reiser nå

travelling ( or the art of passport photos), originally uploaded by Vinteræble.

Går til postkontoret i Hansabakken, plukker opp tre titler av Jacques Roubaud, rusler til Politihuset, forbi Jacobs, forbi innvandrersjappene og gitarmakeren i fjerde etasje. Tar smileløse bilder i sort/hvitt. Betaler og får byråkratalvorlig beskjed om at å få pass kan ta ti dager, kvinnen har ikke servicelepper og stram hestehale, hun snakker om kaker. Jeg sender en mail til J. Roubaud. Roubaud svarer. Jeg leverer en bok. Jeg drikker en kaffe. Jeg leser gjennom en tekst. Jeg overfører penger med muggrabatt. Jeg pugger en adresse. Jeg hører stemmen din fra et fyr. På koppen min står det flere onomatopoetikon

II

Du sitter i forfatterens leilighet, og du har sittet der i ti dager, øya synker ikke, den holdes oppe og taresanden glir mellom tærne dine, tenker du, og du spiller ei Fitzgerald-plate, du kysser kjæresten din i søvne, du har på deg den mosqitogrønne kjolen, og det er ikke pianohendene dine du strekker over bordet, og det er ikke din kropp som strekker seg opp mot hemsen og fyller dem med støvpartikler, og det er ikke det støvet som har lagt seg over døgnene og gjør dem skjøre og faste, eller fingertuppene dine som rører kjæresten din som sover og sover, for han finnes jo her nå, og det er ikke Hong Kong eller San Fransisco eller de ti tusen lysene over Buenos Aires eller mørket i øynene hans idet dere er fjell og fjord og det ensomme huset til Bill som lyser kunstig fra åsene, og du er ikke inne i fjellet nå, i den opplyste vogna, i undergrunnen som stinker urin og paris, og Bill som legger hodet på skulderen din på en ubehagelig måte - anspentheten i bevegelsen, trykket fra hodet hans mot nakken din, ikke som ti dager på vidda med telt og nyforelskethet, jegergryta som brant bill på tunga, og mykheten i deg da du for første gang tok helt del i en annens smerte selv om den var triviell og flyktig, var det da du tenkte at når du kommer hjem, flytter du tingene dine inn til Bill, du tar pianoet, du tar potteplantene og du tar den gamle stygge vasen etter mormor, og det var første gang du ville dele på disse bestanddelene av deg som du har flyttet rundt fra Place de Vosges til tiende arrondissement, og hjelperne har alltid vært fremmede de har hatt andres øyne, ikke latt dem hvile på deg, og så kommer du hjem, og så kjenner du aldri på følelsen fra vidda, noe ble vunnet og mistet, noe gled over i noe annet, tenker du, og ingenting av dette sier du til Bill. Du tar ikke tingene dine i bilen som er Lottas og bare til lån, hun er i København og ligger ikke med skuespilleren slik hun pleier, men slår opp på lotta-vis, kort og konsist og du trenger ikke bilen mens hun er borte, for du flytter ikke, du rikker deg ikke en meter, og det går to år, kanskje to år før Bill legger hodet mot skulderen din, og da er du jammen naken, du er knokler og nattesang, for vekten av hodet hans er vektene av tre år, og kroppen skjønner det før hodet når noen er på vei til å forlate, du sanser det på toget inn til paris, en slags avslutningsferie, summer du mot øret til Bill, han legger hånden kinnet ditt som en pappa som verner om et febersykt barn

Syv snapshots GLSGW

Det er tre timer siden han gikk, og to til klokka ringer, du har sovet syv sekunder og sett sola dvele utenfor vinduet.
Og alt dette er bare en øvelse, tenker du, i det en flaskegrønn drosje hviner utenfor vinduet ditt, igjen skal du forlate, kutte båndene til et land, et rom, et kontinent, og en kropp du har innstudert.

Hvorfor koster det deg ikke mer? Hvorfor koster deg ikke mindre? Du presser hodet mot flyvinduet, det trykker, det er lufta og det er tiden, og det er et farvel som du bærer med kroppen. Han drakk appelsinjuice, han gråt ikke, han spilte piano kvelden før. Du fester deg alltid ved ubetydelige hendelser, den siste lyden av stål som faller i oppgangen, du låser ham ut, og snur deg ikke tilbake. Du kaster ikke opp slik som i Buenos Aires etter tre måneder trakkende opp og ned avenyene, to av dem med han i hånda, han og et fotografiapparat, derfor tar du ikke bilder mer.

Du har sluttet å være sentimental, sluttet å spille Nick Drake, sluttet å forspille flere kvelder på whiskyflaskene du fant i Oban, drakk på toget mot Sterling, eller var det Edinburgh, var det før eller etter franskmannen som kalte deg enigmatisk, et begrep fjernt fra virkeligheten, fjernt fra deg og den du er, var, og det som rykker i deg.

Du sitter på en café i Paris, nei, Stavanger, nei, Buenos Aires, og du har hodet fullt av grøt, og armene er senete etter skriften, arbeidet, og det er ikke sant at kroppen er full av arr, eller at fotografiene som ligger foran deg på respatex er dine.

Romklang - utkast

Det er en av disse rare lørdagskveldene som ikke ender, du har sittet med nesa flere timer i boken, fulgt dens bevegelser, latt deg lede til den sørafrikanske kafeen det skrives fra, latt kroppen din bølge med i dialogene, i timene som tilbringes i boken og som utvider rommet, og nå og da har du tittet mot ryggen til Bill, denne så klisjeaktige mandige ryggtavlen som ikke tretter deg, men som gir deg en egen ro, der ytterst i synsranden, og utenfor, om du strekker kroppen mot vinduet, krapp sjø mot svaberg, en landhandel lukket for sommeren, og det er bare lyden, et kjølig klirr fra bills whiskyglass som lager brister i stillheten, som deler timen, setter skarpe kanter i den roen som brer seg utover to som leser, to som har snakket og snakket til stillheten vant dem, bebodde dem, og til det var alt de ville, arbeide seg gjennom uka og gjennomsnittsmiddagene sine, utveksle fraser om livet på jobben, om tingene de gjør hver for seg, vennene de ikke deler, men verner om, beskytter, slik at livet ikke skal smelte helt sammen, at det ikke blir én sfære, men flere, slik han fortsatt insisterer på at de skal bo hver for seg, fordi han trenger det, og hun trenger at han trenger det, disse rommene som er bokstavelige og tydelige, tingene hennes i en egen orden, musikken hans systematisert over hele leiligheten, netter som bare varer og varer, og en kropp som ikke venter og krever, slik forsøker de bevare en rest, en slags hemmelighet, noen hun ikke kan vite om ham, og omvendt, slik han faktisk kan sitte hele kvelder og bare tenke på henne, hvordan hun beveger seg gjennom byen, stolt og skjør på samme tid, var det ikke det han tenkte, da han traff henne at hun hadde noe ved seg, en slags krysning av noe som var likt ham, og samtidig fremmed, hun var skremmende i sin åpenhet, men likevel lukket, og så er det kroppsspråket hennes som særlig kommuniserer dette, og han har et bilde av henne, syklende gjennom byen, hvordan hun manøvrer mellom drosjene, grasiøs og røff på samme tid, og kanskje er det slik hun er, slik hun egentlig er, og det finner han ikke ut av, fortsatt er det slik at oppfinner hverandre på ny, slik helgene i dette huset som er hans har noe nesten undersjøisk ved seg, en annen type sansing, en annen type tid, de gjør alt sakte, legger seg ikke før søvnen overmanner dem og de har tappet natta for alt den kunne gi dem av omsluttende mørke, stillhet, og de beveger seg inn i kroppene til hverandre mens en øyenstikker surrer gjennom rommet, og det er alt som lager lyd, kroppene deres er ekstatiske og tause på samme tid, for de har lært seg at det er en sammenheng mellom nytelsen og stillheten, og de stenger havet som skurer svabergene ute, de stenger ute alt som er av uker og plikter, og mennesker som krever dem, avisene som må leses, planene som må legges, lånene som må prioriteres, jobbene som må skjøttes, dette hører ikke intimiteten til, de har fått et akutt behov for å oppsøke dette rommet, skape dette rommet i spennet mellom natur og dette menneskebygde huset som setter kreftene på avstand, og hun tenker at byen tærer dem, sliper dem, og det de forsøker å løfte, bære frem, denne forpliktelsen som hviler over forholdet til å være der for hverandre når det kreves, men når man egentlig ikke ønsker, som når hun ringer sent på kvelden etter at han har spilt og hun egentlig vet at alt han bejaer er å sitte på altan sin og skue utover byen, og bare vite at hun finnes noen bygårder borte, bare la kroppen hennes duve der i underbevisstheten, mens han innånder nikotinen, nattlige bylyder og han setter på ei plate som han kjøpte lenge før henne, og som derfor blir viktig fordi det er noe helt eget, noe han bare har eiendom over, og jenteansikt før henne, ansikter som kom og gikk, som betydde lite eller mindre, bare slike blaff av kroppsvarme, helgens botemiddel for den ensomheten han ellers oppsøker, bekrefter, og han trenger disse sprangene til tiden da hun ikke fantes, fordi det er skremmende å la seg oppsluke så totalt av et annet menneske og tenker på noe som Nietzsche har skrevet, oversatt til engelsk, Intimacy is the most hazardous experience, og han husker ikke konteksten, men han har lagt det til i denne forståelsen av seg selv og kvinnene han velger, eller som velger ham, slik hun gjorde, og kanskje derfor, blir behovet enda mer presserende for å fortsatt ha sitt eget, for å ikke la henne få et grep om alt, slik at selv det mest kroppslige, banale og elementære i et hvert forhold, i enhver relasjon, kan virke skremmende på ham, fordi det bokstaveliggjør disse båndene de slynger om hverandre, og når hun ringer nå, midt på natten utgjør det en slags trussel, en inngripen han helst skulle ha sluppet, og som han tidligere ikke ville tålt, uten særlig begrunnelse, enn dette narsisstiske behovet for å råde over sin egen tid, og ikke være eiet, eller behøvd av andre, og det irriterer ham å måtte avbryte denne stunden for å komme til henne, være nær henne når det bare er dager siden sist, og det skremmer han at han er så vrang, så uten vilje til å tåle også dette skjøre som han beundrer og liker ved henne, og han skremmes over vissheten av at det er så lite som skal til før han likevel tviler, han tviler på de to, på henne, og det er en tanke som raskt går over, som slår over i noe annet når han legger kroppen sin inntil hennes og kjenner på hvordan de passer sammen, hvordan de vokser sammen, hvordan det blir stadig bedre, og farligere, å ligge inntil henne, og at han i det hele tatt kan tenke på å ville bort fra dette, bekymrer, og det er av de tingene han ikke kan dele, og som derfor ikke er riktig å si til noen, det ville være galt å si det til kameratene som han møter med samme hyppighet, og som han ser oftere enn henne, tidvis, særlig nå når hun legger så mye i hverdagen, i jobben, i treningen, for selv om kameratene ville forstå og gjerne dele den samme følelsen, erkjennelsen av et forhold kan føles som en fengsel, innsperret i denne kjærligheten, denne andre kroppen, til tross for at du får all den frihet et forhold kan tillate, og han kan ikke si det til noen, ikke språkliggjøre den fornemmelsen han får ved å bli oppringt, alarmert, at noen savner ham så intenst burde være en lykke, hvis kjærligheten skulle være å behøve hverandre, og for noen år siden da han bare hadde seg selv, var det slike telefonoppringinger han så fram til, han ønsket å fornemme et slik tydelig adressert savn som handlet om alt de var sammen, og alt han var alene, og som også bar i seg kranglene, og misforståelsene, en lang ferie på Kreta som bare var tortur fordi de gikk der og var usikre på hverandre, hadde ikke funnet noen rytme, hadde ikke funnet språket som var deres, han gikk der og skammet seg over at han tenkte på alle han valgte bort ved å velge henne, og det innenfor et skjema som ikke var tilpasset ham, og den han ønsket være, han var temmelig sikker på at hun tenkte det samme, at hun også betraktet det som et problem selv i den skarpe solen, og selv om de var ømme mot hverandre, og ikke artikulerte denne formen for tvil over tilfeldige tavernaer hvor de satt og skrev muntre postkort til sine respektive venner, og fortsatte dialogen, den endeløse, over romaner de hadde lest og som hadde betydd noe for dem, enten i kraft av den litterære opplevelsen, eller fordi det var i en spesiell fase av livet, ved et punkt som bare litteraturen kunne hele, forløse, eller forstå. Slik som da hun tilbrakte et heller ensomt år i en europeisk hovedstad uten å bli kjent med noen flere enn de få vennene hun hadde der fra før, og da hun leste bøker som fikk en ekstra betydning, valør fordi de var alt hun klamret seg til, mens byen føk forbi som flimmer utenfor vinduet, alle konsertene, filmene, teaterstykkene hun hadde gledet seg til å oppsøke, men som når scenene lå der tilgjengelige, klarte hun ikke mobilisere den type kraft og energi som slike steder krever, og så ble hun i bøkene og i litteraturen, og tenkte at det var en eneste stor klisje, å være den ensomme leseren i en større by, uten å mestre språket, og alle disse tilstandsrapportene som hun sendte hjem som ikke ved et ord røpet noe av ubehaget hun følte ved å være så ytterst alene, ved å kjenne på denne følelsen over tid, og den gikk sjeldent over i noe annet, selv ikke når hun samlet sin kjerne av venner til middager, middager som var fulle av musikk, liv og intense samtaler, heller ikke da klarte hun å forrykke denne kroniske følelsen av stillhet som la seg over henne og oppholdet i byen der hun måtte bli, ett år var planen, og hun ble der, og kom tilbake, ikke som en annen, men noe var forandret, hun var mer alvorlig, moren bemerket at kroppsspråket var en smule annerledes som om gestene hennes hadde fått en annen karakter, som om hun hadde skiftet språk, uttrykk, til tross for at hun ikke hadde kommet dit for å gjøre annet enn å skrive, noe hun selvsagt ikke fikk til, til gjengjeld ble hun belest, det var det eneste året hun kunne smaken på den type selvdefinerende term, og kjenne at den kledde henne, at den passet, det var alt hun var, belest. Siden kom årene hjemme, ved universitetet, på jobben, flytte ut og inn av leiligheter, drikke vinflasker som ble dyrere og dyrere etter hvert som jobben spiste mer og mer av den akademiske tiden, og vekslet mellom menn som krevde henne, som hadde karrierer som gjorde dem egosentriske, selvsentrerte og hun skjønte ikke selv da hvorfor denne arrogansen, som ofte virket påtatt, defensiv, hvorfor den skulle være så tiltrekkende, de dro på flotte ferier, hun leide sommerhus ved havet alene, en hel sommer bare for å tenke, det var to år før hun møtte Bill og hun var sammen med en fransk skuespiller som hadde forført henne på så klassisk vis, at det ble en parodi, en vits i venneflokken, og hun brukte hver lønning fra den anonyme vaskejobben til å fly til Charles de Gaulle, og være innestengt i hans leilighet i Rue Dupont, i et av Paris skitneste strøk, hvor de bare snakket og spiste, og gjorde alt på intenst vis fordi de skulle ta igjen for den tapte tiden som passerte mellom hvert møte og som ble fylt av krangler, telefonisk sjalusi, og all den usikkerheten som ble skapt av luften mellom dem. Det var et forhold som ikke kom til å vare, begge levde i den uformidlede vissheten, som en uutalt klausul, han skulle senere gifte seg med en skuespiller han kjente allerede da, men det var for godt og intenst til å konkludere med slutten allerede dra, og på veggen sin har hun fortsatt remsen av boardingkort som forteller om det kaotiske og flyktige ved relasjonen, slike ting som ikke evner å gjøre Bill sjalu, noe som heller ikke var meningen, det henger der som en slags ruin eller som tittelen ”museum of broken relationships” en humoristisk tittel hun engang falt for, en utstillingsplakat i den anonyme havnebyen Split som en gang var en ferie med en venninne hun slett ikke har glemt. Og hun er med alt dette, i alt dette, reisene, de havarerte forholdene, og dette tydelige arret på kneet, en inskripsjon fra en fotballkamp for atten år siden, da broren ikke viste omsorg, men bare hadde mål i sikte, og det gikk stygt utover henne, hun kan fortsatt kjenne på denne følelsen, hente frem minnet om denne smerten som siden og så ble stående som uttrykk for en hardhet, konkurransen mellom dem, et slags skjold mellom henne og broren, og hun tenker nå at det er kanskje det er derfor hun er så krevende, kjærestene pleier si det, om de er aldri så ulike, de mener hun krever, vil alltid være et steg foran, gå videre, og derfor må hun passe seg, finne et slags filter, hun har behov for dette betingelsesløse i relasjonen, samtidig som hun vil ha vennene sine som noe Bill ikke har tilgang til, en sosial verden for seg, både en redsel for, og et ønske om at han skal besitte livet hennes, kanskje er det derfor de ikke flytter sammen slik venner rundt dem gjør, finner boliger som definere dem, tegner skarpe rammer for livene sine, vokser sammen, dyrker planter, har felles platesamling. Men de to, når de to lever sammen, er det i en slags tilstand av eksil, en mellomposisjon, disse rommene ute ved sjøen, som eies av Bills familie, og derfor er langt mer hans enn hennes, og disse døgnene her er øvelser i stillhet, den type god stillhet som vokser frem i stundene av tiltro og tillit, og hun ser på ryggen hans ser hvordan kroppsarbeiderarmene hans støtter hodet hans, og det er et slikt øyeblikk hvor hun bare har lyst til å røre ved ham, stryke over underarmen, og det er feil og muligens mangelfullt at hun ikke tør, at hun ikke tør gli ut av stolen, ut av stunden for å berøre ham hun er sammen med.