så mye har hendt på et halvt år, og likevel har ingenting hendt, for dagene har vært så seige, så like. Og så plutselig sitter du der, og renskriver forordet, og folk rundt deg forventer at du skal føle lettelse, som en byrde er blitt flyttet fra skuldrene dine, men vi flyr med tunge vinger hele tida, som jeg tror det heter i et dikt, både hos Tor Ulven, og Kate Næss, og dermed er det ikke slik at et lite tastetrykk forhindrer det indre trykket som alltid er der, og som gjør at skrivingen fortsatt føles som et utkast, som at du bare måtte sette punktum nå, men kunne ha skrevet videre i et halvår til, og jeg føler virkelig ikke at jeg har blitt bedre, smartere, flinkere, eller mer artikulert av dette, snarere mer selvkritisk, en slik prosess eksponerer det beste og verste i deg, hva det enn måtte være av styrker og svakheter.
Og så er du tilbake og kan sanse igjen, det er helt greit at de forlater deg med et glass i handa, du går ut mot verandaen, og blir tatt av musikken nedenfra, Pedros insisterende stemme, et ukjent menneske har rørt ved føttene dine, og du danser, og han ser horisonten, sjøen og øya, men du ser bare det helt tangible, vindeltrappa, omrisset av en venn, det tydelige grepet om midjen. En uønsket invitt i taxikøen. Og er det en ting du har lært, og som kan arkiveres som kunnskap så er det noe du allerede hadde lest, at skriving er bevegelse, og ikke nødvendigvis i riktig retning.
