jeg liker rutiner, våkne om morgenen til den samme sangen, en polyfonisk versjon av lay, lady lay, den kapsler seg inn i drømmen, surrer rundt der en god stund, før søvnen fader ut, eller hvordan skal vi si det? - søvn er jo en reversibel tilstand.
alltid café noir, alltid den våte avisen, rugbrød med leverpostei, tyrolerjuice, så sykle til universitetet, slåss med egne rekorder, våte veibaner, og bilister i tidsnød, kjenne at musklene brenner, og parkere lett og fornøyd. og dette: kjøpe morgenkaffen i den minste ansattkantina på hf, hører lydene hennes, radiokanalene som summmer i bakgrunnen, åtte kroner, hver dag, men bare i to måneder til.
