Et fantastisk dikt

det fins ingen jungel i oslo

i en by av lys og glass
prøver jeg å huske hvem du er
det prøvde jeg, det prøver jeg
men du er for vag
du er en jungelskygge
metroens grønne øyenstikker
du er snart fire-fem år gammel
du er født i januar
du leker på et kveldsblått Legoteppe
du har ingen kamerat
du har ikke begynt på skolen
du har aldri begynt på noe i hele ditt liv men
se denne skyggen
i et vindu eller mot en murvegg, når andre sover
puster vi asynkront, ubåtstille i Stockholmsnatten
bakgården vår skinner, bare svak flapring i en presenning

Av Una Eskilsson
( eller en venn med psevdonym..)

Et godt rom

Et godt rom
Originally uploaded by Vinteræble.

I den tekstlige og visuelle serien gode rom vises et utsnitt fra bygården i thormøhlens gate, hvite vegger, kveldslys, er bor to venner i kjærleik, her har det vært noen gode kvelder av vin, te, og vi kommer tilbake

kroppen, i sin dødelighet

Med en lysstråle peger den unge læge
ind i mit øje,
hvor en stumfilm knitrer.
Den sidste av de medvirkende,
som overlot mig
at skrive ord til historien,
bar jeg til graven i går,
mens syrenerne, svanerne
og alt, hvad der er hvidt i denne verden,
henlagde resten i skygge.
Der sad jeg længe og lytted
til den susende oppløsning
af to kodimagnyler i vand.
"Det er arveligt", siger han,
og slukker lygten.

Søren Ulrik Thomsen "Det skabtes vaklen"

Uten adressat

"Det er lenge siden sist, jeg har drukket minst trehundre kopper kaffe, forstuet ankelen, og sett på damene i Sentralbadet, studert huden deres under vann, hvordan den nærmest har løsnet fra knoklene, ingen innsunken bevegelse, heller som om hele subjektet trues med oppløsning, som om den kjemiske forbindelsen klor kunne ha en fortærende effekt, eller bare vise aldringen på sin røntgenopplyste måte. Jeg har verken ringt eller skrevet særlig mye. Jeg har studert brevene hennes. Det er et nitidig arbeide. Brevene er innbundet og ligger i brune konvolutter med tilfeldige årstall på. Ingen adressat. Den som leter etter logiske kausalfor-klaringer i setningene hun skriver og forsøker å knytte betraktningene til hennes biografi, har tapt. Mor ringer med jevne mellomrom, suset i røret blander seg med en gammel jazzpla-te, det er som om hele rommet forvrenger seg og filtreres gjennom røret. Det er selvsagt en klassisk umulighet. Men slik kjennes det, som om tida spaltes, rommet oppløser seg. Eller bare en renere erfaring av dobbelthet. Det er riktig å si at jeg nærer stor kjærlighet til min mor. På andre måter kan det ikke sies. Jeg kan ikke innbille meg at en kjæreste kan ta mors plass. Tross alt har hun vært min beste fiende og venn i 28 år."