Uskarp blomsterfest

Susende.

Det er regn, regn, og morgon av brie, og Susannah som syng it aint no use and sit and wonder why, babe, it dont matter anyhow, og det er mørke, foran og bak gardinene, det er denne dusjen, dette hvinende instrumentet, og et varmt regn, og ei dansk regnkåpe som mimer tapeten i ei gammel leilighet der vi bodde og leste, og aldri gikk ut, og det er dette å vente på bussen, midt i det asfaltvåte, stengte tannklinikker, og DA, eller kanskje senere, tenker du på Torild Wardenærs opplesning, på at hun virkelig gjør noe nytt, noe eget, og du tenker på han som sier at avantgarden er død, og du lurer på om han egentlig har peil? Og du tenker på føttene dine, mykt innlåst i noen utslitte støvletter, tankene går høyt og lavt, bort og tilbake, og du kommer på jobben, med ei god kaffi i handa, kjøpt på det beste stedet, og du skriver om Weill og Brecht, og du lurer på noe med Cohen, og du sender noen meldinger til Oslo, kan vi snakke sammen nå? Og så får du et helt manus susende mot minnet.

I was in Oslo

Hva er et godt rom?

I sin siste roman, "Gå" skriver Tomas Espedal om gode rom, og jeg tror ikke nødvendigvis han har så harde kvalifikasjoner, han nevner en seng, en pult, det er ikke staffasjen, kanskje mer den følelsen rommet skaper.

En serie gode rom er en forlatt barndomsheim, så innbodd og vakkert, så taust og talende. Langs furuveggene en samling fotografier i svart/hvitt. Et barndomsbilde av min morfar som ligner en engel og har håret mitt, eller mammas forundrede blikk, to år gammel, og plutselig forstyrret av regnet og fotografens linse. Eller meg selv fjorten år og vakker uten å vite det, eller tjueto og ulykkelig i regnet av London og oppspist kjærlighet. Bare ett av bildene er mine, noen trær i Glasgow, Kelvingrove Bridge, byen som bodde i meg, som bebor meg ennå.

Min leide stue er også god, den har bøker, gamle møbler, og grønne gardiner som vender mot skogene, og jeg har et bilde av den som jeg liker særlig godt, hvor byen speiler seg i stuen, og rommet speiler seg i byen, fotografiet fjerner grensene, mimer hvordan kroppen er i verden, verden i kroppen, hvordan skillelinjer slører og er kunstige.

En øvelse: hva gjør et godt rom?

Det er fredag i Bergen

Signaler fra Bergen

FOTO: Bergens Tidende / Rune Sævig

Opplest

Så skal man lese ( okej, "jeg"..), i det ene øyeblikket forsøker man kjoler, finner en rytme i teksten, et driv, blir optimistisk, sender tekstmeldinger til de du vil skal være i salen, og i det andre forfaller tekstene, smuldrer i lufta. Problemet med opplesning er selvsagt at det "jeget" man forsøker å kvitte seg med, blir så lenket til ditt eget ansikt, dine egne organer, alt dette som avisene lengter etter, at det er din egen dagbok du leser opp, at det er dette du staver deg gjennom, men jeg har et slags håp at det ligger en distanse i rytmen og slagene, en kraft som kan tynge ned det porøse, eller kanskje noen hørte Erling Aadlands ord: "Hvordan kan vi vite at "jeget i det ene diktet er det samme som i det neste"? Og er det uansett så farlig?

It´s the last day of Summer

jondal

Fredag 07.46 Nordnes