som en sankta lucia på fotot vid din säng

jeg nikker til linda thompson som sitter i sin classy londonleilighet og ler av de bryllupsklare, de som stavrer seg opp midtgangen, og tror på sitt performative ja, på at deg skal jeg elske om fem år, om ti år, om tyve, selv om ansiktet ditt er et annet, selv om alt som var oss der da, er transformert til noe annet, det er selvsagt noe naivt og flott over dette

selv sitter jeg hjemme, i en mørklagt leilighet, bare den bastante stubben stearin, og noen distante lys fra byen der nede, over skjermen flimrer islandsk topografi, og sigur rós, og man tar seg i å lengte til det usette landskapet, til det isolerte, åpne, og kanskje til en novelle av judith hermann som foregår akkurat der

mandag morgen og de små detaljene, det skarpe lyset over husklyngene i fjellsiden, skiftningene, å møte en poet på et formiddagstomt hotell, kaffen er drukket opp, å gi ord til det som bare antydes, skjørheten i sangen til maud lindström, eller teksten i janne-camilla lysters dikt

massetettheten er blitt kraftig redusert det siste året,
og snart er jeg gjennomsiktig
snart er det jeg som blir knust når jeg hiver meg mot glass
snart er jeg bare en stille gjenspeiling i øya dine
som forsvinner hvis du blunker

"I don´t believe you at all"

Onsdag kveld i et rom på biblioteket, noen få kandelabre, to kartonger rødvin, og overalt utsatte plastglass, i skuddsonen for å bli sparket ned av uvørne føtter, manglende oppmerksomhet. For blikket er fiksert fremover, den tyske forfatteren Inka Parei leser fra sin siste roman, Arild Vanges oversettelse flimrer over skjermen, Eirik Ingebrigtsen lytter, og etterhvert samtalen og diskusjonen, Ingebrigtsen som hevder at han skriver seg langt bort fra seg selv, finner en annen alder, et landskap han aldri har trått i, og en kjønn som er ukjent for ham (!). På den annen side sitter Inka Parei og får forfatterens ord simultanoversatt til tysk, og hun ler, og tror ikke på Eirik, sier hun, at man kan fjerne seg fra egen biografi, selv har hun brukt tid på å vedkjenne at romanen hennes, som er en indre dialog mellom død og drøm, en gammel mann skyldbetynget av deltagelsen i annen verdenskrig, nåtidsplanet er "den tyske høsten" med RAF-terrorisme og drapet på arbeidsgiverministeren, er beslektet med momenter fra hennes liv. Og kvelden er fin og fjong, jeg liker nerven, atmosfæren, det gode klimaet for å stille spørsmål, men jeg bejaer også denne ærligheten, jeg er litt lei av denne stadige hangen til å fjerne seg fra egen fiksjon, og det minner meg om Marit Tusviks åpning av den svært gode romanen "Sigrid Finne", fritt etter minnet:
Enhver likhet mellom personer i romanen og personer i virkeligheten er slående
Why not?

anna & josephine - a minor extract

(...)
"Lenge tenkte jeg det slik: Anna i den nye kjolen, ikke kjøpt i Amerika, men i Bergen, dit hun dro med båten, alene, hun kjente friheten sitre i leggene i det hun beveget seg ut mot Vadheim, kjente tyngden fra fjellene og lettheten ved fjorden, en slags fluktrute ut, ut mot havet, bort fra det trykkende og tåkete, den tunge skodden som legger seg så lett ved fjordbyene, og som også absorberes av kroppen som gjør den sløv og tiltaksløs, som lager skodde for skillet mellom dag og kveld, som gjorde at Anna sov lange morgener, våknet stiv i musklene, støl i kroppen og med mors klage like om hjørnet, for den som sover, kaster bort noe, den forvalter ikke tiden, økonomien, Anna bidrar ikke. Likevel er det Anna som drar med båten, som sier farvel, som skal pugge i Bergen, som ikke har sagt seg fornøyd med livet på gården, som ikke vil kjæle for familien, som er trigget av noe som er større en geografien, begrensningene, som tidlig kryper over gjerdet til nabofamilien, leser i bøkene, krangler med Ola som er to år eldre, to år barskere, to år klokere. " (...)

aftensmad

jeg hører på placebo og placebo er den mest hengslete gutten på den eneste baren som er verdt å fortelle om i den franske byen det er jeg bodde, eller de hasardiøse kjøreturene til det nedlagte diskoteket, eller denne tynne søvnen i forstaden, fulgt av den milde kaffen, min brors blikk utover stuen, han som hørte til i skogene, han som våknet før oss andre og var borte i flere døgn og kom hjem med et annet drag i ansiktet, han som pugget seg gjennom skolen og skauen, og fortalte om kroppene som de skjærer i om natta, og om årringene i huden på den første kvinnen han elsket, og hvis tiden er ei linje er det som da K dro fingrene gjennom håret ditt, og alle polaroidene på kommoden falt ned, og du fikk denne stikkende smerten bak brystbeinet, som ikke var angsten for ikke å våkne mer, som da du toger gjennom et land, og våkner av at han ikke står på sentralbanestasjonen likevel, og du tenker at slik måtte det være, en lydløs avskjed som slingret gjennom kroppen og landskapet, ikke en bråkete highway 55, ikke ståket fra en telefonsamtale, ikke all denne fordømte pianospillingen i nattens midte, ikke vokalen til radka toneff.