skriver fra tussmørket, absolutt mørkt på hf nå, jeg venter på alarmen, bare meg i hele bygningen, alene på universitetet, jeg har lett og lett etter printer som funker, printer som vil skrive ut det kristoffer har tenkt om jan erik vold, det stig har tenkt om hilde myklebust og det tale næss har tenkt om kropp og tekst. for i går kom bare anne helenes tekst om duras, og den var durabelig bra, og jeg sier det att: Prosopopeia 3&4 årgang 2005 blir höjdare. ja, vi er prøverom, det er lov å feile, trekke gardinene tilbake for tidlig, blottlegge bokstaver, men her er gode folk med, kloke tanker, vent å se.

familiebesøk, og minst seks unger, de leker en lek som minner om pozzo og lucky i en attendant godot hoppetau viklet rundt beina, slepende etterpå, jaffal oppsetningen jeg så på HiB, en vårdag, tror snøen lå sånn isbrerest-aktig, kompakt, som en gigantisk isbit, nesten, så kanskje det var vinter lell

jeg leter etter dikt, jeg spaner blant catharina gripenberg, søren ulrik thomsen, kristian lundberg, men å velge ett dikt, folkens, det er ikkje enkelt, det er som å orientere seg i dette trappeløse hf-mørket, velge ett, ett dikt, det går jo ikke.

Om det triste ved norsk litteraturkritikk

Om det triste ved norsk litteraturkritikk

Under Bjørnsonfestivalen arrangerte Norsk Kritikerlag flere diskusjoner under paroler som ”Hvor god er egentlig Nils-Øivind Haagensen?” Tittelen inviterte til dybdelesning og refleksjon over hele forfatterskap. Invitasjonen kunne gjerne leses som et intellektuelt motsvar til den art av anmelderi som preger aviser og tidsskrift. Her skulle blikket skjerpes og de mediale glansbildene dekonstrueres, Norsk Kritikerlag lovet inngående diskusjoner som ikke var smitteskadet av anmelderiets hang til hype og panegyrikk. Trist derfor at utfallet ble et helt annet.

Kritiker Nøste Kendziors behandling av Nils-Øivind Haagensen står tilbake som et eksempel par excellence på anmelderiets verste tabu. Pinlig da at Kritikerlaget introduserte henne som en ”eminent” leser. Gjennomgangen av tekstene var overfladisk og fremviste svært liten vilje eller kunnskaper om poesiens egenart. En av Kendziors verdimarkører var at Haagensen skriver ”kjøttfullt”. Problemet var bare at Kendzior i høy grad bidro til å gjøre diktene langt mer ”kjøttfulle” enn de i utgangspunktet er ved nærmest å øve vold mot diktene.

Majoritetsmessig bestod Kendziors innlegg av svært subjektive, insisterende lesninger av Haagensens dikt. Kendziors tolkninger stod i beste fall i et stemoderlig forhold til Haagensens måte å lese egne dikt på. Det hindret likevel ikke kritikeren å benytte seg av sine svært subjektive fortolkninger av halve dikt for å spre om seg med objektive dommer om Haagensens forfatterskap. Tydeligvis basert på lesningen av én av Haagensens bøker. Refleksjon var erstattet av små kommentarer og lange opplesninger.

Nøste Kendziors triste og teatralske perfomance var tanketom og provoserende for mange av de kritikere og forfattere som satt blant publikummere. Og trist nok, kanskje bare enda et symptom for hvor kjønnsløs norsk litteraturkritikk kan være. Haagensen er en forfatter som etter massiv medieomtale og nærmest panegyrisk virak fortjener en problematiserende og grundig gjennomgang.

Men etter at Nøste Kendzior fremviste en slik total mangel på kompetanse, bør kanskje neste spørsmål for Norsk Kritikerlag være: hvor god er egentlig norske kritikere? La oss starte med Nøste Kendzior.

( Morgenbladet 9.7.05)