Jeg drikker kaffekopp número trois, og har sikkert ringt tjue telefoner, men lesesenteret ved Universitetet i Stavanger er ferietomt, og folk synes ikke å bringe med seg telefonene sine til copacabanske strender, kystresidensene eller fjellstuene. Fy skam.

Ikea-utflukt er avlyst, kjøttbollene inndratt, og det blir slett ingen slåsskamper i ballrommet for mitt vedkommende. Jeg foretrekker min aviskollega K og vinaktig godt selskap etter en dag med kontoristfingre og ubesvarte anrop.

Ellers lurer jeg sterkt på å trekke tilbake søknaden om å få dekke Måren-biennalen til fordel for frihelg på Gløymd Helg-festivalen på Askøy.
Det er agurkens storhetstid i bloggeland. Men det er ikke meg jeg forestiller.

fejkad feriekoloni

brente hudceller i irregulære, nærmest patetiske mønstre dekker ryggen. i går kom sommeren som et konsentrat, de avbøyde gresstråene, flasken med vann, bøkene spredt rundt i gresset, og den gryende rødfargen som svinger seg rundt kroppen lik et sirkusteppe, intens smerte hver gang dusjstrålen treffer dette brennbare.

fredagen var perfekt, var den ikke? hvitløkspregede reker, fingermat i alle varianter, musikken, menneskene, fjellene og solen bak verandaen, de små stearinflammene, våre mikroskopiske signaler til byen nedenfor

oppvasken vokser, slik sluket på badet er tett av dusjekskrementer, hår i alle lengder, og det tetter seg til, og jeg er passiv som et trassig barn som endelig har fått lov til å leve uten de kjedelige kategoriene, dagens stengetid, plikter til minimal belønning, bare lar det vokse, bare lar det gro, i pur barnslighet

du sender noen ord fra london, fra sharm el-sjeikh, og det er egentlig alt som fyller denne helgen

Copacabana Kopervik

tre timer igjen til snøgg, nathalie merchant og georges perec på fransk, engelsk og norsk, jeg knuste en hel utstilling ved å røve med meg både cortazar, sonnevi med flere. jeg har akkurat passe med kaffesmak på tungen, denimvåt på anklene, det var for fristende å gå gjennom det våte gresset forbi bølgen&moi via ny, rød skjorte som passer så pent til franske sko, det var for fristende å sende deg en mail, en helt overflødig en, en som fortjener kubikkmeter på en digital kirkegård, og er du penest når du er borte? eller liker jeg deg best når jeg forsøker smugle deg "fett" under bordet i lunsjen, og vi snakker om kairo, cuba, karbonade og saken du skrev i går, og jeg hevder at min søvnempiri åpner for flere kvelder med øl, vin og mere på logen, for jeg er like trøtt om jeg legger meg ti eller to, om jeg drømmer eller ikke, om brødet er mykt eller hardt fordi jeg har forglemt det utenfor brødposen, men jeg liker at nå er det rent og ryddig, i alle fall ryddig, jeg liker vaske glassene som om matrestene er slagget som fjernes fra tankene slik jeg forteller i lunsjen at jeg faktisk skriver skarpest morgenen derpå, jeg har gått alene hjem langs odontologen, mitt gamle gymnas, og sprengningsarbeidet langs hansa-tomten, og du sier først tre dager etterpå, du skal ikke gå alene hjem når det regner, du kunne sittet på, og jeg spør ville ensomheten kjennes mindre ut da?

Den gule orkidéen er død. Det var et øyesjokk, blomsten kappet av ved hodet, bare en stilk tilbake, et skjellett over min fem måneder gamle bursdagsgave, tung av symbolikk. En trist likskue. Jeg vet ikke om det var avocado/tunfisk-hybriden som sendte meg rett inn i en sløv siesta, eller en slags blomstermelankoli. Jeg hadde vendt meg til at den var der, likefullt som H.s fravær blir mer og mer merktbart i rommene.

Jeg kommer en halvtime for tidlig, vel vitende om at du kommer en halvtime for sent. Det regner, en forestilling har stengt dørene på Logen. Jeg leser i Simone de Beauvoirs reisedagbok fra USA, oversatt av Bente Christensen, sitter på våt gatesten, svarer villig vekk på hvor "Henriks" ligger. Håper at du kommer. De andre drikker øl, vi drikker vin, og jeg vet at ingenting betyr noe.

a cat named uncle scar

jeg drømmer ikke om deg, jeg drømmer om stina om rutetider og jazzkonserter, om sanden på karmøy, nathalie merchant synger fra ophelia, det skal være snøgg, det må alltid være snøgg, og minner om forlis, bølgene som slår, bokseslag, akkurat som espedals prosa, det er fredag natt, tjue kilometer utenfor førde sentrum, plutselig står espedal utenfor strandstova med kjæresten, jeg har akkurat hørt okna, strupesangeren, han som knipser mygg på majestisk vis, og synger slik at lyden deler seg, det ringer i en mobiltelefon, lyden slår inn og splitter, en kameramann kaster lommelykt mitt i mine 24 år gamle sultne øyne, men okna fra kalmykia spiller videre, og utenfor står tomas, kjæreste, og kollega marifjæren og apneseth, apneseth spør om jeg vil låne den altfor store dressjakken hans, men jeg skal hjem, kjøre pirattaxi med lyskastermannen, lånt leilighet, et lakent vasket etter de ensomme, etter pensjonistparet, en forretningsreisende i ord, var det slik pål norheim beskrev seg i brønnøysundsregisteret, han var sak nummer to, en tirsdag, dagen før sankthans, og pål er akkurat like grei som klaus hagerup er, vi snakker om inger, klaus skal fortelle om henne i bokbyen i fjærland i morgen, skulle vært der, klaus, sier jeg, da jeg var 12 fikk vi bibbi bokkens magiske bibliotek gratis på skolen, og klaus ler engasjert, og er jovial, klok og nær, en motsats til gårsdagens kjønnsfascistiske direktør som kvelte pusten og gleden, ”jeg ville høre henne puste”, sier klaus på telefonen, i bakgrunnen forteller kona om en walisisk bokby, jeg vil dra dit, tenker jeg, jeg vil dra dit nå, ut fra glasshuset, verden som ikke kan sees bak gardinene, og du som har kveldsvakt, og som ikke er her nå, i lunsjen av reker, kylling og crabstick, en pannekake som bærer på flesk, de andre er her, og jeg forteller dette og hint om saken jeg skriver på, men så lenge du ikke er der, så er det ikke gøy, da er jeg bare i fraværet, da forsvinner rommet, og alt jeg vet er at klokka er 12.51, og det lukter laks av fingrene mine

jeg er sulten, trøtt og treg i hele meg, må få ut saken, det må løsne, det må stå klart og tydelig, slik det ikke fremtrer for meg, en transformasjon, hvorfor er det alltid jeg som skal skrive om kunst og økonomi, denne uheldige blandingen, polemikken liker jeg, de som sender bokseslag, og tåler det samme tilbake, jeg har sosial adhd, vakre r vil ikke drikke øl, eller gjøre opp for at vi måtte la t gå hjem med en forlatt ølhunds tristesse i blikket, han skal lakkere terrassen, sier han, og jeg ønsker at jeg kunne ta del i noe så rasjonelt, vie en kveld til kollektivet, tomt for mennesker, fylt av aviser og oppvask, det er jeg som er agurken, den store grønne, de kan løfte ut av en forfallen leilighet.

det beste er 08.30 og minuttene som følger, kaffi til knekkebrødmagen, sitte på vent før morgenmøtet, skrive en mail til S om disse som berører, og om kriterier for berøring, og sannelig skriver jeg en mail til M som handler litt om det samme, og det er ingen fornærmelse, bare kvintessensen av en morgentrøtt hjerne, som likevel får være enig i at the opposite of death is desire, som strømmer ut fra en sporvogn til begjær

k vil drikke jordbærdrink etter jobb, og det er fint, for solen venter bak blå klasseromsaktige gardiner, jeg har de røde skoene fra montpellier, og heisselskapet synes at det røde skjørtet er fint, selv om det er ustrøket og særs krøllet, like krøllet som håret mitt, selv om den umenneskelig dyre sjampoen er gjenglemt på sunnfjord hotell, sammen med parfymen, den litt mer myke, den som passer smilet ditt på et helt finurlig vis.