Jeg leser at retten er vold uten grund, og det er på dansk, og han som skriver heter Alexander Carnera Ljungstrøm, og foreleser på Københavns Universitet, akkurat nu kommer han hem från arbeid, men har forlorat sin nøkkel och måsta vente i oppgangen til hans samboer kommer från biografen, hun har sett en alldeles nydelig film om fire rom i en katalansk bygård, og hun sier det var mer om tingene og rommene enn om menneskene som bebodde leilighetene, blant annet var der en lampe som oppførte seg merkverdig, i alle fall i lyset av en annen lampe, den bevret vär enda natt, du blir nødt å stänna kvar, verkelig, det var av og til komplett umulig å skille mellom menneskene eller tingenes tale, sa Alexander Carnerea Ljungstrøms kjæreste, senn låser de seg inn i leilighetene, i rommene, de har vært sitt arbetsværelse, atskilt av solide vegger, hun kan lytte til hvordan han stadig mister pennen på gulvet, han vet ingenting om hvordan hun stryker hånden over det blanke papiret, eller hvordan hun eldes i bokstavene, begge hører pastavannet som koker, det bobler over, de krangler alltid om dette, hvordan Alexander Carnera Ljungstrøm liker pasataen al dente, medan hans svenske flickvän vil ha pastaen nesten most fordi dette er hennes beste barndomsminne, mormors overkokte pasta en høst tynget av regn og renter, som om knakingen fra kjevene hennes i møte med den overmyke pastaen, er en motor, eller mekanisme som åpner dette bildet, og da er det klart at Alexander Carnera Ljungstrøm bøyer seg, og spiser sin overkokte pasta uten andre assosiasjoner er sin kjæreste sine gjenfortellinger, og han lurer på når han kommer til å gå trett av disse, når kommer han til å nå stadiet at det ettermiddagslunkne kontoret frister mer enn hennes monologer? Når skal han foreta en avveining i og med at han er komfortabel og tiltrukket av kroppen, men ikke lenger av ansiktet, eller hennes utilslørte språk som stadig maner frem de samme poengene, ville det hjelpe å skifte meny, overraske med forskning også på kjøkkenbordet, ville en ny type rett nødvendiggjøre andre samtaler, kunne det skape en i alle fall mikroskopisk bevegelse i samtalen, finnes det rom som også tosomheten kunne lukke seg inn i, en fluktrute, han kunne bestille en reise, helt uventet, en annen by, et slags lerret der de måtte tråkke opp nye gater, der bygningene reiste seg som sperringer og åpninger til dialoger, en slags optisk resirkulering, tenkte Alexander Carnera Ljungstrøm, rumpa var kald av oppgangen, et nøkkelpar boret seg inn i håndoverflaten, la igjen et smertefritt riss, en kort strekning av blod

Grenene er alfabetet

Og man blir kvalm og klebrig av sine egne tekster, av språket som ligger der i uavbrytelige kjeder, eier ikke rytme, men formørkes av oppkjørsler og utganger, brutalitet og uvesentligheter. Man kunne skrive i åtte timer hver dag uten å komme forbi handikapet i eget språk, og den stadige hangen til å gjenta det som for alle andre enn skriveren, fremstår som ubetydelig, som nøyaktige speilinger av hverdagslivet, gate-bevegelsene eller sløve fraser fra et kjærlighetsbrev, du ser, eier man ikke midlene for å løfte det hele opp på et nytt nivå, innreflektere politikken, og kanskje aller helst, eksistensen, så skriver man kanskje kun for sine egne, dovne øyne. Ellers blir det brudd og utflytninger, rom som forlates og lukkes, en slags omvendt og ironisk rørsle når planen var å bevege seg utenfor veggene, kaste seg over grensene og få dem til å forstumme, og dette er ikke religion, bare rytmeløs tåkeprat, og skrivingen er et ustoppelig prosjekt for å sluke den siste teksten, fortære den med grafiske koder, og i alle fall ikke parkere her; med en tekst som igjen vil bli slettet, så får man gå ut i gatene, og gjøre noe av størrelse.

( tittel lånt fra Rolf Larsens Koreografier)

noen vendinger i världen

tapas på Grønland
Originally uploaded by Vinteræble.

Et forgjengelig postkort fra Grønland dette, to lette dager, mandag, tirsdag, parfait begynnelse på en uke, i dag har jeg sloss mot stengte bankautomater, politisperringer og monarkiets kjøttlige representanter, alt for tilgang til katalansk Peer Gynt i morgon, billettpenger måtte oppdrives fra diverse dagligvareforretninger, det kan vel ikke kalles kanossagang, en etymologisk forbrytelse, men det føltes litt slikt, Festspillene er overpriset, og dermed blir det økonomisk elitistisk, eksemplifisert av at jeg måtte strene ut og kjøpe tyggis for store pengesedler i millionkonsernene av noen matbutikker.

Jeg gikk på Landmark for å avhente rusen i en cappuccino, og gjøre som alle landets bloggere, knote et dårlig dikt, men søren om det gikk, ved siden av meg satt en yndlingspoet, bortenfor tre småbarnsmødre innhyllet i ammetåken mens de avdekket sine bryster offentlig i rein massesuggesjon. Er det rart at det ikke blir skrift av slikt?

Jeg skulle egentlig bare si noe vakkert.
Jeg har fått en billett til Lille Eyolf i kveld.
Men virkeligheten avleirer seg på annet vis.

(...) "Ubehaget kom først da vi låste oss inn for kvelden på små hotellrom med kjønnshår på putene, tomme for badekar og rene håndkler, men fulle av alkoholiserte stønn i natten. Fra havnebarene lød sangene av grums og ensomhet, og etter at jeg sovnet, er jeg sikker på at du gikk der, at du smøg deg inntil meg like før jeg våknet, for hele tiden hadde jeg denne instinktive følelsen av å drømme i fred og fordragelighet. "

DET ER MANDAG OG TUNGT REGN I GATA

det er mandag, og tungt regn i gata, ikke en dag for provencalske ballerinasko, men jeg forsøker likevel, grått skjørt, og en rød jakke som kanskje ble sydd i 1962 på et slitent loftsrom, eller ute i bakgården, det kan ha vært smalahans eller uker med streif og lykke, jeg vet ikke, jeg vet eksistensen av dette rommet hvor vi har sittet i femhundre timer, musikken har hardnet og stilnet, vi frøs fast i ei linje av dylan, sovna til cohen, eller var det omvendt, var det stillheten, rødvinen på leppene, hender i håret, du trenger simpelthen en å bytte latter med, en å dra med på dans i lørdagsnatta, danse til vi er svarte silhuetter, rein bevegelse, snøflimmer i musikkmørket, til vi glemmer bakrus og oppdragelse, aske og oppvask. kjærleik finnes og varer, forvitrer ikke, ikke som en kalkyle i skrift, opptegnelser på korktavla, mer som et skipstau, mykt festa, derfor strammer det til, rykker, vil ikke fjerne seg fra sitt feste.

trettiseks timer christiania

wittgeinsteins dagbok på trikken, på toget, han starter så fint, jeg tror jeg lider av åndelig forstoppelse ( slik synger i alle fall setningen i minnet) og så er det å vente på sola i skjolden, eller kjøpe seg en genser i bergen, eller la Margareta forstyrre arbei-det, selvfølgelg med sitt dirrende fravær, det er filosofen på privaten, i vekselspill og spenn mellom å kjenne seg kapabel og utilstrekkelig, det er tanker og aforismer, en riktig fin dagbok med et lilla rustikt bilde av ludvig wittgeinstein midtveis i livet på omslaget, dette er linjer å hvile i.

fiskeboller på nordberg med en mikroskopisk kropp på fanget, antydning til krøller, og en hang til å kommunisere med lyder og vokaler, snart kan du gå, snart kan du stabbe deg bortover, gripe verden i bordhøyde

jeg har sust av gårde, to ganger tronsmo, la fra meg en sunn ukelønn for salinger, for aristoteles, for foucault og for gammelt vennskaps skyld, tre ganger på dattera til ha-gen, lett surklende i tapas og angrende mens scenearbeidere rigget til konsert, past my time, jeg gikk meg vill på en busstasjon, og vant et slags lotteri på flytogautoma-ten, og jeg fant et sted å sove på st.hanshaugen, våkna til et forlatt kollektiv, snuste på høyden under taket, og en myk stillhet i veggene, kryssa en kolonihage og kom meg til asfaltens tusen serveringer, linda på grünerløkka og jan erik vold under bordet, mild fråtsing på italiensk, og energien i en samtale om litteratur.

og så kommer man hjem og synes byen er for liten, jeg skulle ta avstand fra søttende, lulle meg inn i pensum, domstalers vilkårlighet, risse visse formuleringer inn i bord-plata, men jeg bevegde meg heller fra chr.michelsens gate over øya, og til landås og et bord fylt av små og store kropper, et fantastisk dekket bord, og innbydelse til å synge godnattsang til et vakkert barn jeg ble kjent med

SØNDAG, kalk og leppemerker

søndager er utsøkte og fine; lese rolig i Eva Jensens kloke essaysamling, sloss mot dusjens avleiringer, kle meg i lørdagens mintgrønne kjole, hånden mot en stoppeknapp, bena mot asfalt, blande meg med de ventende i avgangshallen, spore takmønstrene i jerbaneoverflaten, vakkert registrere at himmelen hver dag risser inn nye overflater og formasjoner, at bevegelsene kan være forskyvningene og rommet i boken, taket, en samtale i en skittenbrun pub midt på dagen, en kake av falske jordbær, kaffe importert fra brasil, min mor er vakker og gammel som alltid, tråkkede bær skinner terapeutisk på tungen.

En dikter i drøm og botanisk hage

Romerske ruiner, et gammelt hus i Sandviken, eller en glemt drøm. Alt siver inn når forfatter Hildegunn Dale gjenskaper verdensbilder i poesi på papirfiber.

Gravemaskinlydene forbryter seg mot stillheten i Muséhagen. Vi er på poetisk grunn for dikt-samlingen «Sea, say and see».
I ly av magnoliatrærne og kameliabuskene i den over hundre år gamle botaniske hagen har Hildegunn Dale fotografert mennesker, tenkt og notert, samlet stoff til sin siste diktbok. Fre-dag ble den feiret med sleppefest og Samlagets champagne på Opera. Men for Dale ligger ru-sen like gjerne i en overraskende diktlinje, det kan gi en form for lykke.
– Hvor kommer diktene fra?
– Arkitektur, fotografi og steder har en spesiell tiltrekning, og virker som inspirasjon for skri-vingen fordi det fører meg inn i en annen verden. Det handler om å se ting fra en ny vinkel, blande indre og ytre landskap, sier Hildegunn Dale.
Landskapet, stedet og blikket er viktige stikkord når Hildegunn Dale begir seg inn i skriving-en og poesien. Men den som leter etter klare og nøyaktige referanser til adresser og plasser i bøkene hennes, forblir rastløs i sin leting. Stedsreferansene er få, landskapene blir transfor-mert i skriften.
Naturen er viktig stoff for poeten Dale, men ikke den alene.
– For noen år siden dro jeg på en månedslang padletur ute på sjøen, da klarte jeg ikke skrive noen ting. Helt umulig. Ikke før jeg så en stol stå på en strand. En rest, et spor etter mennes-ket.
Gardiner og drømmebilder
«Det er vanleg at møblar står på feil plass», slik åpner Hildegunn Dales tredje diktsamling.
Hagen, huset, veggen, rommet og muren er konkrete grunnsteiner og symboler i diktene.
– Hvorfor denne vekt på hus?
Hildegunn Dale gikk i Sandviken og så steinblokker og innmaten tømmes fra et gammelt hus, og inn i lastebiler. Det ble til linjen om bygningen som en kropp.
Poeten vil nok protestere dersom vi skulle kategorisere huset og tingene som døde. Også de er bærere av historie, og kanskje faktisk mindre forgjengelige enn oss mennesker?
– Hus eksisterer i oss, og utenfor oss. Arkitektur er sammenvevd. Og for folk som har bodd i husene utgjør jo bygget noe kroppslig, poengterer Dale.
Hildegunn Dale samler biter fra drømmer og steder, bygninger og reiser. Konkrete sansinger blandet med glimt fra det ubevisste.
– Å skrive handler om å åpne rom som egentlig ikke eksisterer, mener poeten.
– For meg er fantasi, drøm og virkelighet på samme plan. Symboler i underbevisstheten kan være like reelle som gatene og husene rundt oss, eksemplifiserer forfatteren.
– Jeg er opptatt av vi bærer ting med oss, hvordan gjemte erfaringer påvirker våre sansinger og syn på verden. Hvordan erfaringen korrigerer oss med et indre øye, forklarer poeten.
I poesien flyttes grensene. Historien leses ikke lenger kronologisk. Kanskje kan man finne en annen tidsforståelse. Hildegunn Dale skriver om et tversnitt av tider, og fortid som blir samti-dig.
– Jeg ble blant annet inspirert av en reise til Osti Antica, en havneby utenfor Roma hvor man ser lag på lag spor etter sivilisasjoner bevart som en mosaikk av tid. Det skal være de eldste restene etter Romerriket.
Politisk sorg og sårbarhet
«See, say and see» markerer slutten på en trilogi. Forfatteren mener hun nå vil forsøke å ven-de seg mer mot det politiske. Men det politiske blikket er også til stede i den ferske poesisam-lingen.
«Laushundar, millionar i talet streifar, over slettene i Ukraina, Romania», skriver Dale i et dikt. Det er hentet fra radioen og virkelighetsreferatene.
Forfatteren er opptatt av hvordan konsekvensene kommer mot oss, akkurat som bildet av flokken av løshunder.
– Den tamme hunden stammer fra ulven, på grunn av krig blir hunder som tidligere har gått ved siden av oss, forlatt. På grunn av avl og kontaken med mennesket, kan de aldri bli ulv igjen, den blir løshund, forklarer Dale.
Hun er også opptatt av hvordan storpolitikken og Bush skaper forfalskninger.
– Jeg har vokst opp med den globale oppvarmingen, og bortforklaringen at den ikke var men-neskeskapt. I kjernen for det jeg skriver, ligger en sorg og en sårbarhet over det å ikke være villig til å se, over maktesløsheten. Nå kommer man ikke lenger bort fra konsekvensene og katastrofene. Det vil kanskje skape et annet sosialt engasjement.
Men overgang til romangenren melder hun ikke med det første. Til tross for at diktsamlingen har undertittel «historie». Hun er mer fanget av innsikt på setningsnivå. Og det er vel kanskje poesiens formue at den kan innsnevre livet i ei linje?
– Historier er for meg irrelevant. Det handler mer om å skrive setninger som overrasker. Jeg har glede av andres romaner, men for meg ville det bli å beskrive mennesker på overflaten. Jeg tror ikke folk går til diktene mine fordi de har filosofiske eller intellektuelle men heller fordi de har sjel.

( Bergens Tidende)

Farvel til poeten i heisekranen

Han koblet kroppsarbeid og tungindustri sammen med store eksistensielle spørsmål i poesien. Kranfører, sjømann og forfatter Bjørn Aamodt er død, 62 år gammel.

I dag gravlegges forfatteren fra Nesodden kirke. Tilbake står syv diktsamlinger på 32 år. For to av dem ble han innstilt til Nordisk Råds litteraturpris.
– Vi har mistet en av de beste lyrikerne vi har. Han var en lærd mann, en belest mann, en sjel-den fugl med en enorm tiltrekningskraft. Aamodt holdt skyhøy språklig kvalitet og tematiserte store spørsmål i et estetisert, men også dagligdags språk, sier nordist Dag Haugstvedt som har arbeidet med Bjørn Aamodts poesi.
Litteraturprofessor Atle Kittang formulerte det slik da forfatteren ble tildelt Gyldendalprisen i 1998 for et særlig betydelig forfatterskap.
– Stor poesi gjør vanskelige erfaringer tilgjengelige. Dine dikt er som en lenke av ravklumper. Diktets detaljer står der for oss, billedskarpe. Og vi blir målløse. Bjørn Aamodt skal ha stor takk fordi han skriver slike dikt i dag.
Kroppsarbeid med slagside
Forfatteren var en ekte proletar, i 20 år jobbet han som kranfører og skiftarbeider hos Kvær-ner.
– Bjørn Aamodt var aldri noen kravstor mann. Oss i forlaget forstyrret han bare hver gang han var ferdig med et nytt manuskript. Det kom han og leverte i kobberdøra i Universitetsgata. Han la alltid ved returporto, selv etter å ha fått Gyldendalprisen og blitt nominert to ganger til Nordisk Råds litteraturpris, uttalte Einar Ibenholt, forlagsredaktør i Gyldendal i sin minnetale.
Oddvar Aurstad var Aamodts redaktør gjennom seksten år i Gyldendal.
– Aamodt kommer til å bli stående som en av de virkelige store lyrikerne i dette og forrige år-hundre, sier Aurstad om det nå avbrutte forfatterskapet.
Flere har nevnt Bjørn Aamodt som «den siste klassiske arbeiderdikter». Dette mener Dag Haugstvedt er en redusering av Aamodts poetiske stemme.
– Det er ikke bare en viktig, og savnet beretning fra kroppsarbeidet i Norge. Arbeiderdiktene fra sjøen har også en voldsom eksistensiell slagside. Aamodt stilte enormt svære spørsmål fra konkrete utgangspunkt, påminner litteraturviteren.
Haugstvedt låner en linje fra Aamodt for å illustrere hvordan den konkrete utsikten fra vinduet på sjøen ble abstrahert til noe større.
– «Bevissthetens lille kuøyne», skriver Aamodt, og det viser at dette er et prosjekt som peker utover arbeidet, kroppen og tingene. Det har større dimensjoner.
Lyriker Helge Torvund sier det slik til Bergens Tidende:
Bjørn Aamodt var ikke redd for å trekke teppet under det mørke gapet som vi av og til kjenner suget ifra.
Ånden og arbeidshånden
– Jeg prøver å beskrive det som foregår inne i huet på deg, mens tida går. Øyeblikket som brister, sa Bjørn Aamodt i et intervju med Dagbladet i 2002.
Den hjemkomne sjømannen, og oppsagte kranføreren var en autodidakt; en selvlært intellek-tuell som holdt seg unna det litterære liv og forfattertilstelninger. Fjernt fra jåleriet skrev Aa-modt frem en poesi som arbeider med systemene; alfabetet, det periodiske system, eller ned-byggingen i industrisystemet.
– I diktsamlingen «Anchorage» er alfabetet og tallrekken erstattet med geografiske navn som favner så godt som hele kloden. De poetiske bildene viser oss sjømannen, industriarbeideren, og poeten Aamodts erfaringsverden. Det er dikt om å vokse fra barn i et avgrenset norsk miljø til voksen mann med verdenshavene som arbeidsplass, forteller Oddvar Aurstad.
– Men diktene lukker seg ikke inn i selvbiografien, de er monumenter over tid. De er en kol-lektiv historie som den moderne norske turbokapitalismen er i ferd med å kjøre på skraphau-gen: kroppsarbeidets æra i norsk skipsfart og industri. Aamodt skriver om båtdekket og hav-nebaren, om never og nattehimmel, om arbeidsgleden og arbeidsstoltheten, oppsummerer Aurstad.
– Først forsvant Georg Johannesen, og nå Bjørn Aamodt. Norsk lyrikk tappes for store lyrike-re, avslutter Dag Haugstvedt.

( Fra Bergens Tidende)

Lunken urin / japanske kirsebærtrær

Pollensesong parallelt med at Bergen eksploderer i vår og de japanske kirsebærtærne skinner i lilla farvning.
Akkurat nå innelåst i Vaktmesterbolig, prøveforelesning i juni, og juni er rett rundt mursteinshjørnet.

Man må tømme våren for det den er verdt, jordbær druknet i vanilje, hvitvin i skyggen medan Ø febrilsk formgir og redigerer neste Syn&Segn. Leggene er blå, men venter på å bli brune. Det tynneste sommerskjørtet er sortert frem fra min schizofrene garderobe.

Og bak vårklisjeene skumrer det selvsagt av deg, ditt ustadige menneske, eller kanskje ikke deg, men ideen om hundre andre.
Siste ukers samtaler toppes uten konkurranse av en time eller to med Hildegunn Dale på kafé. Hvor ekstatisk man kan bli i kroppen av å samtale om poesi.

Bjørn Aamodt er dessverre død, det er vanskelig å skulle gjengi, og demed redusere, et forfatterskap i avissverte. Men jeg har forsøkt, og fikk uvurderlig god hjelp av mine kilder.

060502006

tredje året på rad, og likevel kommer det alltid som et sjokk, et rykk, når dørene slås opp, orkesteret har trappet opp, og vi skal seile galant nedover grieghallens tusen trappetrinn, det er mørkt, og det er høytid i kroppen, jeg følger med på de tretten kroppene bak meg, vi sjunger oss inn på scenen, det er taler og blomster, regn av kameralys fra punkter i salen, stemmen min i mikrofonen, kastes ut i konserthallen, til rad nr 69, et slags patetisk forsøk på at hvert navn skal fylle rommet, ikke som den gulliksenske tanke at vi bare er ett individ blant milliarder, men heller etter festtaler kim frieles tanke, den spesielle blandingen kjøtt, kjemi, stoffer, beveggrunner og handlinger som gjør oss fullstendig skillbare. Sola sto hardt på orkesteret og under Grieghallens høyeste punkt var det hett og indidan summer under taket, jeg kom nesten rett fra en sleppefest, de røde leppene fra i går, silkekjole, Ekstasar og See, say and sea på Cafe Opera, påfølgende fest i Prof. Hansteens gate, endelig i besittelse av Gottfried von Baders Dagbok, behørig og meterologisk signert, noe om den varme mainatten, en slags øyeblikksrapport, var det ikke det du skrev, Pål? ( jeg var allerede på den lange veien hjem)

WE ARE UGLY / BUT WE HAVE MUSIC

HEY, THAT'S NO WAY TO SAY GOODBYE


I loved you in the morning, our kisses deep and warm,
your hair upon the pillow like a sleepy golden storm,
yes, many loved before us, I know that we are not new,
in city and in forest they smiled like me and you,
but now it's come to distances and both of us must try,
your eyes are soft with sorrow,
Hey, that's no way to say goodbye.

I'm not looking for another as I wander in my time,
walk me to the corner, our steps will always rhyme
you know my love goes with you as your love stays with me,
it's just the way it changes, like the shoreline and the sea,
but let's not talk of love or chains and things we can't untie,
your eyes are soft with sorrow,
Hey, that's no way to say goodbye.

I loved you in the morning, our kisses deep and warm,
your hair upon the pillow like a sleepy golden storm,
yes many loved before us, I know that we are not new,
in city and in forest they smiled like me and you,
but let's not talk of love or chains and things we can't untie,
your eyes are soft with sorrow,
Hey, that's no way to say goodbye.

( Songs of Leonard Cohen)

RAINER MARIA RILKE

JEG tror jeg må begynne å arbeide med noe, nå når jeg lærer å se. Jeg er åtteogtyve, og det er skjedd så godt som ingenting. Vi gjentar: jeg har skrevet en studie over Carpaccio, som er dårlig, et drama som heter Ekteskap, som vil skildre noe svikefullt med tvetydige midler, og vers. Men med vers kan man utrette så lite når man skriver dem tidlig. Man skulle vente med dem og samle sinn og sødme et helt, og om mulig langt liv, og så, helt til slutt, kunne man kanskje skrive ti linjer som er gode. For vers er ikke følelser, slik som folk tror ( dem har man tidlig nok), - de er erfaringer. For et vers´skyld må man se mange byer, mennesker og ting; man må kjenne dyrene, man må føle hvordan fuglene flyr og vite om den geberde de små blomstene åpner seg med om morgenen. Man må kunne tenke tilbake på veier i ukjente egner, på uventede møter og avskjeder som man lenge så komme- på barndomsdager som ennå er uoppklarte, på foreldrene som måtte krenke når de kom til med en glede man ikke forstod ( det var en glede til en annen - ), på barnesykdommer som begynner så selsomt med dype og tunge forvandlinger, på dager i stille, dempede stuer og på morgener ved havet, på havet i det hele tatt, på hav , på reisenetter som bruste avsted og fløy høyt med stjernene, - og det er enda ikke nok om man kan tenke på alt dette. Man må ha minner fra mange kjærlighetsnetter hvorav ingen ligner på de andre, om skrik fra fødende og om lette, hvite, sovende barselkoner som lukker seg. Men også hos døende må man ha vært, må ha sittet hos døde i stuen med det åpne vinduet og de støtvise lydene. Og det er enda ikke nok at man har erindringer. Man må kunne glemme dem hvis de er mange, og man må ha den store tålmodighet å kunne vente på at de kommer tilbake. For erindringe alene er det ennå ikke. Først når de blir blod i oss, blikk og geberde, navnløse og ikke lenger til å skille fra oss selv, først da kan det skje i en meget sjelden time at det første ordet av et vers reiser seg fra deres midte og går ut av dem.

Malte Laurids Brigges opptegnelser, 1910