Helgas fantastiske stemme

Farmor-samtaler er noe av det peneste som finnes. Når øynene lukkes mot farmors stemme, og bare den sterke, vitale sognestemmen blir tilbake i ørene mine, retusjeres fødselsåret 1920 bort, og farmor blir en gammel venninne jeg oppdaterer på livets slagg og vakkerhet.

Farmor forteller meg i detalj om kryssordet hun har fullført, om portotakster og om håpet som hviler i førstepremien, et ganske enkelt krus fra avisen Firda, i farmors øyne verdt langt mer enn tomme skrapeloddsløfter.

Både farmor og morfar leser artiklene mine med stolt ettersmak. Jeg forteller morfar om min kommende reportasjereise til Bjørnsonfestivalen i Molde, og han sier midt i blinken fordi han kjenner mine lesehestøyne, dem han selv har åpnet med sine elegante eventyr om Silje tre år som syklet hele veien til Kristiansand for å besøke Mormor og Morfar, sirlig maskinskrevet med humor på forskjellige modenhetsnivåer, først 20 år etterpå kan jeg lese brevene med blikket de fortjener.

Noe med de gule veibane-stripene, hvordan fargen aldri har vært skarpere, hvordan den plutselig står ut fra august-tørr asfalt, speiler seg i det sammenfargede busskuret, og løvetannen, løvetannen i veikanten, karrig og klok som han du venter på.

Det skarpe, klare i dagen fortsetter, en rød betongkloss, nabo-barneskolen døsig som en sommerferie, tom for tavlekritt, for de stotrende lydene til ungene som lærer å lese, som leser m-a-k-a-r-o-n-i, og synes det er en fryd, et fint ord som ikke lenger er festet til minnet om klebrig middagsrester, eller lyden av k-r-y-p-d-y-r, ordet får plutselig dobbel betydning på tungebåndet til syvåringene med bokstavvegring, høytlesingen som en klasseutstilling av stakkato lyder og ord som glir inn i hverandre. En rødrammet trekant med silhuettene av to barn som aldri blir større, og mot det nybeisede gjerdet, detaljert etterlysning med biodata om han som forsvant. Han kan ha sett annerledes ut enn på papirbildet i sort&hvitt.

Kladd

Jeg satt oppe i natt, i skjørt og nakne tær på blått kreppsengetøy. Jeg hadde gått fra bussen og en britisk samtale om kvinnelig sjalusi, forbi Triangelparken, og den lille kolonialbutikken, gjennom et kjøkkenvindu så jeg en nabo skrive en tekstmelding i første augustnatten, et vindu lukket bydelen ute, over den tørre kanalen, mikroskopiske themsen og de gamle murboligene i rekke nedover fra svartediket mot sykehusene, og møllendal gravplass, mot hospicet, kvinneklinikken og psykiatrisk.

Og jeg ville jo skrive om alt dette, men mangler som alltid presisjonen, derfor blir det en fortelling om noe annet, og jeg kunne vri meg i lykke der det kommer tre feite prosasider ut på den tilsølte laptopen, og mitt skjøreste håp er å åpne dokumentet og ikke føle at det var forgjeves, at setningene er kunstige og pretensiøse, eller overtolkende og dermed punkterende. Jeg er tilhenger av en rolig, deskriptiv prosa nå, med hang for ting og detaljer, null dialog, null absurdisme, selv om jeg vrir meg i natten, og tror at det absurde er den eneste måten å skrive på.