vi har sett ananas, snøfnugg og bikuber

en weekend i musikken og litteraturens tegn, dessuten har en skarp vårsol vist seg, slik at gårsdagen kunne synke og fordøyes ved fjorden, verftet og en blodrød himmel over askøy, der satt vi fire og fant på nye ord, mens en portugisisk vin vislet i blodet.

dagen i dag sier park, iskrem og bok ganger tre. Silje Vethal, Rune Christiansen og Tomas Espedal kommer/ har kommet med bøker i Miniatyr-serien til H-Press, jeg gleder meg til å lese i gresset mens øynene klør av pollensmerte.

(tittelen på innlegget er ei linje i Silje Vethals bok, En slags epoke)

we lived a thousand years in one

Every night he’d come to meI’d cook for him, I’d pour his teaI was in my thirties thenHad made some moneyLived with menWe’d lay us down to give and getBeneath the white mosquito netAnd since no counting had begunWe lived a thousand years in oneThe candles burnedThe moon went downThe polished hillThe milky townTransparent, weightless, luminousUncovering the two of usOn that fundamental groundWhere love’s unwilled, unleashed, unboundAnd half the perfect world is foundThe candles burnedThe moon went downThe polished hillThe milky townTransparent, weightless, luminousUncovering the two of usOn that fundamental groundWhere love’s unwilled, unleashed, unboundAnd half the perfect world is found

madeleine peyroux, in concert tomorrow!

nothing like a belly full of stitches

hvordan skal vi fjernet "jeget" fra disse lysende morild-setningene, fjerne byen der det ikke hendte, alt som er grums, alt belegg fra kjernematerien? (jeg) er litt lei av disse tekstene som mimer hverandre, i oppbygging, i språk og i et kjedelig savn etter et bestemt fikseringspunkt, gro et hull i hagen, bygg en bro, gjør noe arkitektonisk og vakkert, men ikke igjen bombadér meg med sløve fraser om forglemmelig savn og forbigående badedager, adresser og dine kanoniske lesestykker, all I can read is this TIRED, tired, TIRED.

Torvund skriver til Breton ( og det er fint, må vite)

BRETON
Breton, denne kvelden har farge som gyngehestane frå fengselet
Breton, eg slår opp vin til deg med ein maskin av små regnbogar
Breton, børa av ettermiddagar i byen tynger oss som fulle eselkjerrer
Breton, dei som dansar på bordet er ei ordmaur og ein orgelterrier

Breton, du oppretta skular med plass til ein einskild elev av myrull
Breton, du dukka opp utkledd som maurslukar hjå dansarinnene
Breton, dine dikt kasta lasso kring kontrabassane som vart til bestevenner
Breton, basunen på bordet strekker seg gyllen etter middagskvilen

Breton, du opna den heilage grinda slik at alle biene fekk honning og salmebøker
Breton du gøydde på presten sin bil medan ein rev las preika for klesvasken
Breton du har levert inn den kvithåra pistolen medan det var amnesti for poesi
Breton, eg ventar på deg ved kiosken med ei kappe av armert sement i neonlyset

Breton, det har vorte sett opp plakatar overalt med bilete av brillene dine
Breton, regnet som kjem bortover fortauet har gløymt kvar det bur
Breton, lyden av paringssjuke padder hyllar deg på radioen i to timar
Breton, ein gatefeiar soper opp alle desse bokstavane i ei flaske av blått glas

( Helge Torvund, Alt er høy, 2007)

forgreininger

Men lenge siden nå, etter Cockney island, før vinteren på Færøyene, trøtte fugler og den arktiske søvnløsheten.
Gammelt som et skoleminne, dratt frem i et middagselskap i den mest døsige bydelen hvor t-banen kveiler rundt, og leiligheten mimet et isolat, og hvorfor lukter det sukker hele natten, er det en kvalme, er det søtt, er det godt ? og alt kan markeres i parantes, for sannheten hviler seg, blir feit og sollekker på stranden på Omaha, Oban, et helt annet kontinent faktisk, dit vi kom uten å ha lest bøker, veggene malt så langsomt at solen størknet først, på en måte, og utenfor. K som ringer fra et tivoli, det er susende te-kopper og døgnåpne radiobiler ( forteller K), og slik går det slag i slag, nei, for egentlig er det dørgende stille, bare bølgslag, eller puls, dette surklende blodet, disse grønne årene, dette terrible minnet, du burde ligge helt naken når du forteller dette