Se, snø.

Det snør ute, snør gjennom nettene i St. Germain de Pres, over knoklene, prestekragene, mine hyttekalde knyttnever, det snør over fotografiene, papirene, og skrivemaskinen som knuste mot asfalten, det snør over blikket ditt, over tiggerens hender, ansiktet ditt etter hvitvin og gyngende savn. Se, som snøen legger seg mellom, som den oppløser, som den fortærer og gjør levende i selvsamme minste krystall, det snør gjennom tiden, skriften, sprengte blodkar og melken som surner og forfaller på kjøkkenbenken. Se, hvor alt hva som har glidd forbi øynene, faller stillfarent ned, som snø, som krystall, som regn, maskekledd nedbør, snør gjennom smilet, snør gjennom min tynne, tynne tanke.

På tynt grunnlag

Bare jeg og en kopp kakao, en tilfeldig samtale om solens manglende skarphet, vi innfinner oss med at det er februar, og ikke juli, og at kulden fortsatt skjærer gjennom tynne strømper, sommerkledde kropper, det er bare jeg og et pappkrus, og det holder, det er passelig, et menneske til ville være for mye, jeg liker å sovne og våkne alene, jeg liker å bare ha deg i tankene, i alle fall et semester til. For vi har jo sola og de sennepsgule murbygningene, og jeg ser at jeg kler dem, jeg er gjennomgående gul i dag, jeg kan speile meg i murkledde Sydneshaugen skole, og jeg vet ikke hvem som kommer best ut av det? Jeg la meg ord på minne i går, det Solstad sa, og ikke sa, sigarettfingrene, telefonsamtalene, forholdet til Proust ( jeg glemmer at han er død, noe sånt sa Solstad) Og hvordan skulle vi overleve hvis vi ikke ( ...)

Rom og Solstad

Sitter i den røde sofaen, bena på bordet, krokan-is og kaffe, det er Martha som synger fra stuen, og det er Rune Christiansens fine roman Intimiteten i fanget, det er kulden under føttene, isen i magen, og et halvfalskt lys fra skrivebordet. Et bilde av Nicolas de Stael på veggen, nyvaskede håndklær i en tøyball. Jeg har gjort et ærlig dagsverk, lest kapitler på Universitetet, karret meg opp til Fløyen, svømt en halvtime og laget en pai som nå står halvspist og delt på midten. Nå her på rommet, en glassommerfugl vibrerer i gardinene, vi dro ikke for i dag, dagslyset kiler i kroppen, alt er passelig mørklagt, det burde finnes flere ord for dette.

Og så er det Solstad på tv, og så er det Rune Christiansen igjen.

savnet skjuler maske på maske

Jeg sitter her med plastikkaffi og en gul sydvest, samt Dylan-gjendiktningen til Vold, Damer i regn. Foran meg en papirrefleksjon over Claus Beck-Nielsens biografi, skjermen er blank, fingrene tørre.

Det finnes alltid ansikt å savne, men savnet springer kanskje mer fra mørke punkter i kroppen enn fra individuelle særtrekk. Som om savnet var en maske som avdekker en annen maske. Jeg kunne gått til kafeen hvor du sitter, drukket av det samme glasset, men igjen, savnet er for stort eller skjevt til at det kan mettes. Nettene kunne vært vakre og langsomme, vi kunne snakket om årtier, og det kunne vært en klang i meg som unevnelig fastslo at alt var perfekt, nærmest verneverdig, men likevel får ikke kroppene våre sove i fred, øyelokkene forvitrer i natten