Pinlige samleier, flau psykologi

Thore Eithun Helland
"Natta blir til regn"
Samlaget

Enda en litterær krise for mannen

Den fallende mannen er et yndet motiv i norsk skjønnlitteratur, og en mann i krise er nettopp hva vestlendingen Thore Eithun Helland befatter seg med i "Natta blir til regn". Romanen er kraftig promotert av Samlaget, men her burde forlag og forfatter gått flere runder før utgivelse.
Hovedpersonen Karl Ødegård streber etter å bli partner i advokatfirma, er gift med barndomskjæresten Marie, og slave av tv-kannen på kveldstid. Et slikt glansbilde må fort krakelere for å åpne for litterær disharmoni. Bluesen i jurist Ødegårds liv kommer selvsagt med en kvinne. Sylfiden Ingrid er en skarp jurist som også vet å sette stakkars Ødegård i et leit dilemma. Hun er nemlig vitne til hans iboende voldelighet - Karl går til angrep på en stakkars tigger i Oslos gater, noe Ingrid ikke vil holde tett om dersom ikke Karl bidrar til at hun blir gravid. Ganske raskt blir Karl komfortabel med den erotiske utpressingen hvilket genererer noen sex-skildringer så banale at jeg har store problemer med å se at Helland ville fått solgt dem til pornobladindustrien. Og i lys av den friksjonsfrie oralsexen reduseres kona Marie i lavblokken på Bøler til en "gul kosedress i bomull". Vi aner konturene av en familiær nedoverbakke.
For samtidig som Ødegårds profesjonelle liv slår en trist salto mortale, kommer også stamtreets dårlige greiner til syne. Her er det voldelighet satt i system, forfatteren går naturalismen en høy gang når det gjelder å fremstille patologisk disponert aggressivitet. Her er rust i alle relasjoner, mellom fedre og sønner, og familiemedlemmer som går til angrep på hverandre over en lav sko. Et kompositorisk grep er at Helland dykker i fortiden ved å la sin helt episodevis skrive sine erindringer, men disse er ført i et språk som er temmelig likt den allvitende fortelleren.
Min hovedinnvending mot denne romanen er at den ikke lodder dypt nok til å fungere som et psykologisk portrett. Her er ingen dunkle psykologiske sammenhenger, snarere fremstår undergangsfortellingen som karikert og skjebnetung sosiologi. Da blir Karl Ødegård mer en patetisk pappfigur enn en mann av mørkets gåtefulle gjerninger.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Sorgen er et sagblad

Pappa holdt meg hardt da jeg var liten. Han kom hjem og løftet meg opp og klemte meg inntil seg så jeg ikke fikk puste. Jeg likte det. Det var så tydelig.

Slik åpner den poetiske billedboken som er resultatet av samarbeidet mellom den franske kunstneren Pierre Duba og den norske forfatteren Hanne Ørstavik.

Boken kan beskrives som et sorgarbeid - jeg-fortelleren er en kvinne som reiser til Svalbard for å arbeide i gruvene, 40 år etter at hennes egen far ble drept i Kings Bay-ulykken i 1962. 21 mennesker mistet livet i eksplosjonen, og regjeringen måtte gå av. I disse etterdønningene er boken skapt, og slik trår forfatteren inn i et politisk og sorgladet landskap.

Det beste med denne kunstboken er bildene. Pierre Dubas fabulerende akvareller, blandet med fotografi og montasje, balanserer godt mellom det dunkle og realistiske. Her er fotografier av golde industrilandskap og poetiske sorgmotiver. Tidvis er tonen rent naivistisk med barnetegninger av ulykken, eller røde barneføtter.

Vekslingen er god, og speiler tekstens glidning fra nåtid og tilbake til ulykken da barnet mistet sin far. En Dala-hest er gjennomgangsfigur for bildene. Røde blodspor glir tidvis også over i bokstavene, dette er elegant og effektivt utført.

Enkelte passasjer av Ørstaviks tekst er gode, særlig der hvor tonen er mer mangetydig. Ellers får jeg inntrykk av forfatteren ikke er tett nok på sitt stoff. Vi går fra poesi til pedagogikk når mer faktabaserte setninger om regjeringsfall og ulykkens omfang trer inn i teksten. Således virker den reelle Kings Bay-hendelsen tidvis noe påklistret beretningen. Ordet «Regjeringen» gjentas så mange ganger at det blir en nærmest statisk figur.

Best er Ørstavik når hun skildrer gruvearbeidet kvinnen utfører, sagbladet som stadig roterer, kullets evige kretsløp under isbreen, ned til fjorden og havnen - et nitid arbeid som også kan låne sine metaforer til sorgen. Eller når teksten blir spørrende og åpen som dette:

«Vet du hva som skjer når kullstøvgass eksploderer? Du blir ikke sprengt i filler, det er omvendt, du klemmes sammen, kroppen tømmes for oksygen. Luften blir borte, du får ikke puste mer».

SILJE STAVRUM NOREVIK

publisert i Bergens Tidende, 8. desember 08

Suverent smelteverk

Det er seks år siden Inger Bråtveits skjellsettende debut ”Munn mot ein frosen fjord” (2002). Nå er forfatteren tilbake med et kunstverk av en tekst som forsterker hennes posisjon som en av Nordens mest innovative og formbevisste forfattere. Hun har stjålet som en ravn fra sin litterære farsfigur, Tarjei Vesaas, mer nøyaktig har hun hentet figurene Siss og Unn fra klassikeren ”Is-slottet”. Og resultatet fremviser Bråtveits sjeldne evne til å leke med tradisjonen for å frembringe noe helt nytt og egenartet.

Også i Bråtveits moderne prosa er det relasjonen mellom de unge jentene Siss og Unn teksten kretser om. Unn bor alene med den sykdomsrammede moren Mummy Big, mens Siss og familien er tilflyttere fra Sverige. Her finnes det ikke noe smeltende Is-slott, handlingen er lagt til en dal i en kraftkommune hvor hjørnesteinsbedriften nå er nedlagt, og hvor kraftløsheten også rammer de menneskelige relasjonene.

Blant Inger Bråtveits fremste styrker er evnen til å skape rytmiske, språklige tablåer – bilder som glir over i hverandre, slik som her: ”Det er to døgn att av sommaren, og idet eit gryande haustmørker sig framover skogen, går moster som ein ting, mellom andre ting, frå tunet og inn i huset der ho igjen set seg til. Lufta er skarp og mostar lenar seg over veven som var han ein slåmaskin. I veven slår ho alt usagt, alle ynskjer inn”. Men Bråtveit er ikke bare en stor poet i prosaformat, hun er også en usnobbet rabulist som henter fra høyt og lavt i populærkulturen når hun vever denne teksten som bør få sin rettmessige plass i den norske kanon. I de gripende og poetiske bildene av en døende Mummy Big i en størknet sofapositur inngår også Bohus-stoler og trash-tv fra en ensom parabol. Således benytter Bråtveit seg av samplingens kunst – bibelsk syntaks blandes med referanser fra amerikansk popkultur, og dét i en gåtefull og paradoksal tekst som sprenger seg ut fra det tidsbestemte og lettvint definerte. Teksten har også et kommentarspor i kursiv, en slags allvitende forteller som kommenterer hovedteksten, som i tragediens greske kor. Bråtveit er en begavet og eksperimentell forfatter hvis kresne utgivelser byr på språklig nytelse og ikke minst, innsikt i de undergangskrefter som rir relasjoner og mennesker.
SILJE STAVRUM NOREVIK


Publisert i Bergens Tidende 24.november 08

Nyansert begjærsskildring

Romanfiguren Audun Eik er spesialist i pediatri. Statistisk nærmer han seg førtiårskrisen, men et velfungerende samliv med arkitekten Ingrid og hennes sønner, synes å verne mot eksistensielle komplikasjoner. Tilsynelatende.

For da hele familien reiser til Nord-Jylland, skjer noe som legger familielivet i ruiner. Selvfølgelig handler det om en kvinne, den eksotiske og erotiserte Eyla, som han møter i hotellbaren - utroskapens eget parnass.

Langsomt, og ikke uten motforestillinger, vikles Eik inn i en relasjon som omkalfatrer tilværelsen hans. Eyla er fra Usbekistan, og Eik blir også engasjert i familiens skjebne. Eylas far er drept og hennes bror sitter fortsatt i fangenskap.

Beretningen om Eiks personlige undergang er slik tett sammenvevd med politiske hendelser, og ikke minst Audun Eiks bagasje fra fortiden, en iboende skyldfølelse etter at en hjertesyk kamerat mistet livet i lek. Sentralt for tematikken er fremstillingen av hvor lite som skal til for å ødelegge det han kaller «mikrosonen».

Årelang intimitet har ingen tette skott mot plutselige angrep utenfra:

«Hvor grundig man kan falle. Hvor tynn den er, den hinnen vi alle beveger oss rundt på. Hinnen vi kaller stuegulvet, verandaen, gatelegemet under neonlyktene, hvor skjør den er, og hvilket mørke som ligger under.»

Romanen er blitt kritisert for å være for omstendelig, men Hagemanns styrke ligger nettopp i en resonnerende og reflekterende prosa med rom for overveielser, tankestrøm og detaljrike scener. På handlingsplanet er romanen ikke utpreget original, men den språklige fremstillingen gjør «Eyla» til en svært god roman.

Ikke minst i fremskrivingen av ensomheten som rammer den som har gitt avkall på sine nærmeste. Plutselig er familiefaren en fremmed på fotballbanen:

«Jeg lignet en skolopender, et av disse små nervøse krekene som piler unna når man velter på en stein. (...) Så kort var veien fra topp til bunn i systemet: den ene dagen trenerens høyre hånd, den neste et forstemmende skyggevesen man listet seg unna på parkeringsplassen.»

SILJE STAVRUM NOREVIK

Publisert i Bergens Tidende 18.november 08

Fakta fra India

Debutant Romeo Gill (f. 1970) har rukket å få mye oppmerksomhet for sitt vennskap med nestor Dag Solstad, og ikke minst for å la sitt litterære landskap strekke seg fra gigantiske New Delhi til mer provinsielle Drammen.

Debutanten har et spennende råstoff for sin utgivelse, et India i politisk brytningstid, post kolonitiden, og ikke minst hovedpersonen Harjeet Singhs skjellsettende reise fra landsbyen Panipend i Punjab og et liv som yrkesmilitær, til en mer traust og karrig tilværelse som fabrikkarbeider i elvebyen i Buskerud.

Romanen går tett på Harjeets familie, de to sønnene Akas og Suraj, samt Harjeets kone Kaur, som han svært motvillig giftet seg med. I farens fravær holder familien fortet med jordbruksarbeid som levevei. Ikke før Harjeets far ligger for døden, returnerer utvandreren til hjemlandet, et vendepunkt både for teksten og familielivet. Forfatteren har betegnet romanen som første del i en trilogi.

Kvalitetsmessig har debutanten mye å lære som prosaist. Beretningen skjemmes blant annet av en nokså ensartet fortellerstemme. Setningskonstruksjonen er tidvis svært lite variert, stilen er overveiende handlingsrefererende og fremstår derfor som noe overflatisk. I tillegg oppstår det skurr i fortellerperspektivet når Gill trår til med unødvendige faktainnskudd som dette:

«Akas og Suraj har allerede vært ute og pusset tennene før teen, i India pusser man tennene før man gjør noe som helst om morgenen.»

Som helhet mangler beretningen en tydelig drivkraft. De omstendelige fremstillingene av livet på den indiske landsbygden blir statiske og langdryge, til tross for den anorektiske, nærmest telegramaktige fortellermåten.

Best er romanen mot slutten, da det oppstår bevegelser i beretningen - beskrivelsen av Harjeets nye liv i Drammen, reisen hjem for å se den dødssyke faren. Her finner vi poetisk ladede passasjer som denne kapittelåpningen:

«Babbajis lik lå fortsatt på verandaen; selv etter at han var død, ventet han på at sønnen skulle komme hjem og sende ham av gårde til neste liv».

Forhåpentlig tar Gill med seg de finere trekkene fra denne gjennomsnittsromanen slik at oppfølgeren fra indisk innvandrerliv i Drammen blir mer spenstig og løfterik.

SILJE STAVRUM NOREVIK

publisert i Bergens Tidende 18.november

Gravskrift i mesterklasse

Gøhril Gabrielsen (f. 1964) debuterte for bare to år siden og er tilbake med et verk som er lite av format, men som bør ruve i bokhøsten. Forfatteren har skapt et helstøpt og originalt episk univers som ikke bearbeider forslitte motiver som utroskap, parforhold og barndom, men som skriver frem noe helt nytt.

Boken starter med observasjonen av et dypt hull som graves utenfor huset hvor fortelleren holder til, og som hun bare ved én enkelt anledning fjerner seg fra. Idet boken åpner, har hun ikke fått mat på flere dager. Jeg-stemmen taler fra en forkrøplet posisjon, hun er lammet, og dermed overlatt til omgivelsenes omsorg. Og graden av pleie kan diskuteres.

Sentralt i beretningen står relasjonen mellom fortelleren og søsteren Ragna som hun bor sammen med i et lite hus på Finnmarksvidda. Her er utskjelling og regelrett terror, en rå­skap som bare eskalerer idet Ragna får en mann i huset etter 29 år i ensomt søsterskap. Det nedrige og kroppslige perspektivet preger prosaen, eksemplifisert ved en scene fra bryllupet: «Bryllupskjøttet råtner på middagstallerknene. I glassene koagulerer bryllupsvinen. Rakk de å skjære et stykke av bryllupskaken, smatte litt på den kommende lykken?».

Fortelleren beskriver tidvis seg selv som «den bedrøvelige kroppen i senga», og er lenket til en tilstand av «avsondrethet» og «sakte forråtnelse». Fra sin eksilerte posisjon i en tidvis Kafka-lignende verden er den invalidiserte fortellerens største skrekk «Brevet». Hun er livredd for at offisielle myndighetsvedtak, regissert av søsteren, skal rykke henne bort fra den uhjemlige, men likevel hjemlige tilværelsen i huset. Fortelleren frykter regelrett død og utslettelse.

Romanens form og innhold samtaler ypperlig. Språ­ket er utpreget poetisk - en driftig og sanselig prosa som står i skarp kontrast til det delvis frastøtende innholdet, og den skrøpelige fortellerkroppen. Slik speiler romanen skriftens (og tilværelsens) paradoksale balansering mellom lyd og stillhet, liv og forsvinning.

publisert i Bergens Tidende 10. november 08

Vellykket poetisk metode

Allerede i debutromanen «I dag er ein fin dag» viste vestlandsforfatteren Ingrid Z. Aanestad at hun er en poetisk observatør med skarpt gehør for språkets og sinnets ørsmå skiftninger. I andreboken «Eg kjem med toget» kommer Aanestads lydhørhet enda mer til sin rett.

Boken er ikke rik på ytre handling, likevel finnes det et driv, som manes frem av et økonomisk, men poetisk språkbilde. Utgangspunktet for beretningen er at bokens jeg-forteller kommer til en kvinne, Eli, i en navnløs by ved havet. Snart blir det tydelig at det finnes en erotisk spenning mellom de to kvinnene, og en uttalt sårbarhet i det spenningen ikke synes å forløses.

Forfatterens fremste styrke er en nærmest «scenografisk» skriftmetode. Svært ofte tar Aanestad tak i øyeblikket, beskriver trivielle detaljer fra en hverdag, og lader dem med symbolikk og sanselighet slik at beskrivelsene hele tiden rommer så mye mer enn sin forgjengelighet.

Et sted i boken heter det: «(...) slike landskap som dette endrar seg når det er storm og uvêr. Sanden flyttar seg, sanddynene flyttar seg. Alt blir forma på ny».

Passasjen er betegnende også for Aanestads prosjekt - på mesterlig vis utnytter hun de knappe og lyriske beskrivelsene av landskapet utenfor huset til å skape stemning og overskridelse i teksten. Fotografiske beskrivelser av ytre landskap, av storm og rullesteinslyder, kan like gjerne leses som indre, glidende bilder av hovedpersonens sårbare, kanskje ensomme kjærlighetsliv.

Dermed er Aanestad mer en dreven og effektiv antyder, enn en som forklarer. Taus skuffelse skildres eksempelvis slik: «Me søv saman iblant, sier ho. Eg ligg med han. Det kjem aldri til å bli noko meir. Eg nikkar. Eg seier at i dag ryddar eg opp etter frokosten.»

Fra kritikerhold etterlyses ofte at forfattere tar tematisk risiko, og utforsker tabuer og moralske minefelt. Etter min mening ligger det en betydelig risiko også i det Ingrid Aanestad gjør her, hun våger å dvele ved hverdagens minste bestanddeler. Og resultatet er beundringsverdig.

Anmeldelse publisert i Bergens Tidende

89-åringens skoleeksempel

Da Doris Lessing i fjor mottok Nobelprisen i litteratur, uttalte professor Hans Skei at «Lessing er 89 år og ikke så aktuell som tidligere». Fra Nobelkomiteen het det dessuten at hun er den kvinneligeerfarings store epiker. Med novellesamlingen «Bestemødrene» motbeviser forfatteren begge disse kategoriene, det hefter verken noe spesielt «kvinnelig» eller «alderdommelig» ved novellistens siste verk.

Snarere kan Lessing kunsten å virvle hele livsløp opp gjennom disse langnovellene, og det i en svært nyanserik og rytmisk prosa som jeg har savnet i den norske bokhøsten. Lessing skaper setninger til å hvile i, og bruker svært ulike tidsepoker som fiksjonens råmateriale.

I den 55 sider lange novellen «Et kjærlighetsbarn» er annen verdenskrig fortellingens åsted. Sentralt står soldaten James' erfaringer, både gjennom krigens helvetesuker og et erotiske møte med en gift sørafrikansk kvinne. Novellen viser Lessings tydelige styrke ved å koble det intime og det samfunnsmessige i skildringer som lodder dypt. Tittelen «Et kjærlighetsbarn» henviser, delvis ironisk, til sønnen som blir resultatet av det avgjørende og forbudte krigsmøtet.

Årene går, men James er brennmerket av hendelsen, og returnerer flere ganger til Cape Town for å treffe sønnen og kvinnen, uten hell. Med råskap og høyt refleksjonsnivå skildrer Lessing krigen på slagmarkene, og dessuten et enkeltmenneskes indre krig, og viser slik hvordan én enkelt hendelse kan skake et helt livsløp. Samlingens andre høydepunkt er tittelnovellen «Bestemødrene», som avdekker en familieaffære av nærmest greske tragedieproporsjoner.

Novellen er beretningen om skoleelevene Roz og Lil som blir nære venninner, en nærhet som siden omsettes til erotiske forbindelser med hverandres tenåringssønner, pasjoner som disse sønnene senere får store problemer med å fri seg fra. Handlingen kan synes banal og bisarr på et plotnivå, men med Lessings språk og fortellergrep - som glir frem og tilbake på ulike tidsplan - utgjør også denne novellen et glimrende portrett av sårbare og levde liv.

John Erik Bøe Lindgren har utført et svært stilsikkert oversetterarbeid.

Anmeldelse publisert i Bergens Tidende

plutselig

Du overraskes ikke lenger over tings forgjengelighet, at følelser surner over natta, at det ikke kommer forklarende brev, opprørte telefonsamtaler i nattens mørke midte, det bare slutter like uforklarlig som det begynte, en samtale på en fest, et hastig adjø, en drosje hjem til lånt villa. Bare måneder senere synker det inn, som søkk, som følelsen i det det svartner for blikket og festen blir til en fragmentert film foran øynene. Panikkangst? spør kameraten din. Nei, svarer du. Det var noe rent fysisk, den varme salte svetten på panna, den desperate tørsten i halsen, og du setter deg ned, og rommet gjenvinner gradvis sin balanse, du reiser deg, tar bussen hjem, og tenker hardt på han med det røde håret. Polaroidene rikosjetterer, den siste augustdagen under det enorme kastanjetreet helt ytterst på øyen, de voldelige kuene som gresset like ved, barna som balanserte på ruinene av en krigsflyplass, han som siterte et tusen år gammel dikt i ørene dine, noe som kilte øremuslingene, en plutselig bønn om at øyeblikket skulle overgå forgjengeligheten, og allerede da en påminnelse om at du kommer til å huske dette, treet, den urblå himmelen, diktet som var til en Maria som ikke er deg, men som var deg akkurat da, men aldri helt uten forbehold.

det bor bøker i deg

de spør om jeg skriver, for alltid oppsøker jeg dette rommet av skrivende, og trust me, jeg ser ikke alltid forskjellen, hva gjør deg til forfatter, er det blader mellom permene, et beviselig objekt, eller er det ånden, tanken og persepsjonen, kanskje snarere timene tilbrakt, og som jeg hater mytene, det vanskelige forfatterlivet, isolasjonen, barene, lidelse før skapelse. som om det å være i skriften var det aller største, som om det ikke var forenlig å leve et sosialt liv sammen med et litterært liv, og boken, om den står i bokhylla eller ikke, det er ikke så farlig, skriving har flere masker, og ikke alle er publistisike

I love when we are apart

jeg sitter på nok en ny adresse, maglekildevej, københavn. jeg dro rett etter jobb, jeg var så fornøyd, dagen før hadde vi kjørt gjennom telemarks mørke skoger, jeg hadde sett en blueslegende stavre seg opp scenen på notodden, og så skimre i sølv som om gåstolsbehovet var glemt ( hun var 79). det var dette ekstreme substratet av lykke, å suse med flytoget i vissheten at man forlot en effektiv arbeidsdag bak seg, et stykke tekst, for hva det er verdt, og så ha hele weekenden foran seg. Og leiligheten er fantastisk, vinen er halvgod. To stuer, stukkatur i taket, et spisebord, et museum av støv, og all denne forstadssøvnen som legger seg over det hele. sommeren har gått så fort, det var så rart å fly fra det hjemlige molde, i alle fall har det vestlandets karakter, og "hjem" til oslo, og til villaen som bare er til låns, og hvor jeg lot gresset vokse så høyt at jeg måtte kjenne på mine verste sider da jeg ringte deg for å spørre om det, og jeg tenker på, og savner en stemning under festspillene, det kom helt ut av det blå, jeg var alene og kvelden var ikke ung, den var så skjør og sterk, det var et helt orkester, og det var forfatterens tydelige stemme, møt meg, møt meg, møt meg.

sommer kommer

I en gammel dagbok finnes det et innriss som er strøket over mange ganger, og erstattet med nye begynnelser, noe om at nå liker jeg K, og så ei setning om at den forrige går ut, for nå er det B som gjelder. Noe kan tyde på at jeg ikke har blitt eldre, tyngre kanskje, men ikke eldre, kroppen kjennes bare lettere når det er i vann, med iktene og parasittene, og de fremmede kroppene som svømmer forbi. sommeren tilbringes i en annen by, og jeg har den ikke under huden ennå. i morges traff jeg kjæresten til en venn og dermed var kvartalet ruinert for meg. et slags eksil. jeg låner huset jeg bor i, jeg dreper plantene, men det er ingen rundt meg til å høre sukkene. skal jeg oppsummere sier jeg at jeg har det fantastisk og forferdelig. jeg er lykkelig i sju sekunder om gangen, så husker jeg.

kritisk champagne

så mye har hendt på et halvt år, og likevel har ingenting hendt, for dagene har vært så seige, så like. Og så plutselig sitter du der, og renskriver forordet, og folk rundt deg forventer at du skal føle lettelse, som en byrde er blitt flyttet fra skuldrene dine, men vi flyr med tunge vinger hele tida, som jeg tror det heter i et dikt, både hos Tor Ulven, og Kate Næss, og dermed er det ikke slik at et lite tastetrykk forhindrer det indre trykket som alltid er der, og som gjør at skrivingen fortsatt føles som et utkast, som at du bare måtte sette punktum nå, men kunne ha skrevet videre i et halvår til, og jeg føler virkelig ikke at jeg har blitt bedre, smartere, flinkere, eller mer artikulert av dette, snarere mer selvkritisk, en slik prosess eksponerer det beste og verste i deg, hva det enn måtte være av styrker og svakheter.
Og så er du tilbake og kan sanse igjen, det er helt greit at de forlater deg med et glass i handa, du går ut mot verandaen, og blir tatt av musikken nedenfra, Pedros insisterende stemme, et ukjent menneske har rørt ved føttene dine, og du danser, og han ser horisonten, sjøen og øya, men du ser bare det helt tangible, vindeltrappa, omrisset av en venn, det tydelige grepet om midjen. En uønsket invitt i taxikøen. Og er det en ting du har lært, og som kan arkiveres som kunnskap så er det noe du allerede hadde lest, at skriving er bevegelse, og ikke nødvendigvis i riktig retning.

å være redd

Det skjer noe med deg når du sitter så lenge med hodet over, eller kanskje inne i, et dikt, eller helst tre. Så mye annet blir ubetydelig. Så mye blir privat, hemmelig, selv om man skriver om noe helt annet, noe som ikke berører det eksistensielle. Plutselig leser jeg en roman av en av mine yndlingsforfattere, og tenker at nei, det blir for forseggjort, for pyntet, for "tenkt", for uredd på en likevel redd måte. Og jeg skriver dette for å nærme meg noe annet, kanskje bare en setning om hvorfor jeg skriver om den forfatteren jeg gjør. Hun som ingen andre har skrevet om. Og jeg gleder meg til å sette punktum, forsvinne. Finne en annen by.

prematur Nostalgi

jeg liker rutiner, våkne om morgenen til den samme sangen, en polyfonisk versjon av lay, lady lay, den kapsler seg inn i drømmen, surrer rundt der en god stund, før søvnen fader ut, eller hvordan skal vi si det? - søvn er jo en reversibel tilstand.
alltid café noir, alltid den våte avisen, rugbrød med leverpostei, tyrolerjuice, så sykle til universitetet, slåss med egne rekorder, våte veibaner, og bilister i tidsnød, kjenne at musklene brenner, og parkere lett og fornøyd. og dette: kjøpe morgenkaffen i den minste ansattkantina på hf, hører lydene hennes, radiokanalene som summmer i bakgrunnen, åtte kroner, hver dag, men bare i to måneder til.