plutselig

Du overraskes ikke lenger over tings forgjengelighet, at følelser surner over natta, at det ikke kommer forklarende brev, opprørte telefonsamtaler i nattens mørke midte, det bare slutter like uforklarlig som det begynte, en samtale på en fest, et hastig adjø, en drosje hjem til lånt villa. Bare måneder senere synker det inn, som søkk, som følelsen i det det svartner for blikket og festen blir til en fragmentert film foran øynene. Panikkangst? spør kameraten din. Nei, svarer du. Det var noe rent fysisk, den varme salte svetten på panna, den desperate tørsten i halsen, og du setter deg ned, og rommet gjenvinner gradvis sin balanse, du reiser deg, tar bussen hjem, og tenker hardt på han med det røde håret. Polaroidene rikosjetterer, den siste augustdagen under det enorme kastanjetreet helt ytterst på øyen, de voldelige kuene som gresset like ved, barna som balanserte på ruinene av en krigsflyplass, han som siterte et tusen år gammel dikt i ørene dine, noe som kilte øremuslingene, en plutselig bønn om at øyeblikket skulle overgå forgjengeligheten, og allerede da en påminnelse om at du kommer til å huske dette, treet, den urblå himmelen, diktet som var til en Maria som ikke er deg, men som var deg akkurat da, men aldri helt uten forbehold.