Ønsker deg et godt 2015!

Da er det over tre måneder siden siste innlegg, og jeg regner nesten med at min beskjedne leserskare har gitt meg opp. Digital sjampanje til dere som fortsatt måtte være her.

Det er nyttårsaften, eller rettere, morgen, og jeg kjenner meg mildt oppstemt over at et nytt år er i emming, og alle mulighetene dette innebærer. Jeg liker følelsen av blanke ark, nye sjanser, nye forsøk som kanskje skal feile, men likevel, vi går på med friskt mot, gjør vi ikke?

Mine forsetter kan godt skrelles ned til disse to: SKRIVE og TRENE. Det siste fikk jeg relativt god sving på høsten 2014 med systematisk svømming, treningsstudiobesøk og en forsiktig andel spinning.  Kan fortsatt bli bedre, men jeg skal gi meg en klapp på skuldra for å ha trent langt oftere enn før, svømt 2000 meter jevnlig i nye Ado Arena og skaffet meg personlig PT, bare på liksom, i min gode venninne Mari-Louise. Det er så sant at man ikke angrer på en treningsøkt, og jeg må bli flinkere til å ikke avlyse når øyeblikk latskap overdøver denne vissheten. Så mer bevegelse i 2015.

I høst var jeg på et skrivekurs med Helene Uri i Budapest, og det var nyttig, inspirerende og lærerikt. Jeg fikk gode innspill på romanideen min, og mer lyst til å fortsette skrivingen. Likevel har det blitt lite skriving etter at hverdagen tok meg. Selvsagt finnes det gode grunner til dette, en av dem heter permisjon, småbarnsliv og dessuten endel frilansoppdrag som bokbader som slukte kveldstiden. Men: det finnes egentlig ingen unnskyldninger. Veien mot målet er jo egentlig enkel. Det er å sette av tid hver eneste dag, skrive så manuset sakte vokser, men bruke den timen, få en rutine, helt til det flyter av seg selv ( for en stund).

Det skal ikke falle regn

I helgen arrangerte vi navnefest for Ask med tapas, taler og tjukke slekta. Vi var til sammen 30 stykker, og både Asks oldemor Ingeborg på 89 og hans lille venninne Albertine på 3 måneder var blant gjestene. Jeg hadde skrevet et dikt for anledning, og klarte å holde tårene tilbake frem til siste sekvens...

Til Ask fra mamma

Mandag 28. april melder Meterologisk Institutt at høyeste temperatur for Bergen skal bli 18,9 grader. Det skal ikke falle regn.

Klokken er syv og om en time skal Barack Obama undertegne en forsvarsavtale med filipinske myndigheter. Det skal ikke falle regn.

Klokken er syv og NRK Nyheter melder at flere ishockeyklubber bryter loven ved å bruke spillere uten oppholdstillatelse.

Det er mandag, det er morgen og det danner seg kø på Danmarksplass, det danner seg kø i Sinsenkrysset og to fotgjengere blir nesten truffet av en sort Volvo på Alexander Kielland plass.

Det er mandag, 28. april og  Ingvild Bryn kan fortelle at 683 mennesker er blitt dømt til døden i Egypt etter opptøyene noen uker tidligere og at Norwegian utsetter sin bestilling på 20 langdistansefly.

Det er mandag, det er morgen, og vinden blåser 6, 1 millimeter i sekundet i Bergen mens flere orkaner rammer delstater i USA.

Det er 28. april, klokken bikker åtte, og morgennyhtene melder om en 71-åring som ble flyttet 16 ganger mellom ulike kommunale institusjoner. Det er mandag morgen og Gunnhild Stordalen vil arrangere en internasjonal slankekonferanse, og Bill Clinton har sagt yes til å tale.

Det er mandag morgen, og det skal ikke falle regn i Bergen hele den dagen. Det er sol, og i gatene kjører bussene som om ingenting har hendt.

Men, hør. Still alle klokker. Skru av nyhetene. 

Klokken er 08.41 og en gutt kommer til verden på Haukeland Universitetssykehus. Et barn er født i Betlehem, et barn er født i Bergen by.

Gode ting - Antibes style

På senvinteren, en god stund før A ble født, booket vi tur til Antibes langs Côte d´Azur i Frankrike. Frankrike har faktisk vært vårt ferieland i tre år på rad nå. Men denne gang har vi leid leilighet, og ikke hus med basseng som de to foregående årene. Byen svarer til forventningene, vårt krypinn er i den turisttunge gamlebyen. Nede på hjørnet ligger bakeren som forsyner oss med ferskt brød til frokost og altfor mange croissanter for en vordende junibrud.

Vi har allerede hisset på oss naboene i oppgangen ved å sette fra oss to vogner i oppgangen, og franskmenn kan være ganske så hissige, vi bor tross alt i fjerde etasje med svært bratte trapper, og det er vanskelig nok å få med seg barna og loffen under armen, og vi hadde fått beskjed om at vogner kunne stå i inngangen. Ellers er vi også naboer med en skjønn italiensk dame som heldigvis ikke krisemaksimerte at vi satte fra oss utstyr i oppgangen ( nå sammenbrettet!)

Vi skal være her i 21 dager, den lengste ferien jeg har hatt siden min kusine og jeg en gang gjorde Italia på langs og avrunda med en uke på Korsika. Det fine med dette er at det er ingenting som virkelig haster, vi kan finne ut av alt etter hvert og må ikke haste rundt som japanske turister for å få med oss hver severdighet. Ulempen er at vi kanskje har vært litt trege med å komme oss ut døra. Derfor sto vi i dag tidlig opp, kjøpte med oss frokost og gikk til en lekeplass som ligger rett ved sjøen. Det var en fantastisk utsikt å se den solglitrende sjøen med båter mens man fortærte sin baguett. Og så er det noe helt spesielt med å oppleve byen i det den våkner, før turistene fyller kafeene, før man går i trengsel, før sola står så høyt på himmelen at svetteperler svir i panna. Må gjentas!

( "Nomaden" - en fin fin skulptur ytterst på en pir i havna. Består av bokstaver og av og til av barn som klatrer på innsiden)

then Summer was gone

Tiden flyg, og sommeren er offisielt på hell. Her er et par ting som har gledet undertegnede mens jeg ikke har blogga.

En fornøyelig kveld med Astrid og Ingvild med overskudd på bobler, og energien i en samtale hvor man er ny for hverandre og kan fortelle om de store tingene i livet. Det var ikke fullt så fornøyelig å traske hjem i regnværet, miste en bybane, men for en minnebrikke av en aften.

Bokhøsten er i gang igjen, i alle forberedelsene for oss som er "førstelesere" som det så fint ble kalt i en mail jeg fikk forleden. Selv om jeg er i mammaperm skal jeg anmelde bøker, og det er veldig fint å  bruke hjernen også på den måten. Jeg føler at en del av meg ligger brak om jeg ikke skriver, og det å få tenke om bøker er et stort priveligium. Siden anmeldelsen ikke kommer på trykk i Bergens Tidende før neste mandag, kan jeg ikke røpe hvilken bok det er, men det er et forfatterskap jeg kjenner relativt godt til, og som jeg skrev ganske kritisk til sist, så stas å kunne slå fast at dette var noe helt annet - og en av bokhøstens prosaperler - tror jeg!

Ellers har sommeren vært preget av mitt lille kom i form-prosjekt, sterkt inspirert av Astrid, i alle fall dokumentasjonsmetoden som tidvis virket både inspirerende og disiplinerende. #siljesdailyworkout bød på mange svømmeturer i Sentralbadet, noen fine trilleturer rundt Tveitevannet, og jeg kom nesten helt i mål med 20 dager før sykdom satte inn, og gjorde at de siste dagene falt i fisk. 

Det fine med byferie

- Man kan utforske nye steder - som Gamlehaugen. Angrer bittert for at jeg etter 33 år i byen ikke har benyttet meg av denne kongelige parken med badeplass. Store gressplener slik at man kan ligge skjermet fra andre - personlig ikke så glad i å ligge tett-i-tett på en strand, og en fin badevik hvor to år gamle kropper kan stabbe ut i vannet og høste fruktene av vintermåneder med babysvømming.

- Man kan utforske gamle steder som Arbortetet på Milde. Det anbefales å ta med seg et sett besteforeldre som disker opp med påsmurte horn og som tar seg av de yngste en hel del, så det virkelig føles som ferie.

- Dessuten kan man invitere seg selv på reker ( og hvitvin) i barndomsheimen, ta snøggbåten over til glede for transportbesatte toåring, og nyte synet av utsikten inn mot Byfjorden fra en stor terrasse på Askøy.

- I tillegg kan man love seg selv å svømme to ganger i uken i Sentralbadet som synger på siste verset, men som alltid vil ha en plass i mitt hjerte på grunn av sin autensitet, sin variasjon i kropper, sin syttitalls- oransjeestetikk og slitne utseende. ADO Arena blir sikkert fint, men det er noe med det ekte gamle, det som er fullt av liv fordi tiden har tæret på det.

Siden sist

Her blir det bysommer. Da er det fint med en avstikker til familiens hytte ved Sognefjorden. Den er ikke stor, har verken innlagt vann eller elektrisitet, men den har en utsikt som ikke kan måles i kroner og øre. Min favorittsyssel er å våkne litt tidlig og drikke den enkleste kaffe traktet av pappa, og sette meg i nattkjolen på verandaen og se innover fjorden. Utsikten, lyset, fjellene og skyene - det er aldri helt likt, og det er yoga for sjelen. Da jeg var yngre hadde jeg ikke den store gleden av å være på hytten, og husker min far sa at tegnet på at man var blitt voksen, var at man satt pris på denne utsikten. Så hvis det er lakmustesten, da er jeg voksen, pappa.

Søndag

Det hviler noe melankolsk over søndagen, uka er på hell, og dagen kan synes endeløs, men mandagen truer likevel med sine rutiner, vekkerklokker ( for tiden av den menneskelige sorten...) og pendlerrute inn til byen.

I permisjon glipper denne følelsen, og det er ikke slik at hver dag kjennes som helg akkurat, men dagene flyter over i hverandre, og søndagen er ikke lenger noe endestopp. I dag har vi få planer, gutta er sendt ut på en nærliggende lekeplass, jeg nyter stillheten som fyller huset. Ensomhet på en god måte fordi den forutsetter lyden av kaos og to små kropper som stadig trenger en, og gleden av friminuttet fra døgnarbeidet som mater familias.

Helgen sålangt har vært:

En japansk film på loftet ( Som far, så sønn). Da vi kjøpte dette huset var loftet for meg prikken over i-en, og som gjorde at huset fikk sin klisjemessige sjel. Likevel er det sjelden at loftstuen brukes og at vi somler oss opp to etasjer fra stuen som da er tømt for lyder, men likevel full av leker og stivnet postei. Når man er så mye hjemme som i begynnelsen av permen, er det fint med variasjon fra en stivnet positur i sofakroken, derfor må det være en ambisjon å krøkke seg opp loftstrappen noe oftere. Dessuten gir det en annen opplevelse å se film fremfor å runde enda en sesong i en middelmådig, men underholdende serie.

-Urtemakeriet innfridde igjen med sin uteservering, fine betjening og deilige bakst. Vår sønn på 2 elsker å gå ned til brygga for å se på båter som fortøyer, og hans lille angst for dyr mildes av de frittgående hønene. Utrolig fint sted å nyte sin lørdagskaffe.

- I dag venter  vi besøk av Bergens beste veggisblogger - og da vanker det nok bananpannekaker i vår lille hageflekk på henne og lille L. God søndag, dere!