke bygdeoriginaler med navn som ”Skam-Andreas”, ”Krøtter-Obet” og ”Stoll-presten”. Det er et samfunn på skakke hvor de marginale får komme til orde. Og selv om vi har å gjøre med en handlekraftig heltinne som er lett å like i sin burleske faenskap, så er romanens fremste styrke Løvåsens helt særegne grep om språket. Den unge forfatteren har tidligere erklært sin gjeld til Olav Duun, men i denne sammenheng er også arven fra den muntlige fortellertradisjonen helt sentral. Her er flust av dialektbruk, begjær, erotikk, burleske karakteristikker og helvetesfantasier. Med denne romanen viser Sigmund Løvåsen hvilket kreativt potensiale som ligger i å bruke språket som laboratorium. For det er ganske utidsmessig å skrive en bygderoman om et mord i moltemyra på begynnelsen av 1900-tallet, men resultatet er nyskapende og originalt.
SILJE STAVRUM NOREVIK
"Mamsell Iversen"
Roman Samlaget
Burlesk og fornøyelig bygdekrim
Sigmund Løvåsen har skrevet to romaner som begge tar for seg livet på bygda, men da i moderne tid. For debuten mottok han Tarjei Vesaas´ debutantpris. Med ”Mamsell Iversen” foretar forfatteren et litterært kvantesprang både tids- og innholdsmessig.
Vi er på bygda, og noe forferdelig har skjedd. Den gode Pauline Lindstad blir funnet brutalt myrdet i moltemyra, og etter dette er alt usikkert. Hele bygda kjenner sin eksistens truet, for hvem av dem kan stå bak ”styggskapen”? Romanen bærer ikke på løsningen, snarere blir bygdas krise en inngang til en skildring av stedets underfundige outsidere. I spissen for beretningen står tittelfiguren ”Mamsell Iversen”, en tidligere prostituert og syerske. Faktisk går drapet så inn på henne at hun etter en sannferdig drøm om drapet, tilstår og melder seg til politiet. Gjennom Mamsell Iversen får vi også vite mer om bokens fraværende karakter, den drepte Lindstad. For Mamsell som drev butikk på egen kropp, fikk tre småerotiske besøk av den myrdede. Selv om realismen slett ikke er denne bokens riktige stempel, skaper Løvåsen et interessant undermotiv i lesbisk liv på bygda, fordekt som ”arbeidsfelleskap”. Pauline Lindstad var nemlig samboende med en kvinne, Frida, som også portretteres i boken.
Oppsummert er dette et serieportrett av en rekke bygdeoriginaler med navn som ”Skam-Andreas”, ”Krøtter-Obet” og ”Stoll-presten”. Det er et samfunn på skakke hvor de marginale får komme til orde. Og selv om vi har å gjøre med en handlekraftig heltinne som er lett å like i sin burleske faenskap, så er romanens fremste styrke Løvåsens helt særegne grep om språket. Den unge forfatteren har tidligere erklært sin gjeld til Olav Duun, men i denne sammenheng er også arven fra den muntlige fortellertradisjonen helt sentral. Her er flust av dialektbruk, begjær, erotikk, burleske karakteristikker og helvetesfantasier. Med denne romanen viser Sigmund Løvåsen hvilket kreativt potensiale som ligger i å bruke språket som laboratorium. For det er ganske utidsmessig å skrive en bygderoman om et mord i moltemyra på begynnelsen av 1900-tallet, men resultatet er nyskapende og originalt.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Monday, September 21, 2009
Jarle Klepp er ingen evighetsmaskin
Tore Renberg
”Pixley Mapogo”
Roman Oktober
Slow down, Tore Renberg
Tore Renberg er en fremmelig forfatter og har sågar tatt mål av seg for å bli den neste Balzac, franskmannen som skrev nesten 100 romaner i løpet av sitt 50 år lange liv. Figuren ”Jarle Klepp” blir en slags litteraturens seismograf som skal beskrive tiår etter tiår i norsk samtid. Dessverre makter ikke Renberg å skape en karakter av den tapning som tåler roman på roman om seg selv. Snarere fremstår Jarle Klepp en slags parodi uten dybde. Dette er fjerde gang Jarle Klepp står i sentrum for Renbergs romanserie, og man kan spørre seg hvorfor et kvalitetsbevisst forlag som Oktober ikke krever mer av sine forfattere, men heller synes å gå i en slags bestselger-felle. Jeg tviler på at en mindre etablert forfatter hadde fått lov til å utgi ”Pixley Mapogo” i dagens versjon. Kanskje er det uhøflig å innvende at det kun er ett år siden den forrige Jarle Klepp-romanen forlot Renbergs datamaskin, men den nærmest hyperaktive prosaen minner mer om utgivelsestrang og publisisme enn litterær kvalitet. Derfor så rart at garvede kritikere som NRKs Martha Norheim fortsetter hyllingen av forfatteren
Innvendingene mot årets roman er flere. For meg er det uklart hva som er Renbergs prosjekt med denne utgivelsen. Romanen struktureres rundt et tilknappet døgn i hovedstaden, Jarle Klepp har blitt 35 år, frilanser for Stavanger Aftenblad, og skal dekke The Smiths sin gjenforeningskonsert. Det hele tegner til å bli ”episk” som det stadig gjentas. Beretningens brudd kommer i det Jarle får øye på sin datter i en særs intim posisjon med en afrikaner. Her gjør vi også noen erindringssprang til 1992 da Jarle Klepp eksotisk nok får en tyrker i klassen. Kapitlet har noen morsomme fremstillinger om norsk naivitet, patriotisme og møtet med ”det fremmede” i det tyrkiske Bülent blir møtt med nasjonalsang, ekstra matpakke og tegninger. Samtidig avsløres også mørkere episoder hvor den radikale Jarle Klepp deltar i trakasseringen av Bülent. Disse er ikke helt heldig framstilt, og får meg bare til å tenke "er du laget av gelé, Jarle Klepp"? Barndomshendelsen får sitt ekko i Jarles møte med datterens utenomeuropeiske erobrer. Det er mulig at Renberg ønsker å gi et bilde av fremmedfryktens mest banale kjennetegn for Jarle Klepp slår om seg med vulgariteter om sin potensielle svigersønn, men uten at det gir satirisk nerve. Det fremstår bare platt.
Inntrykket av retningsløshet forsterkes også av et undermotiv. En av Jarles kamerater sitter sønderknus på en kirkegård, og har vært på en alkoholisert odyssé som til sammenligning får Jeppe på Bjerget til å fremstå som litteraturens Grete Roede. For det er ikke bare Jarle Klepp som er ”mannen i krise” i denne romanen, hans barndoms forbundsfelle Helge Ombo er en nyskilt konebanker som søker trøst hos Jarle (under parolen ”den halte hjelper den blinde”).
Språklig har Renberg heldigvis kvittet seg med den ekstatiske metafortrangen fra forrige roman, men de mange dialogene styrker heller ikke beretningen. Om Tore Renberg vil benytte seg av Jarle Klepp som en slags tilværelsens ”kronikør” ( slik han selv har fremhevet) bør han kanskje gjøre noe med 35-åringens erkjennelsespotensiale: ”Hvordan kunne det ha seg at han hadde levd 35 år, men selv ikke syntes han var blitt erobret av erfaring, kun av alderen selv?”. Om Jarle Klepp snart ikke eldes mentalt, vil han i alle fall dø som romanfigur.
SILJE STAVRUM NOREVIK
”Pixley Mapogo”
Roman Oktober
Slow down, Tore Renberg
Tore Renberg er en fremmelig forfatter og har sågar tatt mål av seg for å bli den neste Balzac, franskmannen som skrev nesten 100 romaner i løpet av sitt 50 år lange liv. Figuren ”Jarle Klepp” blir en slags litteraturens seismograf som skal beskrive tiår etter tiår i norsk samtid. Dessverre makter ikke Renberg å skape en karakter av den tapning som tåler roman på roman om seg selv. Snarere fremstår Jarle Klepp en slags parodi uten dybde. Dette er fjerde gang Jarle Klepp står i sentrum for Renbergs romanserie, og man kan spørre seg hvorfor et kvalitetsbevisst forlag som Oktober ikke krever mer av sine forfattere, men heller synes å gå i en slags bestselger-felle. Jeg tviler på at en mindre etablert forfatter hadde fått lov til å utgi ”Pixley Mapogo” i dagens versjon. Kanskje er det uhøflig å innvende at det kun er ett år siden den forrige Jarle Klepp-romanen forlot Renbergs datamaskin, men den nærmest hyperaktive prosaen minner mer om utgivelsestrang og publisisme enn litterær kvalitet. Derfor så rart at garvede kritikere som NRKs Martha Norheim fortsetter hyllingen av forfatteren
Innvendingene mot årets roman er flere. For meg er det uklart hva som er Renbergs prosjekt med denne utgivelsen. Romanen struktureres rundt et tilknappet døgn i hovedstaden, Jarle Klepp har blitt 35 år, frilanser for Stavanger Aftenblad, og skal dekke The Smiths sin gjenforeningskonsert. Det hele tegner til å bli ”episk” som det stadig gjentas. Beretningens brudd kommer i det Jarle får øye på sin datter i en særs intim posisjon med en afrikaner. Her gjør vi også noen erindringssprang til 1992 da Jarle Klepp eksotisk nok får en tyrker i klassen. Kapitlet har noen morsomme fremstillinger om norsk naivitet, patriotisme og møtet med ”det fremmede” i det tyrkiske Bülent blir møtt med nasjonalsang, ekstra matpakke og tegninger. Samtidig avsløres også mørkere episoder hvor den radikale Jarle Klepp deltar i trakasseringen av Bülent. Disse er ikke helt heldig framstilt, og får meg bare til å tenke "er du laget av gelé, Jarle Klepp"? Barndomshendelsen får sitt ekko i Jarles møte med datterens utenomeuropeiske erobrer. Det er mulig at Renberg ønsker å gi et bilde av fremmedfryktens mest banale kjennetegn for Jarle Klepp slår om seg med vulgariteter om sin potensielle svigersønn, men uten at det gir satirisk nerve. Det fremstår bare platt.
Inntrykket av retningsløshet forsterkes også av et undermotiv. En av Jarles kamerater sitter sønderknus på en kirkegård, og har vært på en alkoholisert odyssé som til sammenligning får Jeppe på Bjerget til å fremstå som litteraturens Grete Roede. For det er ikke bare Jarle Klepp som er ”mannen i krise” i denne romanen, hans barndoms forbundsfelle Helge Ombo er en nyskilt konebanker som søker trøst hos Jarle (under parolen ”den halte hjelper den blinde”).
Språklig har Renberg heldigvis kvittet seg med den ekstatiske metafortrangen fra forrige roman, men de mange dialogene styrker heller ikke beretningen. Om Tore Renberg vil benytte seg av Jarle Klepp som en slags tilværelsens ”kronikør” ( slik han selv har fremhevet) bør han kanskje gjøre noe med 35-åringens erkjennelsespotensiale: ”Hvordan kunne det ha seg at han hadde levd 35 år, men selv ikke syntes han var blitt erobret av erfaring, kun av alderen selv?”. Om Jarle Klepp snart ikke eldes mentalt, vil han i alle fall dø som romanfigur.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Monday, September 14, 2009
Glimrende essays
Tor Eystein Øverås
"Livet!Litteraturen!
Essays Gyldendal
56 artikler samlet i en bok kan synes overveldende for de fleste av oss, vi har jo tross alt våre jobber å skjøtte, våre kjærester å oppdra og så videre. Men å lese Tor Eystein Øverås sin essaysamling oppleves mer som en fest enn som en plikt. Som leser er Øverås både morsom, lærd, ubehøvlet og frekk på samme tid. Man får rett og slett lyst å møte forfatteren for å diskutere en bok eller film med ham over en øl. Men siden Øverås er bosatt i Berlin, nøyer vi oss med boken denne gang.
Kort skissert byr boken på 56 kortere artikler om forskjellige forfattere som Øverås har latt seg besnære og (sjeldnere) forarge av. Artiklene er i hovedsak basert på publiserte anmeldelser i Morgenbladet og Klassekampen, men la dere ikke lure - Øverås skriver ikke anmeldelser av den lærebokaktige formen (først referat, så vurdering og dom). Snarere velger han sine egne mer snirklete innganger, og trekker ofte inn personlige betraktninger, eksempelvis oppveksten i Bodø, men uten å ta skrittet over i privatsfæren.
I dette koret av tekster er det noen momenter som klinger igjen. Allerede tittelen «Livet! Litteraturen!» gir hentydninger til Øverås' hovedanliggende - å betrakte livet og litteraturen som to likeverdige størrelser som gjensidig påvirker hverandre, i motsetning til det å strengt lese teksten som avgrenset tekst og holde biografi, geografi og forfatterens liv utenfor. «Skill livet fra litteraturen, og litteraturen fra livet, og du er død som forfatter. Men fortvil ikke: Du får jobb som professor»! skriver Øverås frekt og freidig i et av essayene. Også de to utropstegnene i den korte tittelen er toneangivende for bokens modus. Øverås er en begeistret og entusiastisk leser, men ikke uten kritiske anmerkninger, akkurat slik en sjenerøs litteraturdommer skal være. Viktig er det også at Øverås ser utenfor bjerget, ingen nordmenn er inkludert i samlingen, snarere ser han til Island, til Sverige, til USA, for å nevne et par geografiske punkt. En innvending på tampen likevel, kjære Tor Eystein Øverås, du som er så belest og klok, hvorfor bare fire kvinnelige forfattere i en så tykk essaysamling?
"Livet!Litteraturen!
Essays Gyldendal
56 artikler samlet i en bok kan synes overveldende for de fleste av oss, vi har jo tross alt våre jobber å skjøtte, våre kjærester å oppdra og så videre. Men å lese Tor Eystein Øverås sin essaysamling oppleves mer som en fest enn som en plikt. Som leser er Øverås både morsom, lærd, ubehøvlet og frekk på samme tid. Man får rett og slett lyst å møte forfatteren for å diskutere en bok eller film med ham over en øl. Men siden Øverås er bosatt i Berlin, nøyer vi oss med boken denne gang.
Kort skissert byr boken på 56 kortere artikler om forskjellige forfattere som Øverås har latt seg besnære og (sjeldnere) forarge av. Artiklene er i hovedsak basert på publiserte anmeldelser i Morgenbladet og Klassekampen, men la dere ikke lure - Øverås skriver ikke anmeldelser av den lærebokaktige formen (først referat, så vurdering og dom). Snarere velger han sine egne mer snirklete innganger, og trekker ofte inn personlige betraktninger, eksempelvis oppveksten i Bodø, men uten å ta skrittet over i privatsfæren.
I dette koret av tekster er det noen momenter som klinger igjen. Allerede tittelen «Livet! Litteraturen!» gir hentydninger til Øverås' hovedanliggende - å betrakte livet og litteraturen som to likeverdige størrelser som gjensidig påvirker hverandre, i motsetning til det å strengt lese teksten som avgrenset tekst og holde biografi, geografi og forfatterens liv utenfor. «Skill livet fra litteraturen, og litteraturen fra livet, og du er død som forfatter. Men fortvil ikke: Du får jobb som professor»! skriver Øverås frekt og freidig i et av essayene. Også de to utropstegnene i den korte tittelen er toneangivende for bokens modus. Øverås er en begeistret og entusiastisk leser, men ikke uten kritiske anmerkninger, akkurat slik en sjenerøs litteraturdommer skal være. Viktig er det også at Øverås ser utenfor bjerget, ingen nordmenn er inkludert i samlingen, snarere ser han til Island, til Sverige, til USA, for å nevne et par geografiske punkt. En innvending på tampen likevel, kjære Tor Eystein Øverås, du som er så belest og klok, hvorfor bare fire kvinnelige forfattere i en så tykk essaysamling?
Sunday, August 23, 2009
Skuffende diktat fra dødsleiet
”Drømmer fra Bunker Hill”
John Fante
Oversatt av Knut Johansen
Arneberg
Drømmer fra barer og hotellrom
”Drømmer fra Bunker Hill” er den siste romanen John Fante (1909-1983)
publiserte mens han ennå var i live ( to titler ble utgitt posthumt).
Da boken kom ut i 1982 var Fante totalt blind som følge av diabetes og
måtte diktere sine siste romaner for konen.
Romanen inngår i kvartetten om Arturo Bandini, en ung mann som
lengter etter å bli forfatter, men som i høyeste grad også
iscenesetter elementer fra forfattertilværelsens velkjente mytologi –
hangen til alkohol og destruktive kjærlighetsforhold. Vi følger
Bandini på hans runddans mellom middelmådige jobber i
filmmanusbransjen, pengeløse netter på Los Angeles´ barkrakker, og til
han slukøret må vende tilbake til sine foreldre – uten suksess å vise
til. Her er det ikke selve fortellingens forløp som er det sentrale,
men snarere John Fantes nådeløse skildringer av eksistensielle håp, av
drukkenskap og skuffelser som alle inngår i 21-årige Bandinis hverdag.
For i stedet for å skrive selv, ender Bandini ofte opp med å jobbe med
andres dårlige manus.
Bunker Hill ligger i sentrum av Los Angeles, og faktisk finnes det i
dag bussturer for den som ønsker å oppsøke Fantes litterære adresser.
For der på et spartansk hotellrom utspilles Arturo Bandinis nederlag
og drømmer ( ”Få skrivemaskinen min til å synge. Finn sangen i meg.
Vær snill mot meg, for jeg er ensom”).
Dette hotellrommet er også et sentralt motiv i den foregående boken i
den selvbiografiske serien, ”Spør støvet”. Men der ”Spør støvet”
innehar en skarp og fokusert prosa med skildringer av mørkt begjær og
ensomhet som virker suggererende for leseren, fremstår ”Drømmer fra
Bunker Hill” som langt blekere, mer retningsløs og umotivert. Denne
gang blir jeg ikke drevet inn i Bandinis ekstatiske forfatterhode, og
lar meg ikke rive like med av den nærmest dagboksaktige skildringen. I
”Spør støvet” sentrerer handlingen også omkring det vanskelige
kjærlighetsforholdet til servitøren Camilla Lopez, noe som driver
forfatterspiren inn i undergangsstemning. Denne romanen mangler
lignende type fortellende motor, og blir tilslutt vinglete og
uinteressant.
SILJE STAVRUM NOREVIK
John Fante
Oversatt av Knut Johansen
Arneberg
Drømmer fra barer og hotellrom
”Drømmer fra Bunker Hill” er den siste romanen John Fante (1909-1983)
publiserte mens han ennå var i live ( to titler ble utgitt posthumt).
Da boken kom ut i 1982 var Fante totalt blind som følge av diabetes og
måtte diktere sine siste romaner for konen.
Romanen inngår i kvartetten om Arturo Bandini, en ung mann som
lengter etter å bli forfatter, men som i høyeste grad også
iscenesetter elementer fra forfattertilværelsens velkjente mytologi –
hangen til alkohol og destruktive kjærlighetsforhold. Vi følger
Bandini på hans runddans mellom middelmådige jobber i
filmmanusbransjen, pengeløse netter på Los Angeles´ barkrakker, og til
han slukøret må vende tilbake til sine foreldre – uten suksess å vise
til. Her er det ikke selve fortellingens forløp som er det sentrale,
men snarere John Fantes nådeløse skildringer av eksistensielle håp, av
drukkenskap og skuffelser som alle inngår i 21-årige Bandinis hverdag.
For i stedet for å skrive selv, ender Bandini ofte opp med å jobbe med
andres dårlige manus.
Bunker Hill ligger i sentrum av Los Angeles, og faktisk finnes det i
dag bussturer for den som ønsker å oppsøke Fantes litterære adresser.
For der på et spartansk hotellrom utspilles Arturo Bandinis nederlag
og drømmer ( ”Få skrivemaskinen min til å synge. Finn sangen i meg.
Vær snill mot meg, for jeg er ensom”).
Dette hotellrommet er også et sentralt motiv i den foregående boken i
den selvbiografiske serien, ”Spør støvet”. Men der ”Spør støvet”
innehar en skarp og fokusert prosa med skildringer av mørkt begjær og
ensomhet som virker suggererende for leseren, fremstår ”Drømmer fra
Bunker Hill” som langt blekere, mer retningsløs og umotivert. Denne
gang blir jeg ikke drevet inn i Bandinis ekstatiske forfatterhode, og
lar meg ikke rive like med av den nærmest dagboksaktige skildringen. I
”Spør støvet” sentrerer handlingen også omkring det vanskelige
kjærlighetsforholdet til servitøren Camilla Lopez, noe som driver
forfatterspiren inn i undergangsstemning. Denne romanen mangler
lignende type fortellende motor, og blir tilslutt vinglete og
uinteressant.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Sunday, July 05, 2009
Lette, lande
Å reise gjør meg mildt euforisk, og kanskje spesielt de korte turene. Kanskje fordi forventningene er færre, dette er ingen ferie, men et arbeidsoppdrag. Likevel elsker jeg å åpne døren til rom 319, mitt lånte rom for de to neste dagene, og oppdage at her er veranda, utsikt til fjord og ferge. Å reise gjør meg rolig, kanskje fordi bevegelse er en nødvendighet, eller kanskje det temmer uroen i meg å være på vei. Gjerne alene, ingen forpliktelser utover meg selv. Titte etter sjømatrestauranten vi spiste på sist, komme i snakk med en som skal på samme møte, men vite at kvelden er min og min alene. Jeg har ikke lest en bok på flere uker, sulten har vært borte, men nå Arto Paasilina på flyet og på Gardermoen plukker jeg opp nye noveller fra Kazuo Ishiguro. Disse skal være mitt selskap i kveld. Molde er en vakker by, ikke for arkitekturen som er syttitallskitch, men for utsynet, beliggenhet og for mykheten i væremåten. I det jeg kjører forbi Oskar Syltefabrikk og ser familiene slange seg på forstadsplenee sine, tenker jeg i et ubevoktet sekund at her kunne jeg sette bo, jobbe på en halvstor skole, skrive og være lykkelig. Men jeg vet at det er en bløff, det er å være på reise her, være stadig og ustadig, som trigger denne roen som røsker i meg.
Monday, June 22, 2009
Ekskluderende debatt om Festspillenes eksklusivitet
Den 17. juni inviterte Festspillene sammen med Bergens Tidende til debatt om Festspillenes rolle og oppgave.
Spørsmålet "Hva skal Festspillene være, og for hvem?" er betimelig, og ble stilt fra salen, men ikke godt besvart
fra panelhold. Istedet ble debatten et polarisert sirkus som bare bidro til å bekrefte den angivelige myten om et Festspill fjernt fra den
vanlige publikummer.
En del av problemet gikk på panelets sammensetning, og til dels dårlig ordstyring. Igjen ble "skandaleoppsetningen" "Vildanden"
debattens hovedanliggende, til tross for at debattens innleide hoffnarr, KrF-politikeren Trygve Birkeland var den eneste som kritiserte
stykket, og det uten at han har sett det. Når tilhørerne syntes å være trofaste Festspill-patrioter sier det seg selv at
Birkeland fremstår som en urettmessig skyteskive som er såre enkel å debattere mot. Alle hans innvendinger mot stykket blir i praksis
anullert fordi han ikke har sett teaterstykket han er så opprørt over. Skulle man sikret et godt ordskifte ville det vært
interessant om debattens moderator, Hilde Sandvik, i samarbeid med Festspillene, heller hadde invitert en kritiker som faktisk hadde sett stykket og som dermed kunne komme
med sine reelle innvendinger om amoral, om kroppslige eksesser, og hvor grensen for scenekunst går. Istedet synes det å herske en kjedelig
enighet fra Vildanden-publikummet om hvor godt dette stykket var og rommet for å kritisere forsvinner - dersom man ikke besitter Birkelands overmot.
Festspillene i år var mer enn "Vildanden". Musikkritiker Ida Habbestad hadde viktige innvendinger mot Festspillenes musikkprogrammering.
Hun syntes å savne mer satsing på samtidsmusikk, fremfor Grieg og hans kanoniserte kollegaer. En interessant tematikk. Dessverre fikk hun knapt slippe til da ordstyrer Hilde Sandvik syntes å ha mer lyst til å tygge på "Vildanden", og foretok en simpel håndsopprekking for å skape en illusorisk demokratisk stemning for at debattlederen kunne bruse videre med
den polariserte og forutsigbare "Vildanden"-kritikken.. Også innspill fra salen om ikke ble forfulgt, men parkert og satt på vent, bidro til å gjøre debatten
ekskluderende og lite diplomatisk. Flere stemmer (deriblant Torstein Dahle fra Rødt) ønsket å debattere Festspillenes europeiske dominans, og manglende kunstneriske innslag utenfor Vesten,
disse relevante spørsmålene ble bare stemoderlig behandlet da debatten skulle kretse om Birkelands lett angripelige opprørthet over urinering på en scene han selv ikke har besøkt.
Gi oss heller en debatt som mer presist diskuterer innholdet i programmet og tar opp glemselen av moderne, flerkulturelle og ikke-vestlige kunstuttrykk.
Silje Stavrum Norevik
Litteraturviter
Spørsmålet "Hva skal Festspillene være, og for hvem?" er betimelig, og ble stilt fra salen, men ikke godt besvart
fra panelhold. Istedet ble debatten et polarisert sirkus som bare bidro til å bekrefte den angivelige myten om et Festspill fjernt fra den
vanlige publikummer.
En del av problemet gikk på panelets sammensetning, og til dels dårlig ordstyring. Igjen ble "skandaleoppsetningen" "Vildanden"
debattens hovedanliggende, til tross for at debattens innleide hoffnarr, KrF-politikeren Trygve Birkeland var den eneste som kritiserte
stykket, og det uten at han har sett det. Når tilhørerne syntes å være trofaste Festspill-patrioter sier det seg selv at
Birkeland fremstår som en urettmessig skyteskive som er såre enkel å debattere mot. Alle hans innvendinger mot stykket blir i praksis
anullert fordi han ikke har sett teaterstykket han er så opprørt over. Skulle man sikret et godt ordskifte ville det vært
interessant om debattens moderator, Hilde Sandvik, i samarbeid med Festspillene, heller hadde invitert en kritiker som faktisk hadde sett stykket og som dermed kunne komme
med sine reelle innvendinger om amoral, om kroppslige eksesser, og hvor grensen for scenekunst går. Istedet synes det å herske en kjedelig
enighet fra Vildanden-publikummet om hvor godt dette stykket var og rommet for å kritisere forsvinner - dersom man ikke besitter Birkelands overmot.
Festspillene i år var mer enn "Vildanden". Musikkritiker Ida Habbestad hadde viktige innvendinger mot Festspillenes musikkprogrammering.
Hun syntes å savne mer satsing på samtidsmusikk, fremfor Grieg og hans kanoniserte kollegaer. En interessant tematikk. Dessverre fikk hun knapt slippe til da ordstyrer Hilde Sandvik syntes å ha mer lyst til å tygge på "Vildanden", og foretok en simpel håndsopprekking for å skape en illusorisk demokratisk stemning for at debattlederen kunne bruse videre med
den polariserte og forutsigbare "Vildanden"-kritikken.. Også innspill fra salen om ikke ble forfulgt, men parkert og satt på vent, bidro til å gjøre debatten
ekskluderende og lite diplomatisk. Flere stemmer (deriblant Torstein Dahle fra Rødt) ønsket å debattere Festspillenes europeiske dominans, og manglende kunstneriske innslag utenfor Vesten,
disse relevante spørsmålene ble bare stemoderlig behandlet da debatten skulle kretse om Birkelands lett angripelige opprørthet over urinering på en scene han selv ikke har besøkt.
Gi oss heller en debatt som mer presist diskuterer innholdet i programmet og tar opp glemselen av moderne, flerkulturelle og ikke-vestlige kunstuttrykk.
Silje Stavrum Norevik
Litteraturviter
Sunday, June 14, 2009
Endelig en anmeldelse!
Stil og kjærlighet
Siegfried Lenz
”Ett minutts stillhet”
Fortelling
Aschehoug
Evig eies kun den døde
I Henrik Wergelands diktning finnes den idealiserte kvinneskikkelsen
”Stella”, som muse, og som ungdomsforelskelse. I boken ”Ett minutts
stillhet” av den tyske etterkrigsforfatteren Siegfried Lenz ( f. 1926)
er det igjen en idealisert Stella som er hovedfigur. Ikke utelukkende
fordi boken omtaler en forelskelse, den unge Christian som forelsker
seg i sin engelsklærer, Stella Petersen, ”deilig og nonchalant”, men
også fordi boken åpner med Stellas begravelse. Stella-figuren er
dermed ikke bare begjært, ønsket og forført. Hun er også tapt og
mistet, og hva er et bedre utgangspunkt for idealisert kjærlighet enn
døden selv?
Motivmessig er det nokså klassiske grep Siegfried Lenz her tar i bruk,
forholdet mellom lærer og elev, og den sørgendes invokasjon
(påkallelse) av den døde, elskede. Og ved første gangs lesing fremstår
passasjer av og til sentimentale når henvendelse til den tapte Stella
blir for tydelig.
Men det er som stilist Siegfried Lenz gir fortellingen estetisk
tyngde. Han veksler sømløst mellom å påkalle bilder fra en svunnen
sommer, samtidig som tekstens utgangspunkt hele tiden er minnestunden
på Lessing-gymnaset hvor Stella underviste. Vekselvirkningen går også
ut på at Lenz skifter mellom å benevne Stella i tredje person, for så
å gå over til du-form: ”Sånn som du smilte, Stella, da du kom inn og
straks så at jeg røykte sigaretten din. Med en håndbevegelse ba du meg
om å bli sittende”. Historien foregår i den oppdiktede småbyen
Hirtshafen ved Østersjøen, med Ray Charles og Benny Goodmann som
musikalske referansepunkt. Her ved byens Seaview hotell finner den
maritime sommerromansen sted, avbrutt av at Stella reiser på ferie i
en yacht på danskekysten, og til sist omkommer i en ulykke.
”Ett minutts stillhet” er til tross denne dramatiske hendelsen, en
heller stillfaren fortelling hvor styrken ligger i
bildeforskyvningene. Vi følger Christians indre monolog i rommet hvor
den døde Stella bare finnes som ”ruin”, et fotografi ”som sto på et
trestativ foran podiet”. Erindringsbilder fra en romantisk sommer ved
sjøen trenger elegant inn i nåtiden - minnestunden: ”men i denne
stillheten hørte jeg åreslag”.
publisert i Bergens Tidende 14.juni
Siegfried Lenz
”Ett minutts stillhet”
Fortelling
Aschehoug
Evig eies kun den døde
I Henrik Wergelands diktning finnes den idealiserte kvinneskikkelsen
”Stella”, som muse, og som ungdomsforelskelse. I boken ”Ett minutts
stillhet” av den tyske etterkrigsforfatteren Siegfried Lenz ( f. 1926)
er det igjen en idealisert Stella som er hovedfigur. Ikke utelukkende
fordi boken omtaler en forelskelse, den unge Christian som forelsker
seg i sin engelsklærer, Stella Petersen, ”deilig og nonchalant”, men
også fordi boken åpner med Stellas begravelse. Stella-figuren er
dermed ikke bare begjært, ønsket og forført. Hun er også tapt og
mistet, og hva er et bedre utgangspunkt for idealisert kjærlighet enn
døden selv?
Motivmessig er det nokså klassiske grep Siegfried Lenz her tar i bruk,
forholdet mellom lærer og elev, og den sørgendes invokasjon
(påkallelse) av den døde, elskede. Og ved første gangs lesing fremstår
passasjer av og til sentimentale når henvendelse til den tapte Stella
blir for tydelig.
Men det er som stilist Siegfried Lenz gir fortellingen estetisk
tyngde. Han veksler sømløst mellom å påkalle bilder fra en svunnen
sommer, samtidig som tekstens utgangspunkt hele tiden er minnestunden
på Lessing-gymnaset hvor Stella underviste. Vekselvirkningen går også
ut på at Lenz skifter mellom å benevne Stella i tredje person, for så
å gå over til du-form: ”Sånn som du smilte, Stella, da du kom inn og
straks så at jeg røykte sigaretten din. Med en håndbevegelse ba du meg
om å bli sittende”. Historien foregår i den oppdiktede småbyen
Hirtshafen ved Østersjøen, med Ray Charles og Benny Goodmann som
musikalske referansepunkt. Her ved byens Seaview hotell finner den
maritime sommerromansen sted, avbrutt av at Stella reiser på ferie i
en yacht på danskekysten, og til sist omkommer i en ulykke.
”Ett minutts stillhet” er til tross denne dramatiske hendelsen, en
heller stillfaren fortelling hvor styrken ligger i
bildeforskyvningene. Vi følger Christians indre monolog i rommet hvor
den døde Stella bare finnes som ”ruin”, et fotografi ”som sto på et
trestativ foran podiet”. Erindringsbilder fra en romantisk sommer ved
sjøen trenger elegant inn i nåtiden - minnestunden: ”men i denne
stillheten hørte jeg åreslag”.
publisert i Bergens Tidende 14.juni
Thursday, May 28, 2009
In Memorial Einar Stavrum (1916-2009)
Hvil i fred, min fantastiske Morfar, eventyrforteller, motstandshelt, fiskefantast, politiker, innkjøpssjef, friluftselsker, hobbykokk og så mye mye mer. Tomrommet er stort.
Sunday, April 26, 2009
Skilsmissens lykke
bok essay
Stig Sæterbakken
«Ja. Nei. Ja»
Flamme Forlag
Med giftermålet som filosofisk figur
En grell høstdag dukket nok et elektronisk tilbud opp i min mailboks – et tilbud om medlemskap i «Singelklubben». Tilsynelatende et tilbud om redning fra denne triste kategorien «enslig» eller fra barkrakkenes jakt etter en vei inn i tosomhetens kunstige paradis. Men nei.
Singelklubben viste seg å være boksingler, små pamfletter med korte tekster rett i postkassen, om man tegner abonnement.
Stig Sæterbakken har skrevet essayet «Ja. Nei. Ja.», den 26. boksingelen i rekken fra Flamme Forlag. Essayisten sammenlignes ofte med en hund som løper hit og dit, snuser på ukjent materie og urinerer på fremmed sti. I så fall er Sæterbakken kjøteren som har sniffet opp paradoksaliteten i fellesskapet. Digresjonene er flere, det starter i det filosofiske, om lengselen mot fellesskapet på den ene siden, og vissheten om at et slik fellesskap er uoppnåelig. Singelens hovedspor kretser imidlertid om skilsmissen, derav tittelen «Ja. Nei. Ja» etter «ja-et» som binder og forplikter i tosomheten – til en illusorisk evig tid. På overflaten kan essayet (eller omtalen av det) forstås som en festtale for skilsmissen, men da leser man svaksynt. Snarere blir «skilsmissen» en figur for Sæterbakkens fremvisning av meningens problem, og det meningsløse, absurde, eller dobbeltheten som bebor alt. Å gifte seg og å skille seg blir hos Sæterbakken å skape, for så å oppheve mening, og dermed selv destruere motsetningsparene «frihet» og «tilhørighet». Dermed fremstår ekteskapsinngåelsen (og -opphevelsen) som bilde på tilværelsens tvisyn og meningsløshet. «Først å si ja til ekteskapet, og så si nei til det er jo den meningsløse handlingen per se».
Men heller ingen skrivehandling uten dobbelthet og paradokser, vi skal ikke ta Sæterbakken på ordet når han eksempelvis skriver «Så folkens: dere som er gift, skill dere. Dere som ikke er gift, gift dere og skill dere når det har gått litt tid.» For som en lydig essaybikkje vandrer Sæterbakken bastardaktig mellom egne paradokser og tvetydige utsagn. Det er skarpt og sobert skrevet, fra en god tenker som fremviser alle tings dobbelthet – «Misantropen som elsket verden».
SILJE STAVRUM NOREVIK
Publisert i Bergens Tidende 27.april 09
Stig Sæterbakken
«Ja. Nei. Ja»
Flamme Forlag
Med giftermålet som filosofisk figur
En grell høstdag dukket nok et elektronisk tilbud opp i min mailboks – et tilbud om medlemskap i «Singelklubben». Tilsynelatende et tilbud om redning fra denne triste kategorien «enslig» eller fra barkrakkenes jakt etter en vei inn i tosomhetens kunstige paradis. Men nei.
Singelklubben viste seg å være boksingler, små pamfletter med korte tekster rett i postkassen, om man tegner abonnement.
Stig Sæterbakken har skrevet essayet «Ja. Nei. Ja.», den 26. boksingelen i rekken fra Flamme Forlag. Essayisten sammenlignes ofte med en hund som løper hit og dit, snuser på ukjent materie og urinerer på fremmed sti. I så fall er Sæterbakken kjøteren som har sniffet opp paradoksaliteten i fellesskapet. Digresjonene er flere, det starter i det filosofiske, om lengselen mot fellesskapet på den ene siden, og vissheten om at et slik fellesskap er uoppnåelig. Singelens hovedspor kretser imidlertid om skilsmissen, derav tittelen «Ja. Nei. Ja» etter «ja-et» som binder og forplikter i tosomheten – til en illusorisk evig tid. På overflaten kan essayet (eller omtalen av det) forstås som en festtale for skilsmissen, men da leser man svaksynt. Snarere blir «skilsmissen» en figur for Sæterbakkens fremvisning av meningens problem, og det meningsløse, absurde, eller dobbeltheten som bebor alt. Å gifte seg og å skille seg blir hos Sæterbakken å skape, for så å oppheve mening, og dermed selv destruere motsetningsparene «frihet» og «tilhørighet». Dermed fremstår ekteskapsinngåelsen (og -opphevelsen) som bilde på tilværelsens tvisyn og meningsløshet. «Først å si ja til ekteskapet, og så si nei til det er jo den meningsløse handlingen per se».
Men heller ingen skrivehandling uten dobbelthet og paradokser, vi skal ikke ta Sæterbakken på ordet når han eksempelvis skriver «Så folkens: dere som er gift, skill dere. Dere som ikke er gift, gift dere og skill dere når det har gått litt tid.» For som en lydig essaybikkje vandrer Sæterbakken bastardaktig mellom egne paradokser og tvetydige utsagn. Det er skarpt og sobert skrevet, fra en god tenker som fremviser alle tings dobbelthet – «Misantropen som elsket verden».
SILJE STAVRUM NOREVIK
Publisert i Bergens Tidende 27.april 09
Monday, April 20, 2009
Mannen uten minne
Bjørn Esben Almaas
”Sov eller snakk om kjærlighet”
Roman Oktober
Fem fragmenter fra en umulig biografi
Romanen ”Sov eller snakk om kjærlighet” kretser omkring hovedpersonen
Jan Olav Tområ som blir funnet naken idet han har stjålet en banan -
en scene som for øvrig er stjålet fra filmen ”Mister Buddwing” fra
1966 i følge forfatteren selv. Viktigere er det at Jan Olav Tområ ikke
husker noen ting. Utgangspunktet for romanen er dermed ikke noe nytt –
hukommelsestapet som motiv danner eksempelvis grunnlag for filmer som
”Memento”. Romanmessig ble det sist utforsket av Almaas´
forlagskollega Markus Midré i ”Tunnel”. Det handler om å bli fremmed i
sitt eget liv - kunstnerisk gir tematikken rom for å utforske i hvor
stor grad hukommelse og identitet henger sammen.
Likevel bør Almaas´roman i mindre grad leses som en fortelling om en
mann på let etter ”sannheten” om sitt eget liv. Boken er delt inn i
fem ”snapshots” eller innganger som dermed danner den ufullstendige
biografien om ”Jan Olav Tområ”. I hver av disse er begjærsskildringene
sentrale, enten det handler om Tområs forlatte familieliv med kona
Evelyn og tvillingsønnene, eller innledes som i siste sekvens ”Jeg ga
svigerinnen min en vibrator i fødselsdagspresang”. Kort sagt oppleves
romanen som fem ulike filmklipp inn i den minneløse mannens liv, uten
at disse nødvendigvis skal danne et harmonisk hele. Hovedpersonen har
arbeidet som fotograf, og den fotografiets faser utgjør et godt
komposisjonsprinsipp, som fungerer symbolsk som formmessig.
Begjærsmotivet og forholdet mellom mann og kvinne er allerede
velkjente landskap i Almaas sitt litterære univers, og det er grunn
til å hevde at ”Sov eller snakk om kjærlighet” er en vellykket
episodisk tredjeroman. Prosaen er enkel og elegant, Almaas vrir og
vender på negativer for å vise oss at fotografier, minner eller
biografier likevel bare er vage størrelser som mangler fullstendighet.
Almaas sin styrke ligger også i evnen til å skape helstøpte dialoger,
det lukter av både levd liv og språklig fingerspissfølelse i ”Sov
eller snakk om kjærlighet”.
”Sov eller snakk om kjærlighet”
Roman Oktober
Fem fragmenter fra en umulig biografi
Romanen ”Sov eller snakk om kjærlighet” kretser omkring hovedpersonen
Jan Olav Tområ som blir funnet naken idet han har stjålet en banan -
en scene som for øvrig er stjålet fra filmen ”Mister Buddwing” fra
1966 i følge forfatteren selv. Viktigere er det at Jan Olav Tområ ikke
husker noen ting. Utgangspunktet for romanen er dermed ikke noe nytt –
hukommelsestapet som motiv danner eksempelvis grunnlag for filmer som
”Memento”. Romanmessig ble det sist utforsket av Almaas´
forlagskollega Markus Midré i ”Tunnel”. Det handler om å bli fremmed i
sitt eget liv - kunstnerisk gir tematikken rom for å utforske i hvor
stor grad hukommelse og identitet henger sammen.
Likevel bør Almaas´roman i mindre grad leses som en fortelling om en
mann på let etter ”sannheten” om sitt eget liv. Boken er delt inn i
fem ”snapshots” eller innganger som dermed danner den ufullstendige
biografien om ”Jan Olav Tområ”. I hver av disse er begjærsskildringene
sentrale, enten det handler om Tområs forlatte familieliv med kona
Evelyn og tvillingsønnene, eller innledes som i siste sekvens ”Jeg ga
svigerinnen min en vibrator i fødselsdagspresang”. Kort sagt oppleves
romanen som fem ulike filmklipp inn i den minneløse mannens liv, uten
at disse nødvendigvis skal danne et harmonisk hele. Hovedpersonen har
arbeidet som fotograf, og den fotografiets faser utgjør et godt
komposisjonsprinsipp, som fungerer symbolsk som formmessig.
Begjærsmotivet og forholdet mellom mann og kvinne er allerede
velkjente landskap i Almaas sitt litterære univers, og det er grunn
til å hevde at ”Sov eller snakk om kjærlighet” er en vellykket
episodisk tredjeroman. Prosaen er enkel og elegant, Almaas vrir og
vender på negativer for å vise oss at fotografier, minner eller
biografier likevel bare er vage størrelser som mangler fullstendighet.
Almaas sin styrke ligger også i evnen til å skape helstøpte dialoger,
det lukter av både levd liv og språklig fingerspissfølelse i ”Sov
eller snakk om kjærlighet”.
Monday, April 06, 2009
Lukten av whiskey og prærie
Annie Proulx
”Fint akkurat som det er”
Oversatt av Ragnhild Eikeli
Noveller/Pax
Verdenslitteratur fra Wyoming
Med årets novellesamling ”Fint akkurat som det er” avslutter Annie
Proulx sin trilogi med ramsalte fortellinger fra Amerikas harde
ødemark, Wyoming. Her er livet ubønnhørlig, skjebnen ofte beseglet, og
hvis lykken i korte glimt skulle vise seg, er det ofte for i neste
sekund bli erstattet av naturens fortærende og drepende kraft. Stanken
av mørk whisky og død er så nærværende gjennom Annie
Proulxs prosa at det er fristende å kalle det en filleristende
leseropplevelse. Her er scener som hogger tak i leseren og formidler
ubehaget så intenst at en nærmest føler seg dratt inn i bokens
grisgrendte landskap.
Annie Proulxs noveller fryder på setningsnivå. Ofte fremstår
skildringen av ansikt og kropper like karrige som det vanskelige
landskapet de er satt til å befolke. I novellen ”De gamle
cowboysangene” heter det ”Ansiktet til Archie var glatt som en
avbarket ospestamme, og munnen hans var en så smal strek at en skulle
tro at den var skåret ut med kniv”. Hans familiehistorie fortoner seg
ikke mer human: ”Mora døde av kolera da han var sju år, og bare noen
år senere ble hennes død etterfulgt av farens, da han tyllet i seg ei
hel flaske patentmedisin med stryknin som skulle beskytte mot kolera
og meslinger hvis man tok ei teskje om gangen”. I en verden av
whiskybrennerier, gamblingbuler og krøtteridrift, og hvor ”den tørre
jorda liknet renskrapte saueklover. Sola trakk fargen ut av alle ting”
er det lite rom for livslang kjærlighet. En av de råeste scenene i
boken er fremstillingen av unge Rosie som i ensomhet føder et dødfødt
og blodig barn, mens mannen i uvitenhet er på arbeid på en ranch langt
borte. Likeledes den hallusinerende sekvensen hvor kvinnen som har
forlatt sin samboer, på en fjelltur blir sittende dørgende fast i en
stein og venter på døden.
Men ingen prosa i mesterklasse uten anslag av humor. Spesielt i de
absurdistiske skildringene av selveste Djevelen som ”satt ved det
brannsikre skrivebordet sitt og nøt en havannasigar og en trippel
espresso” viser Proulx hva grenseløs fantasi og skriveglede kan
utmeisle.
SILJE STAVRUM NOREVIK
”Fint akkurat som det er”
Oversatt av Ragnhild Eikeli
Noveller/Pax
Verdenslitteratur fra Wyoming
Med årets novellesamling ”Fint akkurat som det er” avslutter Annie
Proulx sin trilogi med ramsalte fortellinger fra Amerikas harde
ødemark, Wyoming. Her er livet ubønnhørlig, skjebnen ofte beseglet, og
hvis lykken i korte glimt skulle vise seg, er det ofte for i neste
sekund bli erstattet av naturens fortærende og drepende kraft. Stanken
av mørk whisky og død er så nærværende gjennom Annie
Proulxs prosa at det er fristende å kalle det en filleristende
leseropplevelse. Her er scener som hogger tak i leseren og formidler
ubehaget så intenst at en nærmest føler seg dratt inn i bokens
grisgrendte landskap.
Annie Proulxs noveller fryder på setningsnivå. Ofte fremstår
skildringen av ansikt og kropper like karrige som det vanskelige
landskapet de er satt til å befolke. I novellen ”De gamle
cowboysangene” heter det ”Ansiktet til Archie var glatt som en
avbarket ospestamme, og munnen hans var en så smal strek at en skulle
tro at den var skåret ut med kniv”. Hans familiehistorie fortoner seg
ikke mer human: ”Mora døde av kolera da han var sju år, og bare noen
år senere ble hennes død etterfulgt av farens, da han tyllet i seg ei
hel flaske patentmedisin med stryknin som skulle beskytte mot kolera
og meslinger hvis man tok ei teskje om gangen”. I en verden av
whiskybrennerier, gamblingbuler og krøtteridrift, og hvor ”den tørre
jorda liknet renskrapte saueklover. Sola trakk fargen ut av alle ting”
er det lite rom for livslang kjærlighet. En av de råeste scenene i
boken er fremstillingen av unge Rosie som i ensomhet føder et dødfødt
og blodig barn, mens mannen i uvitenhet er på arbeid på en ranch langt
borte. Likeledes den hallusinerende sekvensen hvor kvinnen som har
forlatt sin samboer, på en fjelltur blir sittende dørgende fast i en
stein og venter på døden.
Men ingen prosa i mesterklasse uten anslag av humor. Spesielt i de
absurdistiske skildringene av selveste Djevelen som ”satt ved det
brannsikre skrivebordet sitt og nøt en havannasigar og en trippel
espresso” viser Proulx hva grenseløs fantasi og skriveglede kan
utmeisle.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Sensuelt og frastøtende
Charlotte Roche
Roman
”Våtmarksområder”
Oversatt av Astrid Nordang
Cappelen Damm
Innovativt om kroppsvæsker og sorg
Hovedpersonen Helen er atten år og hospitalisert etter en mislykket
intimbarbering. Hun er lenket til en sykehusseng og herfra utspilles
monologen som er begjærlig, makaber og sårbar på samme tid. For bak
den obskøne skaden ”anal fissur” (revne i rumpehullet), forårsaket av
ekstreme seksuelle handlinger, finnes også Helens tydelig sorg over
foreldrenes skilsmisse, uten at dette fremstår som en enkel
forklaringsmodell for Helens spesielle tildragelser.
Protagonisten foretar nemlig en reise i kroppslige eksesser, og i
tabubelagte områder i løpet av den 204 sider lange romanen.
Attenåringen forteller bramfritt og kirurgisk om sin hang til å slurpe
i seg vaginavæske, til å barbere sine hemoroider, og om samleier hvor
avføring inngår som et pirrende element. Det høres spekulativt ut, men
resultatet er snarere en velskrevet (og elegant oversatt roman) som
kritiserer kulturens forståelse av hygiene, av forholdet mellom rent
og urent, og ikke minst den kvinnelige seksualitetens spillerom.
I et ”friskt” moderne samfunn er det ikke det plass til svetten,
sæden, vaginasaften – kort sagt de kroppslige utsondringene - som får
strømme så fritt på overflaten i pasienten Helens beretning. Boken
vekker også vemmelse hos leseren når man leser skildringene av Helens
kirurgiske snitt i egen kropp, og avvikende seksuelle handlinger.
Samtidig står disse skildringene i et spenn mellom det sensuelle og
det frastøtende, hvilket gir assosiasjoner til seksualitetens
dobbelthet - kulturelt sett er den forbundet både med skam og nytelse.
Boken kan fint leses feministisk, i et intervju sier Roche at hun
ønsket å la de stygge delene av kvinnekroppen komme til syne. Leseren
får virkelig tittehull inn i kroppens mest intime soner, i hudfolder,
og sår snittet av hovedpersonen selv. I samtalen om prosjektet har
Roche understreket at det finnes for få fortellinger om kvinnelig
seksualitet og kåtskap. ”Våtmarksområder” kan leses som et forsøk på å
utvide vokabularet rundt kvinnekroppen. Resultatet er like frastøtende
som det er godt.
SILJE STAVRUM NOREVIK
publisert i BT, 07.april 09
Roman
”Våtmarksområder”
Oversatt av Astrid Nordang
Cappelen Damm
Innovativt om kroppsvæsker og sorg
Hovedpersonen Helen er atten år og hospitalisert etter en mislykket
intimbarbering. Hun er lenket til en sykehusseng og herfra utspilles
monologen som er begjærlig, makaber og sårbar på samme tid. For bak
den obskøne skaden ”anal fissur” (revne i rumpehullet), forårsaket av
ekstreme seksuelle handlinger, finnes også Helens tydelig sorg over
foreldrenes skilsmisse, uten at dette fremstår som en enkel
forklaringsmodell for Helens spesielle tildragelser.
Protagonisten foretar nemlig en reise i kroppslige eksesser, og i
tabubelagte områder i løpet av den 204 sider lange romanen.
Attenåringen forteller bramfritt og kirurgisk om sin hang til å slurpe
i seg vaginavæske, til å barbere sine hemoroider, og om samleier hvor
avføring inngår som et pirrende element. Det høres spekulativt ut, men
resultatet er snarere en velskrevet (og elegant oversatt roman) som
kritiserer kulturens forståelse av hygiene, av forholdet mellom rent
og urent, og ikke minst den kvinnelige seksualitetens spillerom.
I et ”friskt” moderne samfunn er det ikke det plass til svetten,
sæden, vaginasaften – kort sagt de kroppslige utsondringene - som får
strømme så fritt på overflaten i pasienten Helens beretning. Boken
vekker også vemmelse hos leseren når man leser skildringene av Helens
kirurgiske snitt i egen kropp, og avvikende seksuelle handlinger.
Samtidig står disse skildringene i et spenn mellom det sensuelle og
det frastøtende, hvilket gir assosiasjoner til seksualitetens
dobbelthet - kulturelt sett er den forbundet både med skam og nytelse.
Boken kan fint leses feministisk, i et intervju sier Roche at hun
ønsket å la de stygge delene av kvinnekroppen komme til syne. Leseren
får virkelig tittehull inn i kroppens mest intime soner, i hudfolder,
og sår snittet av hovedpersonen selv. I samtalen om prosjektet har
Roche understreket at det finnes for få fortellinger om kvinnelig
seksualitet og kåtskap. ”Våtmarksområder” kan leses som et forsøk på å
utvide vokabularet rundt kvinnekroppen. Resultatet er like frastøtende
som det er godt.
SILJE STAVRUM NOREVIK
publisert i BT, 07.april 09
Wednesday, March 18, 2009
Intrigegrøten
Globalisert krim med similesyke
«Bakmennene» er Pål Gerhard Olsens åttende roman med bergenser og privatetterforsker Aron Ask som hovedperson. Ulikt andre litterære og sosialt havarerte privatdetektiver lever Ask et stabilt familieliv i en utvidet toromsleilighet på Lindern i Oslo, med hellige fredager:
«Vi pleiet oss selv. Med tente lys. Med Susanne-kyss og klapp og klem. Med raffinerte smaker fra Sirens sørafrikanske kjøkken. Med nøye avstemt rødvin. Med sløv, usensasjonell sex. Helst ikke for lenge etter gullrekka, for da sovnet vi. Slik var det å bli foreldre i moden alder».
Langt mer hektisk er det på jobben. To kvinner mister livet i løpet av den 416 sider lange romanen, og selv får Aron Ask seg en kraftig smell langt ute på Nordnespynten idet han er på vei til klassens gjenforening. En gjenforening som faktisk blir skjellsettende for etterforskningen Ask holder på med.
Det som starter med undersøkelsene omkring den libanesiske forretningsmannen Marc Batrounis lyssky økonomiske aktiviteter, viser seg å være langt mer sammenvevd og innfløkt enn først antatt. Den unge gymnasiasten og forfatterspiren Anne Lene blir funnet drept, hun har et forhold til Batrouni, men hennes skjønnlitterære forsøk gir Aron Ask flerfoldige spor å arbeide med.
Lenge synes jeg at Pål Gerhard Olsen opprettholder driv og tempo i beretningen, og han klarer tidvis å skape realistiske bilder av livet på den andre siden av loven. «De tok løpefart og lempet meg ut med hodet først. Jeg klarte å ta meg for, gikk kast i kast ned en trapp og ble flatpakket av en vegg. Det stinket kattepiss. Mellom noen flaskeskår på det groskitne sementgulvet var det bare benpiper igjen av en mus».
Det som skjemmer fremstillingen er Olsens nærmest narkotiske trang til virkemidlet similen - sammenligninger ved bruk av «som»: «Batrounis norsk fløt like utvunget som Saltstraumen», «papirhaugene tårnet seg opp som sjetonger på et spillebord», «pistolen sank som en kvikksøyle på Sydpolen» - for å nevne noen. Opphopningen av slike bilder gjør at språket virker oppkonstruert.
Den mest sentrale innvendingen er imidlertid hvordan alt henger sammen, her er en grøt av intriger som snører sammen libanesiske småskurker med Aron Asks gymnaskrets, og det på en lite sannsynlig måte.
SILJE STAVRUM NOREVIK
«Bakmennene» er Pål Gerhard Olsens åttende roman med bergenser og privatetterforsker Aron Ask som hovedperson. Ulikt andre litterære og sosialt havarerte privatdetektiver lever Ask et stabilt familieliv i en utvidet toromsleilighet på Lindern i Oslo, med hellige fredager:
«Vi pleiet oss selv. Med tente lys. Med Susanne-kyss og klapp og klem. Med raffinerte smaker fra Sirens sørafrikanske kjøkken. Med nøye avstemt rødvin. Med sløv, usensasjonell sex. Helst ikke for lenge etter gullrekka, for da sovnet vi. Slik var det å bli foreldre i moden alder».
Langt mer hektisk er det på jobben. To kvinner mister livet i løpet av den 416 sider lange romanen, og selv får Aron Ask seg en kraftig smell langt ute på Nordnespynten idet han er på vei til klassens gjenforening. En gjenforening som faktisk blir skjellsettende for etterforskningen Ask holder på med.
Det som starter med undersøkelsene omkring den libanesiske forretningsmannen Marc Batrounis lyssky økonomiske aktiviteter, viser seg å være langt mer sammenvevd og innfløkt enn først antatt. Den unge gymnasiasten og forfatterspiren Anne Lene blir funnet drept, hun har et forhold til Batrouni, men hennes skjønnlitterære forsøk gir Aron Ask flerfoldige spor å arbeide med.
Lenge synes jeg at Pål Gerhard Olsen opprettholder driv og tempo i beretningen, og han klarer tidvis å skape realistiske bilder av livet på den andre siden av loven. «De tok løpefart og lempet meg ut med hodet først. Jeg klarte å ta meg for, gikk kast i kast ned en trapp og ble flatpakket av en vegg. Det stinket kattepiss. Mellom noen flaskeskår på det groskitne sementgulvet var det bare benpiper igjen av en mus».
Det som skjemmer fremstillingen er Olsens nærmest narkotiske trang til virkemidlet similen - sammenligninger ved bruk av «som»: «Batrounis norsk fløt like utvunget som Saltstraumen», «papirhaugene tårnet seg opp som sjetonger på et spillebord», «pistolen sank som en kvikksøyle på Sydpolen» - for å nevne noen. Opphopningen av slike bilder gjør at språket virker oppkonstruert.
Den mest sentrale innvendingen er imidlertid hvordan alt henger sammen, her er en grøt av intriger som snører sammen libanesiske småskurker med Aron Asks gymnaskrets, og det på en lite sannsynlig måte.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Tuesday, March 17, 2009
Misjonærstillingen
Brit Bildøen
”Litterær salong”
Sakprosa
Det Norske Samlaget
Retorisk rusk i feministisk prosjekt
Denne boken er født av et paradoks - til tross for overvekt av
kvinnelige lesere i Norge, er det mannlige forfattere som stadig
seirer når offentlighetens litteraturpriser deles ut. Menn anbefaler
menn, og henviser kvinnelige forfattere til en skyggetilværelse hvor
deres prosjekter ikke høster like stor anerkjennelse, skal vi følge
forfatter Brit Bildøen. For hva kommer det av at Kritikerprisen for
tiende gang gikk til en mann ( Per Petterson)? Er det fordi
skildringen av en mannsverden lettere oppfattes som universell, mens
kvinner dømmes etter andre kriterier? Det er i alle fall lenge siden
skildringen av en kvinnelig hovedperson ble belønnet med
Kritikerprisen. Eller skriver menn rett og slett djervere og mer
spenstig enn kvinner til tider? Jeg savner en kvinnelig Karl Ove
Knausgård som våger å gyve løs på en 700 siders totalroman. Men
spørsmål om kjønn er kompliserte, akkurat nå har jeg flere spørsmål
enn svar.
Brit Bildøen er langt mer tydelig når hun inviterer til litterær
salong med ti kvinnelige forfattere fra inn- og utland. Halldis Moren
Vesaas og Amalie Skram utgjør det norske utvalget, mens Doris Lessing
og Elfride Jelinek er blant utlendingene i selskapet. ”Utvalet er
basert på forfattarar som eg håper eg kan seie noko subjektivt om,
eller som eg meiner treng ein meir solid presentasjon på norsk”,
begrunner Bildøen i forordet. Hun supplerer senere: ”Dette
bokprosjektet er eit forsøk på å synliggjere forfattarskapar eller
delar av forfattarskapar som fortener fleire lesarar eller betre
lesingar”.
Her vil jeg si at Bildøen delvis lykkes. Lesingen av essayet om den
kanadiske forfatteren Carole Shields ga meg eksempelvis umiddelbar
lyst til å frekventere nærmeste bokhandel for å opparbeide meg mitt
private Shields-bibliotek. Teksten er også tydelig når det gjelder et
av essaysamlingens hovedanliggender, nemlig spørsmålet om kvinner
vurderes på andre måter enn menn: ”Romanen undersøker kompleksiteten i
dette at det som er skapt av kvinner ofte blir sett på som ”lett”, og
ikkje viktig”.
Men boken innehar også klare svakheter. Når prosjektet er så begrunnet
og forklart i forordet, mener jeg Bildøen ville vært tjent med å la
noe av misjoneringen ligge utover i kapitlene, og heller la tekstene
være rene lesninger. Tidvis er det mer undergravende enn
overbevisende når forfatteren stadig må minne oss på storheten til
forfatterne hun skildrer. ”Show, don´t tell”. Og når Brit Bildøen
allerede har fortalt oss ettertrykkelig hvordan kvinnelige forfattere
blir nedvurdert, fremstår følgende digresjon mer som sutrete, enn
argumenterende: ”Kor ofte støyter vi ikkje på desse forterpa
synspunkta på vår daglege ferd gjennom mediedøgnet? Kvinner som
ekspertar på nærleik og omsorg, alltid gode, men aldri store, dømde
til å utføre sitt kunstnariske virke i mikrokosmos, best på
korstingbroderi...Har nokon forska på kor mykje slike stadige små
drypp kan tære på sinnfriskleiken hos den halvdelen av befolkningen
som må sjå seg tilsidesett?”
I essayet om Halldis Moren Vesaas påpeker Bildøen at nevnte Vesaas
trolig hadde større status som ”menneske, som kvinneideal og
kulturpersonlegdom enn som kunstnar” – uten at dette nødvendigvis er
negativt. Samtidig formaner Bildøen at ”På eit eller anna tidspunkt
bør kvar og ein av oss kvitte oss med dei gjengse oppfatningane av
denne forfatterskapen”. Men bidrar ikke Bildøen selv til mytologien
”Halldis Moren Vesaas” ved stadig å referere til henne som ”Halldis”,
og ved å psykologisere og privatisere i tolkningen av dikt og
biografi: ”Halldis var kanskje smålåten, og kravde ikkje så mykje for
seg sjølv”. Dette essayet varslet lite nytt, og løfter ikke akkurat
kvinnelige forfattere ut av det private.
SILJE STAVRUM NOREVIK
publisert i Bergens Tidende 16.mars 09
”Litterær salong”
Sakprosa
Det Norske Samlaget
Retorisk rusk i feministisk prosjekt
Denne boken er født av et paradoks - til tross for overvekt av
kvinnelige lesere i Norge, er det mannlige forfattere som stadig
seirer når offentlighetens litteraturpriser deles ut. Menn anbefaler
menn, og henviser kvinnelige forfattere til en skyggetilværelse hvor
deres prosjekter ikke høster like stor anerkjennelse, skal vi følge
forfatter Brit Bildøen. For hva kommer det av at Kritikerprisen for
tiende gang gikk til en mann ( Per Petterson)? Er det fordi
skildringen av en mannsverden lettere oppfattes som universell, mens
kvinner dømmes etter andre kriterier? Det er i alle fall lenge siden
skildringen av en kvinnelig hovedperson ble belønnet med
Kritikerprisen. Eller skriver menn rett og slett djervere og mer
spenstig enn kvinner til tider? Jeg savner en kvinnelig Karl Ove
Knausgård som våger å gyve løs på en 700 siders totalroman. Men
spørsmål om kjønn er kompliserte, akkurat nå har jeg flere spørsmål
enn svar.
Brit Bildøen er langt mer tydelig når hun inviterer til litterær
salong med ti kvinnelige forfattere fra inn- og utland. Halldis Moren
Vesaas og Amalie Skram utgjør det norske utvalget, mens Doris Lessing
og Elfride Jelinek er blant utlendingene i selskapet. ”Utvalet er
basert på forfattarar som eg håper eg kan seie noko subjektivt om,
eller som eg meiner treng ein meir solid presentasjon på norsk”,
begrunner Bildøen i forordet. Hun supplerer senere: ”Dette
bokprosjektet er eit forsøk på å synliggjere forfattarskapar eller
delar av forfattarskapar som fortener fleire lesarar eller betre
lesingar”.
Her vil jeg si at Bildøen delvis lykkes. Lesingen av essayet om den
kanadiske forfatteren Carole Shields ga meg eksempelvis umiddelbar
lyst til å frekventere nærmeste bokhandel for å opparbeide meg mitt
private Shields-bibliotek. Teksten er også tydelig når det gjelder et
av essaysamlingens hovedanliggender, nemlig spørsmålet om kvinner
vurderes på andre måter enn menn: ”Romanen undersøker kompleksiteten i
dette at det som er skapt av kvinner ofte blir sett på som ”lett”, og
ikkje viktig”.
Men boken innehar også klare svakheter. Når prosjektet er så begrunnet
og forklart i forordet, mener jeg Bildøen ville vært tjent med å la
noe av misjoneringen ligge utover i kapitlene, og heller la tekstene
være rene lesninger. Tidvis er det mer undergravende enn
overbevisende når forfatteren stadig må minne oss på storheten til
forfatterne hun skildrer. ”Show, don´t tell”. Og når Brit Bildøen
allerede har fortalt oss ettertrykkelig hvordan kvinnelige forfattere
blir nedvurdert, fremstår følgende digresjon mer som sutrete, enn
argumenterende: ”Kor ofte støyter vi ikkje på desse forterpa
synspunkta på vår daglege ferd gjennom mediedøgnet? Kvinner som
ekspertar på nærleik og omsorg, alltid gode, men aldri store, dømde
til å utføre sitt kunstnariske virke i mikrokosmos, best på
korstingbroderi...Har nokon forska på kor mykje slike stadige små
drypp kan tære på sinnfriskleiken hos den halvdelen av befolkningen
som må sjå seg tilsidesett?”
I essayet om Halldis Moren Vesaas påpeker Bildøen at nevnte Vesaas
trolig hadde større status som ”menneske, som kvinneideal og
kulturpersonlegdom enn som kunstnar” – uten at dette nødvendigvis er
negativt. Samtidig formaner Bildøen at ”På eit eller anna tidspunkt
bør kvar og ein av oss kvitte oss med dei gjengse oppfatningane av
denne forfatterskapen”. Men bidrar ikke Bildøen selv til mytologien
”Halldis Moren Vesaas” ved stadig å referere til henne som ”Halldis”,
og ved å psykologisere og privatisere i tolkningen av dikt og
biografi: ”Halldis var kanskje smålåten, og kravde ikkje så mykje for
seg sjølv”. Dette essayet varslet lite nytt, og løfter ikke akkurat
kvinnelige forfattere ut av det private.
SILJE STAVRUM NOREVIK
publisert i Bergens Tidende 16.mars 09
Monday, March 02, 2009
Mer brunst enn skrivekunst
Guro Sibeko
"Vingespenn"
Roman, Gyldendal
Action med for mye effektmakeri
Debutromanen ”Vingespenn” har nok fått lesbiske lesesirkler over det
ganske land til å valfarte til bokhandelen. Den omfattende
forhåndsomtalen av romanen er ”omsorgsfullt” ivaretatt av
hovedstadstabloidenes fokus på sex-scenene i boken. Før vi går til
verket med skalpell, er det verdt å nevne at disse scenene er godt
ivaretatt av debutant Guro Sibeko (f. 1975).
Romanens sentrale skikkelse er den fjorten år gamle, skadeskutte
Silvia Vinge. Hun bor sammen med sin nokså tafatte far Anders og
lillesøsteren Asta. Aldri en roman uten en disharmonisk familie, og
her bunner uroen i den stadig nærværende sorgen over moren som døde i
en ulykke. Og dem skal det bli flere av. Det er liksom ikke måte på
hva frøken Silvia vikler seg inn i av pengeutpressing, mordbrann og
liknende. For den materialistisk orienterte fjortisheltinnen blir en
bøddel som lokker menn og kvinner til sengs, tar pikante bilder, for
så å lokke penger av sine ”ofre”. På sidelinjen sitter pappa Anders og
begynner å lukte lunten. Da starter han overvåkning av sin datters
samtaler på pikerommet, ikke helt overbevisende framstilt.
Sannsynlighetsgehalten er generelt lav i dette universet, og man skal
ikke kjenne mange konfirmanter, for å tenke at scenarioet virker
håpløst usannsynlig.
Språket er heller ikke særlig frydefullt eller variert. Snarere minner
det meg om en pinlig hendelse fra barneskolen, da jeg bandt sammen
alle setningene i en skolestil om påskeferien med konjunksjonen ”og
så”, og måtte lese opp stilen som en allmenn advarsel. Hos Guro Sibeko
heter det ”Så gikk Silvia opp trappen og løftet Asta”, og to setninger
senere: ”Så ringte hun 113 og gikk inn i en veldig overbevisende
sjokktilstand”. Tidligere i boken står det: ”(…) hun hadde tenkt at nå
kunne hun tenke. Hun tenkte at det lå en seier i det (…).
Det er ikke tvil om at samtidslitteraturen er tjent med flere
skildringer av homofile relasjoner (”Dessuten er hun ikke lesbisk. Hun
er bare kanskje forelska i ei jente”). Kvinnelige unge heltinner ( med
lesbiske tendenser) er mangelvare, men her blir fremstillingen for
overfladisk til at boken fungerer som noe annet en søvndyssende
action.
SILJE STAVRUM NOREVIK, publisert i BT, 2. mars 09
"Vingespenn"
Roman, Gyldendal
Action med for mye effektmakeri
Debutromanen ”Vingespenn” har nok fått lesbiske lesesirkler over det
ganske land til å valfarte til bokhandelen. Den omfattende
forhåndsomtalen av romanen er ”omsorgsfullt” ivaretatt av
hovedstadstabloidenes fokus på sex-scenene i boken. Før vi går til
verket med skalpell, er det verdt å nevne at disse scenene er godt
ivaretatt av debutant Guro Sibeko (f. 1975).
Romanens sentrale skikkelse er den fjorten år gamle, skadeskutte
Silvia Vinge. Hun bor sammen med sin nokså tafatte far Anders og
lillesøsteren Asta. Aldri en roman uten en disharmonisk familie, og
her bunner uroen i den stadig nærværende sorgen over moren som døde i
en ulykke. Og dem skal det bli flere av. Det er liksom ikke måte på
hva frøken Silvia vikler seg inn i av pengeutpressing, mordbrann og
liknende. For den materialistisk orienterte fjortisheltinnen blir en
bøddel som lokker menn og kvinner til sengs, tar pikante bilder, for
så å lokke penger av sine ”ofre”. På sidelinjen sitter pappa Anders og
begynner å lukte lunten. Da starter han overvåkning av sin datters
samtaler på pikerommet, ikke helt overbevisende framstilt.
Sannsynlighetsgehalten er generelt lav i dette universet, og man skal
ikke kjenne mange konfirmanter, for å tenke at scenarioet virker
håpløst usannsynlig.
Språket er heller ikke særlig frydefullt eller variert. Snarere minner
det meg om en pinlig hendelse fra barneskolen, da jeg bandt sammen
alle setningene i en skolestil om påskeferien med konjunksjonen ”og
så”, og måtte lese opp stilen som en allmenn advarsel. Hos Guro Sibeko
heter det ”Så gikk Silvia opp trappen og løftet Asta”, og to setninger
senere: ”Så ringte hun 113 og gikk inn i en veldig overbevisende
sjokktilstand”. Tidligere i boken står det: ”(…) hun hadde tenkt at nå
kunne hun tenke. Hun tenkte at det lå en seier i det (…).
Det er ikke tvil om at samtidslitteraturen er tjent med flere
skildringer av homofile relasjoner (”Dessuten er hun ikke lesbisk. Hun
er bare kanskje forelska i ei jente”). Kvinnelige unge heltinner ( med
lesbiske tendenser) er mangelvare, men her blir fremstillingen for
overfladisk til at boken fungerer som noe annet en søvndyssende
action.
SILJE STAVRUM NOREVIK, publisert i BT, 2. mars 09
Saturday, February 28, 2009
Paul Auster er ikke i toppform
Uforløst om språket som sovemedisin
Paul Auster er en av USAs mest kritikerroste nålevende forfattere. I Norge er han særlig kjent for «New York-trilogien», og kanskje også for ekteskapet med den norskættede forfatteren Siri Hustvedt. Det er lenge siden Paul Auster vandret gatelangs i Paris, ribbet for penger men næret av trangen til å skrive. I dag lever forfatterekteparet på nobel adresse på Manhattan i New York, og skriver i hver sin etasje.
Selv om hun ikke får lov til å lese hans manus, eller omvendt, før bøkene er ferdige, har forfatterskapene satt avtrykk hos den andre. I Hustvedt og Austers siste utgivelser handler det om tap, om traumer et menneske påføres, og om hvordan språket og den personlige beretningen kan fungere helende og harmoniserende. Vi gir ordet til 72 år gamle August Brick, litteraturkritikeren som er hovedpersonen i «Mann i mørket»: «Finne på nye vendinger midt på natten, dikte opp historier midt på natten - vi beveger oss videre, mine små venner, og uansett hvor smertefullt dette kaoset kan være, finnes det poesi i det også, når man bare kan finne ordene til å uttrykke den, forutsatt at disse ordene finnes».
August Brick forsøker å komme seg etter en bilulykke, men også resten av familien er råket av sorg. Datterdatteren Katya sørger over eks-kjæresten Titus som er drept i krigen i Irak, mens datteren sliter med ensomheten etter en skilsmisse.
Men ingen Auster-beretning uten flere lag med fortellinger og fortellerstemmer. For mens Katya bedøver sorgen ved å se på talløse DVD-er, ligger morfaren og enkemannen August Brick våken om natten og dikter fortellinger for å glemme. Slik vikles vi inn i en ny fiksjon inne i fiksjonen, om figuren Brick som plutselig våkner opp som soldat i et vrengt USA - hvor Bush fremdeles er president og hvor landet preges av borgerkriger. Bricks oppdrag blir å uskadeliggjøre mannen bak denne grusomme historien, nemlig fortelleren selv - August Brick.
Til tross for politiske anslag, metalitterære vendinger og eksistensielle refleksjoner, er ikke dette Auster på sitt beste. Språket (eller oversettelsen) er litt for lite nyansert, og motivene fremstår som for mange og uforløste.
publisert i Bergens Tidende
Paul Auster er en av USAs mest kritikerroste nålevende forfattere. I Norge er han særlig kjent for «New York-trilogien», og kanskje også for ekteskapet med den norskættede forfatteren Siri Hustvedt. Det er lenge siden Paul Auster vandret gatelangs i Paris, ribbet for penger men næret av trangen til å skrive. I dag lever forfatterekteparet på nobel adresse på Manhattan i New York, og skriver i hver sin etasje.
Selv om hun ikke får lov til å lese hans manus, eller omvendt, før bøkene er ferdige, har forfatterskapene satt avtrykk hos den andre. I Hustvedt og Austers siste utgivelser handler det om tap, om traumer et menneske påføres, og om hvordan språket og den personlige beretningen kan fungere helende og harmoniserende. Vi gir ordet til 72 år gamle August Brick, litteraturkritikeren som er hovedpersonen i «Mann i mørket»: «Finne på nye vendinger midt på natten, dikte opp historier midt på natten - vi beveger oss videre, mine små venner, og uansett hvor smertefullt dette kaoset kan være, finnes det poesi i det også, når man bare kan finne ordene til å uttrykke den, forutsatt at disse ordene finnes».
August Brick forsøker å komme seg etter en bilulykke, men også resten av familien er råket av sorg. Datterdatteren Katya sørger over eks-kjæresten Titus som er drept i krigen i Irak, mens datteren sliter med ensomheten etter en skilsmisse.
Men ingen Auster-beretning uten flere lag med fortellinger og fortellerstemmer. For mens Katya bedøver sorgen ved å se på talløse DVD-er, ligger morfaren og enkemannen August Brick våken om natten og dikter fortellinger for å glemme. Slik vikles vi inn i en ny fiksjon inne i fiksjonen, om figuren Brick som plutselig våkner opp som soldat i et vrengt USA - hvor Bush fremdeles er president og hvor landet preges av borgerkriger. Bricks oppdrag blir å uskadeliggjøre mannen bak denne grusomme historien, nemlig fortelleren selv - August Brick.
Til tross for politiske anslag, metalitterære vendinger og eksistensielle refleksjoner, er ikke dette Auster på sitt beste. Språket (eller oversettelsen) er litt for lite nyansert, og motivene fremstår som for mange og uforløste.
publisert i Bergens Tidende
Wednesday, February 18, 2009
Kjærlighet og ødeleggelse
Vellykket indisk familiekrønike
Anuradaha Roy
Et landskap av umulige lengsler
En rappkjeftet papegøye. En gal bestemor som blir vitne til et mord. En ung kvinne som dør på dramatisk vis i barsel. Dette er noen av figurene og hendelsene som beskrives i den bredt anlagte debutromanen til indiske Anurahda Roy. «Et landskap av umulige lengsler» kan sjangerfestes som en slektskrønike som beretter historien til tre generasjoner. Den begynner med fabrikkeieren Amulya og konen Kananbala tidlig på 1920-tallet. Men romanens mest sentrale stemme er gitt til bastardsønnen, kasteløse Mukunda, en slags moderne Oliver Twist. Han blir en del av familien når han er seks, men forsvinner etter hvert, og returnerer ikke før mange år senere.
Tittelen er toneangivende for noen av romanens motiver. Lengselen og det uforløste begjæret står sterkt hos mange av karakterene som skildres, enten det er bestemor Kananbala, som lengter tilbake til storbyen Calcutta etter at familien har slått seg ned i den anonyme byen Songarh - og til en mann som virkelig ser henne - eller tredjegenerasjonsfortellingen om det umulige kjærlighetsforholdet mellom hittebarnet Mukunda og hans stesøster Bakul.
Også konkrete handlinger tjener som gode metaforer for å skildre melankolien som beskrives. Fabrikkeiersønnen Nirmal er arkeologen som «ikke greide å la ruiner falle sammen uten å finkjemme dem med pensler og tannpirkere». Ruiner symboliserer det som en gang var helt og harmonisk, men som nå forstås som fravær og ødeleggelse. Og slik fungerer romanens ytre og indre landskap som speilbilder av hverandre.
«I mange lange år hadde han hatt lyst til å grave i jorden omkring borgerruinene i Songarh for å finne sin tapte by, men det var ikke profesjonell iver som hadde fått ham til å skrive forslaget. Det var noe som ikke hadde med arkeologi å gjøre, en sterk impuls som ikke lot seg forme i ord». Privat består arkeologens reelle tap i savnet av konen Shanti som dør idet en dramatisk flom tar huset til familien.
Den komplekse familiekrøniken fortelles på et politisk bakteppe, etableringen av India som selvstendig stat, men fremfor alt er dette en drivende godt skrevet roman om savn, lengsel og kjærlighet.
Anuradaha Roy
Et landskap av umulige lengsler
En rappkjeftet papegøye. En gal bestemor som blir vitne til et mord. En ung kvinne som dør på dramatisk vis i barsel. Dette er noen av figurene og hendelsene som beskrives i den bredt anlagte debutromanen til indiske Anurahda Roy. «Et landskap av umulige lengsler» kan sjangerfestes som en slektskrønike som beretter historien til tre generasjoner. Den begynner med fabrikkeieren Amulya og konen Kananbala tidlig på 1920-tallet. Men romanens mest sentrale stemme er gitt til bastardsønnen, kasteløse Mukunda, en slags moderne Oliver Twist. Han blir en del av familien når han er seks, men forsvinner etter hvert, og returnerer ikke før mange år senere.
Tittelen er toneangivende for noen av romanens motiver. Lengselen og det uforløste begjæret står sterkt hos mange av karakterene som skildres, enten det er bestemor Kananbala, som lengter tilbake til storbyen Calcutta etter at familien har slått seg ned i den anonyme byen Songarh - og til en mann som virkelig ser henne - eller tredjegenerasjonsfortellingen om det umulige kjærlighetsforholdet mellom hittebarnet Mukunda og hans stesøster Bakul.
Også konkrete handlinger tjener som gode metaforer for å skildre melankolien som beskrives. Fabrikkeiersønnen Nirmal er arkeologen som «ikke greide å la ruiner falle sammen uten å finkjemme dem med pensler og tannpirkere». Ruiner symboliserer det som en gang var helt og harmonisk, men som nå forstås som fravær og ødeleggelse. Og slik fungerer romanens ytre og indre landskap som speilbilder av hverandre.
«I mange lange år hadde han hatt lyst til å grave i jorden omkring borgerruinene i Songarh for å finne sin tapte by, men det var ikke profesjonell iver som hadde fått ham til å skrive forslaget. Det var noe som ikke hadde med arkeologi å gjøre, en sterk impuls som ikke lot seg forme i ord». Privat består arkeologens reelle tap i savnet av konen Shanti som dør idet en dramatisk flom tar huset til familien.
Den komplekse familiekrøniken fortelles på et politisk bakteppe, etableringen av India som selvstendig stat, men fremfor alt er dette en drivende godt skrevet roman om savn, lengsel og kjærlighet.
Tuesday, February 03, 2009
Lavmål fra Pattaya
Preben Z. Møller
"Deflora"
Aschehoug
Det kan gå galt når sosiologer skriver skjønnlitterære bøker, og det gjør det også i dette tilfellet. Sjelden har jeg sett en utgivelse så spekket med floskler og pinlige formuleringer. Det er betenkelig at et etablert forlagshus som Aschehoug lar denne farsen av en roman slippes ut blant norske lesere. Skyldes det kanskje den tabloide effekten? Preben Møller har vært i avisene før - da med en (mye kritisert) masteroppgave hvor han hevder at mannen er likestillingens offer. Den gang ble språket kritisert, og i hans romandebut er det så lite som minner om skjønnlitteratur at forlaget snarest bør sende ham til nærmeste skriveskole - om de har tenkt å beholde ham i forfatterstallen.
Det skurrer helt fra starten, hovedpersonen Preben er en tilårskommen «intellektuell» som skriver i meningsaviser som Klassekampen og Morgenbladet. Problemet er bare at refleksjonsnivået i disse innledende kapitler er langt under pari. Og aldri har jeg møtt en litterær karakter som så ofte må bevise overfor leseren at han virkelig er en intellektuell med faktasetninger som dette «For en intellektuell er det veldig viktig å ha en kobling til New York» eller «Slik går vi intellektuelle og tenker».
Med andre ord bryter Møller ned sin hovedkarakter allerede i begynnelsen, også ved å la ham stå for komiske aforismer som dette: «For en femtitoåring er det fortsatt like lett å onanere, men vanskeligere å holde en ereksjon under et samleie. Man blir psykologisk impotent før man blir biologisk impotent.»
Men den selvtitulert intellektuelle er trett av sitt liv som nettopp tenkende, løsningen blir en odyssé til Thailand og møtet med kjønnssirkuset der («Alle de pene jentene der gjør penisen min halverigert. Den er sliten). Men romanfiguren Preben går utenom en kapitalstyrt utnyttelse av fattige thaidamer. I stedet forelsker han seg i thailandske Pom: «Jeg tror det kan være vanskelig for de thailandske jentene å forholde seg til oss. Vi er så opptatt av kvinners orgasme i vår kultur, og tenker ikke på oss selv. Vi må være snåle for dem, med våre bekymrede ereksjoner».
I sum er denne romanen så fattig på språk, oppbygging og refleksjon at det blir et tragikomisk hån når baksideteksten sammenligner Preben Møller med storheter som Thomas Mann.
Publisert 3.2.09 i Bergens Tidende
"Deflora"
Aschehoug
Det kan gå galt når sosiologer skriver skjønnlitterære bøker, og det gjør det også i dette tilfellet. Sjelden har jeg sett en utgivelse så spekket med floskler og pinlige formuleringer. Det er betenkelig at et etablert forlagshus som Aschehoug lar denne farsen av en roman slippes ut blant norske lesere. Skyldes det kanskje den tabloide effekten? Preben Møller har vært i avisene før - da med en (mye kritisert) masteroppgave hvor han hevder at mannen er likestillingens offer. Den gang ble språket kritisert, og i hans romandebut er det så lite som minner om skjønnlitteratur at forlaget snarest bør sende ham til nærmeste skriveskole - om de har tenkt å beholde ham i forfatterstallen.
Det skurrer helt fra starten, hovedpersonen Preben er en tilårskommen «intellektuell» som skriver i meningsaviser som Klassekampen og Morgenbladet. Problemet er bare at refleksjonsnivået i disse innledende kapitler er langt under pari. Og aldri har jeg møtt en litterær karakter som så ofte må bevise overfor leseren at han virkelig er en intellektuell med faktasetninger som dette «For en intellektuell er det veldig viktig å ha en kobling til New York» eller «Slik går vi intellektuelle og tenker».
Med andre ord bryter Møller ned sin hovedkarakter allerede i begynnelsen, også ved å la ham stå for komiske aforismer som dette: «For en femtitoåring er det fortsatt like lett å onanere, men vanskeligere å holde en ereksjon under et samleie. Man blir psykologisk impotent før man blir biologisk impotent.»
Men den selvtitulert intellektuelle er trett av sitt liv som nettopp tenkende, løsningen blir en odyssé til Thailand og møtet med kjønnssirkuset der («Alle de pene jentene der gjør penisen min halverigert. Den er sliten). Men romanfiguren Preben går utenom en kapitalstyrt utnyttelse av fattige thaidamer. I stedet forelsker han seg i thailandske Pom: «Jeg tror det kan være vanskelig for de thailandske jentene å forholde seg til oss. Vi er så opptatt av kvinners orgasme i vår kultur, og tenker ikke på oss selv. Vi må være snåle for dem, med våre bekymrede ereksjoner».
I sum er denne romanen så fattig på språk, oppbygging og refleksjon at det blir et tragikomisk hån når baksideteksten sammenligner Preben Møller med storheter som Thomas Mann.
Publisert 3.2.09 i Bergens Tidende
Wednesday, January 28, 2009
Intellektuell godtepose
"Brenn skiten"
Flamme Forlag
Gutteklubben grei provoserer og interesserer
Herrene Nils-Øivind Haagensen og Bendik Wold er kameratene og bladfykene (Klassekampen og Morgenbladet) som fikk starte eget undergrunnsforlag under Cappelens økonomiske vinger.
Utgivelsen «Brenn ned skiten» kan leses som et manifest fra de to fjorårsferske forlagsredaktørene, og består av hele 52 essays, artikler, intervjuer, samt enkelte nærmest skjønnlitterære snapshots signert Haagensen. De fleste tekstene er allerede publisert i Morgenbladet og Klassekampen i løpet av 2000-tallet.
Foruten Wolds krasse og polemiske oppgjør mot forståelsen av indiekultur, samt Turbonegers Thomas Seltzer (i «Rock=revolt? Et politisk forsvar for indie»), er det altså lite nytt under solen. Likevel er det blitt en betimelig og høyst leseverdig trykksak.
Innholdsmessig favner skribentene bredt, noe som skaper spenst og dynamikk i tekstsamlingen. Her er tekster om bokseren Muhammad Ali, om litterære grep i historieskrivingen, om postkortet som sjanger, filmskaperen Lars von Trier og poeten Pablo Neruda - for å nevne noe av det den intellektuelle godteposen byr på. Også vekslingen mellom tekster er et vellykket komposisjonsgrep. For mens Wold er autodidakten som evner å fremstå som sprenglærd med sine hyppige referanser til vestlige filosofer, byr litteraturviter Haagensen på forfriskende pustehull med sin langt mer muntlige og slentrende stil.
Et høydepunkt blant sistnevntes digresive tekster er intervjuet «Han synger en blå blå salme» med Erik Bye over ålesmørbrød og kaffe på Theatercaféen. Både Wold og Haagensen skriver portretter som overgår det meste av hva dagspressen ellers serverer. Forlagsredaktørene er opptatt av litteraturen som et kollektivt område, og i forordet argumenterer de for å redegjøre for sitt ståsted med denne utgivelsen. Ærlig spill altså.
Men da kan man innvende at den tungt akademiske skrivemåten til unge Wold bidrar nettopp til å tilsløre den subjektivitet som ligger bak de argumentative tekstene hans - som slett ikke er affektfrie. Likevel bør «Brenn ned skiten» bli pensum for den kulturinteresserte, her er solide doser klok entusiasme og kritikk.
SILJE STAVRUM NOREVIK
publisert i Bergens Tidende 26.januar 09
Flamme Forlag
Gutteklubben grei provoserer og interesserer
Herrene Nils-Øivind Haagensen og Bendik Wold er kameratene og bladfykene (Klassekampen og Morgenbladet) som fikk starte eget undergrunnsforlag under Cappelens økonomiske vinger.
Utgivelsen «Brenn ned skiten» kan leses som et manifest fra de to fjorårsferske forlagsredaktørene, og består av hele 52 essays, artikler, intervjuer, samt enkelte nærmest skjønnlitterære snapshots signert Haagensen. De fleste tekstene er allerede publisert i Morgenbladet og Klassekampen i løpet av 2000-tallet.
Foruten Wolds krasse og polemiske oppgjør mot forståelsen av indiekultur, samt Turbonegers Thomas Seltzer (i «Rock=revolt? Et politisk forsvar for indie»), er det altså lite nytt under solen. Likevel er det blitt en betimelig og høyst leseverdig trykksak.
Innholdsmessig favner skribentene bredt, noe som skaper spenst og dynamikk i tekstsamlingen. Her er tekster om bokseren Muhammad Ali, om litterære grep i historieskrivingen, om postkortet som sjanger, filmskaperen Lars von Trier og poeten Pablo Neruda - for å nevne noe av det den intellektuelle godteposen byr på. Også vekslingen mellom tekster er et vellykket komposisjonsgrep. For mens Wold er autodidakten som evner å fremstå som sprenglærd med sine hyppige referanser til vestlige filosofer, byr litteraturviter Haagensen på forfriskende pustehull med sin langt mer muntlige og slentrende stil.
Et høydepunkt blant sistnevntes digresive tekster er intervjuet «Han synger en blå blå salme» med Erik Bye over ålesmørbrød og kaffe på Theatercaféen. Både Wold og Haagensen skriver portretter som overgår det meste av hva dagspressen ellers serverer. Forlagsredaktørene er opptatt av litteraturen som et kollektivt område, og i forordet argumenterer de for å redegjøre for sitt ståsted med denne utgivelsen. Ærlig spill altså.
Men da kan man innvende at den tungt akademiske skrivemåten til unge Wold bidrar nettopp til å tilsløre den subjektivitet som ligger bak de argumentative tekstene hans - som slett ikke er affektfrie. Likevel bør «Brenn ned skiten» bli pensum for den kulturinteresserte, her er solide doser klok entusiasme og kritikk.
SILJE STAVRUM NOREVIK
publisert i Bergens Tidende 26.januar 09
Sammen skal vi leve
Christian Valeur
"Steffen tar sin del av ansvaret"
Roman Aschehoug
Vaklende debut og miljøsatire
Dagboksjangeren er en fascinerende litterær form, den appellerer til kikkeren i oss ved å skape en illusorisk nærhet mellom den som betror seg og den fremmede leseren. Da Daniel Defoe ga ut «Robinson Crusoe» skrevet i en henvendt dagbokform, ble publikum eksempelvis rasende da de oppdaget at fortelleren ikke var Defoe selv.
Det problematiske ved sjangervalget er at dersom dagbokskriveren ikke heter Olav H. Hauge, Franz Kafka eller Anais Nin, kan det være store distanser mellom de språklige høydepunktene. For dagboksjangeren åpner for å referere massivt fra hverdagen, og av og til kan det bli for mye hverdag, også i litteraturen.
Dagbokskribenten denne gang er den fallerte jusstudenten Steffen Schiøtz. 23-åringen er et mønstereksempel på norsk materiell velstand anno 2007, han kunne vært en klassisk pappagutt, men romanensutgangspunkt er Steffens sosiale eksperiment. For å forurense minst mulig eksilerer han til familiens (luksus-) hytte i Buskerud hvor han skal leve uten å forbruke.
Men under det djerve eksperimentet ligger det også andre beveggrunner. Romanens intrige er også basert på at hans mangeårige relasjon til eiendomsmegleren Isabell er på vikende front, mens en naturforkjempende sognejente ved navn Kjersti borer seg mer og mer inn i 23-åringens bevissthet. Det hele kulminerer når både familie og de to kvinnene oppsøker klimaflyktningen på luksushytten. Teksten har dagbokens kronologi, men ikke uten tilbakesprang til tidligere episoder og samtaler.
Her er også en blanding av utsnitt fra håndskrevne hytteboknotater, skjermbilder fra mobilmeldinger og ikke minst et spesielt dialogoppsett med direkte gjengivelser fra samtaler. Det er et fiffig grep å blande elementer slik, men det virker anmassende i lengden. Et ankepunkt mot denne debuten er at den blir retningsløs, og uten en gjennomtenkt oppbygging.
Jeg lar meg forføre av Steffens eksistensielle knuter og kjærlighetsstrabaser, eksempelvis en sår scene som tydelig får frem den ensomheten som kan prege et forhold. Men i hovedsak smuldrer det miljømessige satireaspektet bort i det klassiske trekantdramaets finesser. Da står leseren litt tomhendt tilbake.
Publisert i Bergens Tidende 26. januar 08
"Steffen tar sin del av ansvaret"
Roman Aschehoug
Vaklende debut og miljøsatire
Dagboksjangeren er en fascinerende litterær form, den appellerer til kikkeren i oss ved å skape en illusorisk nærhet mellom den som betror seg og den fremmede leseren. Da Daniel Defoe ga ut «Robinson Crusoe» skrevet i en henvendt dagbokform, ble publikum eksempelvis rasende da de oppdaget at fortelleren ikke var Defoe selv.
Det problematiske ved sjangervalget er at dersom dagbokskriveren ikke heter Olav H. Hauge, Franz Kafka eller Anais Nin, kan det være store distanser mellom de språklige høydepunktene. For dagboksjangeren åpner for å referere massivt fra hverdagen, og av og til kan det bli for mye hverdag, også i litteraturen.
Dagbokskribenten denne gang er den fallerte jusstudenten Steffen Schiøtz. 23-åringen er et mønstereksempel på norsk materiell velstand anno 2007, han kunne vært en klassisk pappagutt, men romanensutgangspunkt er Steffens sosiale eksperiment. For å forurense minst mulig eksilerer han til familiens (luksus-) hytte i Buskerud hvor han skal leve uten å forbruke.
Men under det djerve eksperimentet ligger det også andre beveggrunner. Romanens intrige er også basert på at hans mangeårige relasjon til eiendomsmegleren Isabell er på vikende front, mens en naturforkjempende sognejente ved navn Kjersti borer seg mer og mer inn i 23-åringens bevissthet. Det hele kulminerer når både familie og de to kvinnene oppsøker klimaflyktningen på luksushytten. Teksten har dagbokens kronologi, men ikke uten tilbakesprang til tidligere episoder og samtaler.
Her er også en blanding av utsnitt fra håndskrevne hytteboknotater, skjermbilder fra mobilmeldinger og ikke minst et spesielt dialogoppsett med direkte gjengivelser fra samtaler. Det er et fiffig grep å blande elementer slik, men det virker anmassende i lengden. Et ankepunkt mot denne debuten er at den blir retningsløs, og uten en gjennomtenkt oppbygging.
Jeg lar meg forføre av Steffens eksistensielle knuter og kjærlighetsstrabaser, eksempelvis en sår scene som tydelig får frem den ensomheten som kan prege et forhold. Men i hovedsak smuldrer det miljømessige satireaspektet bort i det klassiske trekantdramaets finesser. Da står leseren litt tomhendt tilbake.
Publisert i Bergens Tidende 26. januar 08
Monday, January 19, 2009
Lesningens mørke lykke
Markus Midré
"Tunnel"
Roman, Oktober
En navnløs mann våkner på en benk. Det er halvmørkt, og han aner ikke hvor han har vært, bare at han må ha sovet. Dette er utgangspunktet for Markus Midrés nyeste roman «Tunnel», som best kan beskrives som beretningen om en mann på leting etter sitt eget liv.
Halvmørket som innleder romanen, synes betegnende også for å karakterisere tekstens rom. Belysningen er stadig vekk sparsommelig, lyset er forsvinnende eller tiltakende, og slik blir det tvetydige og dunkle hele tiden vektlagt. Her gis ingen reelle innsikter, heller ikke på fortellingens ytre plan. Hovedpersonen oppsøker steder hvor han har vært, men blir ikke gjenkjent, han forblir en nærmest skyggefull eksistens i spennet mellom lyset og mørket, livet og døden. Han ser seg selv i speilet, men begynner å lure på om ansiktet virkelig tilhører ham:
«Flere ganger skal du knipe øynene sammen og åpne dem igjen. Det minner om spøkelseshistorier som skremte deg som barn, da du fikk vite at de døde viste seg i speilene - bleke, hevngjerrige - bare du stirret lenge nok i mørket».
Forgjengelighet blir et tydelig motiv i denne velskrevne romanen. Ikke bare fordi jeg-fortelleren er en nærmest utvisket eksistens som er radert fra alle offentlige registre, og ikke gjenkjennes - slik vi alle skapes og blir til gjennom den andres blikk, men også gjennom tydelige passasjer som dette:
«Slik oppdager du at alt forsvinner. Det du trodde var en uendelig hukommelse, er et raskt vindkast. Minnet om deg løsner og forvitrer, tynt støv som blåser ut av verden.
Fremfor alt er «Tunnel» et imponerende stykke språkarbeid hvor det poetiske avtrykket kan spores i hver setning, og skaper en estetisk opplevelse som ikke ligger langt fra lykken. Store ord, kanskje. Men Markus Midré kan kunsten å balansere sikkert mellom fortellingens fremdrift og skarpe poetiske formuleringer. Raskt henter han leseren inn i sitt litterære univers, og der får hun lyst til å bli - til tross for fiksjonens mørke.
SILJE STAVRUM NOREVIK
"Tunnel"
Roman, Oktober
En navnløs mann våkner på en benk. Det er halvmørkt, og han aner ikke hvor han har vært, bare at han må ha sovet. Dette er utgangspunktet for Markus Midrés nyeste roman «Tunnel», som best kan beskrives som beretningen om en mann på leting etter sitt eget liv.
Halvmørket som innleder romanen, synes betegnende også for å karakterisere tekstens rom. Belysningen er stadig vekk sparsommelig, lyset er forsvinnende eller tiltakende, og slik blir det tvetydige og dunkle hele tiden vektlagt. Her gis ingen reelle innsikter, heller ikke på fortellingens ytre plan. Hovedpersonen oppsøker steder hvor han har vært, men blir ikke gjenkjent, han forblir en nærmest skyggefull eksistens i spennet mellom lyset og mørket, livet og døden. Han ser seg selv i speilet, men begynner å lure på om ansiktet virkelig tilhører ham:
«Flere ganger skal du knipe øynene sammen og åpne dem igjen. Det minner om spøkelseshistorier som skremte deg som barn, da du fikk vite at de døde viste seg i speilene - bleke, hevngjerrige - bare du stirret lenge nok i mørket».
Forgjengelighet blir et tydelig motiv i denne velskrevne romanen. Ikke bare fordi jeg-fortelleren er en nærmest utvisket eksistens som er radert fra alle offentlige registre, og ikke gjenkjennes - slik vi alle skapes og blir til gjennom den andres blikk, men også gjennom tydelige passasjer som dette:
«Slik oppdager du at alt forsvinner. Det du trodde var en uendelig hukommelse, er et raskt vindkast. Minnet om deg løsner og forvitrer, tynt støv som blåser ut av verden.
Fremfor alt er «Tunnel» et imponerende stykke språkarbeid hvor det poetiske avtrykket kan spores i hver setning, og skaper en estetisk opplevelse som ikke ligger langt fra lykken. Store ord, kanskje. Men Markus Midré kan kunsten å balansere sikkert mellom fortellingens fremdrift og skarpe poetiske formuleringer. Raskt henter han leseren inn i sitt litterære univers, og der får hun lyst til å bli - til tross for fiksjonens mørke.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Subscribe to:
Posts (Atom)