Pinlige samleier, flau psykologi

Thore Eithun Helland
"Natta blir til regn"
Samlaget

Enda en litterær krise for mannen

Den fallende mannen er et yndet motiv i norsk skjønnlitteratur, og en mann i krise er nettopp hva vestlendingen Thore Eithun Helland befatter seg med i "Natta blir til regn". Romanen er kraftig promotert av Samlaget, men her burde forlag og forfatter gått flere runder før utgivelse.
Hovedpersonen Karl Ødegård streber etter å bli partner i advokatfirma, er gift med barndomskjæresten Marie, og slave av tv-kannen på kveldstid. Et slikt glansbilde må fort krakelere for å åpne for litterær disharmoni. Bluesen i jurist Ødegårds liv kommer selvsagt med en kvinne. Sylfiden Ingrid er en skarp jurist som også vet å sette stakkars Ødegård i et leit dilemma. Hun er nemlig vitne til hans iboende voldelighet - Karl går til angrep på en stakkars tigger i Oslos gater, noe Ingrid ikke vil holde tett om dersom ikke Karl bidrar til at hun blir gravid. Ganske raskt blir Karl komfortabel med den erotiske utpressingen hvilket genererer noen sex-skildringer så banale at jeg har store problemer med å se at Helland ville fått solgt dem til pornobladindustrien. Og i lys av den friksjonsfrie oralsexen reduseres kona Marie i lavblokken på Bøler til en "gul kosedress i bomull". Vi aner konturene av en familiær nedoverbakke.
For samtidig som Ødegårds profesjonelle liv slår en trist salto mortale, kommer også stamtreets dårlige greiner til syne. Her er det voldelighet satt i system, forfatteren går naturalismen en høy gang når det gjelder å fremstille patologisk disponert aggressivitet. Her er rust i alle relasjoner, mellom fedre og sønner, og familiemedlemmer som går til angrep på hverandre over en lav sko. Et kompositorisk grep er at Helland dykker i fortiden ved å la sin helt episodevis skrive sine erindringer, men disse er ført i et språk som er temmelig likt den allvitende fortelleren.
Min hovedinnvending mot denne romanen er at den ikke lodder dypt nok til å fungere som et psykologisk portrett. Her er ingen dunkle psykologiske sammenhenger, snarere fremstår undergangsfortellingen som karikert og skjebnetung sosiologi. Da blir Karl Ødegård mer en patetisk pappfigur enn en mann av mørkets gåtefulle gjerninger.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Sorgen er et sagblad

Pappa holdt meg hardt da jeg var liten. Han kom hjem og løftet meg opp og klemte meg inntil seg så jeg ikke fikk puste. Jeg likte det. Det var så tydelig.

Slik åpner den poetiske billedboken som er resultatet av samarbeidet mellom den franske kunstneren Pierre Duba og den norske forfatteren Hanne Ørstavik.

Boken kan beskrives som et sorgarbeid - jeg-fortelleren er en kvinne som reiser til Svalbard for å arbeide i gruvene, 40 år etter at hennes egen far ble drept i Kings Bay-ulykken i 1962. 21 mennesker mistet livet i eksplosjonen, og regjeringen måtte gå av. I disse etterdønningene er boken skapt, og slik trår forfatteren inn i et politisk og sorgladet landskap.

Det beste med denne kunstboken er bildene. Pierre Dubas fabulerende akvareller, blandet med fotografi og montasje, balanserer godt mellom det dunkle og realistiske. Her er fotografier av golde industrilandskap og poetiske sorgmotiver. Tidvis er tonen rent naivistisk med barnetegninger av ulykken, eller røde barneføtter.

Vekslingen er god, og speiler tekstens glidning fra nåtid og tilbake til ulykken da barnet mistet sin far. En Dala-hest er gjennomgangsfigur for bildene. Røde blodspor glir tidvis også over i bokstavene, dette er elegant og effektivt utført.

Enkelte passasjer av Ørstaviks tekst er gode, særlig der hvor tonen er mer mangetydig. Ellers får jeg inntrykk av forfatteren ikke er tett nok på sitt stoff. Vi går fra poesi til pedagogikk når mer faktabaserte setninger om regjeringsfall og ulykkens omfang trer inn i teksten. Således virker den reelle Kings Bay-hendelsen tidvis noe påklistret beretningen. Ordet «Regjeringen» gjentas så mange ganger at det blir en nærmest statisk figur.

Best er Ørstavik når hun skildrer gruvearbeidet kvinnen utfører, sagbladet som stadig roterer, kullets evige kretsløp under isbreen, ned til fjorden og havnen - et nitid arbeid som også kan låne sine metaforer til sorgen. Eller når teksten blir spørrende og åpen som dette:

«Vet du hva som skjer når kullstøvgass eksploderer? Du blir ikke sprengt i filler, det er omvendt, du klemmes sammen, kroppen tømmes for oksygen. Luften blir borte, du får ikke puste mer».

SILJE STAVRUM NOREVIK

publisert i Bergens Tidende, 8. desember 08