Hestene står i regnet

Når mitt sinn er fylt av drømmer,
mere dunkle, mere fjerne
mere ville, mere hete
enn mitt hjerte kan forstå,
vil jeg bare stå i regnet
slik som hester står i regnet
på en bred og saftig slette
mellom tunge fjell, som her.

Stå og kjenne kroppen suge
dette svale, sterke, våte,
som i strie strømmer siler
over ansikt, hår og hender.
Likne skogen der den suger,
som et barn, av himlens bryster.
Likne sletten, full av sødme,
sitrende av fromt begjær.

Slik som hester står i regnet,
lutende, med våte flanker,
og lar duft av muld og væte
drive sterkt og søtt i sinnet,
vil jeg stå og bare være
og la himmel-yret falle,
inntil tanken fri for feber
følger drømmene til klarhet
i en steil og stille ro.

( Astrid Hj. Andersen)

Come back from San Fransisco

Det er noen album som ikke forvitrer, som er like gyldige i dag som for fire år siden, og Magnetic Fields maksimalistiske prosjekt 69 Love Songs er definitivt blant dem, for meg henter platene fram et helt annet land og en annen geografi, Glasgow tidlig totusentall, kveldene på det fantastiske og bortgjemte te-stedet Tchai Ovna med vannpipe og intimkonserter, studentteatret og de skjønneste tyske venner du kan tenke deg, but thats not the point. Plata gjelder like mye nå, når du suser oppover de seige og deilige bakkene mot Tarlebøvannet hvor steinformasjonene mimer et gresk amfiteater, i alle fall i blikket ditt, og da er du i Athen med litt.vit-gjengen og har den beste uka på flere år, men nå stavrer du oppover med friske skritt og hele vidda er tåkelagt, du ser bare stien og noen nærliggende varder, og det forviller deg litt, men du går videre i faste tre timer, til du når det nye Fløyen-platået og turistene som har tatt den enkle veien, banen og som drikker kakao fra den døgnville souvenirbutikken, og du har vann på flaska og vin i drømme, og ikke minst 50 spilte sanger som kruser og slynger seg i kroppen



I should have forgotten you long ago
But you're in every song I know
Whining and pining is wrong and so
On and so forth, of course of course,
But no, you can't have a divorce

I haven't seen you in ages
But it's not as bleak as it seems
We still dance on whirling stages
In my Busby Berkeley dreams
The tears have stained all the pages
Of my True Romance magazines
We still dance in my outrageously beautiful
Busby Berkeley dreams

ornaments of discourse

du våkner ikke idet du våkner, eller i det du svømmer tusen morgenmeter, brystsvømmer irritert forbi disse middelaldrende menn med gigantpondus og ingen sensibilitet for de illusoriske baner som oppstår når man ferdes til vanns, du våkner heller ikke idet du leser forordet til jacques derridas "acts of literature", eller når du faller for fristelsen og kjøper fire titler hos studia, den akademiske bokhandelen forkledd som hvilken som helst utsalgssted for krimlitteratur, ikke et eneste eksemplar av gaston bachelard er for eksempel å spore, du våkner der på steintrappen hvor du klamrer deg til en utgave pappkrus, denne universitetskaffen som skal besørge og generere produktive tanker, skrift, så beinhardt må man si det, først da løsner det

space opera

jeg er ikke flink til å leve hver dag i den samme leia; smøre brødskriver med laks og hvitløkssmøreost, drikke presskannekaffe, høre gjennom en samleplate en gang dedisert fra en gammel kjæreste, gud, vet hvilken adresse han nå oppfinner seg selv på dag for dag. Variasjonene er ørsmå, ta bussen til universitetet, gå til bassenget først for å svømme tusen meter og håpe på at det klarner tanken, og så; stabbe bestemt til lesesalen, lese seg opp og varm, tre inn i det poetiske universet, skribler ned noen nøkler i notatblokken, noe Adorno skriver i Notar til litteraturen, leser Jenny Hvals tekst om Joanna Newsom i tidsskriftet Bøygen, og hele tiden må jeg begrunne min egen motivasjon, i hver muskel, dette drives ikke fremover alene, men av og til får man disse innsiktene, og jeg kan ikke strekke det helt til de woolfske glimt, "moments of being", for oversanselig er det vel ikke, men av og til kjenner man gløden, kraften, og man tenker at det man skriver er godt, viktig, for så at det taper sin betydning, og så sitter man der mens en kryptisk duett glir gjennom fingrene, all that jazz for nothing!

Big bang in a laboratory

Så er man tilbake igjen på det kjølige universitetsbiblioteket som, paradoksalt nok, oppleves som mer varmt nå når det er sommerforlatt og passelig stille for akademiske nedtegnelser. Dagen starter ( and note: dette er ikke et forsøk på å skrive logg, blogg eller dagbok) med tusen meter på Nordnes Sjøbad enten Askøy befinner seg i horisonten eller er totalt tåkelagt av dette sedvanlige bergensregnet. Uansett holder vannet konstant minst 26 grader, som tidvis er dobbelt så mye som de landlige varmegradene, og jeg har en sterk tese om at svømming klarner hjernen og fører til bedre masteroppgave ( opponenter må gjerne melde seg). Andre viktige komponenter for akademisk stamina synes å være presskannekaffe i monstrøse mengder, for ikke å glemme effektiv gange til camps, og lydelig gjenhør med fantastiske, fantastiske Magnetic Fields. Lytt til "Come back from San Fransisco", will you?

fjell fortalt

jeg løper i skogene, presser kroppen oppover, helt til det bare er sauene og meg igjen, vi forlater Svartediket, vi drikker av fossen ved Tarlebøvannet, og alt er fotograferbart og stille, jeg er lukket inn i mitt lydelige univers, selv naturens lyder forstummer, på toppen er Rundemannen og rosa himmel som lar seg feste til øyeminnet, og igjen er det meg og sauene og en ensom, gul biker, som sliter seg opp stein for stein, mens vi ser blåne for blåne innover, og strekker jeg meg nå, har jeg Ulriken i hendene. Og hver dag gjør jeg dette, knytter skolissene, fyller flaska med vann, skritter ut i skogen, bakke for bakke, fortærer avstand og timer, og målet ligger i hver bevegelse, hvordan kroppen spiller på lag, hvordan vi skritter over i letthet, og det er verken idyll eller uro, men noe som brer seg innover, utover