1222 Finse

Snøstillfarne Susanna & Magical Orchestra spiller på Finsejazz, og jeg tror ikke det finnes noe annet i verden jeg heller vil enn å møtes der, hotellet er fullt, vi kan låne en lavvo, bygge iglo, være eskimoer, la de gjennomalkoholiserte kroppene våre henge i baren, ha lepper tunge av rødvin, seine netter, øynene henger bare til pynt, de er lukket og låste, det er januarkveld, siste januar, en ruin, en rest, årets begynnelse, noens slutt. Jeg hvisker, glem det jeg skrev om bøkene jeg leser om kvelden, jeg kritter meg gjennom verdenskartet, hører på en annens fortelling om fire måneder gjennom indiske byer, sykehus, og jeg kjenner på trangen til å låse ned alt jeg har her, ansiktene, rommene, berøringene, avhandlingen, la alt sorteres, krympes. la meg vite om du er av dem som forvitrer, som får lepper av stein, more-nemateriale, som knuses mot tiden, eller som alltid vil være en forlatt høyde over havet.

From Trondheim with Love
Originally uploaded by runeh.

Och jag vet att vi inte skall överges

arktisk

Og jeg tror at alt har lagt seg til ro, derfor legger jeg beina på bordet og tillater meg selv å surne i ørelappstolen, Christophe Dufosses prosa foran øynene, noe stjålent og vakkert innover i ørene, det er lov å legge seg igjen, selv om huset er tømt for eksamenslesende, det er lov å ta med seg den blå myke, Johannesens utvalgte, lese og sovne, mens oljeovnen gjør alt litt mindre arktisk.

Hørte på Blixen i natt, om biler og hårsveis og fortellingen

I natt var det frostnatt, skarp og klar. Jeg satt alene i stua i den midnattsdøsige leiligheten, og så en dokumentar om Karen Blixen, Blixen på Rungstedlund, København, i Afrika, og sammen med Marilyn Monroe i NY, Blixen ble eldre og klokere, men hele tiden i elastikken mellom skrøpelig og sterk, hun la ut på amerikareise, syk og gammel, men klar og artikulert, øynene vakkert sminket, og denne kroppen som rommet så mange tap, men derav fortellinger, i 1913, dro hun alene til Kenya og startet The Karen Coffee Company, og herfra kommer Breve fra Afrika

Til Ingeborg Dinesen, januar 1923:
"To Raad skal jeg give alle yngre Kvinder: at klippe Haaret af og at lære at køre Automobil. Disse to Ting forandrer hele Tilværelsen. Det lange Haar har virkelig været et Slaveri gennem Aartusender; man føler sig pludselig saa fri, som Ord ikke kan udtrykke, med en kort Manke som man kan ordne i et Minut, og som Vin-den kan blæse igennem. Og naar man saa herude ikke har Korsét, saa kommer man virkelig til at kunne bevæge sig som en Mands jævnlige."