asfaltblome

happy times

2012-01-23T08:37:00.001-08:00

navy boy, a photo by Vinteræble on Flickr.

lite slår følelsen av å ha presset ut en vakker og robust gutt som er alldeles ny i verden.

DEN NATTA SOV JEG IKKE

2011-10-28T14:10:00.001-07:00

Den natta sov jeg ikke
Den første natta
med et nyfødt barn eller en ny kjæreste
var alle sanser våkne
Jeg hadde kjent sparkene under hjertet
og nå åpnet det seg
Det var deg
En ny kjæreste, kvelden er sen
og to skal lære å være en,
Et nyfødt barn, helt i ro
og en skal lære å være to
Jeg lå inntil deg under nattlampen
og fulgte pusten din
inn i morgentimene
mens du sov
og kjærligheten våknet

Cathrine Grøndahl, "Jeg satte mitt håp til verden"

Rundtjernet

2011-10-13T08:03:00.001-07:00

Det fineste stedet vi noen gang dro

var ei sliten tømmerhoggerkoie oppkalt etter et tjern

ikke stort større enn et vasshøl egentlig.

Vi la madrassene våre på golvet

for å kunne holde rundt hverandre når vi sov.

Jeg våget ikke nevne all muselorten under senga,

som om alle punktumene hadde rast ut av setningene jeg forsøkte å skrive

på den tida.

Og veit du noe rart?

Det var vel akkurat det de hadde.

Om natta flettet jeg fingrene mine i dine

inne på kjøkkenet kunne jeg høre tømmerhoggerne preke,

steike flesk på svartovnen,

tynne ut kaffen med noe blankt

slå bøyde hjerteress i bordet

banne høyt

og juge om kvinnfolk de aldri hadde hatt.

Den natta var første gang jeg tenkte noe om å bli gamle sammen

at vi skulle bli noe som hang igjen i veggene

som ovnssoten etter for lengst døde skogmenn.

Levi Henriksen

Til dem du e glad i

2011-07-28T12:46:00.000-07:00

Vincents

2011-07-27T16:39:00.000-07:00

Etter en litt passiv dag - jeg rakk ikke hotellfrokosten, frokosten ble en fettholdig lunsj, pasta carbonara fra kjeden Pica som serverer det aller mest til en billig penge, var humøret litt på sparebluss. Riktignok hadde jeg fått med meg Jødisk museum, men det var for fragmentert og "amatørmessig" til at det ga meg den sammenheng og effekt som den blodige historien til jødiske latviere skulle tilsi. Like ved museet lå en raw food-cafe, og jeg benyttet sjansen til å lese videre i Virginia Woolfs dagbok og slurpe litt flytende banan.

Etter en samtale hjem til Norge og litt mer lesing i nederlandske "Middagen" som jeg ikke helt forstår storheten til, den virker litt for intellektuelt konstruert for meg akkurat nå, som i pretensiøs uten at den språklig eller innholdsmesig lever opp til stilen, så kom jeg frem til at det var på tide å teste litt latvisk gastronomi. Jeg lot meg forlede første kvelden til å prøve en av restaurantene i guideboken, men det var en skuffelse, klassisk østeuropeisk fokus på mye kjøtt og syltede grønnsaker, ikke helt min kopp te.
Denne gangen gikk jeg for det beste jeg kunne finne ifølge anbefalinger på tripadvisor, og jeg ble ikke skuffet. Topp service og god stemning på Vincents. Jeg angrer for at jeg ikke tok et bilde av mannen som kom for å tilberede hvileretten sorbet med flytende nitrogen og frosne bær, tryllekunst og naturfagstime. Dessverre kom jeg ikke så langt som til desserten da sashimi av laks og kamskjell, pluss and tok all min gastronomiske oppmerksomhet. Hittil har jeg bare spist på rimelige steder med blanding av turister og latviere, morsomt å snappe opp alle businessamtalene på Vincents.

I morgen er det siste dagen i Riga, en utrolig fin by som jeg gjerne vil tilbake til. Kunne tenkt meg å leie leilighet, handle maten min selv, og gli inn i befolkningen uten Riga-guiden tett til brystet.

Jurmala

2011-07-26T12:48:00.000-07:00

Jeg når toget med et nødskrik, det koster 0, 95 lats, som er cirka 10 kroner, og da vet jeg ikke en gang om jeg også har sikret meg returbillett. Det er ikke noe stoppested som heter Jurmala, snarere må man gå i Majori, eller et av de andre omkringliggende stoppene. Før dette skjønner jeg hvor dumt det var å droppe hotellfrokosten og ankomme den travle togstasjonen med bare litt druesukker surklende i blodet. I køen i det lille konditoriet svartner det nesten for meg, denne følelsen før man besvimer, som bare kan reguleres ved å sette seg sporenstreks ned på det kalde terminalgulvet og gjenvinne balansen. Jeg må ha en elendig kroppstermostat, for på toget vedvarer den ekstreme svetten, jeg drypper som en lekk oljeovn, mens de andre passasjerene sitter intetanende med sine indre air conditions intakt.

Jurmala svarer til forventingene, stranden er ikke vanskelig å finne, slik jeg leste på nett. Snarere går jeg gjennom hovedgaten som har mange cafeer og restauranter, og noen stikkelsbærselgere. ( og dessverre også noen vulgære trøndere på tur). De mange feriehusene på min vei nedover stranden har form av forfalne kråkeslott, og jeg skulle gjerne kjøpt ett, hvis handywomantalentet var noe mer fremme i dagen, for de er fantastiske i sin skakke originalitet. Trist at iPhone ligger igjen i Riga med flatt batteri, og man må fotografere med øynene. Stranden er langt fra så overbefolket som jeg hadde fryktet, men det kalde vannet frister ikke til lange svømmeturer, snarere en forsiktig tådypping mellom hver novelle av Lorrie Moore.

Natt i Latvia

2011-07-23T16:37:00.001-07:00

Taxisjåføren spelar latviske popsongar medan vi køyrer langs autostradaen inn mot byen. Og så, den gamle sviska "Wish you where here". Men akkurat då er det ingen eg saknar, og det er heilt rett å reise åleine. Eg likar å komme til byar, og køyre gjennom industrielle ingenmannsland, angripe byen from the wrong side. Eg liker det ikkje fullt så godt når klokka har slege midnatt, og reiser i min raudaste sommerkjole fordi eg ikkje veit betre enn å ønske meg solskin, og vér som ikkje er som i Bergen. Men alt kjennes trygt når eg sit i førarsetet med ein tjukk latvisk sjåfør som krev knappe 3 lats for turen, det vil seie 33 kroner, medan den latviske radiostasjonen spelar frosne popsongar. Eg høyrer den stille summinga frå dei andre passasjerane, indoeuropeiske lydar, men mest av alt ser eg innover mot midnattsmørket som omgjev oss og kjenner på ein fridom eg ikkje visste fantes her og no.

2011-07-03T13:13:00.000-07:00

Undskyld at jeg ringer så sent.
Den tid er åbenbart forbi
hvor jeg følte meg som noget særligt
ved at være hvem som helst
i verdens endeløse transithal
og hotellernes tristhed
ligefrem var en del af magien.
For da jeg er for et øjeblik siden
sad og kiggede ned
på mine ikke længere unge hænder
blev jeg grebet af rædsel
for måske aldrig mere
at høre din stemme genkende min
hvis jeg lagde mig til å sove
i det alt for hvide sengetøj
på værelse 1007

Søren Ulrik Thomsen, "Rystet spejl", 2011

2011-06-23T11:28:00.000-07:00

Det vakkelvorne køkkenbord
jeg sidder og skriver dette ved
kunne uden tvivl være udført bedre
og det samme kan sikkert siges om digtet
og om så meget andet
i denne ramponerede verden
som lige nøjagtigt fungerer
så længe man lapper manden sammen med kvinden
fornuften med troen
og de onde drømme med kontorarbejde.
Og måske kunne også dagen i dag
hvor det styrtede ned fra morgen til aften
og jeg modtog dit gennemblødte brev
have været en anelse bedre.
Men dagen i dag var ikke "måske"
den var der
og så var den væk.
Derfor var dagen i dag den bedste.

Søren Ulrik Thomsen, "Rystet spejl", Gyldendal 2011

Åkej

2011-05-22T11:48:00.001-07:00

Åkej.
Jag är misslyckad.
Åkej.
Jag klarar inte opp det här.
Åkej.
Jag har en annan rytm.
Åkej. Åkej.

Åkej.
Man är väl fel person.
Åkej.
Av fel kön.
Åkej.
I fel roll.
Åkej.
I fel ålder
på fel plats
vid fel tidpunkt
på galen planet.

Hängig på morron.
Åkej.
Döle vid lunchdags.
Åkej.
Färdig vid middan.
Åkej

Åkej åkej
det är väl hösten
eller vintern
eller våren
eller välfärden
nån bristsjukdom
eller
jag har en annan rytm
åkej

åkej åkej
jag ska försöka bättra mej
jag ska försöka som
den dära statsrådsfrun i reportaget
förra veckan
yeh
eller som den med nie barn
som jobbar heldag
och dessutom bakar vörtlimper
och tjänar extraknäck på kåserier
yeh åkej
åkej
och tänk på alla dom i Norrland
som får bära vatten långa vägar
medan spisen ryker in och gröten möglar
tänk på dom
åkej

och tänk på dom i Spanien
och negrerna i Afrika

och tänk på Gittan som blev lämnad ensam
med ett koppel slitvargar i värsta åldern
och som är för stolt att gå till socialen
och dom ska ju ha som alla andra ungar har
och tänk på sjukvårdspersonalen
vad dom orkar
yeh
åkej

åkej
jag ska försöka bättra mej
i morron ska jag gå till jobbet
yeh
åkej

och engagera mej
verkligen engagera mej
och vara bussebussig mot den lilla nya
yeh
åkej
och skriva brev till mormor
och till Doris och till Kalle
äntligen
åkej
och ägna mej
verkligen ägna mej

åkej åkej
och få en tid hos tandläkarn
åkej
och gå till biblioteket
äntligen
åkej
och låna alla böcker
som man måste läsa ju
ja hjälp
åkej

och börja föra kassabok
och börja läsa ryska
och koka äppelmarmelad
och repetera tyska

och måla kryddhyllan i någon piffig raffig färg
åkej
och laga någon liten piffig raffig rätt
till TV:s panorama
yeh åkej

och dammsuga bilen förstås
och vädra garderoben förstås
och sy den dära tevärmarn
jag tänkt så länge
äntligen
åkej

åkej åkej
och verkligen ägna mej
verkligen engagera mej
och vara på ett jättefint humör
åkej

åkej åkej
men det får bli en annan dag
åkej
just nu har jag inte lust till någonting alls
nehej
jag är väl missanpassad
misslyckad

åkej
jag tror jag lika gärna får och hänger mej

över en Allers eller Damernas
åkej
nu sticker jag och dränker mej

i drömmen om att vara en av dom som orkar med
och lyckas
yeh åkej
åkej

åkej
jag passar ändå ingenstans
jag går och knyter mej

- Sonja Åkesson

Blander dagbok med greske myter

2011-05-21T08:42:00.000-07:00

Nordisk Råd-nominerte Morten Søndergaard dro til Italia for å bli språkløs. Nå er han blitt mer ærlig i diktene sine. "Morten Søndergaard, how would you introduce yourself and your poetry?" ble den danske forfatteren nylig spurt.
"Det er et vanskelig spørsmål, men jeg skriver om livet, døden og kjærligheten, i den rekkefølgen, og alt imellom", svarte Morten Søndergaard.

Den danske poeten er på Lillehammer for å gå. Han er der for å gå sammen med Tomas Espedal, og for å lese fra "Et skridt i den rigtige retning". Diktsamlingen er hans tiende, og sikret nominasjon til Nordisk Råds litteraturpris. Her arbeider han med bloggsjangeren, "Natblog" og "Dagblog".

"Jeg var nervøs, men operationen gik rimeligt. En lille knude som vokser, i vævet, i sproget. Fedtsproget. Må finde en reol til alle de bøger Franca slæber herhen i sin postsæk. Leser som en snægel".

- Hvorfor den dagbokliknende formen?

- Egentlig var det et eksperiment som jeg ikke tenkte å utgi, en slags loggbok som man har på skipene. Det var et forsøk på å være helt ærlig, og åpne opp et større rom i diktene, sier Søndergaard.

I sin siste bok forener Søndergaard hverdagslige hendelser, å smøre matpakker, gre barnas hår, med mer litterære og mytiske utsagn. Den greske myten om Orfevs som skal hente sin Evrydike fra dødsriket, er blitt stående som en myte på diktningen. Orfevs får hente henne på betingelse av at han ikke snur seg mot henne på veien. Men han motstår ikke fristelsen, og hun er tapt for evig.

Hos Søndergaard er Orfevs og Evrydike på ferie i Napoli, eller de bor i København og oppringes fra Disneyland.

- Hva er det som gjør at du oppholder deg i så kjente myter?

- Myter er små maskiner som er gode å tenke med. Mytene er glemte, men vet mye om oss. Flaskeposter som vi kan spore, sier forfatteren.

Så begynner han å snakke om varder hvor det ligger små vardeberetninger; beskjeder, og tidvis mat til den som ankommer. Han tenker på denne kunnskapen som et slags kulturens depot.

- Og det er jo det som skjer når jeg kan lese kinesiske dikt som er 700 år gamle. Det blir som ordkofferter, sier Søndergaard.

Ordet "koffert" dukker stadig opp i Søndergaards dikt. I boken "Bier dør sovende" heter det:

"Så blev det oktober, og kærligheden kom, som alltid uventet, og stillede sine kufferter ind i vores hjerter".

For åtte år siden flyttet han til Toscana i Italia, for å oppsøke en språkløshet. Han beskriver hvordan språket nesten ble noe fysisk. Også kroppen har sin plass i Søndergaards skrift.

- I vår bevissthet lever vi evig, men bevisstheten er stengt inne i en dødelig kropp. Det skaper friksjon. Dette paradokset har skapt mye poesi, og våre eksistensielle problemer stammer fra dette faktum. I det moderne er kroppen blitt en fiende, vi må holde den gående og gående; ved å jogge og å spise helsemessig, sier Søndergaard.

Han forteller at de beste diktene blir til når han egentlig ikke har tenkt å skrive dikt, som på vei ut døren. Tilbake i Danmark er det like gjerne hverdagsklisjéene, et ord snappet fra mannen på bussen som inspirerer Søndergaard, like fullt som evolusjonsteori og vitenskap. Han kaller diktet en form for "skjønn erkjennelse", et sted mellom lyd og betydning.

- Dessuten er poesien et felt av frihet. Det er ingen penger involvert, og det er veldig sjeldent i vår sivilisasjon. Frihet er et ekstremt belastet ord, tenk på alle gangene politikerne bruker det. President Bush brukte det 27 ganger i sin andre tale. Men i poesien er friheten reell.

Poesien er å ikke kikke den andre vei, men stirre livet i øynene

Morten Søndergaard

Bergens Tidende, mai 2007. SSN

anmeldelse av Pax

2011-03-22T13:09:00.000-07:00

Hjerte og smerte

Annette Sjursen
”Pax”
Roman Kagge Forlag

Årets litterære kalkun?

Det kan virke tidlig å utpeke årets svakeste utgivelser allerede før
februarsnøen er borte. Men Annette Sjursens debut ”Pax” mangler det
meste: en troverdig historie, et nyansert språk og et håndgripelig
komposisjonsprinsipp. Ikke desto mindre blir boken allerede på
innbretten markedsført som spillefilm i løpet av året med
”stjerneskuespillere” som Ane Dahl Torp og Pia Tjelta. Det er å håpe
på at produksjonsteamet foretar en grundig gjennomgang av manus for
dette er foreløpig en tynn suppe.
Romanens utgangspunkt er en flyreise som fletter sammen skjebnene til
åtte personer som har mer å gjøre med hverandre enn noen av de selv
aner. I grunnen er dette en god idé siden en flytur for de fleste av
oss igangsetter eksistensielle refleksjoner siden døden fremstår som
en tenkt utgang. Og i ”Pax” blir det også i realiteten dramatisk
fordi motoren eksploderer mens flyet er på vei fra London til Oslo.
Ombord på flyet er den norske kirurgen Erik som har mislykket i
operasjonen av pasienten Jac hvis hjerte nå er på flyet, og det er
samtidig også avdøde Jacs ekskone (!). En serie tilfeldigheter fører
disse levende og døde menneskene sammen på samme flyavgang, utrolig
nok. Men det er altså ikke episodeguiden til en sekvens av såpeoperaen
Hotell Cæsar vi er vitne til, men en forsøksvis seriøs og
eksistensiell norsk debutroman. I tillegg finner jeg det svært
merkelig at ”En i teamet holder på å plassere metallboksen med Jacs
hjerte i bagasjehyllen”. Er det vanlig for et transplantasjonsteam å
frakte et hjerte uvørent i hattehyllen på et ordinært passasjerfly?
Det går selvsagt galt, hva annet kan en vente?

Språket skjemmes av en nærmest profetisk fortellerstemme som vet bedre
enn alle passasjerene til sammen, og som får en til å lure på om det
er en religiøs tekst en har gitt seg i befatning med. Melodramatiske
er vi alle i blant, men det blir ikke nødvendigvis stor litteratur av
det: ”Noen av passasjerene på flytrappen husket hvor sterkt de elsket
livet da de trodde de skulle dø, noen er allerede i ferd med å glemme
det, og noen få har bestemt seg for å forandre livet sitt. Det ville
bli som en pil, uten omveier mot målet. De har forstått hva de vil og
at det bare er de selv som kan hindre dem, ingen andre”.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Mislykket satire

2010-10-04T05:01:00.000-07:00

Arild Rein
«Den evige fred»
Roman Samlaget

Forkvaklet tekst om forfall

Stavangerforfatteren Arild Rein har høstet til dels gode anmeldelser for sin mørke og dystopiske heimstaddiktning, trilogien fra oljebyens natteside. Han er ikke mindre mørk i sin nyeste roman "Den evige fred", men uten at jeg får lyst til å tegne abonnement i Reins engere fanskare i kritikerklubben grei. Denne gang gir Rein fortellerperspektiv til en hund, nemlig likhunden Harry, men det er uvisst hva dette hundeperspektivet har å tilføre fortellingen som foregår i Stortingets indre og (her) demoraliserte gemakker. Det er rett før jul i 2021 og stortingsfolket har låst seg inne, og her er en orgie i fyll, utveksling av kroppslige eksesser og dekadanse. Arild Rein legger sine umiskjennelige og systemkritiske punchlines i munnen på flere av de kopulerende stortingspolitikerene, og da kan det høres slik ut: "Me fann eit skrapelodd på bakken på botnen av Nordsjøen som ga oss full pott. Olja og rikdommen vår er ikkje noko anna enn ei kombinert jule-, nyttårs- og bursdagsgåve fra naturen si side, ein dritpakke av gull som låg gøymd under jordskorpa og blei oppdaga ved at nokon brukte tannlegeboret sitt nærmast i blinde - og ved eit himmelstormande lykketreff - trefte ein oljenerve". På slike punkter i teksten er det også at Arild Rein evner å treffe en nerve som kan fungere satirisk og der hans dom over oljenasjonen Norge kan fungere tankevekkende, kritisk - og det på en spissformulert måte.

Dessverre er ikke sitatet betegnende for teksten som helhet. Snarere opplever jeg at Rein går på tomgang i sin fremstilling av trash nation Norge. Hvis samfunnet er så vulgarisert og penetrert av elendighet som Rein med sin skjønnlitterære tekst hevder, fungerer det dårlig å la teksten forfalle i samme grad med overdreven bruk av tidlige sædavganger og forslitte navn på det mannlige kjønnsorgan. Jeg savner språklig spenst, fortellingens driv og en vilje til kritikk som er større en fortelling som kunne vært skrevet i den dypeste rødvinsrus. Det blir fort kjedelig å følge likhunden Harry. Han har i alle fall ikke fått snusen på satire. I det hele tatt mener jeg et kvalitetssterkt forlag som Samlaget her burde tatt et mer tydelig grep. Det er slett ikke gull alt som kommer fra etablerte forfattere. Dette er heller ikke god gråstein.

SILJE STAVRUM NOREVIK ( publisert i Bergens Tidene 4.10.)

Tove Nilsen på sitt aller beste

2010-09-27T12:16:00.000-07:00

«Nede i himmelen»
Roman Oktober

Igjen har Tove Nilsen truffet blink med sin beskrivelse av blues og ekstase på Bøler

Melankolsk blikk mot blokken på Bøler

Barndomsskildringer får mye pepper fra litteraturkritikere. Protestene går ut på at barndomsskildringer lett blir apolitiske og navlebeskuende portretter som tilsynelatende fungerer best som terapi for forfatteren selv, og ikke evner å se utover sitt eget univers. Uansett anklagen er barndommen som motiv neppe et ferdigtygget topos. Og godt er det, for så lenge barndom er noe vi alle bærer på, preges av og vender tilbake til – skulle det inneholde tilstrekkelig eksistensielt og litterært sprengstoff. I alle fall om forfatteren vet å forvalte det godt nok. Det klarer Tove Nilsen til fingerspissene med «Nede i himmelen».

28 år etter den epokegjørende oppvekstskildringen "Skyskraperengler" er Tove Nilsen tilbake med mer blues fra Bøler. Denne gang er det den voksne fortelleren som ser tilbake på en tid som er tapt og et drabantbylandskap som er forlatt. Året er 1968 og den kommende månelandingen er verdensbegivenheten som forbinder drabantbyen Bøler med universet. Romanen beskriver hovedpersonen Toves seksuelle oppvåkning, erotiske møter med kameraten, «outsideren» Goggen som senere sendes til guttehjem på Bastøy, vennskap og skoleliv. Ikke minst er skildringen nærgående i beskrivelsene av blokklivet på Bøler under en nærmest Tolstojsk parole om at «alle familier er ulykkelige på sin måte». Mens Goggens dysfunksjonelle familie er kjent for alle og oppe i dagen, er hovedpersonens Tove dirrende uro over eskalerende krangler og disharmoni i hjemmet, mer noe som holdes skjult under overflaten. Her oppstår også samholdet mellom de to hovedpersonene som får så forskjellig skjebne, men også svik og sjalusi er viktige motiver i Tove Nilsens fjerde bok fra skyskraperuniverset i drabantbyen.

Tove Nilsens fremste styrke som forfatter er hvordan hun med tilsynelatende letthet vandrer 40 år tilbake i tid og forener den ungdommelige opplevelsen med den voksne fortellerens mer melankolske blikk. Slik klarer hun å svøpe et erindringens mørke over den mer energiske teksten om oppveksten på Bøler, om familiehemmelighetene til Goggen og Tove som speiles i hverandre. I følge et intervju skal tittelen «Nede i himmelen» spille på det øyeblikk Neil Armstrong og co dro tilbake fra månen og skuet månen under seg, men fremviser også den dirrende ambivalensen som gjennomsyrer teksten - «Om himmelen er noe sted, må den være her. Likevel kan det være et helvete».

Og for tilhengere av Skyskraper-kvartetten: det er slett ikke sikkert at Tove Nilsen er ferdig med beskrivelsen av eksistensens blues og ekstase på Bøler. Det er i alle fall sikkert at hun har truffet blink med stoffet, kanskje fordi det rommer så mye mer enn en blokkleilighetskildring, og fordi det finnes en flik av både Tove og Goggen i oss alle: «Så mye lyd og så stor taushet. Så få ord, eller verre, en sånn umulighet i ordene, et sånt stengsel i språket. Om Goggens historie var blitt vesenet hans, eller om vesenet førte til historien, ingen vet, og det spiller ingen rolle, det er bare jeg som ikke kan glemme tausheten fordi jeg aldri slutter å lure på om det var i den vi møttes.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Dokumentar med sminke

2010-09-20T09:41:00.000-07:00

Ivo de Figueiredo
"Mysteriet Ingeborg Køber"
Dokumentar
Aschehoug

Sjangerforvirret prosjekt

Historiker Ivo de Figueiredo har skrevet en dokumentar som for tiden er høyaktuell i lys
av debatten om prinsesses Mãrthas angivelige kontakt med døde. "Mysteriet Ingeborg Køber"
handler om kvinnen fra Fredrikstad som på 1930-tallet var et av Nord-Europas mest kjente spiritistmedier.
Figueiredo bruker mye tid på å dokumentere Købers såkalte "sansefabrikk" og har gjort et svært grundig og etterrettelig
forarbeid, noe hans doktorgradslange kildeliste bakerst i boken bevitner. Likevel er jeg ikke overbevist om at prosjektet
er vellykket.
Den dramaturgiske listen høyt når leseren loves "En sann historie om spiritsme, kjærlighet og et
mulig mord". Leseren får inntrykk av at Figueriedo tar på seg kriminalforfatterens tweedfrakk og lupe for å vende på steinene
som skjuler mennesket "Ingeborg Køber". Dokumentarens sentrale motor er nemlig en pikant drukningsulykke. Købers
far, Ludvig Dahl, dør i august 1934 med datteren Ingeborg som eneste vitne. Senere kommer det fram at dødsfallet var varslet, og at medisinske rapporter fastslår at byfogd Dahl har skader som tilsier maktmisbruk før døden inntraff. Datteren blir senere arrestert, mistenkt for
medvirkning og rettsdramaet ble en farsott i landets aviser på grunn av familiens status som spiritister. Rettsdramaet henlegges imidlertid.Figueiredos olympiske ambisjon med boka er å svare på hvem Ingeborg Køber egentlig var, og ikke minst finne "sannheten" om hva som egentlig skjedde for 76 år siden. Imidlertid mener jeg at boken mangler den fremdrift og spenning som utloves. Det blir etterhvert trettende å lese både alle utdragene fra seanseprotokollene som levendegjør Ingeborg Købers kontakt med de døde. Også den møysommelige dokumentasjonen av rettsprosessen gjør at etterrettligheten ettervhert går på bekostning av lesegleden. Ikke minst tværes farens mistenkelige død ut som et stort narrativt poeng uten at romanen gir de svar den lover, selv om historikeren lanserer noen egne teorier. Valget av fortellerstemme er høyst problematisk. Historikeren gjengir motstandsløst fra seanseprotokollene og forteller om brødrenes skolegang i det hinsidige som om det var en vedtatt sannhet at himmelen finnes og holder norsk grunnskole.
"Hekseprosessen" mot Køber i rettsalen fremstilles som om Figureido var henne beste venn og ikke en nøytral biograf.
I sum sitter jeg igjen med å ha lest en nokså tørr dokumentar forkledd som underholdende kriminal.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Debutant med veteranspråk

2010-09-13T08:45:00.000-07:00

Dan Aleksander Andersen
"Evighetsarbeid"
Dikt
Aschehoug

Ambisiøs debut

Debutanten Dan Alexander Andersen (f. 1982) kan regnes som en liten wonderboy i forlagsverden. Ikke bare
er han prosjektredaktør på CapplenDamm forlag og mannen bak serien "20 under 30", nå bærer han også verdenslitteraturen
på sine skuldre når han debuterer som poet med samlingen "Evighetsarbeid". Her er nemlig hyppige referanser til antikke myter. Både Sisfyos, Promethevs og kyklopene er mytologiske figurer som inngår og benevnes i Andersens poetiske sfære. Samlingen kretser om kjærligheten som tema, og da en kjærlighet som må forstås som kroppslig, fortærende, tidvis makaber, men også inderlig og høystemt.

Som poet fremstår Andersen tidvis i forkledning, og når han lar sin indre olding slippe til, i et arkaisk formspråk er han faktisk på sitt beste. Samlingen har flere referanser til Olaf Bull sitt signaturdikt "Metope" som problematiserer kjærlighetens forgjengelighetsangst, og Andersen beveger seg ofte hinsides liv-død-dikotomien, særlig i sitt crescendo av et åpningsdikt: "Jeg skal elske deg inn i landet/ hylle deg inn i stupbratte fjell/la deg bli dyr igjen, ete og dvale, / fiske deg mett gjennom ørretfylte elver, / tvinge deg ned mellom brunbakra røtter, / uutstoppelig åtsle og flå".

Med sin naturlige og inderlige autoritet markerer denne dyriske hymnen et av høydepunktene i Andersens debutarbeid.
Tidvis oppleves imidlertid billedfigurasjonene som mer forslitte og påklistrede, leseren rives ut av Andersens mytiske natteverden. Da oppleves språket som mer mislykket metaforisk. Blant annet når lydlikhet og repetisjon brukes: "Hver dag drar oksene sine slappe ploger/ slapt over jordene og lager halvskeive renner/med hovene i slaps og søle". Andersens akilleshæl som dikter avleses også i strofer som dette: "Jeg skal kjølhale deg/ gjennom havet, og du/ skal la meg gå planken/i ditt farvanns fryd". Her blir tettheten mellom de maritime bildene påtrengende.

I sum er Andersens debutarbeid et spennende og ambisiøst stykke poesi med klart forbedringspotensial. Når han er på sitt mest uanstrengte sjarmerer debutanten mestog serverer oss minneverdige poetiske punchlines som dette: "for alltid/ skal det bli sagt at kjærlighet også angår kråker og fugleskremsler".

SILJE STAVRUM NOREVIK
Bergens Tidende 13. 09.2010

Fra black metal til Edvard Munch

2010-08-11T05:24:00.000-07:00

Fra black metal til Edvard Munch

Hvor blir det av rebellene?

2010-06-14T05:25:00.000-07:00

Signaler 2010
Cappelen-Damm
Kristin Berget ( red.)
Debutantantologi

”Undertråd”
Eli Fossdal Vaage ( redaktør)
Skrivekunstakademiets antologi 2010

Nokså traust fra nye forfatterstemmer

Siden 1986 har den litterære antologien ”Signaler” vært arnested for en rekke nye forfatterstemmer som hvert år har fått ta sine første, famlende skritt inn i den litterære verdenens parnass. ”Signaler” har blitt omtalt som ”drivhuset” – altså der hvor solen faller på de første nye spirene som skal bli morgendagens vekster, men uten tvil er det også mange skribenter som ikke publiserer noe etter antologidebuten. Titter man på tidligere utgivelser av den årvisse antologien, dukker siden etablerte forfatternavn som Eirik Ingebrigtsen, Inger Bråtveit, Endre Ruset og Maria Børja opp. Utvilsomt interesserer norske forlagsredaktører seg sterkt for tekstantologien, for å vurdere om her er litterære vekster som kan plukkes opp til de enkelte forlagenes forfatterstall. Slik har Signaler, som først ble redigert av Lars Saabye Christensen en viktig posisjon i samtidslitteraturens underverden.
Antologien ”Undertråd” er en langt yngre søster av Signaler og kom ut for første gang i 2004 og samler arbeider forfatter av årets kull ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Den årvisse utgivelsen kan stå som et viktig argument eller bevisførsel mot den urettmessige kritikken mot skriveskolenes påståtte unifomering av elevene. Snarere har tidligere utgivelser vist at elevene skriver i høyt ulike sjangre og formater, upåvirket av lærerkrefter og ensretting. Antologien gir også en pekepinn på hva som foregår i de kommende litterære generasjoner, og her er utallige eksempler på debutanter som har blitt fanget opp av større forlag.
Til sammen huser de to antologiene i år 24 debutanter av begge kjønn, og med fødselsår som spenner fra 1952- 1988. Felles for begge tekstsamlingene er en nokså klassisk fokus på prosa, lineære fremstillinger ofte berettet i jeg-form. Som helhet savner jeg mer eksperiment, mer formbevissthet og mer overskridelse. Ellers kan det blir søvndyssende for forlagsredaktører som skal skumme bøkene for litterært prosagull. Resultatet blir også at særlig Signaler fremstår som teksttungt og sidrumpa, mens en debutantantologi forventes å være leken, rebelsk og utfordre litterære konvensjoner.
På redigeringssiden har redaktør Eli Fossdal Vaage og ”Undertråd” noe å hente på tekstsammensettingen. Hele boken åpner med en ganske så ordinær førstesetning ”Det har regnet i flere uker, men ikke sammenhengende, naturligvis. Når jeg har vandret omkring, og det har vært opphold, har jeg lagt merke til at jeg som vane holder min paraply under armen med spissen pekende frem”. Det gir et litt slapt anslag.
”Signaler” fremstår som kvalitetsmessig sterkere og har en spennende andretekst i form av Geir Ove Ovesen ( f. 1973) sitt bidrag ”Golda Meirs kaffekopp” – en selsom beretning om jeg-personens møte med den 90 år gamle Gerhard Welhaven. Her møter vi både det tabubelagte og det uhørte i en tekst som vitner om forfattertalent og litterær presisjon:
”Gamlingen var hvit som kalk i ansiktet, og han hadde et skilpaddeaktig hode med leverflekker. Jeg vil ikke si at han gikk. Han skred, sakte”. Mer av slik skrivekunst!
SILJE STAVRUM NOREVIK

Bryllup og biltur

2010-06-07T03:41:00.000-07:00

Anna Gavalda
"Ein vakker dag"
Oversatt av Tove Bakke

Lettvint av fransk mester

En god venninne av meg pleier å si at hun langt på vei foretrekker en god begravelse fremfor et bryllup. Utsagnet kunne like gjerne tilhørt hovedpersonen i Anna Gavaldas siste roman, en ung, parisisk kvinne på vei til et landsens bryllup hvor en fjern slektning skal gifte seg. Førstedelen av den 160 sider korte romanen skildrer bilturen mot det grisgrendte strøket hvor vielsen skal finne sted. Alle som har vært på biltur med familien, vet hvilket sosialt minefelt en bilferie kan være fordi man er trykket sammen på klaustrofobisk liten plass over lengre tid. I Gavaldas roman er det den snobbete og ufordragelige svigerinnen som blir harmoniens akilleshæl. Hun er et stort irritasjonsmoment med sitt sykelige hygienefokus og med en familiebakgrunn hvor fremmedfrykten regjerer.

Anna Gavaldas styrke som forfatter ligger i den syrlige, nærmest fandenivoldske skrivestilen, hvor hun løfter frem livet slik det fremstår for de fleste av oss, ikke frisert og nypolert, men som de dagene du kommer på jobb med raknet strømpebukse og pudder på blusen. Her oppstår også skjevheten mellom hovedpersonen og hennes svigerinne, førstnevnte er feilbarlig, uperfekt, uten familie, mens svigerinnen tilsynelatende ikke har noen nykker, men derfor har det. Gavalda skriver gode dialoger, hvilket er en kunst innenfor romanformen, de er korthogde, presise og ofte drepende i sine karakteristikker.

Det sprø «vendepunktet» i romanen kommer når søsknene Simon, Garance og Lola bestemmer seg for å boikotte bryllupet til fordel for å besøke den yngste broren som har sommerjobb på et slott i Touraine. Her tipper Gavalda over i nostalgien i beskrivelsen av søskenflokkens lille flukt fra hverdagen, før familieliv henter dem inn. «Skyld på at eg var søvnlaus og sliten, men plutseleg sat eg altså der og padla i rosa kliss. I ei sky av kjærlege kjensler for desse tre og ei aning om at der og da fekk vi aller siste smakebiten av barndommen».

Bortsett fra et tidvis treffsikkert språk (godt oversatt av Tove Bakke) og fine observasjoner om søskenkjærlighet, fremstår romanen som noe anorektisk. Scenene er gode, men som helhet mangler romanen dybde.

SILJE STAVRUM NOREVIK

2010-06-05T18:19:00.000-07:00

Familiens horror

2010-05-31T00:55:00.001-07:00

Lisbeth Hiide
”Min fars hund”
Roman Oktober

Drømmen om en pappa

Det er hele 14 år siden Lisbeth Hiide sist utga en roman (”De lettsindige og tankeløse”) og hvis det er mulig å snakke om et kunstnerisk tilbakeholdt ”trykk”, er romanen ”Min fars hund” litteraturens svar på badeballen som har blitt holdt nede under vann og spretter opp med sin billedskapende og originale kraft.
Som leser blir man tidlig slått av forfatterens evne til å skape et særegent – og tidvis absurd – romanunivers, befolket av aparte karakterer og med et språk så nyansert og originalt at det gir lesefryd selv på setningsnivå. Lisbeth Hiide mestrer kunsten å skape skjønnhet med språket, men ofte i kombinasjon med nærmest horroraktige beskrivelser av romanens indre verden og persongestalter. Om mormor i boken heter det for eksempel: ”Hun fikk satt inn gebisset med de store, firkantede fortennene og det hypnotisk sugende glassøyet stirret nifst rett på deg. De gedigne brillene med lilla innfatning skjulte heldigvis mesteparten av øyet”.
”Min fars hund” er beretningen om en eksentrisk overklassefamilie, sett fra jeg-personen tenåringensdatteren Bellas synsvinkel. Far er en egosentrisk, selvforelsket støvsugerselger som kommer hjem når det passer ham, mens mor etter hvert i roman blir permanent hospitalisert og dermed får posisjon som savnet, fraværende kjærlighetsobjekt. Allerede på første side blir det klart at det ikke er en glanset kjernefamilie som møter oss: ”Et hus fullt av hemmeligheter, stengt ute fra verden eller i sin egen verden. Et liksomhus, et hjem bygd av råtne planker som ikke kunne holde noe sammen”. Den sentrale konflikten i romanen røpes av tittelen, far store kjærlighet er ikke barna eller mor, men snarere kjøteren Farah som han har fått i premie på et pokerlag. Bellas kamp er å vinne fars kjærlighet, en umulig oppgave der far turnerer elskerinner og husholdningsassistenter som marionettedukker.
Lisbeth Hiide har skapt et originalt romanunivers, innvendingen er at det etter hvert oppleves som statisk. Vi får ikke noe bevegelse i den krakelerte familien, de forblir uforanderlige porselensdukker i tekstens univers. Selv denne familien hadde fortjent bedre.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Do-lektyre

2010-04-26T01:36:00.001-07:00

Finn Kalvik
"Uten skam og mening "
- en liten oppsummering
Humoristiske erindringer
Illustrert av Eldar Vågan

Aschehoug

Ingen kjendisrett å utgi bøker

41 år etter at han debuterte som visesanger er Finn Kalvik aktuell med det som offisielt må betegnes som hans "litterære debut", men jeg kjenner en viss vegring ved å karakterisere boken "Uten skam og mening" som skjønnlitteratur, for her skorter det på
kvalitet og fortellerevne.
Gjennom den 102 sider lange boken, lo jeg ikke en eneste gang, og når forlaget sjangerfester
boken som "humoristiske erindringer", bør vel boken frembringe selv en surmaget kritikers ufrivillige humring? Riktignok har Kalvik enkelte morsomme vendinger, som med faren som har Jussi Bjørling som forbilde og som synger arier så kraftige at varmtvannstanken
vrenger seg. Svakheten ved Finn Kalviks fortellerstil er imidlertid at leseren bombarderes med bilde på bilde. Det er ikke måte på hvor
mange sammeligninger og metaforer som kombineres i ett og samme avsnitt - med det resultat at det går inflasjon i det billedrike språket
og hvert enkeltstående bilde mister sin opphavelige effekt. I en av historiene ser han både ut som en "styrtrik middelaldrende dverg fra Midtøsten",
samtidig som han i neste linje "løp omkring som en reinkarnert mumie innimellom beina på de voksne".
Til norskeksamen i tiende klasse er ett av kompetansekravene at man skal kunne skrive en tekst med "klar og formålstjenlig struktur". Hva som er en formålstjenlig struktur er selvsagt diskutabelt, men også her mener jeg at Kalvik svikter som skribent på et helt elementært nivå.
Ofte leder ikke barndomsskildringene til noe tydelig sluttpoeng, historiene fremstår mer som famlende forsøk på fortelling uten en klar plotlinje.
I tillegg er historiene på innholdsplanet rent patetiske, blant annet Kalviks flaue forsøk på å skildre scenarier fra puberteten: "Tenk deg å sitte
og dra skinntrombona med høyre, mens du febrilsk blar i ei pornoblekke med venstre, og plutselig er ´a der, dama du har drømt om å forføre helt
siden første gangen du fikk kjilen". Mest urovekkende er det likevel at han på siste side
"røper" at han er i gang med bok nummer to.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Et poetisk skoleeksempel

2010-04-26T00:14:00.001-07:00

Kristine Næss
"Se hva som skjer"
Dikt
Oktober

Dikt som begeistrer og utfordrer

Kristine Næss ( født 1964) sin andre diktsamling henholdsvis begynner og slutter med ordene "paviljongen er tom" og "skolen".
Begge verselinjene er ord hentet fra åstedet for våre mest formative år, nemlig fra skoleverket. Og i denne diktsamlingen får skolen først verdi som
en konkret, tilstedeværende og fysisk bygningsmasse. Diktene gestaltes av et poetisk jeg som erindrer de rent fysiske omgivelsene, "den blålige skolemelken",
"treverket i svingdørene" og "skoletannlegen" - for å nevne noen eksempler. På dette nivået oppleves diktene som sanselige, dikterjeget vender stadig tilbake
til klasseromskulissene gjennom hukommelsens svingdør, blant annet gjennom skildringen av en mobbescene "fitte for faen, feita løper ikke fort nok / forbi tre
dører: døra til skoletannlegen, til helsesøster, skolepsykologen / og ut porten (…)". Dette utdraget er også betegnende for diktsamlingen som helhet, språket er
enkelt og kommuniserende, her er lite ornament eller fikse poetiske bilder. Diktene er snarere utpreget fortellende i stilen, men narrativet brytes stadig, skolen, kroppen
og hukommelsen er tilbakevendende motiver. "Skolen" blir etterhvert en mer overskridende figur, og kan leses rent "bokstavelig" som et rom for betydningsfulle minner,
men etterhvert i diktsamlingen får skolen også en mer abstrakt betydning - som leverandør av ideologi og fastlagte tankemønstre ( "hjernen er i skolen / skolen er i hjernen").

Kristine Næss sin styrke som poet er at hun befatter seg både med det konkret gjekjennelige og meningsbærende, men som samtidig går utover dette og utforsker mulighetsbetingelsene for tenkning og erkjennelse. Hva som finnes i "skolen" kan da leses som det opplyste, vedtatte, men i diktene fremtrer også "skogen" som en slags mørkere, mer dunkel sfære hvor diktene kanskje åpner for mer eksperimentelle innsikter. Forfatteren blander høyt og lavt, "pølsetermoser, kokekaffe, t-banen" med mer filosofiske passasjer, og dette gjør "Se hva som skjer" til en leken, men også utfordrende og tenksom diktsamling, selv ikke alle enkelttekstene er like sterke.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Råneroman uten motor

2010-04-12T00:16:00.000-07:00

Helene Guåker
”Kjør”
Roman
Cappelen Damm

Mer miljø enn historie

Debutant Helene Guåker ( f. 1983) er aktuell med utgivelse nummer tre i Cappelen Damms satsing ”20 under 30” – det vil si 20 bøker fra forfattere som ikke har fylt 30. Allerede nå kan vi ane et visst mangfold, for der hvor Eivind Hofstad Evjemo skriver poetisk ( i ”Vekk meg hvis jeg sovner”) og Morten Wintervold har sprelske dikt i ”Oldemor, du er med barn”, er Helene Guåkers tone mer røff og muntlig.
Romanen byr på fortellingen om den bilfrelste bygdejenten Marianne, i det vi møter henne er hun innlagt på sykehuset etter en bilulykke. Hun har mistet barnet hun bar på, og det blir relativt tidlig klart at forholdet til kjæresten Fredrik er noe skjørt.
Fremfor alt byr ”Kjør” på skildringen av et univers hvor biler, trimming av motorer og friheten i å sette foten hardt ned på gasspedalen, står sterkt: (..) vi gikk og la oss mette, med spenning i magan og med drømmer om felger og eksospotter blanke som nypussa sølv”. Dessverre virker det som lysten til å skildre rånemiljøet foreløpig er sterkere enn evnen til å komponere og bygge opp en troverdig roman, særlig kapittelovergangene fremstår som umotiverte og bidrar ikke til å føre handlingen videre.
Hovedinnvendingen mot Guåker sin romandebut er at selve historien fremstår som svak. Teknikken med å veksle mellom nåtidskildring og tilbakeblikk er et klassisk grep, men fungerer ikke fordi leseren aldri blir helt berørt av samlivsskildringer som går på tomgang. Guåker skal ha honnør for å velge et univers ( rånerne) som fremstår som lite påaktet, og også lite beskrevet fra innsiden. Men prosjektet svikter fordi beskrivelsene av miljøet aldri oppleves som levende nok til at også lesere uten bilfetisjisme får ta del i pasjonen for å cruise rundt i grisgrendte strøk med høyest mulig fart. Stort sett flyter språket godt, det er enkelt og på umiskjennelig dialekt, men også her er det rusk i maskineriet – i form av veldig enkle metaforer for følelser og emosjoner, noe som bidrar til at leseren faller av i svingen.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Positivt om døden

2010-03-29T04:34:00.001-07:00

Synne Sun Løes
”Tilstrekkelig vakkert”
Cappelen Damm

Modig og direkte bok

Synne Sun Løes fikk gode kritikker for bøkene ”Yoko er alene” og ”Å spise blomster til frokost”. Åtte år etter siste utgivelse, er hun tilbake med ”Tilstrekkelig vakkert”, en brevroman som er gripende i all sin enkelhet. Løes har bakgrunn som psykiatrisk sykepleier, og det er grunn til å tro at forfatteren drar veksler på erfaringer derfra i boken.
Boken er lagt opp som brevvekslinger mellom de to unge jentene Johanne og Jenny. Begge har de et artikulert og reflekterende forhold til døden, Johanne skal snart møte den fordi hun er uhelbredelig syk av kreft. Jenny er suicidal og lengter mot å dø. Det kunne lett blitt sentimentalt fordi de eksistensielle problemstillingene er så akutte, og fordi Jenny og Johanne i utgangspunktet kan fremstå som to kontraster hvor den ene velger døden og den andre ikke kan velge den bort. Her er det Synne Sun Løes viser sin forse som forfatter. Hun har skrevet frem to nyanserte skikkelser som blir langt mer enn ”selvmordskandidaten” og ”den kreftsyke”.
Komposisjonsmessig er boken lagt opp slik at vi først leser brevene fra Johanne. Her er tonen poetisk, brevene kan nesten leses som lange dikt. Språket er enkelt og kommuniserende: ”Jeg vil ikke være en annen / Jeg vil bli født på ny/ Jeg vil ikke være vaskedame lenger. / Jeg vil ikke være mor.” Brytningen er tydelig i det vi går over til å lese Jennys brev, språket er annerledes, tempoet mer energisk – som en kontrast til brevskriverens psyke: ”Veit ikke hvorfor jeg vil dø. Jeg har bare en drøm om å bli noe annet, noe friere, lettere og mer flytende. Er ikke som deg, jeg er ikke egentlig et menneske”. Språket er her tidvis originalitet, blant annet i beskrivelsene av Jennys demoniserte mor, og her finnes også anslag av humor i den ellers tunge tematikken.
Boken blir kunstferdig fordi Løes bruker formen til å speile tematikken. Avbrudd og stillstand er tydelige komponenter, vi får ikke lese alle brevene, her er luft mellom linjene, som en stillhet før intetheten.
Synne Sun Løes har mestret å gi språk til en tilstand på grensen mellom livet og døden. Her hvor spørsmålene er helt akutte og svarene ikke finnes.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Paris, je t´aime

2010-03-15T01:30:00.000-07:00

Kathrine Nedrejord
”Transitt”
Roman
Forlaget Oktober

Lovende debut

Debutant Kathrine Nedrejord er født i 1987 og er dermed en av vårens aller yngste debutanter. Romanen ”Transitt” er i så måte en vellykket svenneprøve, til tross for tydelige tematiske svakheter.

Fortellerstemmen tilhører en ung kvinne som nettopp har flyttet hjem til Oslo etter flere års opphold i Paris hvor hun i det siste har jobbet som sekretær i et advokatfirma. Sentralt i beretningen står forholdet til en gift franskmann, Simon. Forholdet er over i det boken begynner, men re-fortelles gjennom hovedpersonens minner, erindringer og refleksjoner. Kathrine Nedrejord har gitt stemme til en klok, ung kvinne med handlekraft og intellektuelle evner. Så selv om boken fremstår som monologisk, er hovedpersonen godt nok oppbygd til at formatet fungerer.

Romanen inneholder dessuten en rekke undermotiver. Familien, bestående av moren og storesøsteren er sentrale skikkelser på nåtidsplanet. Sentralt står også bearbeidelsen av sorgen over faren som døde flere år tidligere, og hvis fravær preger familiemedlemmene på ulike måter. Familierelasjonene er til dels godt skildret, og preges av debutantens sterke observasjonsevne, og fingerspissfølelse når det gjelder å gi små, menneskelige detaljer en større symbolsk kraft.

Kathrine Nedrejords foreløpige kvalitet som forfatter er at romanen fremstår som et organisk hele, et formmessig helstøpt univers som vokser frem foran øynene på den som leser. Det er ikke verst for en så ung debutant. Språket flyter lett og uanstrengt – Nedrejord kan kunsten å ”grave fram” en roman som både er musikalsk og behagelig å lese.

Innvendingene er av tematisk art. Selve nøkkelhistorien – den unge kvinnes lidenskap til en gift eldre mann i Paris, fremstår som noe forslitt, og heves heller ikke til et nytt nivå av denne forfatteren. Norske samtidsromaners stadige bruk av Paris som litterær figur oppleves som en klisjé, det nytter ikke å gi litterære skildringer franske gatenavn for å skape en form for eksotisk patina. Dette forsterkes av Egil Haraldsen og Ellen Lindebergs omslagsdesign, et sorthvitt bilde av et kyssende par i parisiske gater på hvit bunn. Her kunne Forlaget Oktober godt tenkt nytt.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Sovende bilder

2010-03-11T01:47:00.001-08:00

Thomas J. R. Marthinsen
”Du”
Fortellinger
Gyldendal

Helt allright, men ikke mer

Sandefjordingen Thomas J. R. Marthinsen (f. 1984) har vist seg som en habil journalist i Dagbladets Magasinet. Men veien fra featurejournalistikken til skjønnlitteraturen er likevel ikke helt forsert med ”Du”, til tross for at boken har noen fine anslag.
”Du” er en lesersympatisk bok, den består nemlig av 34 svært korte fortellinger, mange av dem bare på to sider. Det er ikke mye man får sagt på to sider, men i dette formatet skaper Marthinsen både øyeblikksbilder og risser opp livsløpet til en ”morfar” som trekker sitt siste sukk: ”Du blir født en desemberdag i 1925. Situasjonen i landet du fødes inn i denne dagen er som følger: Prisen for melk er tretti øre literen, poteter koster ti øre, i fem år har det vært krise i luftfarten ( …). Slutten er for så vidt rørende for alle som har mistet noen: ”Du blir liggende på intensivavdelingen, du svever mellom to tilstander. Vi er hos deg. En kone, tre barn ni barnebarn. Halv tre den natta er du over på den andre siden”.
Generelt er det hendel gjenkjennelige scenarier innenfor Marthinsens prosaunivers: elevens blikk som avkler en bjørneboetrett lærer som messer litteraturpensum, men som kanskje bærer på egne drømmer om å skrive, og ikke minst samboerparet som har gått trett av hverandre. Mer spenstig blir det når skildringene nærmer seg det uhørte og mer amoralske, som forakten en kan føle for sine nærmeste. Av og til blir imidlertid årsakssammenhengene noe søkte, som når en personlighetsdom trekkes fra helt enkle hendelser i barndommen.
Boken begynner og slutter i døden, med en nærmest sirkulær komposisjon. Den første teksten kretser om et par som har sex og sammenstiller orgasmen (som franskmennene kaller ”den lille død”) med tidspunktet for fortellerens bestefars død. Denne komposisjonen oppleves som noe forslitt og uoriginal. Foruten tematiseringer av kroppslig begjær og død, nærer forfatteren også en fetisj for barndomsskildringer, men uten å tilføre sjangeren noe nytt.
Konseptet med at hver eneste fortelling har et henvendt ”du” blir i sum noe fikst, fortellerstemmen blir etter hvert for autoritær og anmasende, selv om duet kanskje kunne vært deg eller meg. Det begrenser teksten mer enn det hever den.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Roman uten bakkekontakt

2010-03-11T01:45:00.000-08:00

Haruki Murakami
”Elskede Sputnik”
Roman Pax
Oversatt av Magne Tørring.

Med et hint av Paulo Coelho

Japanske Haruki Murakamis bøker er oversatt til 40 språk, og en av de mest kjente bærer tittelen ”Norwegian Wood” etter Beatles sin sang. Murakami skildrer ofte det moderne menneskets livsfølelse og ensomhet, i universelle storbyverdener som like gjerne kunne vært Tokyo som New York eller Oslo. Det har tatt hele 11 år før ”Elskede Sputnik” kom i norsk språkdrakt. Var det verdt ventetiden?
Motivene i Murakamis univers er også denne gang gjenkjennelige. Fortelleren, med det kafaeske navnet ”K” nærer et dypt begjær og en fascinasjon for en uutgrunnelig og enigmatisk kvinne, Sumire. Hun, på sin side, er en 22 år gammel forfatterspire som bare ser vennskap der ”K” ser håp om erotikk og tilnærmelse. Sumire forelsker seg dessuten i en 17 år eldre kvinne, og denne relasjonen og dens konsekvenser, utgjør romanens ”nav”, om vi kan bruke det ordet. For i kjent Murakami-stil er romanen som en liten kinesisk eske, hvor fortellerstemmer blandes, og hvor hemmelige dokumenter, og private notater også inngår i romanens reisverk.
I ”Elskede Sputnik” dyrker Murakami en vital fortellerstil, de litterære bildene er innovative, og igjen er de kroppslige beskrivelsene langt fra konforme. Kvinnelig skjønnhet skriver seg eksempelvis ikke fra idealbilder, men heller fra avvik. Om Sumire heter det blant annet at ”Hun var lav av vekst, og selv på en god dag hørtes det ut som hun yppet til slåsskamp når hun snakket til folk”. I tillegg evner Murakami å skape gode kapitteloverganger, i form av cliffhangere som gjør romanen lettlest, men ikke overflatisk.
Romanens tittel viser til den første kunstige satellitten Sovjetunionen sendte opp på 50-tallet. Motivet med satelitten i universets tomrom forblir sentralt gjennom hele romanen som bilde på den eksistensielle ensomhet som karakterene føler. Her er det også at beretningen svikter på en måte som gjør at tankene går til klisjénes mester, Paulo Coelho. Etter hvert blir det for mye pathos, og for lite av den løfterike originaliteten og poesien i Murakamis språk:”Vi kledde av hjertene våre og viste hverandre alt, akkurat slik andre unge elskende tok av seg klærne og viste kroppene sine for hverandre”.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Hjerte og smerte

2010-03-11T01:44:00.001-08:00

Annette Sjursen
”Pax”
Roman Kagge Forlag

Årets litterære kalkun?

Det kan virke tidlig å utpeke årets svakeste utgivelser allerede før
februarsnøen er borte. Men Annette Sjursens debut ”Pax” mangler det
meste: en troverdig historie, et nyansert språk og et håndgripelig
komposisjonsprinsipp. Ikke desto mindre blir boken allerede på
innbretten markedsført som spillefilm i løpet av året med
”stjerneskuespillere” som Ane Dahl Torp og Pia Tjelta. Det er å håpe
på at produksjonsteamet foretar en grundig gjennomgang av manus for
dette er foreløpig en tynn suppe.
Romanens utgangspunkt er en flyreise som fletter sammen skjebnene til
åtte personer som har mer og gjør med hverandre enn noen av de selv
aner. I grunnen er dette en god idé siden en flytur for de fleste av
oss igangsetter eksistensielle refleksjoner siden døden fremstår som
en tenkt mulighet. Og i ”Pax” blir det også i realiteten dramatisk
fordi motoren eksploderer mens flyet er på vei fra London til Oslo.
Ombord på flyet er den norske kirurgen Erik som har mislykket i
operasjonen av pasienten Jac hvis hjerte nå er på flyet, og det er
samtidig også avdøde Jacs ekskone (!). En serie tilfeldigheter fører
disse levende og døde menneskene sammen på samme flyavgang, utrolig
nok. Men det er altså ikke episodeguiden til en sekvens av såpeoperaen
Hotell Cæsar vi er vitne til, men en forsøksvis seriøs og
eksistensiell norsk debutroman. I tillegg finner jeg det svært
merkelig at ”En i teamet holder på å plassere metallboksen med Jacs
hjerte i bagasjehyllen”. Er det vanlig for et transplantasjonsteam å
frakte et hjerte uvørent i hattehyllen på et ordinært passasjerfly?
Det går selvsagt galt, hva annet kan en vente?
Språket skjemmes av en nærmest profetisk fortellerstemme som vet bedre
enn alle passasjerene til sammen, og som får en til å lure på om det
er en religiøs tekst en har gitt seg i befatning med. Melodramatiske
er vi alle i blant, men det blir ikke nødvendigvis stor litteratur av
det: ”Noen av passasjerene på flytrappen husket hvor sterkt de elsket
livet da de trodde de skulle dø, noen er allerede i ferd med å glemme
det, og noen få har bestemt seg for å forandre livet sitt. Det ville
bli som en pil, uten omveier mot målet. De har forstått hva de vil og
at det bare er de selv som kan hindre dem, ingen andre”.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Karakterdrapet

2010-02-19T00:56:00.000-08:00

J.M. Coetzee
”Sommer – scener fra et provinsielt liv”
Oversatt av Mona Lange
Roman CappelenDamm

Et spill for galleriet

Den sørafrikanske forfatteren J.M. Coetzee (f.1940) vant Nobelprisen i litteratur i 2003. Utgivelsen ”Sommer” markerer siste bind i hans selvbiografiske trilogi som ellers består av bøkene ”Barndom” og ”Ungdom”.
Men der de foregående memoarene har en tilstedeværende jeg-forteller, er forfatteren utradert i det siste bindet. Ikke bare er den berømte forfatteren ”John Coetzee” død, i løpet av boken skjer flere karakterdrap på forfatteren som person. Romanen består av et flettverk av beretninger, iscenesatt av akademikeren Vincent som skal skrive en biografi om ”John Coetzee” basert på årene mellom 1972 og 1977 – da forfatteren fikk sin første offentlige anerkjennelse. Og biografen er ingen uproblematisk akademiker, han tar kontakt med fire kvinner og en mann som alle hadde kontakt med Coetzee disse årene, og konsentrerer seg hovedsakelig om å spore trekk i Coetzees personlighet, forfatterskapet levnes mindre interesse.
Flere av kvinnene som intervjues hadde seksuelle relasjoner til forfatteren, og det er her dommen over han er mest lammende. Han fremstår nærmest som en seksuell autist hvis maskulinitet er fraværende (”denne poeten som ikke engang kunne tenne et bål”). Videre fremstår forfatteren som en ensom mann uten egenskapene som skal til for å inngå varige, intime relasjoner. Det stilles også etiske spørsmål ved hvordan Coetzee kunne ha vært en stor mann og forfatter, når han var så ynkelig som menneske.
Hva er det så den egentlige forfatteren iscenesetter her? For det første er det et spill med sjangeren, J.M. Coetzee lar seg selv være avdød og forfatteren ”Coetzee” i boken er både beslektet og avsondret fra den autentiske forfatteren. Karakteren i boken synes heller ikke å ha oppnådd den varige litterære anerkjennelse som har blitt Coetzee til del. Og gjennom det tidsrommet som skildres var den reelle forfatter ikke en sosial eremitt som i boken, men snarere gift barnefar. Så er også hele trilogien omtalt som ”fiksjonaliserte memoarerer”, her er jug og diktning.
Viktigere er det at bokens knallharde fokus på å lage et privat portrett av forfatterens personlighet, kan leses som en kritikk av vår tids misforståtte hang til å dyrke privatsfæren.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Komikk i Pasvikdalen

2010-02-08T00:14:00.000-08:00

Magne Hovden
”Sameland”
Roman Aschehoug

Vellykket voksendebut

Debutant Magne Hovden ( f.1974) markedsfører seg selv som både ”litteraturagent, forfatter, frilans oversetter, fraktmegler og gullgraver” på vaskeseddelen til romanen ”Sameland”. Han har tidligere gitt ut en barnebok og to humorbøker. Med sin skjønnlitterære voksendebut beviser Hovden at han også behersker (underholdnings-)romanen som sjanger.
Romanens kjerne er forberedelsene til det naivt optimistiske prosjektet ”Sameland”. Kort fortalt skal ”Sameland” være et opplevelsessenter for turister hvor de skal få muligheten til å leve ett døgn som ”autentiske samer” både med lavvo og spredte tilfeller av joik servert som lyddusjer i det avgrensende området. Men veien til målet blir både lang og brokete for de to kameratene Roy Åsen og Leif Samuelsen som står bak prosjektet, og som har rask inntjening og lange feriemåneder som motivasjonsgrunnlag.
Romanen vinner på en effektiv fortellerstil hvor hvert kapittel varsler perspektivskifte. Boken befolkes nemlig også av noen andre outrerte karakterer, vi kan nevne byråkraten som hater samer, og en ikke særlig talentfull bankraner.
Det er tydelig å se at Magne Hovden har en fortid som latterens litterære tjener for det er ikke særlig langt mellom de morsomme dialogene, de infame skildringene. En burlesk humor gjennomsyrer beretningen og driver historien fremover. Samtidig, ingen humor uten alvor og det er en viss dose tristesse i livene som tegnes opp for de to kameratene Roy og Leif. Roy dveler fortsatt ved sorgen over ekssamboeren Torhild som forsvant langs landeveien med et av medlemmene fra Berlevåg Mannskor, ”Frode, en femtito år gammel optiker med måne”. Til tross for det tragikomiske tilsnittet og overskudd av frekke dialoger mellom menn, byr boken også på fine skildringer av vennskap midt oppe i reinsdyraction og forretningsplaner.
Muligens kunne man innvende at underholdningsromanen fremmer bilder av samer som ”eksotiske” og ”ville”. Men jeg opplever snarere at disse fordommene tilhører de to karakterene, og mot slutten vendes mot dem og dermed gir boken et satirisk preg.

SILJE STAVRUM NOREVIK

Sanselig skittenrealisme

2010-02-01T02:04:00.000-08:00

Hunter S. Thompson
”Brennevinsdagboka”
Oversatt av Kyrre Andreassen
Pax Forlag

Eksistensiell debut om døgenikter i Puerto Rico

Den legendariske journalisten og forfatteren Hunter S. Thompson (1937-2005) er særlig kjent for kultromanen ”Frykt og avsky i Las Vegas” som ble filmatisert i 1998. Romanen ”Brennevinsdagboka” (”The Rhum Diary”) var Thompsons debut som forfatter, og samme år som den foreligger i norsk oversettelse, varsles også Hollywood-filmatiseringen med Johnny Depp i hovedrollen. Thompson, som begikk selvmord i 2005, er også kjent som opphavsmannen bak sjangeren ”gonzojournalistikken” hvor fakta og fikjson blandes, og hvor skribenten setter seg selv i sentrum av teksten. Men mens hans kommende romaner skulle bli halsbrekkende, hallusinatoriske dop-oddysseer, er ”Brennevinsdagboka” en sober innføring i Thompsons mangeslungne univers.
Hovedpersonen (journalisten) Paul Kemp flytter fra New York til Puerto Rico for å jobbe i den konkurstruede avisen The Daily News. Snarere enn å handle om Kemps journalistiske bragder, byr romanen på nedtegnelsene fra Puerto Ricos dunkle nattemørke hvor kvinner, rom og avisens døgenikter er essensielle momenter.
Det interessante ved ”Brennevinsdagboka” er ikke handlingen: håpløse menn som surrer rundt i natta med utilfredstilt begjær og et melankolsk drag om øynene er ikke nytt, verken i verden eller i litteraturen. Lesere av John Fantes Bandini-trilogi vil dessuten nikke gjenkjennende til Thompsons hovedperson - en mannlig skribent uten fast bopel, et kronisk hang til flasken og tidvis euforiske tanker om egen skrivekunst. Svakheten ved sjangeren er også at de begjærte kvinnene (både hos Fante og Thompson) fremstår som nokså karakterløse kvinner, raskt risset opp innenfor et maskulint, røft univers.
Til tross for dette, er ”Brennevinsdagboka” en sann svir å lese. Den løfterike forfatteren Kyrre Andreassen har gjort en grundig og musikalsk jobb som oversetter, her er språklig briljans på setningsnivå. Thompsons litterære bilder er nyskapende og uanstrengte, og den suggererende stilen tar virkelig leseren med til den karibiske sommeren på slutten av 50-tallet. Bokens detaljrikdom, enten det gjelder å skildre råtne bosted (”den møkkete kakkerlakkinfiserte leiligheten”) eller livsbejaende og sanselige netter på dansegulvet, skaper et pulserende spenn mellom det nedrige og det euforiske. Gjennom skildringen av Paul Kemp får Thompson dermed frem den tynne linjen mellom lykke og lede som bebor de fleste av oss. Eller som det heter i romanen: ”Stemmer steg og falt i huset ved siden av og den grove lyden fra en jukeboks kom fra en bar nede i gata. Lyder fra en natt i San Juan drev over byen gjennom lag med fuktig luft; lyder av liv og bevegelse, folk som gjorde seg klare og folk som ga opp, lyden av håpe og lyden av utholdenhet, og bak den alle, den stille dødelige tikkingen fra tusen sultne klokker, den ensomme lyden av tiden som gikk i den lange karibiske natta.” Verdt å lese før filmen kommer.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Knausgårdmania

2009-12-21T08:30:00.000-08:00

Her om dagen fikk jeg en sms fra en venn. Formålet var å låne de tre hittil utkomne bindene i Karl Ove Knausgårds selvbiografiske syklus, ”Min kamp”. Det måtte skje raskt: ”Kanskje i morgen? Merker at det å ikke ha lest Knausgård er mer fremmedgjørende i dannet samtale enn da jeg nektet å se Big Brother”.

Over 500 avisartikler har vært viet fenomenet Knausgård i høst. Han har vært kulturjournalistens gavepakke. Først med den etiske blemmen – familien følte seg utlevert i litteraturen. Et klassisk paradoks som også Ibsen opplevde. Mennesker av kjøtt og blod vil gå domstolens vei for å bevise at de har blitt litterære figurer i skjønnlitteraturens kyniske tjeneste.

En annen side av saken er Knausgårds selvfremstilling. Han målbærer idealbildet av forfatteren som en outsider som skyr sosialt liv. I portrettintervju med Dagens Næringsliv avsluttes teksten med kommentar hvor Knausgård beklager sin oppførsel under intervjuet. Han skriver at han følte seg ”som et jaget dyr i flombelysning”. Pressebildene viser at han har lått håret gro på eremittens vis, gråstenken er tydelig tilstede. Han lar seg ikke frisere av kulturens trykk på familieliv eller konformitet.

Ikke noe av dette virker kunstig eller intendert. Poenget er at hele verket kan forstås performativt. På den ene siden som det masochistiske prosjektet med kime fra Hans Jæger og Christianiabohemen: Å skrive sitt eget liv. Men det er også i mellomrommene det skjer, Knausgård som figur i offentligheten mellom hver utgivelse, og ikke minst den særegne muligheten han har til å dra inn resepsjonshistorien i siste bindet. En resepsjonshistorie han selv er med på å skape og å forme. Forfatteren som nesten vil ofre familielivet for å skrive 6000 sider om seg selv, men som - selvmotsigende nok -fremstår som et beskjedent ”dyr” som hater oppmerksomheten verket får.

Slik har fenomenet Knausgård sikret seg dominans over bokhøsten 09. Tilhengerne sitrer fjetret til leselampene sine i påvente av neste bind. Det virker nesten usannsynlig at der ute finnes majoriteten nordmenn som ikke har trang til å lese bøkene, han er jo tross alt en snakkis i alle litterære kretser. Flere har sammenlignet leseropplevelsen som noe narkotisk, altså noe totaliserende og berusende der man bare venter på neste lovede injeksjon.

Hva handler dette egentlig om? Primært er ”Min kamp” er et estetisk verk, drivende godt skrevet der det beveger seg fra det nedrige ( fra bleieskift og det å vaske opp ekskrementene og oppkasten fra sin avdøde, alkoholiserte far) til mer refleksive og essayistiske passasjer om kunsten, om døden og litteraturkritikken. Men grensene er hele tiden uklare. Samtidig som vi leser en hyperrealistisk fremstilling, er det også den primitive kikkeren i oss som kommer til syne. Selv om en selvbiografisk roman også er fiksjonalisert og har fått en litterær gestalt, stammer fascinasjonen også fra det å få ( illusorisk) tilgang til de hemmeligste tanker i et menneskes liv. Slik som en venn som åpner seg slik det ikke er mulig i et vennskap.

( kommentar i Bergens Tidende 21.12.09)

Spekulativt om Ibsen

2009-11-17T06:04:00.000-08:00

”Mitt navn er ikke Nora”
Inger-Margrethe Lunde
Sakprosa Arneberg

Skjønnlitterær roman eller biografi?

Følgene av å bruke levende mennesker som litterære figurer ble nylig aktualisert med debatten omkring Karl Ove Knausgårds selvbiografiske seksbindsverk. Tidligere saksøkte en anonym kvinne forfatteren Rønnaug Kleiva fordi hun mente beviselig å være en av kvinnene i Kleivas roman ”Ingen reell fare”. Noe lignende er på spill i biografien ”Mitt navn er ikke Nora” som omhandler forfatteren Laura Kieler som skal ha vært en modell for Nora-skikkelsen i Ibsens ”Et dukkehjem”.
Gjennom forordet skaper Lunde høye leserforventinger. Laura Kieler skal ha gått bort omtrent midt i skrivingen av et brev om relasjonen til Ibsen, hun skal ha blitt offentlig trakassert, forfulgt og møtt med ”dolkestøt først fra sin mann og senere fra Ibsen”. Det er altså ingen tvil om at Henrik Ibsen er ”the bad guy” og Laura Helmer fremstår som den tragiske heltinnen og forfatteren som ble delvis glemt i ettertiden. Den feministiske lesefryden melder seg.
Dessverre slukker jeg leselampen i skuffelse. Grunnen er flere. For det første har ikke Lunde bestemt seg for om hun er dikter eller dokumentarist. Åpningen av biografien er teatral: ”Nordlyset kan ha vist seg den dagen Laura ble født. Nordlyset kan ha kastet knitrende kaskader av grønne, røde og lilla elektriske stråler over himmelen eller lekt gjemsel og ertekrok med gigantiske, sprakende vingespenn”. Det blomstrende, med-diktende språket vitner om mangel på tilstrekkelig avstand til objektet. Og at vi har å gjøre med en "upålitelig forteller”. Kan vi stole på det som kommer etter dettte? Jeg synes historien herfra blir temmelig tynn. Det er interessant at Laura Kieler skrev en roman, ”Brands døtre”, som et tilsvar til Ibsens ”Brand” og at de hadde et høyst platonisk forhold. Men selve biografiens berettigelsesmotiv – identfikasjonen mellom Laura og ”Nora” fremstår for meg som så spekulativ og uinteressant at biografien er unødvendig. Likheten mellom kvinnene er at de begge havnet i et økonomisk uføre. Ibsen ville verken avkrefte eller bekrefte om Laura var en inspirasjon. Og er det virkelig så viktig?
SILJE STAVRUM NOREVIK

Sprekt om Sandemose

2009-11-16T09:50:00.000-08:00

"Dæmoni og ansvarlighed -
nye bidrag i Sandemose-forskningen"

«Han var en dæmon og kamelon i samme figur, en gudebenådet forfatter og et dumt svin. En mildt sagt fascinerende skikkelse», heter det i introduksjonen til disse nylesningene av Aksel Sandemose. Essaysamlingen består av elleve essays forfattet av norske og danske professorer, men også landmålere og skips- assistenter står i bibliografien bakerst. Resultatet er elleve velskrevne tekster som gir vidt forskjellige innganger til Sandemoses liv og bøker.

Det biografiske er ivaretatt ved Jorunn Hareides interessante artikkel om Aksel Sandemose som brevvenn, samt Thorleif Skjævelands møte med dikteren i Kjørkelvik. Hareides artikkel «Demoner skriver ikke brev» er ifølge forfatteren det første forsøk på å analysere brevskrivingen til Sandemose, og hun har interessante bemerkninger om brevet som sjangerhybrid fordi det kan leses både som selvfremstilling (fiksjon) og dokumentarisk (fakta).

Steen Klitgård Povlsen er forfatteren bak et av bokens mest spenstige essays, hvor han skriver om synet og det sansemessige (dobbeltheten i det å se og å ikke se) i noen av Sandemoses tekster. Essayet inneholder fotografier av Sandemose selv, og her gjør Povlsen et poeng av at Sandemose selv skal ha vært blind på det ene øyet, og kobler elegant denne kroppslige og biografiske markøren til et motiv i tekstene selv. Og det uten at det fortoner seg spekulativt. Artikkelens punchline er sprek: «Er det så mærkeligt, hvis han også rent fysisk - i al fald delvist - blev blind av å skrive dette forfatterskap?»

En fordel med boken er at man ikke trenger å ha inngående kjennskap til verker av Sandemose for å nyte tekstene. For det første er de særdeles velskrevne og med interessante litteraturvitenskapelige betraktninger. For det andre er artiklene også lettleste og inkluderende. Jeg anser boken som et viktig nytt bidrag til forskningen på Sandemoses forfatterskap.

Ute på viddene

2009-11-14T06:19:00.001-08:00

God idé som ender i det blå

Osingen Eirik Ingebrigtsen imponerte i 2006 med skildringen av en energisk skuespillerinne som ikke fant seg i å bli oppsagt fra thalias tjeneste. Nå er han tilbake med en roman som er håndverksmessig god, men som ikke når ”Vendrakovic”s kvalitative høyder. Vestlandsforfatterens fremste credo synes å være at forfatteren skal dikte, ikke dokumentere egen biografi eller høste fra tilværelsens traurige erfaringer. Så har han også utstyrt bokens hovedperson, kunstneren Sara Klingmot med en helt fiktiv diagnose, en synsforstyrrelse. Etter et råd fra hennes etter hvert mer nærgående lege, drar hun avgårde på viddetur sammen med sin fjortisdatter Mona som er uønsket på skolen på grunn av dårlig oppførsel.
Som romanidé er det lite å utsette på Ingebrigtsens prosjekt. Den absurde synsforstyrrelsen følges til dels opp av romanens lettere absurdistiske trekk og humor: ”På fredag skulle det vera kurs i eldrefalling: Korleis få betre fallteknikk når du er over 70 år og risikerer eit fall i heimen, på veg til butikken, ute på tur”. Men vi får ingen heseblesende og humoristisk roadtrip i den norske fjellheimen. Selv om romanen tilsynelatende tematiserer forholdet mellom natur og kunst og kultur, er det vanskelig å overskue hva som er Ingebrigtsens egentlige tanke bak prosjektet. Vi følger tett på turkameratenes støvleskritt i landskapet, og blir også introdusert for noen av deres merkverdige menneskemøter. Blant annet med en thoriumsforsker som gir avkall på endel av formuen for å få et verk av kunstneren Klingmot.
Integrert i romanen er også novellen ”Kongleprøven” ( publisert av Ingebrigtsen i 2007) og en ( middelmådig) diktsamling som skal være skrevet av kunstnerens lege. Muligens fiffig, men jeg ser ikke helt merverdien av denne sjangerblandingen, bortsett fra de grafiske kontrastene og bruddene som dette skaper i romanoppsettet.
Romanen levner lite tvil om at Ingebrigtsen kan sin skrivekunst, men innholdsmessig må dette leses som et tamt villspor i forfatterskapet.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Gravøl for mamma

2009-10-19T00:44:00.003-07:00

En av høstens beste debutanter

Joachim Førsund
"Jeg kunne gått hjem i blinde"
Roman Oktober

Joachim Førsund (f. 1971) er journalist og står også bak biografien til Henning Berg. Med debuten «Jeg kunne gått hjem i blinde» viser han et stort potensial også på skjønnlitteraturens hjemmebane.

Døden er en sterkt fremtredende karakter i dette romanuniverset. Hovedpersonen Finn er på vei hjem for å begrave sin mor, og av uvisse grunner blir han værende på hjemstedet etter begravelsen, og får endog jobb i begravelsesbyrået - døden blir et levebrød. Scenariet har slektskap med dramaserien «Six Feet Under», sentrert rundt et begravelsesbyrå og hvor hver eneste episode starter med en ny dødsfallsscene, triviell, finurlig, naturlig eller traurig - som kvinnen som kveles av en pølse. Så banal kan døden være.

Dette fokuset på det kroppslige og forgjengelige preger også Førsunds romanspråk: «Han skjønte at hun tenkte på han de skulle hente. At hun satt der og tenkte på at de hadde åpnet han som en boks med hermetikk. Brettet huden og ribbena til side og lagt hjertet og levra og lungene bortover metallbanken og saumfart alt som var, før de puttet det tilbake og tråkla han sammen igjen med svart tjukk tråd og skrev konklusjonen på et ark».

Men døden er ikke bare traurig, naturlig og uunngåelig i Førsunds roman. Like fremtredende er refleksjonen over forholdet til den nå avdøde, alkoholiserte moren. Sønnens erindringsbilder veves fint sammen med hendelsene på nåtidsplanet. Boken har blant annet et nydelig åpningsscene: sønnens flauhet over moren som når det regnet om sommeren satte seg i sin blå badedrakt i en campingstol utenfor garasjen og lot regne strømme fritt mens hun drakk sin Pommac. Som kontrast til begravelsesbyråets byråkratiske språk, døden som er standardisert i kistemål og skjemaer, står varmen i portrettet av moren. Språket er innovativt og godt.

«Finn tenkte på beina til moren si. De var så brune om sommeren. Brune og spinkle med tørre knær. Knærne hadde sånne krittaktige riller på tvers, de var som årringer nesten. Han tenkte på den grå, kalde pappen som skulle ligge oppå beina hennes. Han begynte å gå opp trappen».

SILJE STAVRUM NOREVIK

Mordet i Moltemyra

2009-10-18T23:14:00.000-07:00

Sigmund Løvåsen
"Mamsell Iversen"
Roman Samlaget

Burlesk og fornøyelig bygdekrim

Sigmund Løvåsen har skrevet to romaner som begge tar for seg livet på bygda, men da i moderne tid. For debuten mottok han Tarjei Vesaas´ debutantpris. Med ”Mamsell Iversen” foretar forfatteren et litterært kvantesprang både tids- og innholdsmessig.
Vi er på bygda, og noe forferdelig har skjedd. Den gode Pauline Lindstad blir funnet brutalt myrdet i moltemyra, og etter dette er alt usikkert. Hele bygda kjenner sin eksistens truet, for hvem av dem kan stå bak ”styggskapen”? Romanen bærer ikke på løsningen, snarere blir bygdas krise en inngang til en skildring av stedets underfundige outsidere. I spissen for beretningen står tittelfiguren ”Mamsell Iversen”, en tidligere prostituert og syerske. Faktisk går drapet så inn på henne at hun etter en sannferdig drøm om drapet, tilstår og melder seg til politiet. Gjennom Mamsell Iversen får vi også vite mer om bokens fraværende karakter, den drepte Lindstad. For Mamsell som drev butikk på egen kropp, fikk tre småerotiske besøk av den myrdede. Selv om realismen slett ikke er denne bokens riktige stempel, skaper Løvåsen et interessant undermotiv i lesbisk liv på bygda, fordekt som ”arbeidsfelleskap”. Pauline Lindstad var nemlig samboende med en kvinne, Frida, som også portretteres i boken.
Oppsummert er dette et serieportrett av en rekke bygdeoriginaler med navn som ”Skam-Andreas”, ”Krøtter-Obet” og ”Stoll-presten”. Det er et samfunn på skakke hvor de marginale får komme til orde. Og selv om vi har å gjøre med en handlekraftig heltinne som er lett å like i sin burleske faenskap, så er romanens fremste styrke Løvåsens helt særegne grep om språket. Den unge forfatteren har tidligere erklært sin gjeld til Olav Duun, men i denne sammenheng er også arven fra den muntlige fortellertradisjonen helt sentral. Her er flust av dialektbruk, begjær, erotikk, burleske karakteristikker og helvetesfantasier. Med denne romanen viser Sigmund Løvåsen hvilket kreativt potensiale som ligger i å bruke språket som laboratorium. For det er ganske utidsmessig å skrive en bygderoman om et mord i moltemyra på begynnelsen av 1900-tallet, men resultatet er nyskapende og originalt.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Jarle Klepp er ingen evighetsmaskin

2009-09-21T01:05:00.001-07:00

Tore Renberg
”Pixley Mapogo”
Roman Oktober

Slow down, Tore Renberg

Tore Renberg er en fremmelig forfatter og har sågar tatt mål av seg for å bli den neste Balzac, franskmannen som skrev nesten 100 romaner i løpet av sitt 50 år lange liv. Figuren ”Jarle Klepp” blir en slags litteraturens seismograf som skal beskrive tiår etter tiår i norsk samtid. Dessverre makter ikke Renberg å skape en karakter av den tapning som tåler roman på roman om seg selv. Snarere fremstår Jarle Klepp en slags parodi uten dybde. Dette er fjerde gang Jarle Klepp står i sentrum for Renbergs romanserie, og man kan spørre seg hvorfor et kvalitetsbevisst forlag som Oktober ikke krever mer av sine forfattere, men heller synes å gå i en slags bestselger-felle. Jeg tviler på at en mindre etablert forfatter hadde fått lov til å utgi ”Pixley Mapogo” i dagens versjon. Kanskje er det uhøflig å innvende at det kun er ett år siden den forrige Jarle Klepp-romanen forlot Renbergs datamaskin, men den nærmest hyperaktive prosaen minner mer om utgivelsestrang og publisisme enn litterær kvalitet. Derfor så rart at garvede kritikere som NRKs Martha Norheim fortsetter hyllingen av forfatteren
Innvendingene mot årets roman er flere. For meg er det uklart hva som er Renbergs prosjekt med denne utgivelsen. Romanen struktureres rundt et tilknappet døgn i hovedstaden, Jarle Klepp har blitt 35 år, frilanser for Stavanger Aftenblad, og skal dekke The Smiths sin gjenforeningskonsert. Det hele tegner til å bli ”episk” som det stadig gjentas. Beretningens brudd kommer i det Jarle får øye på sin datter i en særs intim posisjon med en afrikaner. Her gjør vi også noen erindringssprang til 1992 da Jarle Klepp eksotisk nok får en tyrker i klassen. Kapitlet har noen morsomme fremstillinger om norsk naivitet, patriotisme og møtet med ”det fremmede” i det tyrkiske Bülent blir møtt med nasjonalsang, ekstra matpakke og tegninger. Samtidig avsløres også mørkere episoder hvor den radikale Jarle Klepp deltar i trakasseringen av Bülent. Disse er ikke helt heldig framstilt, og får meg bare til å tenke "er du laget av gelé, Jarle Klepp"? Barndomshendelsen får sitt ekko i Jarles møte med datterens utenomeuropeiske erobrer. Det er mulig at Renberg ønsker å gi et bilde av fremmedfryktens mest banale kjennetegn for Jarle Klepp slår om seg med vulgariteter om sin potensielle svigersønn, men uten at det gir satirisk nerve. Det fremstår bare platt.
Inntrykket av retningsløshet forsterkes også av et undermotiv. En av Jarles kamerater sitter sønderknus på en kirkegård, og har vært på en alkoholisert odyssé som til sammenligning får Jeppe på Bjerget til å fremstå som litteraturens Grete Roede. For det er ikke bare Jarle Klepp som er ”mannen i krise” i denne romanen, hans barndoms forbundsfelle Helge Ombo er en nyskilt konebanker som søker trøst hos Jarle (under parolen ”den halte hjelper den blinde”).
Språklig har Renberg heldigvis kvittet seg med den ekstatiske metafortrangen fra forrige roman, men de mange dialogene styrker heller ikke beretningen. Om Tore Renberg vil benytte seg av Jarle Klepp som en slags tilværelsens ”kronikør” ( slik han selv har fremhevet) bør han kanskje gjøre noe med 35-åringens erkjennelsespotensiale: ”Hvordan kunne det ha seg at han hadde levd 35 år, men selv ikke syntes han var blitt erobret av erfaring, kun av alderen selv?”. Om Jarle Klepp snart ikke eldes mentalt, vil han i alle fall dø som romanfigur.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Glimrende essays

2009-09-14T00:28:00.001-07:00

Tor Eystein Øverås
"Livet!Litteraturen!
Essays Gyldendal

56 artikler samlet i en bok kan synes overveldende for de fleste av oss, vi har jo tross alt våre jobber å skjøtte, våre kjærester å oppdra og så videre. Men å lese Tor Eystein Øverås sin essaysamling oppleves mer som en fest enn som en plikt. Som leser er Øverås både morsom, lærd, ubehøvlet og frekk på samme tid. Man får rett og slett lyst å møte forfatteren for å diskutere en bok eller film med ham over en øl. Men siden Øverås er bosatt i Berlin, nøyer vi oss med boken denne gang.

Kort skissert byr boken på 56 kortere artikler om forskjellige forfattere som Øverås har latt seg besnære og (sjeldnere) forarge av. Artiklene er i hovedsak basert på publiserte anmeldelser i Morgenbladet og Klassekampen, men la dere ikke lure - Øverås skriver ikke anmeldelser av den lærebokaktige formen (først referat, så vurdering og dom). Snarere velger han sine egne mer snirklete innganger, og trekker ofte inn personlige betraktninger, eksempelvis oppveksten i Bodø, men uten å ta skrittet over i privatsfæren.

I dette koret av tekster er det noen momenter som klinger igjen. Allerede tittelen «Livet! Litteraturen!» gir hentydninger til Øverås' hovedanliggende - å betrakte livet og litteraturen som to likeverdige størrelser som gjensidig påvirker hverandre, i motsetning til det å strengt lese teksten som avgrenset tekst og holde biografi, geografi og forfatterens liv utenfor. «Skill livet fra litteraturen, og litteraturen fra livet, og du er død som forfatter. Men fortvil ikke: Du får jobb som professor»! skriver Øverås frekt og freidig i et av essayene. Også de to utropstegnene i den korte tittelen er toneangivende for bokens modus. Øverås er en begeistret og entusiastisk leser, men ikke uten kritiske anmerkninger, akkurat slik en sjenerøs litteraturdommer skal være. Viktig er det også at Øverås ser utenfor bjerget, ingen nordmenn er inkludert i samlingen, snarere ser han til Island, til Sverige, til USA, for å nevne et par geografiske punkt. En innvending på tampen likevel, kjære Tor Eystein Øverås, du som er så belest og klok, hvorfor bare fire kvinnelige forfattere i en så tykk essaysamling?

Skuffende diktat fra dødsleiet

2009-08-23T11:47:00.001-07:00

”Drømmer fra Bunker Hill”
John Fante
Oversatt av Knut Johansen
Arneberg

Drømmer fra barer og hotellrom

”Drømmer fra Bunker Hill” er den siste romanen John Fante (1909-1983)
publiserte mens han ennå var i live ( to titler ble utgitt posthumt).
Da boken kom ut i 1982 var Fante totalt blind som følge av diabetes og
måtte diktere sine siste romaner for konen.
Romanen inngår i kvartetten om Arturo Bandini, en ung mann som
lengter etter å bli forfatter, men som i høyeste grad også
iscenesetter elementer fra forfattertilværelsens velkjente mytologi –
hangen til alkohol og destruktive kjærlighetsforhold. Vi følger
Bandini på hans runddans mellom middelmådige jobber i
filmmanusbransjen, pengeløse netter på Los Angeles´ barkrakker, og til
han slukøret må vende tilbake til sine foreldre – uten suksess å vise
til. Her er det ikke selve fortellingens forløp som er det sentrale,
men snarere John Fantes nådeløse skildringer av eksistensielle håp, av
drukkenskap og skuffelser som alle inngår i 21-årige Bandinis hverdag.
For i stedet for å skrive selv, ender Bandini ofte opp med å jobbe med
andres dårlige manus.
Bunker Hill ligger i sentrum av Los Angeles, og faktisk finnes det i
dag bussturer for den som ønsker å oppsøke Fantes litterære adresser.
For der på et spartansk hotellrom utspilles Arturo Bandinis nederlag
og drømmer ( ”Få skrivemaskinen min til å synge. Finn sangen i meg.
Vær snill mot meg, for jeg er ensom”).
Dette hotellrommet er også et sentralt motiv i den foregående boken i
den selvbiografiske serien, ”Spør støvet”. Men der ”Spør støvet”
innehar en skarp og fokusert prosa med skildringer av mørkt begjær og
ensomhet som virker suggererende for leseren, fremstår ”Drømmer fra
Bunker Hill” som langt blekere, mer retningsløs og umotivert. Denne
gang blir jeg ikke drevet inn i Bandinis ekstatiske forfatterhode, og
lar meg ikke rive like med av den nærmest dagboksaktige skildringen. I
”Spør støvet” sentrerer handlingen også omkring det vanskelige
kjærlighetsforholdet til servitøren Camilla Lopez, noe som driver
forfatterspiren inn i undergangsstemning. Denne romanen mangler
lignende type fortellende motor, og blir tilslutt vinglete og
uinteressant.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Lette, lande

2009-07-05T09:05:00.000-07:00

Å reise gjør meg mildt euforisk, og kanskje spesielt de korte turene. Kanskje fordi forventningene er færre, dette er ingen ferie, men et arbeidsoppdrag. Likevel elsker jeg å åpne døren til rom 319, mitt lånte rom for de to neste dagene, og oppdage at her er veranda, utsikt til fjord og ferge. Å reise gjør meg rolig, kanskje fordi bevegelse er en nødvendighet, eller kanskje det temmer uroen i meg å være på vei. Gjerne alene, ingen forpliktelser utover meg selv. Titte etter sjømatrestauranten vi spiste på sist, komme i snakk med en som skal på samme møte, men vite at kvelden er min og min alene. Jeg har ikke lest en bok på flere uker, sulten har vært borte, men nå Arto Paasilina på flyet og på Gardermoen plukker jeg opp nye noveller fra Kazuo Ishiguro. Disse skal være mitt selskap i kveld. Molde er en vakker by, ikke for arkitekturen som er syttitallskitch, men for utsynet, beliggenhet og for mykheten i væremåten. I det jeg kjører forbi Oskar Syltefabrikk og ser familiene slange seg på forstadsplenee sine, tenker jeg i et ubevoktet sekund at her kunne jeg sette bo, jobbe på en halvstor skole, skrive og være lykkelig. Men jeg vet at det er en bløff, det er å være på reise her, være stadig og ustadig, som trigger denne roen som røsker i meg.

Ekskluderende debatt om Festspillenes eksklusivitet

2009-06-22T02:32:00.000-07:00

Den 17. juni inviterte Festspillene sammen med Bergens Tidende til debatt om Festspillenes rolle og oppgave.
Spørsmålet "Hva skal Festspillene være, og for hvem?" er betimelig, og ble stilt fra salen, men ikke godt besvart
fra panelhold. Istedet ble debatten et polarisert sirkus som bare bidro til å bekrefte den angivelige myten om et Festspill fjernt fra den
vanlige publikummer.
En del av problemet gikk på panelets sammensetning, og til dels dårlig ordstyring. Igjen ble "skandaleoppsetningen" "Vildanden"
debattens hovedanliggende, til tross for at debattens innleide hoffnarr, KrF-politikeren Trygve Birkeland var den eneste som kritiserte
stykket, og det uten at han har sett det. Når tilhørerne syntes å være trofaste Festspill-patrioter sier det seg selv at
Birkeland fremstår som en urettmessig skyteskive som er såre enkel å debattere mot. Alle hans innvendinger mot stykket blir i praksis
anullert fordi han ikke har sett teaterstykket han er så opprørt over. Skulle man sikret et godt ordskifte ville det vært
interessant om debattens moderator, Hilde Sandvik, i samarbeid med Festspillene, heller hadde invitert en kritiker som faktisk hadde sett stykket og som dermed kunne komme
med sine reelle innvendinger om amoral, om kroppslige eksesser, og hvor grensen for scenekunst går. Istedet synes det å herske en kjedelig
enighet fra Vildanden-publikummet om hvor godt dette stykket var og rommet for å kritisere forsvinner - dersom man ikke besitter Birkelands overmot.

Festspillene i år var mer enn "Vildanden". Musikkritiker Ida Habbestad hadde viktige innvendinger mot Festspillenes musikkprogrammering.
Hun syntes å savne mer satsing på samtidsmusikk, fremfor Grieg og hans kanoniserte kollegaer. En interessant tematikk. Dessverre fikk hun knapt slippe til da ordstyrer Hilde Sandvik syntes å ha mer lyst til å tygge på "Vildanden", og foretok en simpel håndsopprekking for å skape en illusorisk demokratisk stemning for at debattlederen kunne bruse videre med
den polariserte og forutsigbare "Vildanden"-kritikken.. Også innspill fra salen om ikke ble forfulgt, men parkert og satt på vent, bidro til å gjøre debatten
ekskluderende og lite diplomatisk. Flere stemmer (deriblant Torstein Dahle fra Rødt) ønsket å debattere Festspillenes europeiske dominans, og manglende kunstneriske innslag utenfor Vesten,
disse relevante spørsmålene ble bare stemoderlig behandlet da debatten skulle kretse om Birkelands lett angripelige opprørthet over urinering på en scene han selv ikke har besøkt.
Gi oss heller en debatt som mer presist diskuterer innholdet i programmet og tar opp glemselen av moderne, flerkulturelle og ikke-vestlige kunstuttrykk.

Silje Stavrum Norevik
Litteraturviter

Endelig en anmeldelse!

2009-06-14T11:47:00.000-07:00

Stil og kjærlighet

Siegfried Lenz
”Ett minutts stillhet”
Fortelling
Aschehoug

Evig eies kun den døde

I Henrik Wergelands diktning finnes den idealiserte kvinneskikkelsen
”Stella”, som muse, og som ungdomsforelskelse. I boken ”Ett minutts
stillhet” av den tyske etterkrigsforfatteren Siegfried Lenz ( f. 1926)
er det igjen en idealisert Stella som er hovedfigur. Ikke utelukkende
fordi boken omtaler en forelskelse, den unge Christian som forelsker
seg i sin engelsklærer, Stella Petersen, ”deilig og nonchalant”, men
også fordi boken åpner med Stellas begravelse. Stella-figuren er
dermed ikke bare begjært, ønsket og forført. Hun er også tapt og
mistet, og hva er et bedre utgangspunkt for idealisert kjærlighet enn
døden selv?
Motivmessig er det nokså klassiske grep Siegfried Lenz her tar i bruk,
forholdet mellom lærer og elev, og den sørgendes invokasjon
(påkallelse) av den døde, elskede. Og ved første gangs lesing fremstår
passasjer av og til sentimentale når henvendelse til den tapte Stella
blir for tydelig.
Men det er som stilist Siegfried Lenz gir fortellingen estetisk
tyngde. Han veksler sømløst mellom å påkalle bilder fra en svunnen
sommer, samtidig som tekstens utgangspunkt hele tiden er minnestunden
på Lessing-gymnaset hvor Stella underviste. Vekselvirkningen går også
ut på at Lenz skifter mellom å benevne Stella i tredje person, for så
å gå over til du-form: ”Sånn som du smilte, Stella, da du kom inn og
straks så at jeg røykte sigaretten din. Med en håndbevegelse ba du meg
om å bli sittende”. Historien foregår i den oppdiktede småbyen
Hirtshafen ved Østersjøen, med Ray Charles og Benny Goodmann som
musikalske referansepunkt. Her ved byens Seaview hotell finner den
maritime sommerromansen sted, avbrutt av at Stella reiser på ferie i
en yacht på danskekysten, og til sist omkommer i en ulykke.
”Ett minutts stillhet” er til tross denne dramatiske hendelsen, en
heller stillfaren fortelling hvor styrken ligger i
bildeforskyvningene. Vi følger Christians indre monolog i rommet hvor
den døde Stella bare finnes som ”ruin”, et fotografi ”som sto på et
trestativ foran podiet”. Erindringsbilder fra en romantisk sommer ved
sjøen trenger elegant inn i nåtiden - minnestunden: ”men i denne
stillheten hørte jeg åreslag”.
publisert i Bergens Tidende 14.juni

In Memorial Einar Stavrum (1916-2009)

2009-05-28T00:27:00.000-07:00

Hvil i fred, min fantastiske Morfar, eventyrforteller, motstandshelt, fiskefantast, politiker, innkjøpssjef, friluftselsker, hobbykokk og så mye mye mer. Tomrommet er stort.

Skilsmissens lykke

2009-04-26T23:17:00.000-07:00

bok essay
Stig Sæterbakken
«Ja. Nei. Ja»
Flamme Forlag

Med giftermålet som filosofisk figur

En grell høstdag dukket nok et elektronisk tilbud opp i min mailboks – et tilbud om medlemskap i «Singelklubben». Tilsynelatende et tilbud om redning fra denne triste kategorien «enslig» eller fra barkrakkenes jakt etter en vei inn i tosomhetens kunstige paradis. Men nei.
Singelklubben viste seg å være boksingler, små pamfletter med korte tekster rett i postkassen, om man tegner abonnement.
Stig Sæterbakken har skrevet essayet «Ja. Nei. Ja.», den 26. boksingelen i rekken fra Flamme Forlag. Essayisten sammenlignes ofte med en hund som løper hit og dit, snuser på ukjent materie og urinerer på fremmed sti. I så fall er Sæterbakken kjøteren som har sniffet opp paradoksaliteten i fellesskapet. Digresjonene er flere, det starter i det filosofiske, om lengselen mot fellesskapet på den ene siden, og vissheten om at et slik fellesskap er uoppnåelig. Singelens hovedspor kretser imidlertid om skilsmissen, derav tittelen «Ja. Nei. Ja» etter «ja-et» som binder og forplikter i tosomheten – til en illusorisk evig tid. På overflaten kan essayet (eller omtalen av det) forstås som en festtale for skilsmissen, men da leser man svaksynt. Snarere blir «skilsmissen» en figur for Sæterbakkens fremvisning av meningens problem, og det meningsløse, absurde, eller dobbeltheten som bebor alt. Å gifte seg og å skille seg blir hos Sæterbakken å skape, for så å oppheve mening, og dermed selv destruere motsetningsparene «frihet» og «tilhørighet». Dermed fremstår ekteskapsinngåelsen (og -opphevelsen) som bilde på tilværelsens tvisyn og meningsløshet. «Først å si ja til ekteskapet, og så si nei til det er jo den meningsløse handlingen per se».
Men heller ingen skrivehandling uten dobbelthet og paradokser, vi skal ikke ta Sæterbakken på ordet når han eksempelvis skriver «Så folkens: dere som er gift, skill dere. Dere som ikke er gift, gift dere og skill dere når det har gått litt tid.» For som en lydig essaybikkje vandrer Sæterbakken bastardaktig mellom egne paradokser og tvetydige utsagn. Det er skarpt og sobert skrevet, fra en god tenker som fremviser alle tings dobbelthet – «Misantropen som elsket verden».
SILJE STAVRUM NOREVIK
Publisert i Bergens Tidende 27.april 09

Mannen uten minne

2009-04-20T06:03:00.000-07:00

Bjørn Esben Almaas
”Sov eller snakk om kjærlighet”
Roman Oktober

Fem fragmenter fra en umulig biografi

Romanen ”Sov eller snakk om kjærlighet” kretser omkring hovedpersonen
Jan Olav Tområ som blir funnet naken idet han har stjålet en banan -
en scene som for øvrig er stjålet fra filmen ”Mister Buddwing” fra
1966 i følge forfatteren selv. Viktigere er det at Jan Olav Tområ ikke
husker noen ting. Utgangspunktet for romanen er dermed ikke noe nytt –
hukommelsestapet som motiv danner eksempelvis grunnlag for filmer som
”Memento”. Romanmessig ble det sist utforsket av Almaas´
forlagskollega Markus Midré i ”Tunnel”. Det handler om å bli fremmed i
sitt eget liv - kunstnerisk gir tematikken rom for å utforske i hvor
stor grad hukommelse og identitet henger sammen.
Likevel bør Almaas´roman i mindre grad leses som en fortelling om en
mann på let etter ”sannheten” om sitt eget liv. Boken er delt inn i
fem ”snapshots” eller innganger som dermed danner den ufullstendige
biografien om ”Jan Olav Tområ”. I hver av disse er begjærsskildringene
sentrale, enten det handler om Tområs forlatte familieliv med kona
Evelyn og tvillingsønnene, eller innledes som i siste sekvens ”Jeg ga
svigerinnen min en vibrator i fødselsdagspresang”. Kort sagt oppleves
romanen som fem ulike filmklipp inn i den minneløse mannens liv, uten
at disse nødvendigvis skal danne et harmonisk hele. Hovedpersonen har
arbeidet som fotograf, og den fotografiets faser utgjør et godt
komposisjonsprinsipp, som fungerer symbolsk som formmessig.
Begjærsmotivet og forholdet mellom mann og kvinne er allerede
velkjente landskap i Almaas sitt litterære univers, og det er grunn
til å hevde at ”Sov eller snakk om kjærlighet” er en vellykket
episodisk tredjeroman. Prosaen er enkel og elegant, Almaas vrir og
vender på negativer for å vise oss at fotografier, minner eller
biografier likevel bare er vage størrelser som mangler fullstendighet.
Almaas sin styrke ligger også i evnen til å skape helstøpte dialoger,
det lukter av både levd liv og språklig fingerspissfølelse i ”Sov
eller snakk om kjærlighet”.

Lukten av whiskey og prærie

2009-04-06T10:04:00.001-07:00

Annie Proulx
”Fint akkurat som det er”
Oversatt av Ragnhild Eikeli
Noveller/Pax

Verdenslitteratur fra Wyoming

Med årets novellesamling ”Fint akkurat som det er” avslutter Annie
Proulx sin trilogi med ramsalte fortellinger fra Amerikas harde
ødemark, Wyoming. Her er livet ubønnhørlig, skjebnen ofte beseglet, og
hvis lykken i korte glimt skulle vise seg, er det ofte for i neste
sekund bli erstattet av naturens fortærende og drepende kraft. Stanken
av mørk whisky og død er så nærværende gjennom Annie
Proulxs prosa at det er fristende å kalle det en filleristende
leseropplevelse. Her er scener som hogger tak i leseren og formidler
ubehaget så intenst at en nærmest føler seg dratt inn i bokens
grisgrendte landskap.
Annie Proulxs noveller fryder på setningsnivå. Ofte fremstår
skildringen av ansikt og kropper like karrige som det vanskelige
landskapet de er satt til å befolke. I novellen ”De gamle
cowboysangene” heter det ”Ansiktet til Archie var glatt som en
avbarket ospestamme, og munnen hans var en så smal strek at en skulle
tro at den var skåret ut med kniv”. Hans familiehistorie fortoner seg
ikke mer human: ”Mora døde av kolera da han var sju år, og bare noen
år senere ble hennes død etterfulgt av farens, da han tyllet i seg ei
hel flaske patentmedisin med stryknin som skulle beskytte mot kolera
og meslinger hvis man tok ei teskje om gangen”. I en verden av
whiskybrennerier, gamblingbuler og krøtteridrift, og hvor ”den tørre
jorda liknet renskrapte saueklover. Sola trakk fargen ut av alle ting”
er det lite rom for livslang kjærlighet. En av de råeste scenene i
boken er fremstillingen av unge Rosie som i ensomhet føder et dødfødt
og blodig barn, mens mannen i uvitenhet er på arbeid på en ranch langt
borte. Likeledes den hallusinerende sekvensen hvor kvinnen som har
forlatt sin samboer, på en fjelltur blir sittende dørgende fast i en
stein og venter på døden.
Men ingen prosa i mesterklasse uten anslag av humor. Spesielt i de
absurdistiske skildringene av selveste Djevelen som ”satt ved det
brannsikre skrivebordet sitt og nøt en havannasigar og en trippel
espresso” viser Proulx hva grenseløs fantasi og skriveglede kan
utmeisle.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Sensuelt og frastøtende

2009-04-06T10:02:00.000-07:00

Charlotte Roche
Roman
”Våtmarksområder”
Oversatt av Astrid Nordang
Cappelen Damm

Innovativt om kroppsvæsker og sorg

Hovedpersonen Helen er atten år og hospitalisert etter en mislykket
intimbarbering. Hun er lenket til en sykehusseng og herfra utspilles
monologen som er begjærlig, makaber og sårbar på samme tid. For bak
den obskøne skaden ”anal fissur” (revne i rumpehullet), forårsaket av
ekstreme seksuelle handlinger, finnes også Helens tydelig sorg over
foreldrenes skilsmisse, uten at dette fremstår som en enkel
forklaringsmodell for Helens spesielle tildragelser.
Protagonisten foretar nemlig en reise i kroppslige eksesser, og i
tabubelagte områder i løpet av den 204 sider lange romanen.
Attenåringen forteller bramfritt og kirurgisk om sin hang til å slurpe
i seg vaginavæske, til å barbere sine hemoroider, og om samleier hvor
avføring inngår som et pirrende element. Det høres spekulativt ut, men
resultatet er snarere en velskrevet (og elegant oversatt roman) som
kritiserer kulturens forståelse av hygiene, av forholdet mellom rent
og urent, og ikke minst den kvinnelige seksualitetens spillerom.
I et ”friskt” moderne samfunn er det ikke det plass til svetten,
sæden, vaginasaften – kort sagt de kroppslige utsondringene - som får
strømme så fritt på overflaten i pasienten Helens beretning. Boken
vekker også vemmelse hos leseren når man leser skildringene av Helens
kirurgiske snitt i egen kropp, og avvikende seksuelle handlinger.
Samtidig står disse skildringene i et spenn mellom det sensuelle og
det frastøtende, hvilket gir assosiasjoner til seksualitetens
dobbelthet - kulturelt sett er den forbundet både med skam og nytelse.
Boken kan fint leses feministisk, i et intervju sier Roche at hun
ønsket å la de stygge delene av kvinnekroppen komme til syne. Leseren
får virkelig tittehull inn i kroppens mest intime soner, i hudfolder,
og sår snittet av hovedpersonen selv. I samtalen om prosjektet har
Roche understreket at det finnes for få fortellinger om kvinnelig
seksualitet og kåtskap. ”Våtmarksområder” kan leses som et forsøk på å
utvide vokabularet rundt kvinnekroppen. Resultatet er like frastøtende
som det er godt.
SILJE STAVRUM NOREVIK
publisert i BT, 07.april 09

Intrigegrøten

2009-03-18T07:37:00.000-07:00

Globalisert krim med similesyke

«Bakmennene» er Pål Gerhard Olsens åttende roman med bergenser og privatetterforsker Aron Ask som hovedperson. Ulikt andre litterære og sosialt havarerte privatdetektiver lever Ask et stabilt familieliv i en utvidet toromsleilighet på Lindern i Oslo, med hellige fredager:

«Vi pleiet oss selv. Med tente lys. Med Susanne-kyss og klapp og klem. Med raffinerte smaker fra Sirens sørafrikanske kjøkken. Med nøye avstemt rødvin. Med sløv, usensasjonell sex. Helst ikke for lenge etter gullrekka, for da sovnet vi. Slik var det å bli foreldre i moden alder».

Langt mer hektisk er det på jobben. To kvinner mister livet i løpet av den 416 sider lange romanen, og selv får Aron Ask seg en kraftig smell langt ute på Nordnespynten idet han er på vei til klassens gjenforening. En gjenforening som faktisk blir skjellsettende for etterforskningen Ask holder på med.

Det som starter med undersøkelsene omkring den libanesiske forretningsmannen Marc Batrounis lyssky økonomiske aktiviteter, viser seg å være langt mer sammenvevd og innfløkt enn først antatt. Den unge gymnasiasten og forfatterspiren Anne Lene blir funnet drept, hun har et forhold til Batrouni, men hennes skjønnlitterære forsøk gir Aron Ask flerfoldige spor å arbeide med.

Lenge synes jeg at Pål Gerhard Olsen opprettholder driv og tempo i beretningen, og han klarer tidvis å skape realistiske bilder av livet på den andre siden av loven. «De tok løpefart og lempet meg ut med hodet først. Jeg klarte å ta meg for, gikk kast i kast ned en trapp og ble flatpakket av en vegg. Det stinket kattepiss. Mellom noen flaskeskår på det groskitne sementgulvet var det bare benpiper igjen av en mus».

Det som skjemmer fremstillingen er Olsens nærmest narkotiske trang til virkemidlet similen - sammenligninger ved bruk av «som»: «Batrounis norsk fløt like utvunget som Saltstraumen», «papirhaugene tårnet seg opp som sjetonger på et spillebord», «pistolen sank som en kvikksøyle på Sydpolen» - for å nevne noen. Opphopningen av slike bilder gjør at språket virker oppkonstruert.

Den mest sentrale innvendingen er imidlertid hvordan alt henger sammen, her er en grøt av intriger som snører sammen libanesiske småskurker med Aron Asks gymnaskrets, og det på en lite sannsynlig måte.

SILJE STAVRUM NOREVIK

Misjonærstillingen

2009-03-17T02:41:00.000-07:00

Brit Bildøen
”Litterær salong”
Sakprosa
Det Norske Samlaget

Retorisk rusk i feministisk prosjekt

Denne boken er født av et paradoks - til tross for overvekt av
kvinnelige lesere i Norge, er det mannlige forfattere som stadig
seirer når offentlighetens litteraturpriser deles ut. Menn anbefaler
menn, og henviser kvinnelige forfattere til en skyggetilværelse hvor
deres prosjekter ikke høster like stor anerkjennelse, skal vi følge
forfatter Brit Bildøen. For hva kommer det av at Kritikerprisen for
tiende gang gikk til en mann ( Per Petterson)? Er det fordi
skildringen av en mannsverden lettere oppfattes som universell, mens
kvinner dømmes etter andre kriterier? Det er i alle fall lenge siden
skildringen av en kvinnelig hovedperson ble belønnet med
Kritikerprisen. Eller skriver menn rett og slett djervere og mer
spenstig enn kvinner til tider? Jeg savner en kvinnelig Karl Ove
Knausgård som våger å gyve løs på en 700 siders totalroman. Men
spørsmål om kjønn er kompliserte, akkurat nå har jeg flere spørsmål
enn svar.
Brit Bildøen er langt mer tydelig når hun inviterer til litterær
salong med ti kvinnelige forfattere fra inn- og utland. Halldis Moren
Vesaas og Amalie Skram utgjør det norske utvalget, mens Doris Lessing
og Elfride Jelinek er blant utlendingene i selskapet. ”Utvalet er
basert på forfattarar som eg håper eg kan seie noko subjektivt om,
eller som eg meiner treng ein meir solid presentasjon på norsk”,
begrunner Bildøen i forordet. Hun supplerer senere: ”Dette
bokprosjektet er eit forsøk på å synliggjere forfattarskapar eller
delar av forfattarskapar som fortener fleire lesarar eller betre
lesingar”.
Her vil jeg si at Bildøen delvis lykkes. Lesingen av essayet om den
kanadiske forfatteren Carole Shields ga meg eksempelvis umiddelbar
lyst til å frekventere nærmeste bokhandel for å opparbeide meg mitt
private Shields-bibliotek. Teksten er også tydelig når det gjelder et
av essaysamlingens hovedanliggender, nemlig spørsmålet om kvinner
vurderes på andre måter enn menn: ”Romanen undersøker kompleksiteten i
dette at det som er skapt av kvinner ofte blir sett på som ”lett”, og
ikkje viktig”.
Men boken innehar også klare svakheter. Når prosjektet er så begrunnet
og forklart i forordet, mener jeg Bildøen ville vært tjent med å la
noe av misjoneringen ligge utover i kapitlene, og heller la tekstene
være rene lesninger. Tidvis er det mer undergravende enn
overbevisende når forfatteren stadig må minne oss på storheten til
forfatterne hun skildrer. ”Show, don´t tell”. Og når Brit Bildøen
allerede har fortalt oss ettertrykkelig hvordan kvinnelige forfattere
blir nedvurdert, fremstår følgende digresjon mer som sutrete, enn
argumenterende: ”Kor ofte støyter vi ikkje på desse forterpa
synspunkta på vår daglege ferd gjennom mediedøgnet? Kvinner som
ekspertar på nærleik og omsorg, alltid gode, men aldri store, dømde
til å utføre sitt kunstnariske virke i mikrokosmos, best på
korstingbroderi...Har nokon forska på kor mykje slike stadige små
drypp kan tære på sinnfriskleiken hos den halvdelen av befolkningen
som må sjå seg tilsidesett?”
I essayet om Halldis Moren Vesaas påpeker Bildøen at nevnte Vesaas
trolig hadde større status som ”menneske, som kvinneideal og
kulturpersonlegdom enn som kunstnar” – uten at dette nødvendigvis er
negativt. Samtidig formaner Bildøen at ”På eit eller anna tidspunkt
bør kvar og ein av oss kvitte oss med dei gjengse oppfatningane av
denne forfatterskapen”. Men bidrar ikke Bildøen selv til mytologien
”Halldis Moren Vesaas” ved stadig å referere til henne som ”Halldis”,
og ved å psykologisere og privatisere i tolkningen av dikt og
biografi: ”Halldis var kanskje smålåten, og kravde ikkje så mykje for
seg sjølv”. Dette essayet varslet lite nytt, og løfter ikke akkurat
kvinnelige forfattere ut av det private.
SILJE STAVRUM NOREVIK

publisert i Bergens Tidende 16.mars 09

Mer brunst enn skrivekunst

2009-03-02T01:30:00.000-08:00

Guro Sibeko
"Vingespenn"
Roman, Gyldendal

Action med for mye effektmakeri

Debutromanen ”Vingespenn” har nok fått lesbiske lesesirkler over det
ganske land til å valfarte til bokhandelen. Den omfattende
forhåndsomtalen av romanen er ”omsorgsfullt” ivaretatt av
hovedstadstabloidenes fokus på sex-scenene i boken. Før vi går til
verket med skalpell, er det verdt å nevne at disse scenene er godt
ivaretatt av debutant Guro Sibeko (f. 1975).
Romanens sentrale skikkelse er den fjorten år gamle, skadeskutte
Silvia Vinge. Hun bor sammen med sin nokså tafatte far Anders og
lillesøsteren Asta. Aldri en roman uten en disharmonisk familie, og
her bunner uroen i den stadig nærværende sorgen over moren som døde i
en ulykke. Og dem skal det bli flere av. Det er liksom ikke måte på
hva frøken Silvia vikler seg inn i av pengeutpressing, mordbrann og
liknende. For den materialistisk orienterte fjortisheltinnen blir en
bøddel som lokker menn og kvinner til sengs, tar pikante bilder, for
så å lokke penger av sine ”ofre”. På sidelinjen sitter pappa Anders og
begynner å lukte lunten. Da starter han overvåkning av sin datters
samtaler på pikerommet, ikke helt overbevisende framstilt.
Sannsynlighetsgehalten er generelt lav i dette universet, og man skal
ikke kjenne mange konfirmanter, for å tenke at scenarioet virker
håpløst usannsynlig.
Språket er heller ikke særlig frydefullt eller variert. Snarere minner
det meg om en pinlig hendelse fra barneskolen, da jeg bandt sammen
alle setningene i en skolestil om påskeferien med konjunksjonen ”og
så”, og måtte lese opp stilen som en allmenn advarsel. Hos Guro Sibeko
heter det ”Så gikk Silvia opp trappen og løftet Asta”, og to setninger
senere: ”Så ringte hun 113 og gikk inn i en veldig overbevisende
sjokktilstand”. Tidligere i boken står det: ”(…) hun hadde tenkt at nå
kunne hun tenke. Hun tenkte at det lå en seier i det (…).
Det er ikke tvil om at samtidslitteraturen er tjent med flere
skildringer av homofile relasjoner (”Dessuten er hun ikke lesbisk. Hun
er bare kanskje forelska i ei jente”). Kvinnelige unge heltinner ( med
lesbiske tendenser) er mangelvare, men her blir fremstillingen for
overfladisk til at boken fungerer som noe annet en søvndyssende
action.
SILJE STAVRUM NOREVIK, publisert i BT, 2. mars 09

Paul Auster er ikke i toppform

2009-02-28T09:09:00.000-08:00

Uforløst om språket som sovemedisin

Paul Auster er en av USAs mest kritikerroste nålevende forfattere. I Norge er han særlig kjent for «New York-trilogien», og kanskje også for ekteskapet med den norskættede forfatteren Siri Hustvedt. Det er lenge siden Paul Auster vandret gatelangs i Paris, ribbet for penger men næret av trangen til å skrive. I dag lever forfatterekteparet på nobel adresse på Manhattan i New York, og skriver i hver sin etasje.

Selv om hun ikke får lov til å lese hans manus, eller omvendt, før bøkene er ferdige, har forfatterskapene satt avtrykk hos den andre. I Hustvedt og Austers siste utgivelser handler det om tap, om traumer et menneske påføres, og om hvordan språket og den personlige beretningen kan fungere helende og harmoniserende. Vi gir ordet til 72 år gamle August Brick, litteraturkritikeren som er hovedpersonen i «Mann i mørket»: «Finne på nye vendinger midt på natten, dikte opp historier midt på natten - vi beveger oss videre, mine små venner, og uansett hvor smertefullt dette kaoset kan være, finnes det poesi i det også, når man bare kan finne ordene til å uttrykke den, forutsatt at disse ordene finnes».

August Brick forsøker å komme seg etter en bilulykke, men også resten av familien er råket av sorg. Datterdatteren Katya sørger over eks-kjæresten Titus som er drept i krigen i Irak, mens datteren sliter med ensomheten etter en skilsmisse.

Men ingen Auster-beretning uten flere lag med fortellinger og fortellerstemmer. For mens Katya bedøver sorgen ved å se på talløse DVD-er, ligger morfaren og enkemannen August Brick våken om natten og dikter fortellinger for å glemme. Slik vikles vi inn i en ny fiksjon inne i fiksjonen, om figuren Brick som plutselig våkner opp som soldat i et vrengt USA - hvor Bush fremdeles er president og hvor landet preges av borgerkriger. Bricks oppdrag blir å uskadeliggjøre mannen bak denne grusomme historien, nemlig fortelleren selv - August Brick.

Til tross for politiske anslag, metalitterære vendinger og eksistensielle refleksjoner, er ikke dette Auster på sitt beste. Språket (eller oversettelsen) er litt for lite nyansert, og motivene fremstår som for mange og uforløste.

publisert i Bergens Tidende

Kjærlighet og ødeleggelse

2009-02-18T05:45:00.000-08:00

Vellykket indisk familiekrønike
Anuradaha Roy
Et landskap av umulige lengsler

En rappkjeftet papegøye. En gal bestemor som blir vitne til et mord. En ung kvinne som dør på dramatisk vis i barsel. Dette er noen av figurene og hendelsene som beskrives i den bredt anlagte debutromanen til indiske Anurahda Roy. «Et landskap av umulige lengsler» kan sjangerfestes som en slektskrønike som beretter historien til tre generasjoner. Den begynner med fabrikkeieren Amulya og konen Kananbala tidlig på 1920-tallet. Men romanens mest sentrale stemme er gitt til bastardsønnen, kasteløse Mukunda, en slags moderne Oliver Twist. Han blir en del av familien når han er seks, men forsvinner etter hvert, og returnerer ikke før mange år senere.

Tittelen er toneangivende for noen av romanens motiver. Lengselen og det uforløste begjæret står sterkt hos mange av karakterene som skildres, enten det er bestemor Kananbala, som lengter tilbake til storbyen Calcutta etter at familien har slått seg ned i den anonyme byen Songarh - og til en mann som virkelig ser henne - eller tredjegenerasjonsfortellingen om det umulige kjærlighetsforholdet mellom hittebarnet Mukunda og hans stesøster Bakul.

Også konkrete handlinger tjener som gode metaforer for å skildre melankolien som beskrives. Fabrikkeiersønnen Nirmal er arkeologen som «ikke greide å la ruiner falle sammen uten å finkjemme dem med pensler og tannpirkere». Ruiner symboliserer det som en gang var helt og harmonisk, men som nå forstås som fravær og ødeleggelse. Og slik fungerer romanens ytre og indre landskap som speilbilder av hverandre.

«I mange lange år hadde han hatt lyst til å grave i jorden omkring borgerruinene i Songarh for å finne sin tapte by, men det var ikke profesjonell iver som hadde fått ham til å skrive forslaget. Det var noe som ikke hadde med arkeologi å gjøre, en sterk impuls som ikke lot seg forme i ord». Privat består arkeologens reelle tap i savnet av konen Shanti som dør idet en dramatisk flom tar huset til familien.

Den komplekse familiekrøniken fortelles på et politisk bakteppe, etableringen av India som selvstendig stat, men fremfor alt er dette en drivende godt skrevet roman om savn, lengsel og kjærlighet.

Lavmål fra Pattaya

2009-02-03T00:27:00.000-08:00

Preben Z. Møller
"Deflora"
Aschehoug

Det kan gå galt når sosiologer skriver skjønnlitterære bøker, og det gjør det også i dette tilfellet. Sjelden har jeg sett en utgivelse så spekket med floskler og pinlige formuleringer. Det er betenkelig at et etablert forlagshus som Aschehoug lar denne farsen av en roman slippes ut blant norske lesere. Skyldes det kanskje den tabloide effekten? Preben Møller har vært i avisene før - da med en (mye kritisert) masteroppgave hvor han hevder at mannen er likestillingens offer. Den gang ble språket kritisert, og i hans romandebut er det så lite som minner om skjønnlitteratur at forlaget snarest bør sende ham til nærmeste skriveskole - om de har tenkt å beholde ham i forfatterstallen.

Det skurrer helt fra starten, hovedpersonen Preben er en tilårskommen «intellektuell» som skriver i meningsaviser som Klassekampen og Morgenbladet. Problemet er bare at refleksjonsnivået i disse innledende kapitler er langt under pari. Og aldri har jeg møtt en litterær karakter som så ofte må bevise overfor leseren at han virkelig er en intellektuell med faktasetninger som dette «For en intellektuell er det veldig viktig å ha en kobling til New York» eller «Slik går vi intellektuelle og tenker».

Med andre ord bryter Møller ned sin hovedkarakter allerede i begynnelsen, også ved å la ham stå for komiske aforismer som dette: «For en femtitoåring er det fortsatt like lett å onanere, men vanskeligere å holde en ereksjon under et samleie. Man blir psykologisk impotent før man blir biologisk impotent.»

Men den selvtitulert intellektuelle er trett av sitt liv som nettopp tenkende, løsningen blir en odyssé til Thailand og møtet med kjønnssirkuset der («Alle de pene jentene der gjør penisen min halverigert. Den er sliten). Men romanfiguren Preben går utenom en kapitalstyrt utnyttelse av fattige thaidamer. I stedet forelsker han seg i thailandske Pom: «Jeg tror det kan være vanskelig for de thailandske jentene å forholde seg til oss. Vi er så opptatt av kvinners orgasme i vår kultur, og tenker ikke på oss selv. Vi må være snåle for dem, med våre bekymrede ereksjoner».

I sum er denne romanen så fattig på språk, oppbygging og refleksjon at det blir et tragikomisk hån når baksideteksten sammenligner Preben Møller med storheter som Thomas Mann.

Publisert 3.2.09 i Bergens Tidende

Intellektuell godtepose

2009-01-28T00:08:00.000-08:00

"Brenn skiten"
Flamme Forlag

Gutteklubben grei provoserer og interesserer

Herrene Nils-Øivind Haagensen og Bendik Wold er kameratene og bladfykene (Klassekampen og Morgenbladet) som fikk starte eget undergrunnsforlag under Cappelens økonomiske vinger.

Utgivelsen «Brenn ned skiten» kan leses som et manifest fra de to fjorårsferske forlagsredaktørene, og består av hele 52 essays, artikler, intervjuer, samt enkelte nærmest skjønnlitterære snapshots signert Haagensen. De fleste tekstene er allerede publisert i Morgenbladet og Klassekampen i løpet av 2000-tallet.

Foruten Wolds krasse og polemiske oppgjør mot forståelsen av indiekultur, samt Turbonegers Thomas Seltzer (i «Rock=revolt? Et politisk forsvar for indie»), er det altså lite nytt under solen. Likevel er det blitt en betimelig og høyst leseverdig trykksak.

Innholdsmessig favner skribentene bredt, noe som skaper spenst og dynamikk i tekstsamlingen. Her er tekster om bokseren Muhammad Ali, om litterære grep i historieskrivingen, om postkortet som sjanger, filmskaperen Lars von Trier og poeten Pablo Neruda - for å nevne noe av det den intellektuelle godteposen byr på. Også vekslingen mellom tekster er et vellykket komposisjonsgrep. For mens Wold er autodidakten som evner å fremstå som sprenglærd med sine hyppige referanser til vestlige filosofer, byr litteraturviter Haagensen på forfriskende pustehull med sin langt mer muntlige og slentrende stil.

Et høydepunkt blant sistnevntes digresive tekster er intervjuet «Han synger en blå blå salme» med Erik Bye over ålesmørbrød og kaffe på Theatercaféen. Både Wold og Haagensen skriver portretter som overgår det meste av hva dagspressen ellers serverer. Forlagsredaktørene er opptatt av litteraturen som et kollektivt område, og i forordet argumenterer de for å redegjøre for sitt ståsted med denne utgivelsen. Ærlig spill altså.

Men da kan man innvende at den tungt akademiske skrivemåten til unge Wold bidrar nettopp til å tilsløre den subjektivitet som ligger bak de argumentative tekstene hans - som slett ikke er affektfrie. Likevel bør «Brenn ned skiten» bli pensum for den kulturinteresserte, her er solide doser klok entusiasme og kritikk.

SILJE STAVRUM NOREVIK
publisert i Bergens Tidende 26.januar 09

Sammen skal vi leve

2009-01-28T00:02:00.000-08:00

Christian Valeur
"Steffen tar sin del av ansvaret"
Roman Aschehoug

Vaklende debut og miljøsatire

Dagboksjangeren er en fascinerende litterær form, den appellerer til kikkeren i oss ved å skape en illusorisk nærhet mellom den som betror seg og den fremmede leseren. Da Daniel Defoe ga ut «Robinson Crusoe» skrevet i en henvendt dagbokform, ble publikum eksempelvis rasende da de oppdaget at fortelleren ikke var Defoe selv.

Det problematiske ved sjangervalget er at dersom dagbokskriveren ikke heter Olav H. Hauge, Franz Kafka eller Anais Nin, kan det være store distanser mellom de språklige høydepunktene. For dagboksjangeren åpner for å referere massivt fra hverdagen, og av og til kan det bli for mye hverdag, også i litteraturen.

Dagbokskribenten denne gang er den fallerte jusstudenten Steffen Schiøtz. 23-åringen er et mønstereksempel på norsk materiell velstand anno 2007, han kunne vært en klassisk pappagutt, men romanensutgangspunkt er Steffens sosiale eksperiment. For å forurense minst mulig eksilerer han til familiens (luksus-) hytte i Buskerud hvor han skal leve uten å forbruke.

Men under det djerve eksperimentet ligger det også andre beveggrunner. Romanens intrige er også basert på at hans mangeårige relasjon til eiendomsmegleren Isabell er på vikende front, mens en naturforkjempende sognejente ved navn Kjersti borer seg mer og mer inn i 23-åringens bevissthet. Det hele kulminerer når både familie og de to kvinnene oppsøker klimaflyktningen på luksushytten. Teksten har dagbokens kronologi, men ikke uten tilbakesprang til tidligere episoder og samtaler.

Her er også en blanding av utsnitt fra håndskrevne hytteboknotater, skjermbilder fra mobilmeldinger og ikke minst et spesielt dialogoppsett med direkte gjengivelser fra samtaler. Det er et fiffig grep å blande elementer slik, men det virker anmassende i lengden. Et ankepunkt mot denne debuten er at den blir retningsløs, og uten en gjennomtenkt oppbygging.

Jeg lar meg forføre av Steffens eksistensielle knuter og kjærlighetsstrabaser, eksempelvis en sår scene som tydelig får frem den ensomheten som kan prege et forhold. Men i hovedsak smuldrer det miljømessige satireaspektet bort i det klassiske trekantdramaets finesser. Da står leseren litt tomhendt tilbake.

Publisert i Bergens Tidende 26. januar 08

Lesningens mørke lykke

2009-01-19T23:39:00.001-08:00

Markus Midré
"Tunnel"
Roman, Oktober

En navnløs mann våkner på en benk. Det er halvmørkt, og han aner ikke hvor han har vært, bare at han må ha sovet. Dette er utgangspunktet for Markus Midrés nyeste roman «Tunnel», som best kan beskrives som beretningen om en mann på leting etter sitt eget liv.

Halvmørket som innleder romanen, synes betegnende også for å karakterisere tekstens rom. Belysningen er stadig vekk sparsommelig, lyset er forsvinnende eller tiltakende, og slik blir det tvetydige og dunkle hele tiden vektlagt. Her gis ingen reelle innsikter, heller ikke på fortellingens ytre plan. Hovedpersonen oppsøker steder hvor han har vært, men blir ikke gjenkjent, han forblir en nærmest skyggefull eksistens i spennet mellom lyset og mørket, livet og døden. Han ser seg selv i speilet, men begynner å lure på om ansiktet virkelig tilhører ham:

«Flere ganger skal du knipe øynene sammen og åpne dem igjen. Det minner om spøkelseshistorier som skremte deg som barn, da du fikk vite at de døde viste seg i speilene - bleke, hevngjerrige - bare du stirret lenge nok i mørket».

Forgjengelighet blir et tydelig motiv i denne velskrevne romanen. Ikke bare fordi jeg-fortelleren er en nærmest utvisket eksistens som er radert fra alle offentlige registre, og ikke gjenkjennes - slik vi alle skapes og blir til gjennom den andres blikk, men også gjennom tydelige passasjer som dette:

«Slik oppdager du at alt forsvinner. Det du trodde var en uendelig hukommelse, er et raskt vindkast. Minnet om deg løsner og forvitrer, tynt støv som blåser ut av verden.

Fremfor alt er «Tunnel» et imponerende stykke språkarbeid hvor det poetiske avtrykket kan spores i hver setning, og skaper en estetisk opplevelse som ikke ligger langt fra lykken. Store ord, kanskje. Men Markus Midré kan kunsten å balansere sikkert mellom fortellingens fremdrift og skarpe poetiske formuleringer. Raskt henter han leseren inn i sitt litterære univers, og der får hun lyst til å bli - til tross for fiksjonens mørke.

SILJE STAVRUM NOREVIK

Pinlige samleier, flau psykologi

2008-12-24T17:14:00.001-08:00

Thore Eithun Helland
"Natta blir til regn"
Samlaget

Enda en litterær krise for mannen

Den fallende mannen er et yndet motiv i norsk skjønnlitteratur, og en mann i krise er nettopp hva vestlendingen Thore Eithun Helland befatter seg med i "Natta blir til regn". Romanen er kraftig promotert av Samlaget, men her burde forlag og forfatter gått flere runder før utgivelse.
Hovedpersonen Karl Ødegård streber etter å bli partner i advokatfirma, er gift med barndomskjæresten Marie, og slave av tv-kannen på kveldstid. Et slikt glansbilde må fort krakelere for å åpne for litterær disharmoni. Bluesen i jurist Ødegårds liv kommer selvsagt med en kvinne. Sylfiden Ingrid er en skarp jurist som også vet å sette stakkars Ødegård i et leit dilemma. Hun er nemlig vitne til hans iboende voldelighet - Karl går til angrep på en stakkars tigger i Oslos gater, noe Ingrid ikke vil holde tett om dersom ikke Karl bidrar til at hun blir gravid. Ganske raskt blir Karl komfortabel med den erotiske utpressingen hvilket genererer noen sex-skildringer så banale at jeg har store problemer med å se at Helland ville fått solgt dem til pornobladindustrien. Og i lys av den friksjonsfrie oralsexen reduseres kona Marie i lavblokken på Bøler til en "gul kosedress i bomull". Vi aner konturene av en familiær nedoverbakke.
For samtidig som Ødegårds profesjonelle liv slår en trist salto mortale, kommer også stamtreets dårlige greiner til syne. Her er det voldelighet satt i system, forfatteren går naturalismen en høy gang når det gjelder å fremstille patologisk disponert aggressivitet. Her er rust i alle relasjoner, mellom fedre og sønner, og familiemedlemmer som går til angrep på hverandre over en lav sko. Et kompositorisk grep er at Helland dykker i fortiden ved å la sin helt episodevis skrive sine erindringer, men disse er ført i et språk som er temmelig likt den allvitende fortelleren.
Min hovedinnvending mot denne romanen er at den ikke lodder dypt nok til å fungere som et psykologisk portrett. Her er ingen dunkle psykologiske sammenhenger, snarere fremstår undergangsfortellingen som karikert og skjebnetung sosiologi. Da blir Karl Ødegård mer en patetisk pappfigur enn en mann av mørkets gåtefulle gjerninger.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Sorgen er et sagblad

2008-12-09T04:06:00.000-08:00

Pappa holdt meg hardt da jeg var liten. Han kom hjem og løftet meg opp og klemte meg inntil seg så jeg ikke fikk puste. Jeg likte det. Det var så tydelig.

Slik åpner den poetiske billedboken som er resultatet av samarbeidet mellom den franske kunstneren Pierre Duba og den norske forfatteren Hanne Ørstavik.

Boken kan beskrives som et sorgarbeid - jeg-fortelleren er en kvinne som reiser til Svalbard for å arbeide i gruvene, 40 år etter at hennes egen far ble drept i Kings Bay-ulykken i 1962. 21 mennesker mistet livet i eksplosjonen, og regjeringen måtte gå av. I disse etterdønningene er boken skapt, og slik trår forfatteren inn i et politisk og sorgladet landskap.

Det beste med denne kunstboken er bildene. Pierre Dubas fabulerende akvareller, blandet med fotografi og montasje, balanserer godt mellom det dunkle og realistiske. Her er fotografier av golde industrilandskap og poetiske sorgmotiver. Tidvis er tonen rent naivistisk med barnetegninger av ulykken, eller røde barneføtter.

Vekslingen er god, og speiler tekstens glidning fra nåtid og tilbake til ulykken da barnet mistet sin far. En Dala-hest er gjennomgangsfigur for bildene. Røde blodspor glir tidvis også over i bokstavene, dette er elegant og effektivt utført.

Enkelte passasjer av Ørstaviks tekst er gode, særlig der hvor tonen er mer mangetydig. Ellers får jeg inntrykk av forfatteren ikke er tett nok på sitt stoff. Vi går fra poesi til pedagogikk når mer faktabaserte setninger om regjeringsfall og ulykkens omfang trer inn i teksten. Således virker den reelle Kings Bay-hendelsen tidvis noe påklistret beretningen. Ordet «Regjeringen» gjentas så mange ganger at det blir en nærmest statisk figur.

Best er Ørstavik når hun skildrer gruvearbeidet kvinnen utfører, sagbladet som stadig roterer, kullets evige kretsløp under isbreen, ned til fjorden og havnen - et nitid arbeid som også kan låne sine metaforer til sorgen. Eller når teksten blir spørrende og åpen som dette:

«Vet du hva som skjer når kullstøvgass eksploderer? Du blir ikke sprengt i filler, det er omvendt, du klemmes sammen, kroppen tømmes for oksygen. Luften blir borte, du får ikke puste mer».

SILJE STAVRUM NOREVIK

publisert i Bergens Tidende, 8. desember 08

Suverent smelteverk

2008-11-23T23:31:00.000-08:00

Det er seks år siden Inger Bråtveits skjellsettende debut ”Munn mot ein frosen fjord” (2002). Nå er forfatteren tilbake med et kunstverk av en tekst som forsterker hennes posisjon som en av Nordens mest innovative og formbevisste forfattere. Hun har stjålet som en ravn fra sin litterære farsfigur, Tarjei Vesaas, mer nøyaktig har hun hentet figurene Siss og Unn fra klassikeren ”Is-slottet”. Og resultatet fremviser Bråtveits sjeldne evne til å leke med tradisjonen for å frembringe noe helt nytt og egenartet.

Også i Bråtveits moderne prosa er det relasjonen mellom de unge jentene Siss og Unn teksten kretser om. Unn bor alene med den sykdomsrammede moren Mummy Big, mens Siss og familien er tilflyttere fra Sverige. Her finnes det ikke noe smeltende Is-slott, handlingen er lagt til en dal i en kraftkommune hvor hjørnesteinsbedriften nå er nedlagt, og hvor kraftløsheten også rammer de menneskelige relasjonene.

Blant Inger Bråtveits fremste styrker er evnen til å skape rytmiske, språklige tablåer – bilder som glir over i hverandre, slik som her: ”Det er to døgn att av sommaren, og idet eit gryande haustmørker sig framover skogen, går moster som ein ting, mellom andre ting, frå tunet og inn i huset der ho igjen set seg til. Lufta er skarp og mostar lenar seg over veven som var han ein slåmaskin. I veven slår ho alt usagt, alle ynskjer inn”. Men Bråtveit er ikke bare en stor poet i prosaformat, hun er også en usnobbet rabulist som henter fra høyt og lavt i populærkulturen når hun vever denne teksten som bør få sin rettmessige plass i den norske kanon. I de gripende og poetiske bildene av en døende Mummy Big i en størknet sofapositur inngår også Bohus-stoler og trash-tv fra en ensom parabol. Således benytter Bråtveit seg av samplingens kunst – bibelsk syntaks blandes med referanser fra amerikansk popkultur, og dét i en gåtefull og paradoksal tekst som sprenger seg ut fra det tidsbestemte og lettvint definerte. Teksten har også et kommentarspor i kursiv, en slags allvitende forteller som kommenterer hovedteksten, som i tragediens greske kor. Bråtveit er en begavet og eksperimentell forfatter hvis kresne utgivelser byr på språklig nytelse og ikke minst, innsikt i de undergangskrefter som rir relasjoner og mennesker.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Publisert i Bergens Tidende 24.november 08

Nyansert begjærsskildring

2008-11-18T03:13:00.000-08:00

Romanfiguren Audun Eik er spesialist i pediatri. Statistisk nærmer han seg førtiårskrisen, men et velfungerende samliv med arkitekten Ingrid og hennes sønner, synes å verne mot eksistensielle komplikasjoner. Tilsynelatende.

For da hele familien reiser til Nord-Jylland, skjer noe som legger familielivet i ruiner. Selvfølgelig handler det om en kvinne, den eksotiske og erotiserte Eyla, som han møter i hotellbaren - utroskapens eget parnass.

Langsomt, og ikke uten motforestillinger, vikles Eik inn i en relasjon som omkalfatrer tilværelsen hans. Eyla er fra Usbekistan, og Eik blir også engasjert i familiens skjebne. Eylas far er drept og hennes bror sitter fortsatt i fangenskap.

Beretningen om Eiks personlige undergang er slik tett sammenvevd med politiske hendelser, og ikke minst Audun Eiks bagasje fra fortiden, en iboende skyldfølelse etter at en hjertesyk kamerat mistet livet i lek. Sentralt for tematikken er fremstillingen av hvor lite som skal til for å ødelegge det han kaller «mikrosonen».

Årelang intimitet har ingen tette skott mot plutselige angrep utenfra:

«Hvor grundig man kan falle. Hvor tynn den er, den hinnen vi alle beveger oss rundt på. Hinnen vi kaller stuegulvet, verandaen, gatelegemet under neonlyktene, hvor skjør den er, og hvilket mørke som ligger under.»

Romanen er blitt kritisert for å være for omstendelig, men Hagemanns styrke ligger nettopp i en resonnerende og reflekterende prosa med rom for overveielser, tankestrøm og detaljrike scener. På handlingsplanet er romanen ikke utpreget original, men den språklige fremstillingen gjør «Eyla» til en svært god roman.

Ikke minst i fremskrivingen av ensomheten som rammer den som har gitt avkall på sine nærmeste. Plutselig er familiefaren en fremmed på fotballbanen:

«Jeg lignet en skolopender, et av disse små nervøse krekene som piler unna når man velter på en stein. (...) Så kort var veien fra topp til bunn i systemet: den ene dagen trenerens høyre hånd, den neste et forstemmende skyggevesen man listet seg unna på parkeringsplassen.»

SILJE STAVRUM NOREVIK

Publisert i Bergens Tidende 18.november 08

Fakta fra India

2008-11-18T01:07:00.000-08:00

Debutant Romeo Gill (f. 1970) har rukket å få mye oppmerksomhet for sitt vennskap med nestor Dag Solstad, og ikke minst for å la sitt litterære landskap strekke seg fra gigantiske New Delhi til mer provinsielle Drammen.

Debutanten har et spennende råstoff for sin utgivelse, et India i politisk brytningstid, post kolonitiden, og ikke minst hovedpersonen Harjeet Singhs skjellsettende reise fra landsbyen Panipend i Punjab og et liv som yrkesmilitær, til en mer traust og karrig tilværelse som fabrikkarbeider i elvebyen i Buskerud.

Romanen går tett på Harjeets familie, de to sønnene Akas og Suraj, samt Harjeets kone Kaur, som han svært motvillig giftet seg med. I farens fravær holder familien fortet med jordbruksarbeid som levevei. Ikke før Harjeets far ligger for døden, returnerer utvandreren til hjemlandet, et vendepunkt både for teksten og familielivet. Forfatteren har betegnet romanen som første del i en trilogi.

Kvalitetsmessig har debutanten mye å lære som prosaist. Beretningen skjemmes blant annet av en nokså ensartet fortellerstemme. Setningskonstruksjonen er tidvis svært lite variert, stilen er overveiende handlingsrefererende og fremstår derfor som noe overflatisk. I tillegg oppstår det skurr i fortellerperspektivet når Gill trår til med unødvendige faktainnskudd som dette:

«Akas og Suraj har allerede vært ute og pusset tennene før teen, i India pusser man tennene før man gjør noe som helst om morgenen.»

Som helhet mangler beretningen en tydelig drivkraft. De omstendelige fremstillingene av livet på den indiske landsbygden blir statiske og langdryge, til tross for den anorektiske, nærmest telegramaktige fortellermåten.

Best er romanen mot slutten, da det oppstår bevegelser i beretningen - beskrivelsen av Harjeets nye liv i Drammen, reisen hjem for å se den dødssyke faren. Her finner vi poetisk ladede passasjer som denne kapittelåpningen:

«Babbajis lik lå fortsatt på verandaen; selv etter at han var død, ventet han på at sønnen skulle komme hjem og sende ham av gårde til neste liv».

Forhåpentlig tar Gill med seg de finere trekkene fra denne gjennomsnittsromanen slik at oppfølgeren fra indisk innvandrerliv i Drammen blir mer spenstig og løfterik.

SILJE STAVRUM NOREVIK

publisert i Bergens Tidende 18.november

Gravskrift i mesterklasse

2008-11-11T02:55:00.000-08:00

Gøhril Gabrielsen (f. 1964) debuterte for bare to år siden og er tilbake med et verk som er lite av format, men som bør ruve i bokhøsten. Forfatteren har skapt et helstøpt og originalt episk univers som ikke bearbeider forslitte motiver som utroskap, parforhold og barndom, men som skriver frem noe helt nytt.

Boken starter med observasjonen av et dypt hull som graves utenfor huset hvor fortelleren holder til, og som hun bare ved én enkelt anledning fjerner seg fra. Idet boken åpner, har hun ikke fått mat på flere dager. Jeg-stemmen taler fra en forkrøplet posisjon, hun er lammet, og dermed overlatt til omgivelsenes omsorg. Og graden av pleie kan diskuteres.

Sentralt i beretningen står relasjonen mellom fortelleren og søsteren Ragna som hun bor sammen med i et lite hus på Finnmarksvidda. Her er utskjelling og regelrett terror, en råskap som bare eskalerer idet Ragna får en mann i huset etter 29 år i ensomt søsterskap. Det nedrige og kroppslige perspektivet preger prosaen, eksemplifisert ved en scene fra bryllupet: «Bryllupskjøttet råtner på middagstallerknene. I glassene koagulerer bryllupsvinen. Rakk de å skjære et stykke av bryllupskaken, smatte litt på den kommende lykken?».

Fortelleren beskriver tidvis seg selv som «den bedrøvelige kroppen i senga», og er lenket til en tilstand av «avsondrethet» og «sakte forråtnelse». Fra sin eksilerte posisjon i en tidvis Kafka-lignende verden er den invalidiserte fortellerens største skrekk «Brevet». Hun er livredd for at offisielle myndighetsvedtak, regissert av søsteren, skal rykke henne bort fra den uhjemlige, men likevel hjemlige tilværelsen i huset. Fortelleren frykter regelrett død og utslettelse.

Romanens form og innhold samtaler ypperlig. Språket er utpreget poetisk - en driftig og sanselig prosa som står i skarp kontrast til det delvis frastøtende innholdet, og den skrøpelige fortellerkroppen. Slik speiler romanen skriftens (og tilværelsens) paradoksale balansering mellom lyd og stillhet, liv og forsvinning.

publisert i Bergens Tidende 10. november 08

Vellykket poetisk metode

2008-11-09T16:01:00.001-08:00

Allerede i debutromanen «I dag er ein fin dag» viste vestlandsforfatteren Ingrid Z. Aanestad at hun er en poetisk observatør med skarpt gehør for språkets og sinnets ørsmå skiftninger. I andreboken «Eg kjem med toget» kommer Aanestads lydhørhet enda mer til sin rett.

Boken er ikke rik på ytre handling, likevel finnes det et driv, som manes frem av et økonomisk, men poetisk språkbilde. Utgangspunktet for beretningen er at bokens jeg-forteller kommer til en kvinne, Eli, i en navnløs by ved havet. Snart blir det tydelig at det finnes en erotisk spenning mellom de to kvinnene, og en uttalt sårbarhet i det spenningen ikke synes å forløses.

Forfatterens fremste styrke er en nærmest «scenografisk» skriftmetode. Svært ofte tar Aanestad tak i øyeblikket, beskriver trivielle detaljer fra en hverdag, og lader dem med symbolikk og sanselighet slik at beskrivelsene hele tiden rommer så mye mer enn sin forgjengelighet.

Et sted i boken heter det: «(...) slike landskap som dette endrar seg når det er storm og uvêr. Sanden flyttar seg, sanddynene flyttar seg. Alt blir forma på ny».

Passasjen er betegnende også for Aanestads prosjekt - på mesterlig vis utnytter hun de knappe og lyriske beskrivelsene av landskapet utenfor huset til å skape stemning og overskridelse i teksten. Fotografiske beskrivelser av ytre landskap, av storm og rullesteinslyder, kan like gjerne leses som indre, glidende bilder av hovedpersonens sårbare, kanskje ensomme kjærlighetsliv.

Dermed er Aanestad mer en dreven og effektiv antyder, enn en som forklarer. Taus skuffelse skildres eksempelvis slik: «Me søv saman iblant, sier ho. Eg ligg med han. Det kjem aldri til å bli noko meir. Eg nikkar. Eg seier at i dag ryddar eg opp etter frokosten.»

Fra kritikerhold etterlyses ofte at forfattere tar tematisk risiko, og utforsker tabuer og moralske minefelt. Etter min mening ligger det en betydelig risiko også i det Ingrid Aanestad gjør her, hun våger å dvele ved hverdagens minste bestanddeler. Og resultatet er beundringsverdig.

Anmeldelse publisert i Bergens Tidende

89-åringens skoleeksempel

2008-11-09T14:52:00.000-08:00

Da Doris Lessing i fjor mottok Nobelprisen i litteratur, uttalte professor Hans Skei at «Lessing er 89 år og ikke så aktuell som tidligere». Fra Nobelkomiteen het det dessuten at hun er den kvinneligeerfarings store epiker. Med novellesamlingen «Bestemødrene» motbeviser forfatteren begge disse kategoriene, det hefter verken noe spesielt «kvinnelig» eller «alderdommelig» ved novellistens siste verk.

Snarere kan Lessing kunsten å virvle hele livsløp opp gjennom disse langnovellene, og det i en svært nyanserik og rytmisk prosa som jeg har savnet i den norske bokhøsten. Lessing skaper setninger til å hvile i, og bruker svært ulike tidsepoker som fiksjonens råmateriale.

I den 55 sider lange novellen «Et kjærlighetsbarn» er annen verdenskrig fortellingens åsted. Sentralt står soldaten James' erfaringer, både gjennom krigens helvetesuker og et erotiske møte med en gift sørafrikansk kvinne. Novellen viser Lessings tydelige styrke ved å koble det intime og det samfunnsmessige i skildringer som lodder dypt. Tittelen «Et kjærlighetsbarn» henviser, delvis ironisk, til sønnen som blir resultatet av det avgjørende og forbudte krigsmøtet.

Årene går, men James er brennmerket av hendelsen, og returnerer flere ganger til Cape Town for å treffe sønnen og kvinnen, uten hell. Med råskap og høyt refleksjonsnivå skildrer Lessing krigen på slagmarkene, og dessuten et enkeltmenneskes indre krig, og viser slik hvordan én enkelt hendelse kan skake et helt livsløp. Samlingens andre høydepunkt er tittelnovellen «Bestemødrene», som avdekker en familieaffære av nærmest greske tragedieproporsjoner.

Novellen er beretningen om skoleelevene Roz og Lil som blir nære venninner, en nærhet som siden omsettes til erotiske forbindelser med hverandres tenåringssønner, pasjoner som disse sønnene senere får store problemer med å fri seg fra. Handlingen kan synes banal og bisarr på et plotnivå, men med Lessings språk og fortellergrep - som glir frem og tilbake på ulike tidsplan - utgjør også denne novellen et glimrende portrett av sårbare og levde liv.

John Erik Bøe Lindgren har utført et svært stilsikkert oversetterarbeid.

Anmeldelse publisert i Bergens Tidende

plutselig

2008-10-16T05:22:00.000-07:00

Du overraskes ikke lenger over tings forgjengelighet, at følelser surner over natta, at det ikke kommer forklarende brev, opprørte telefonsamtaler i nattens mørke midte, det bare slutter like uforklarlig som det begynte, en samtale på en fest, et hastig adjø, en drosje hjem til lånt villa. Bare måneder senere synker det inn, som søkk, som følelsen i det det svartner for blikket og festen blir til en fragmentert film foran øynene. Panikkangst? spør kameraten din. Nei, svarer du. Det var noe rent fysisk, den varme salte svetten på panna, den desperate tørsten i halsen, og du setter deg ned, og rommet gjenvinner gradvis sin balanse, du reiser deg, tar bussen hjem, og tenker hardt på han med det røde håret. Polaroidene rikosjetterer, den siste augustdagen under det enorme kastanjetreet helt ytterst på øyen, de voldelige kuene som gresset like ved, barna som balanserte på ruinene av en krigsflyplass, han som siterte et tusen år gammel dikt i ørene dine, noe som kilte øremuslingene, en plutselig bønn om at øyeblikket skulle overgå forgjengeligheten, og allerede da en påminnelse om at du kommer til å huske dette, treet, den urblå himmelen, diktet som var til en Maria som ikke er deg, men som var deg akkurat da, men aldri helt uten forbehold.

det bor bøker i deg

2008-09-22T06:42:00.000-07:00

de spør om jeg skriver, for alltid oppsøker jeg dette rommet av skrivende, og trust me, jeg ser ikke alltid forskjellen, hva gjør deg til forfatter, er det blader mellom permene, et beviselig objekt, eller er det ånden, tanken og persepsjonen, kanskje snarere timene tilbrakt, og som jeg hater mytene, det vanskelige forfatterlivet, isolasjonen, barene, lidelse før skapelse. som om det å være i skriften var det aller største, som om det ikke var forenlig å leve et sosialt liv sammen med et litterært liv, og boken, om den står i bokhylla eller ikke, det er ikke så farlig, skriving har flere masker, og ikke alle er publistisike

I love when we are apart

2008-08-02T09:33:00.000-07:00

jeg sitter på nok en ny adresse, maglekildevej, københavn. jeg dro rett etter jobb, jeg var så fornøyd, dagen før hadde vi kjørt gjennom telemarks mørke skoger, jeg hadde sett en blueslegende stavre seg opp scenen på notodden, og så skimre i sølv som om gåstolsbehovet var glemt ( hun var 79). det var dette ekstreme substratet av lykke, å suse med flytoget i vissheten at man forlot en effektiv arbeidsdag bak seg, et stykke tekst, for hva det er verdt, og så ha hele weekenden foran seg. Og leiligheten er fantastisk, vinen er halvgod. To stuer, stukkatur i taket, et spisebord, et museum av støv, og all denne forstadssøvnen som legger seg over det hele. sommeren har gått så fort, det var så rart å fly fra det hjemlige molde, i alle fall har det vestlandets karakter, og "hjem" til oslo, og til villaen som bare er til låns, og hvor jeg lot gresset vokse så høyt at jeg måtte kjenne på mine verste sider da jeg ringte deg for å spørre om det, og jeg tenker på, og savner en stemning under festspillene, det kom helt ut av det blå, jeg var alene og kvelden var ikke ung, den var så skjør og sterk, det var et helt orkester, og det var forfatterens tydelige stemme, møt meg, møt meg, møt meg.

sommer kommer

2008-07-28T14:27:00.001-07:00

I en gammel dagbok finnes det et innriss som er strøket over mange ganger, og erstattet med nye begynnelser, noe om at nå liker jeg K, og så ei setning om at den forrige går ut, for nå er det B som gjelder. Noe kan tyde på at jeg ikke har blitt eldre, tyngre kanskje, men ikke eldre, kroppen kjennes bare lettere når det er i vann, med iktene og parasittene, og de fremmede kroppene som svømmer forbi. sommeren tilbringes i en annen by, og jeg har den ikke under huden ennå. i morges traff jeg kjæresten til en venn og dermed var kvartalet ruinert for meg. et slags eksil. jeg låner huset jeg bor i, jeg dreper plantene, men det er ingen rundt meg til å høre sukkene. skal jeg oppsummere sier jeg at jeg har det fantastisk og forferdelig. jeg er lykkelig i sju sekunder om gangen, så husker jeg.

kritisk champagne

2008-05-25T14:00:00.000-07:00

så mye har hendt på et halvt år, og likevel har ingenting hendt, for dagene har vært så seige, så like. Og så plutselig sitter du der, og renskriver forordet, og folk rundt deg forventer at du skal føle lettelse, som en byrde er blitt flyttet fra skuldrene dine, men vi flyr med tunge vinger hele tida, som jeg tror det heter i et dikt, både hos Tor Ulven, og Kate Næss, og dermed er det ikke slik at et lite tastetrykk forhindrer det indre trykket som alltid er der, og som gjør at skrivingen fortsatt føles som et utkast, som at du bare måtte sette punktum nå, men kunne ha skrevet videre i et halvår til, og jeg føler virkelig ikke at jeg har blitt bedre, smartere, flinkere, eller mer artikulert av dette, snarere mer selvkritisk, en slik prosess eksponerer det beste og verste i deg, hva det enn måtte være av styrker og svakheter.
Og så er du tilbake og kan sanse igjen, det er helt greit at de forlater deg med et glass i handa, du går ut mot verandaen, og blir tatt av musikken nedenfra, Pedros insisterende stemme, et ukjent menneske har rørt ved føttene dine, og du danser, og han ser horisonten, sjøen og øya, men du ser bare det helt tangible, vindeltrappa, omrisset av en venn, det tydelige grepet om midjen. En uønsket invitt i taxikøen. Og er det en ting du har lært, og som kan arkiveres som kunnskap så er det noe du allerede hadde lest, at skriving er bevegelse, og ikke nødvendigvis i riktig retning.

å være redd

2008-04-25T07:51:00.000-07:00

Det skjer noe med deg når du sitter så lenge med hodet over, eller kanskje inne i, et dikt, eller helst tre. Så mye annet blir ubetydelig. Så mye blir privat, hemmelig, selv om man skriver om noe helt annet, noe som ikke berører det eksistensielle. Plutselig leser jeg en roman av en av mine yndlingsforfattere, og tenker at nei, det blir for forseggjort, for pyntet, for "tenkt", for uredd på en likevel redd måte. Og jeg skriver dette for å nærme meg noe annet, kanskje bare en setning om hvorfor jeg skriver om den forfatteren jeg gjør. Hun som ingen andre har skrevet om. Og jeg gleder meg til å sette punktum, forsvinne. Finne en annen by.

prematur Nostalgi

2008-03-13T00:49:00.000-07:00

jeg liker rutiner, våkne om morgenen til den samme sangen, en polyfonisk versjon av lay, lady lay, den kapsler seg inn i drømmen, surrer rundt der en god stund, før søvnen fader ut, eller hvordan skal vi si det? - søvn er jo en reversibel tilstand.
alltid café noir, alltid den våte avisen, rugbrød med leverpostei, tyrolerjuice, så sykle til universitetet, slåss med egne rekorder, våte veibaner, og bilister i tidsnød, kjenne at musklene brenner, og parkere lett og fornøyd. og dette: kjøpe morgenkaffen i den minste ansattkantina på hf, hører lydene hennes, radiokanalene som summmer i bakgrunnen, åtte kroner, hver dag, men bare i to måneder til.

midtsommernatt, sjösala äng

2007-12-27T05:11:00.000-08:00

Jeg husker ikke leiligheten vi flytter inn, lå den i fjerde eller femte, vendte den ut mot bakgården hvor vi satt sent på sommeren, mens iberiasneglene døde langsomt i den grå plastbøtta, og natten var langsomt på hell, men vi utsatte og utsatte, for vi lengtet ikke tilbake til kontorene våre, til skjermen av pixel og beskjeder, og heller ikke til de klamme sengene våre, til partnerne våre, til kjærestene våre, til disse redene av mjuk sateng og madrasser. Alt virket så tilfeldig så sent på natta, og da Bill satte på plata vår, var jeg ikke hans lenger, ikke akkurat, der da. En diskant, en skarp følelse av ubehag, selv kledd i den beste sommerkjolen, og selv om det hadde vært vakkert hele dagen, fuktig og varmt som på den ytterste dagen. Hvor mange timer lå vi og plaska på fjorden. Det var en sommer å bli senete av, musklene vokste nesten ut av huden, for Bill hadde kjøpt dette huset ved fjorden, helt uten min vilje. Bill spør ikke, han foretar seg, bygger opp og river ned, slik kjennes det i alle fall ut på huden min.
Jeg husker ikke en gang antallet rom i leiligheten, og det er en rar ting å glemme. Bare denne fornemmelsen av å gå inn i leiligheten, akustikken i de tomme rommene, å håpe på andre lyder. Låter det naivt? spør jeg senere, og det spiller ingen rolle om han som svarer er Bill eller psykologen, eller er det hun venninnen med de lysende øynene? Morild kalte jeg henne, enda hun aldri hadde bodd ved sjøen. Som vanlig var det jeg som innredet, og Bill som malte veggene. Jeg husker de kraftige kastene, og hvordan lyset falt på fargene, dannet små mønster som forandret seg over uker og årstider. Jeg gikk til jobben i grålysningen og da jeg kom hjem var rommene forandret, nesten krøpet sammen, eller utvidet seg. Møblene var annerledes, pianoet det samme. Bare katten spilte uforvarende på instrumentet, valset over med sin tolvkilos kraft.
Vi sov ikke sammen i den leiligheten, kroppet oss ikke sammen om nettene, men lukket oss inn, hver for oss, det er en nødvendighet sa Bill, greit sa jeg, og lyttet etter lydene hans, men pust overvintrer ikke så lett. Om dagene hang vi sammen og alt var lett, alt var stemt og uanstrengt, et slags utkast. Noe å følge opp i andre årstider eller polaroider

som en sankta lucia på fotot vid din säng

2007-11-29T10:21:00.000-08:00

jeg nikker til linda thompson som sitter i sin classy londonleilighet og ler av de bryllupsklare, de som stavrer seg opp midtgangen, og tror på sitt performative ja, på at deg skal jeg elske om fem år, om ti år, om tyve, selv om ansiktet ditt er et annet, selv om alt som var oss der da, er transformert til noe annet, det er selvsagt noe naivt og flott over dette

selv sitter jeg hjemme, i en mørklagt leilighet, bare den bastante stubben stearin, og noen distante lys fra byen der nede, over skjermen flimrer islandsk topografi, og sigur rós, og man tar seg i å lengte til det usette landskapet, til det isolerte, åpne, og kanskje til en novelle av judith hermann som foregår akkurat der

mandag morgen og de små detaljene, det skarpe lyset over husklyngene i fjellsiden, skiftningene, å møte en poet på et formiddagstomt hotell, kaffen er drukket opp, å gi ord til det som bare antydes, skjørheten i sangen til maud lindström, eller teksten i janne-camilla lysters dikt

massetettheten er blitt kraftig redusert det siste året,
og snart er jeg gjennomsiktig
snart er det jeg som blir knust når jeg hiver meg mot glass
snart er jeg bare en stille gjenspeiling i øya dine
som forsvinner hvis du blunker

"I don´t believe you at all"

2007-11-16T00:46:00.000-08:00

Onsdag kveld i et rom på biblioteket, noen få kandelabre, to kartonger rødvin, og overalt utsatte plastglass, i skuddsonen for å bli sparket ned av uvørne føtter, manglende oppmerksomhet. For blikket er fiksert fremover, den tyske forfatteren Inka Parei leser fra sin siste roman, Arild Vanges oversettelse flimrer over skjermen, Eirik Ingebrigtsen lytter, og etterhvert samtalen og diskusjonen, Ingebrigtsen som hevder at han skriver seg langt bort fra seg selv, finner en annen alder, et landskap han aldri har trått i, og en kjønn som er ukjent for ham (!). På den annen side sitter Inka Parei og får forfatterens ord simultanoversatt til tysk, og hun ler, og tror ikke på Eirik, sier hun, at man kan fjerne seg fra egen biografi, selv har hun brukt tid på å vedkjenne at romanen hennes, som er en indre dialog mellom død og drøm, en gammel mann skyldbetynget av deltagelsen i annen verdenskrig, nåtidsplanet er "den tyske høsten" med RAF-terrorisme og drapet på arbeidsgiverministeren, er beslektet med momenter fra hennes liv. Og kvelden er fin og fjong, jeg liker nerven, atmosfæren, det gode klimaet for å stille spørsmål, men jeg bejaer også denne ærligheten, jeg er litt lei av denne stadige hangen til å fjerne seg fra egen fiksjon, og det minner meg om Marit Tusviks åpning av den svært gode romanen "Sigrid Finne", fritt etter minnet:
Enhver likhet mellom personer i romanen og personer i virkeligheten er slående
Why not?

anna & josephine - a minor extract

2007-11-16T00:42:00.000-08:00

(...)
"Lenge tenkte jeg det slik: Anna i den nye kjolen, ikke kjøpt i Amerika, men i Bergen, dit hun dro med båten, alene, hun kjente friheten sitre i leggene i det hun beveget seg ut mot Vadheim, kjente tyngden fra fjellene og lettheten ved fjorden, en slags fluktrute ut, ut mot havet, bort fra det trykkende og tåkete, den tunge skodden som legger seg så lett ved fjordbyene, og som også absorberes av kroppen som gjør den sløv og tiltaksløs, som lager skodde for skillet mellom dag og kveld, som gjorde at Anna sov lange morgener, våknet stiv i musklene, støl i kroppen og med mors klage like om hjørnet, for den som sover, kaster bort noe, den forvalter ikke tiden, økonomien, Anna bidrar ikke. Likevel er det Anna som drar med båten, som sier farvel, som skal pugge i Bergen, som ikke har sagt seg fornøyd med livet på gården, som ikke vil kjæle for familien, som er trigget av noe som er større en geografien, begrensningene, som tidlig kryper over gjerdet til nabofamilien, leser i bøkene, krangler med Ola som er to år eldre, to år barskere, to år klokere. " (...)

aftensmad

2007-11-05T01:48:00.000-08:00

jeg hører på placebo og placebo er den mest hengslete gutten på den eneste baren som er verdt å fortelle om i den franske byen det er jeg bodde, eller de hasardiøse kjøreturene til det nedlagte diskoteket, eller denne tynne søvnen i forstaden, fulgt av den milde kaffen, min brors blikk utover stuen, han som hørte til i skogene, han som våknet før oss andre og var borte i flere døgn og kom hjem med et annet drag i ansiktet, han som pugget seg gjennom skolen og skauen, og fortalte om kroppene som de skjærer i om natta, og om årringene i huden på den første kvinnen han elsket, og hvis tiden er ei linje er det som da K dro fingrene gjennom håret ditt, og alle polaroidene på kommoden falt ned, og du fikk denne stikkende smerten bak brystbeinet, som ikke var angsten for ikke å våkne mer, som da du toger gjennom et land, og våkner av at han ikke står på sentralbanestasjonen likevel, og du tenker at slik måtte det være, en lydløs avskjed som slingret gjennom kroppen og landskapet, ikke en bråkete highway 55, ikke ståket fra en telefonsamtale, ikke all denne fordømte pianospillingen i nattens midte, ikke vokalen til radka toneff.

this postcard we do not write

2007-10-10T13:00:00.000-07:00

Jeg spiser meg ut av Paris, jeg tar med meg Terje Holtet Larsen ( Variasjoner) og holder en feststemt avskjedsmiddag for meg selv. Entrecoten er den blodigste i historien, og minner verken om fødsler eller påtroppende michelinkoder. Jeg tygger taust. Bare sjokoladefondanten er en fest, og med ekstra muskler i vokabularet klarer man bestille kaffe som ikke ligner dukkekopper.
This we do not write: Jeg låste meg inn i leiligheten klokken seks i morges, taxisjåføren hadde nettopp gitt meg en overhaling fordi han mente husnumrene var i oppadstigende rekkefølge, han tar feil, men ingen ovasjoner over egne misforståelser. For en aften! Det begynte i fabrikken Quartier Latin, H insisterer på å møtes på broa som først er Pont Neuf og så en annen en, og jeg kjenner på at ordene blir kjempetonnere i pariskvelden, Notre Dame en blass kulisse. Vi spiser og vi drikker vinsaft, før vi vandrer gatelangs etter et bedre vannhull. Et sted har sand og drinker med navn etter kroppens biprodukter. Vi velger et annet som er stille og som serverer jule-mandler når vi ber om snacks til vinen. M overtar pianoet etter pianisten med det røde sjalet som har gått videre ut i natta. Etter dette fanger vi byens rareste sjeler, den bitre forleggeren som blamerer med sitt påståtte kjennskap til Paul Mc Cartney, Marie Chantal de quelque chose som visstnok både er aristokratisk og nymfoman og som legger seg tett inn til forleggeren som virker potensielt voldelig når vi påstår at en i blant oss har skrevet flere bøker enn han. Så kommer innflytteren fra Tunisia, og Romain som er maler, Francois som er Francois, og vi tar med oss glasset og går videre til et sted hvor vi ser en magedanser innerst i lokalet og S blir borte, og rødvinen har olympiske priser, og festen er kanskje egentlig over, men jeg hører studenten med den amerikanske aksenten, og Francois vil ha nummeret til M, men får et husnummer til ei bygd i Møre og Romsdal.

Ikke Alexanderplatz

2007-10-08T15:23:00.000-07:00

Vi børster støv av hverandre, han er hjemvendt fra en reise til Guatemala, han snakker oppstemt om alt han har opplevd, om hvordan han har karret til seg av det spanske språket, jeg skjærer disiplinert av artisjokkene, legger ansiktet i riktige folder. Hvor mange brev skrev han? Ti, tre, eller ingen? Hvordan har tiden passert på de fire årene hvor vi ikke har brydd oss om hverandre? Jeg har kjørt metroen i en halvtime, hvilt i blikkene fra medpassasjerene, klamrer fingrene til en iskald grønn vinflaske, instinktivt tok jeg den dyreste i hyllene, K sov, jeg husker et fotografi fra sommeren i Berlin. C på kjøkkenet, C blant auberginene, den militære kniven i fluxus, hvordan bevegelsen ser spøkelsesaktig ut, spenningen i luften, temmelig likegyldig.

heart failed/ in the back of the taxi

2007-10-03T10:49:00.001-07:00

Cafe Suedois, Marais
Originally uploaded by Vinteræble

En beskjeden tilstandsrapport fra Rue Aubeuge, jeg fant gaten og leiligheten etter uttallige timer på Flesland på Gardermoen og på Kastrup. Du skulle ha sett gaselleblikket mitt da det lyste ur-gult og gate closed på utgang Oslo, sammen med B hadde vi rolig fortært våre croissanter på bakkenivå, en slags symbolsk handling før reisen. Det som ventet var tomme flyplasstimer og kanselleringer, og da jeg først ankom CDG fem timer senere enn forventet, sier den aldrende kvinnen fra Malmø noe presist - det er en hel vitenskap å finne frem her. Tilslutt finner jeg toget etter minitoget, og gaten "min", og leiligheten som har en fantastisk bokhylle med Rilke, Blanchot, Holtet Larsen, Duras og alt en litt.viter kan drømme om. I dag har jeg sett det underjordiske av Paris, krysset byen i alle retninger, og drikket avbildet kakao på et stille sted i Marais. Forlatte kopper, empty chairs, vi har en kjærlighet for ruiner, har vi ikke?

Late night ( for Anna)

2007-10-01T01:11:00.000-07:00

Du er på etterfesten, og Bill er ikke der, han har meldt pass og står ikke på verandaen av mur og skuer ut over parken og natten og tenker på hotellet i Rue des Grands Boulevards eller tiggerne langs Palermo Recoletta, og du tenker på linjene fra år tilbake festen starter, vi er to fragmenter i et mørkerom, du tenker på fest og forgjengelighet, mens Anna er der inne og røyker frivolt fra et av bordene, og hei - er det ikke Billie Hollidays stemme som bryter gjennom samtalene som er bassen for natten, bensinen i blodet, og er det ikke den aller mørkeste fotografen som sniker seg inn til deg, stryker deg på nakken med fingertuppene på en måte som er ulovlig i andre soner enn denne, og du tenner en røyk, inhalerer øyeblikket og er skjelven i hele kroppen, og du tenker på alle tekster du har lest i det siste som favner om ordet begjær, og før i dag sto du utenfor kunstsenteret og tenkte på slakteren, han med hender og øks og aggresjon i skriften, metaforisk ment alt sammen, og du tenker på rommet ditt, det uryddige som bebor deg, du tenker på din bestefar som sover hele dagen og som er så gammel at hjertemuskelen er ei stoppeklokke som tikker inn døden, mens du er her på festen og nærmer deg ei linje av Jacques Derrida som skriver fotografier av festen i sorg, og bak deg står fotografen fortsatt med hånden på nakken din, and how can you tell the dancer from the dance, eller hvordan kan du gå hjem nå, og legge deg alene mens festen eksploderer eller dør hen og noen er nakne i rommet ved siden av, sårbare som klokka fire om natta, og du skubber fotografen bort, han får ikke sagt at han heter Paal, han får ikke sagt at han lå med ei dame til Tindersticks, at han har vært fattig i London, trist i Glasgow og fullstendig heureux noen uker i Cherbourg, for du har valgt, og ikke valgt et liv, en linje bortover med Bill, og du lammes av de du må la passere, natta omslutter deg, du stumper røyken, du ser deg om etter trofasthet, og er helt alene i drosjen med en mann du traff i gangen, og på det siste fotografiet av deg smilte du, og i morgen må alt finnes opp på nytt, tenker du det?

reiser nå

2007-09-26T08:29:00.001-07:00

travelling ( or the art of passport photos), originally uploaded by Vinteræble.

Går til postkontoret i Hansabakken, plukker opp tre titler av Jacques Roubaud, rusler til Politihuset, forbi Jacobs, forbi innvandrersjappene og gitarmakeren i fjerde etasje. Tar smileløse bilder i sort/hvitt. Betaler og får byråkratalvorlig beskjed om at å få pass kan ta ti dager, kvinnen har ikke servicelepper og stram hestehale, hun snakker om kaker. Jeg sender en mail til J. Roubaud. Roubaud svarer. Jeg leverer en bok. Jeg drikker en kaffe. Jeg leser gjennom en tekst. Jeg overfører penger med muggrabatt. Jeg pugger en adresse. Jeg hører stemmen din fra et fyr. På koppen min står det flere onomatopoetikon

II

2007-09-21T04:57:00.000-07:00

Du sitter i forfatterens leilighet, og du har sittet der i ti dager, øya synker ikke, den holdes oppe og taresanden glir mellom tærne dine, tenker du, og du spiller ei Fitzgerald-plate, du kysser kjæresten din i søvne, du har på deg den mosqitogrønne kjolen, og det er ikke pianohendene dine du strekker over bordet, og det er ikke din kropp som strekker seg opp mot hemsen og fyller dem med støvpartikler, og det er ikke det støvet som har lagt seg over døgnene og gjør dem skjøre og faste, eller fingertuppene dine som rører kjæresten din som sover og sover, for han finnes jo her nå, og det er ikke Hong Kong eller San Fransisco eller de ti tusen lysene over Buenos Aires eller mørket i øynene hans idet dere er fjell og fjord og det ensomme huset til Bill som lyser kunstig fra åsene, og du er ikke inne i fjellet nå, i den opplyste vogna, i undergrunnen som stinker urin og paris, og Bill som legger hodet på skulderen din på en ubehagelig måte - anspentheten i bevegelsen, trykket fra hodet hans mot nakken din, ikke som ti dager på vidda med telt og nyforelskethet, jegergryta som brant bill på tunga, og mykheten i deg da du for første gang tok helt del i en annens smerte selv om den var triviell og flyktig, var det da du tenkte at når du kommer hjem, flytter du tingene dine inn til Bill, du tar pianoet, du tar potteplantene og du tar den gamle stygge vasen etter mormor, og det var første gang du ville dele på disse bestanddelene av deg som du har flyttet rundt fra Place de Vosges til tiende arrondissement, og hjelperne har alltid vært fremmede de har hatt andres øyne, ikke latt dem hvile på deg, og så kommer du hjem, og så kjenner du aldri på følelsen fra vidda, noe ble vunnet og mistet, noe gled over i noe annet, tenker du, og ingenting av dette sier du til Bill. Du tar ikke tingene dine i bilen som er Lottas og bare til lån, hun er i København og ligger ikke med skuespilleren slik hun pleier, men slår opp på lotta-vis, kort og konsist og du trenger ikke bilen mens hun er borte, for du flytter ikke, du rikker deg ikke en meter, og det går to år, kanskje to år før Bill legger hodet mot skulderen din, og da er du jammen naken, du er knokler og nattesang, for vekten av hodet hans er vektene av tre år, og kroppen skjønner det før hodet når noen er på vei til å forlate, du sanser det på toget inn til paris, en slags avslutningsferie, summer du mot øret til Bill, han legger hånden kinnet ditt som en pappa som verner om et febersykt barn

Syv snapshots GLSGW

2007-09-13T03:26:00.000-07:00

Det er tre timer siden han gikk, og to til klokka ringer, du har sovet syv sekunder og sett sola dvele utenfor vinduet.
Og alt dette er bare en øvelse, tenker du, i det en flaskegrønn drosje hviner utenfor vinduet ditt, igjen skal du forlate, kutte båndene til et land, et rom, et kontinent, og en kropp du har innstudert.

Hvorfor koster det deg ikke mer? Hvorfor koster deg ikke mindre? Du presser hodet mot flyvinduet, det trykker, det er lufta og det er tiden, og det er et farvel som du bærer med kroppen. Han drakk appelsinjuice, han gråt ikke, han spilte piano kvelden før. Du fester deg alltid ved ubetydelige hendelser, den siste lyden av stål som faller i oppgangen, du låser ham ut, og snur deg ikke tilbake. Du kaster ikke opp slik som i Buenos Aires etter tre måneder trakkende opp og ned avenyene, to av dem med han i hånda, han og et fotografiapparat, derfor tar du ikke bilder mer.

Du har sluttet å være sentimental, sluttet å spille Nick Drake, sluttet å forspille flere kvelder på whiskyflaskene du fant i Oban, drakk på toget mot Sterling, eller var det Edinburgh, var det før eller etter franskmannen som kalte deg enigmatisk, et begrep fjernt fra virkeligheten, fjernt fra deg og den du er, var, og det som rykker i deg.

Du sitter på en café i Paris, nei, Stavanger, nei, Buenos Aires, og du har hodet fullt av grøt, og armene er senete etter skriften, arbeidet, og det er ikke sant at kroppen er full av arr, eller at fotografiene som ligger foran deg på respatex er dine.

Romklang - utkast

2007-09-09T14:42:00.000-07:00

Det er en av disse rare lørdagskveldene som ikke ender, du har sittet med nesa flere timer i boken, fulgt dens bevegelser, latt deg lede til den sørafrikanske kafeen det skrives fra, latt kroppen din bølge med i dialogene, i timene som tilbringes i boken og som utvider rommet, og nå og da har du tittet mot ryggen til Bill, denne så klisjeaktige mandige ryggtavlen som ikke tretter deg, men som gir deg en egen ro, der ytterst i synsranden, og utenfor, om du strekker kroppen mot vinduet, krapp sjø mot svaberg, en landhandel lukket for sommeren, og det er bare lyden, et kjølig klirr fra bills whiskyglass som lager brister i stillheten, som deler timen, setter skarpe kanter i den roen som brer seg utover to som leser, to som har snakket og snakket til stillheten vant dem, bebodde dem, og til det var alt de ville, arbeide seg gjennom uka og gjennomsnittsmiddagene sine, utveksle fraser om livet på jobben, om tingene de gjør hver for seg, vennene de ikke deler, men verner om, beskytter, slik at livet ikke skal smelte helt sammen, at det ikke blir én sfære, men flere, slik han fortsatt insisterer på at de skal bo hver for seg, fordi han trenger det, og hun trenger at han trenger det, disse rommene som er bokstavelige og tydelige, tingene hennes i en egen orden, musikken hans systematisert over hele leiligheten, netter som bare varer og varer, og en kropp som ikke venter og krever, slik forsøker de bevare en rest, en slags hemmelighet, noen hun ikke kan vite om ham, og omvendt, slik han faktisk kan sitte hele kvelder og bare tenke på henne, hvordan hun beveger seg gjennom byen, stolt og skjør på samme tid, var det ikke det han tenkte, da han traff henne at hun hadde noe ved seg, en slags krysning av noe som var likt ham, og samtidig fremmed, hun var skremmende i sin åpenhet, men likevel lukket, og så er det kroppsspråket hennes som særlig kommuniserer dette, og han har et bilde av henne, syklende gjennom byen, hvordan hun manøvrer mellom drosjene, grasiøs og røff på samme tid, og kanskje er det slik hun er, slik hun egentlig er, og det finner han ikke ut av, fortsatt er det slik at oppfinner hverandre på ny, slik helgene i dette huset som er hans har noe nesten undersjøisk ved seg, en annen type sansing, en annen type tid, de gjør alt sakte, legger seg ikke før søvnen overmanner dem og de har tappet natta for alt den kunne gi dem av omsluttende mørke, stillhet, og de beveger seg inn i kroppene til hverandre mens en øyenstikker surrer gjennom rommet, og det er alt som lager lyd, kroppene deres er ekstatiske og tause på samme tid, for de har lært seg at det er en sammenheng mellom nytelsen og stillheten, og de stenger havet som skurer svabergene ute, de stenger ute alt som er av uker og plikter, og mennesker som krever dem, avisene som må leses, planene som må legges, lånene som må prioriteres, jobbene som må skjøttes, dette hører ikke intimiteten til, de har fått et akutt behov for å oppsøke dette rommet, skape dette rommet i spennet mellom natur og dette menneskebygde huset som setter kreftene på avstand, og hun tenker at byen tærer dem, sliper dem, og det de forsøker å løfte, bære frem, denne forpliktelsen som hviler over forholdet til å være der for hverandre når det kreves, men når man egentlig ikke ønsker, som når hun ringer sent på kvelden etter at han har spilt og hun egentlig vet at alt han bejaer er å sitte på altan sin og skue utover byen, og bare vite at hun finnes noen bygårder borte, bare la kroppen hennes duve der i underbevisstheten, mens han innånder nikotinen, nattlige bylyder og han setter på ei plate som han kjøpte lenge før henne, og som derfor blir viktig fordi det er noe helt eget, noe han bare har eiendom over, og jenteansikt før henne, ansikter som kom og gikk, som betydde lite eller mindre, bare slike blaff av kroppsvarme, helgens botemiddel for den ensomheten han ellers oppsøker, bekrefter, og han trenger disse sprangene til tiden da hun ikke fantes, fordi det er skremmende å la seg oppsluke så totalt av et annet menneske og tenker på noe som Nietzsche har skrevet, oversatt til engelsk, Intimacy is the most hazardous experience, og han husker ikke konteksten, men han har lagt det til i denne forståelsen av seg selv og kvinnene han velger, eller som velger ham, slik hun gjorde, og kanskje derfor, blir behovet enda mer presserende for å fortsatt ha sitt eget, for å ikke la henne få et grep om alt, slik at selv det mest kroppslige, banale og elementære i et hvert forhold, i enhver relasjon, kan virke skremmende på ham, fordi det bokstaveliggjør disse båndene de slynger om hverandre, og når hun ringer nå, midt på natten utgjør det en slags trussel, en inngripen han helst skulle ha sluppet, og som han tidligere ikke ville tålt, uten særlig begrunnelse, enn dette narsisstiske behovet for å råde over sin egen tid, og ikke være eiet, eller behøvd av andre, og det irriterer ham å måtte avbryte denne stunden for å komme til henne, være nær henne når det bare er dager siden sist, og det skremmer han at han er så vrang, så uten vilje til å tåle også dette skjøre som han beundrer og liker ved henne, og han skremmes over vissheten av at det er så lite som skal til før han likevel tviler, han tviler på de to, på henne, og det er en tanke som raskt går over, som slår over i noe annet når han legger kroppen sin inntil hennes og kjenner på hvordan de passer sammen, hvordan de vokser sammen, hvordan det blir stadig bedre, og farligere, å ligge inntil henne, og at han i det hele tatt kan tenke på å ville bort fra dette, bekymrer, og det er av de tingene han ikke kan dele, og som derfor ikke er riktig å si til noen, det ville være galt å si det til kameratene som han møter med samme hyppighet, og som han ser oftere enn henne, tidvis, særlig nå når hun legger så mye i hverdagen, i jobben, i treningen, for selv om kameratene ville forstå og gjerne dele den samme følelsen, erkjennelsen av et forhold kan føles som en fengsel, innsperret i denne kjærligheten, denne andre kroppen, til tross for at du får all den frihet et forhold kan tillate, og han kan ikke si det til noen, ikke språkliggjøre den fornemmelsen han får ved å bli oppringt, alarmert, at noen savner ham så intenst burde være en lykke, hvis kjærligheten skulle være å behøve hverandre, og for noen år siden da han bare hadde seg selv, var det slike telefonoppringinger han så fram til, han ønsket å fornemme et slik tydelig adressert savn som handlet om alt de var sammen, og alt han var alene, og som også bar i seg kranglene, og misforståelsene, en lang ferie på Kreta som bare var tortur fordi de gikk der og var usikre på hverandre, hadde ikke funnet noen rytme, hadde ikke funnet språket som var deres, han gikk der og skammet seg over at han tenkte på alle han valgte bort ved å velge henne, og det innenfor et skjema som ikke var tilpasset ham, og den han ønsket være, han var temmelig sikker på at hun tenkte det samme, at hun også betraktet det som et problem selv i den skarpe solen, og selv om de var ømme mot hverandre, og ikke artikulerte denne formen for tvil over tilfeldige tavernaer hvor de satt og skrev muntre postkort til sine respektive venner, og fortsatte dialogen, den endeløse, over romaner de hadde lest og som hadde betydd noe for dem, enten i kraft av den litterære opplevelsen, eller fordi det var i en spesiell fase av livet, ved et punkt som bare litteraturen kunne hele, forløse, eller forstå. Slik som da hun tilbrakte et heller ensomt år i en europeisk hovedstad uten å bli kjent med noen flere enn de få vennene hun hadde der fra før, og da hun leste bøker som fikk en ekstra betydning, valør fordi de var alt hun klamret seg til, mens byen føk forbi som flimmer utenfor vinduet, alle konsertene, filmene, teaterstykkene hun hadde gledet seg til å oppsøke, men som når scenene lå der tilgjengelige, klarte hun ikke mobilisere den type kraft og energi som slike steder krever, og så ble hun i bøkene og i litteraturen, og tenkte at det var en eneste stor klisje, å være den ensomme leseren i en større by, uten å mestre språket, og alle disse tilstandsrapportene som hun sendte hjem som ikke ved et ord røpet noe av ubehaget hun følte ved å være så ytterst alene, ved å kjenne på denne følelsen over tid, og den gikk sjeldent over i noe annet, selv ikke når hun samlet sin kjerne av venner til middager, middager som var fulle av musikk, liv og intense samtaler, heller ikke da klarte hun å forrykke denne kroniske følelsen av stillhet som la seg over henne og oppholdet i byen der hun måtte bli, ett år var planen, og hun ble der, og kom tilbake, ikke som en annen, men noe var forandret, hun var mer alvorlig, moren bemerket at kroppsspråket var en smule annerledes som om gestene hennes hadde fått en annen karakter, som om hun hadde skiftet språk, uttrykk, til tross for at hun ikke hadde kommet dit for å gjøre annet enn å skrive, noe hun selvsagt ikke fikk til, til gjengjeld ble hun belest, det var det eneste året hun kunne smaken på den type selvdefinerende term, og kjenne at den kledde henne, at den passet, det var alt hun var, belest. Siden kom årene hjemme, ved universitetet, på jobben, flytte ut og inn av leiligheter, drikke vinflasker som ble dyrere og dyrere etter hvert som jobben spiste mer og mer av den akademiske tiden, og vekslet mellom menn som krevde henne, som hadde karrierer som gjorde dem egosentriske, selvsentrerte og hun skjønte ikke selv da hvorfor denne arrogansen, som ofte virket påtatt, defensiv, hvorfor den skulle være så tiltrekkende, de dro på flotte ferier, hun leide sommerhus ved havet alene, en hel sommer bare for å tenke, det var to år før hun møtte Bill og hun var sammen med en fransk skuespiller som hadde forført henne på så klassisk vis, at det ble en parodi, en vits i venneflokken, og hun brukte hver lønning fra den anonyme vaskejobben til å fly til Charles de Gaulle, og være innestengt i hans leilighet i Rue Dupont, i et av Paris skitneste strøk, hvor de bare snakket og spiste, og gjorde alt på intenst vis fordi de skulle ta igjen for den tapte tiden som passerte mellom hvert møte og som ble fylt av krangler, telefonisk sjalusi, og all den usikkerheten som ble skapt av luften mellom dem. Det var et forhold som ikke kom til å vare, begge levde i den uformidlede vissheten, som en uutalt klausul, han skulle senere gifte seg med en skuespiller han kjente allerede da, men det var for godt og intenst til å konkludere med slutten allerede dra, og på veggen sin har hun fortsatt remsen av boardingkort som forteller om det kaotiske og flyktige ved relasjonen, slike ting som ikke evner å gjøre Bill sjalu, noe som heller ikke var meningen, det henger der som en slags ruin eller som tittelen ”museum of broken relationships” en humoristisk tittel hun engang falt for, en utstillingsplakat i den anonyme havnebyen Split som en gang var en ferie med en venninne hun slett ikke har glemt. Og hun er med alt dette, i alt dette, reisene, de havarerte forholdene, og dette tydelige arret på kneet, en inskripsjon fra en fotballkamp for atten år siden, da broren ikke viste omsorg, men bare hadde mål i sikte, og det gikk stygt utover henne, hun kan fortsatt kjenne på denne følelsen, hente frem minnet om denne smerten som siden og så ble stående som uttrykk for en hardhet, konkurransen mellom dem, et slags skjold mellom henne og broren, og hun tenker nå at det er kanskje det er derfor hun er så krevende, kjærestene pleier si det, om de er aldri så ulike, de mener hun krever, vil alltid være et steg foran, gå videre, og derfor må hun passe seg, finne et slags filter, hun har behov for dette betingelsesløse i relasjonen, samtidig som hun vil ha vennene sine som noe Bill ikke har tilgang til, en sosial verden for seg, både en redsel for, og et ønske om at han skal besitte livet hennes, kanskje er det derfor de ikke flytter sammen slik venner rundt dem gjør, finner boliger som definere dem, tegner skarpe rammer for livene sine, vokser sammen, dyrker planter, har felles platesamling. Men de to, når de to lever sammen, er det i en slags tilstand av eksil, en mellomposisjon, disse rommene ute ved sjøen, som eies av Bills familie, og derfor er langt mer hans enn hennes, og disse døgnene her er øvelser i stillhet, den type god stillhet som vokser frem i stundene av tiltro og tillit, og hun ser på ryggen hans ser hvordan kroppsarbeiderarmene hans støtter hodet hans, og det er et slikt øyeblikk hvor hun bare har lyst til å røre ved ham, stryke over underarmen, og det er feil og muligens mangelfullt at hun ikke tør, at hun ikke tør gli ut av stolen, ut av stunden for å berøre ham hun er sammen med.

MIN DØDE VENN KRISTIAN

2007-08-25T05:17:00.000-07:00

Hver jul, påske og 17.mai får han besøk
av oss. Krans på snøen, krokus, påskeliljer
og rosetre. Ugress.

Ungen min ble fotografert på gravkanten udner
et besøk, smilende som på sengekanten til en
frisknet. Moren hans var støtt av det fotografiet.
Ubetenksomt av meg å gi henne det. For henne
er han som en kronprins Olav under krigen under
bjerketreet.

Jeg hadde han naken i senger, alltid fotbladene
utenfor sengekanten, og for korte dyner. Da han
ble lagt inn på hospitalet, ble jeg pleier. Ga ham
kam og speil og sigaretter, sang for da han ble
for trett til å synge og ville dø.

Jeg, som var hans forlovede
giftet meg med andre menn, lette i alles øyne
etter et glimt av hans humor.

Krans, liljer og roser gir jeg ham, slik det ventes
i vår Kulturkrets.
En dag graver jeg ham frem. Skraper jorden kjærlig
bort fra kinnbeina. Plukker opp speilbiter og tenner
som han plysteret gjennom. Rydder unna stein så han
kan strekke seg i den altfor korte graven.

Cecilie Løveid, Mørkets muligheter, 1976

I dont see those airport-eyes

2007-08-20T00:42:00.001-07:00

det er høst, og endelig en årstid som har bestemt seg, ikke all den dvelingen, disse tvetydighetene som gnager i deg, pseudosommeren, brisen som ikke er en bris, verandaen som blåser bort i vinden mens du leser nok ei novelle som ikke tegner skarpt. hva vil du ha? kritt på veggen, tydelige muskler, et ja eller nei, en tekst av pasternak, ei gryte chili, eller bare lydene i leiligheten når den fylles opp for høsten, en egen ro hos dem som sover, hvordan roen forplanter seg til en lampestille leilighet, fortetter seg kroppslig, springer ut i de spedbarnsaktige fingrene som blar over boka, en ro som setter seg med et rykk

så vakkert kledd i grått

2007-08-13T05:34:00.001-07:00

du kledde deg
så vakkert
i grått
og ikkje veit eg
kvifor sorga blir så tung

er det fordi du har kledd deg så vakkert
er det fordi du har kledd deg i grått

eller er det berre, igjen og igjen, dette
at alt er eit syn som alltid forsvinn
som du skal forsvinne
og eg skal forsvinne, men nett no står du der, så vakkert
kledd i grått

så vakkert kledd i grått
du står så vakkert kledd i grått
og seier slik du står at du ikkje veit
om du er vakker
eller dum

du står så vakkert kledd i grått
så vakkert kledd i grått
(Hund og engel, 1992)

Hestene står i regnet

2007-07-30T01:54:00.001-07:00

Når mitt sinn er fylt av drømmer,
mere dunkle, mere fjerne
mere ville, mere hete
enn mitt hjerte kan forstå,
vil jeg bare stå i regnet
slik som hester står i regnet
på en bred og saftig slette
mellom tunge fjell, som her.

Stå og kjenne kroppen suge
dette svale, sterke, våte,
som i strie strømmer siler
over ansikt, hår og hender.
Likne skogen der den suger,
som et barn, av himlens bryster.
Likne sletten, full av sødme,
sitrende av fromt begjær.

Slik som hester står i regnet,
lutende, med våte flanker,
og lar duft av muld og væte
drive sterkt og søtt i sinnet,
vil jeg stå og bare være
og la himmel-yret falle,
inntil tanken fri for feber
følger drømmene til klarhet
i en steil og stille ro.

( Astrid Hj. Andersen)

Come back from San Fransisco

2007-07-25T06:22:00.000-07:00

Det er noen album som ikke forvitrer, som er like gyldige i dag som for fire år siden, og Magnetic Fields maksimalistiske prosjekt 69 Love Songs er definitivt blant dem, for meg henter platene fram et helt annet land og en annen geografi, Glasgow tidlig totusentall, kveldene på det fantastiske og bortgjemte te-stedet Tchai Ovna med vannpipe og intimkonserter, studentteatret og de skjønneste tyske venner du kan tenke deg, but thats not the point. Plata gjelder like mye nå, når du suser oppover de seige og deilige bakkene mot Tarlebøvannet hvor steinformasjonene mimer et gresk amfiteater, i alle fall i blikket ditt, og da er du i Athen med litt.vit-gjengen og har den beste uka på flere år, men nå stavrer du oppover med friske skritt og hele vidda er tåkelagt, du ser bare stien og noen nærliggende varder, og det forviller deg litt, men du går videre i faste tre timer, til du når det nye Fløyen-platået og turistene som har tatt den enkle veien, banen og som drikker kakao fra den døgnville souvenirbutikken, og du har vann på flaska og vin i drømme, og ikke minst 50 spilte sanger som kruser og slynger seg i kroppen

I should have forgotten you long ago
But you're in every song I know
Whining and pining is wrong and so
On and so forth, of course of course,
But no, you can't have a divorce

I haven't seen you in ages
But it's not as bleak as it seems
We still dance on whirling stages
In my Busby Berkeley dreams
The tears have stained all the pages
Of my True Romance magazines
We still dance in my outrageously beautiful
Busby Berkeley dreams

ornaments of discourse

2007-07-20T05:48:00.000-07:00

du våkner ikke idet du våkner, eller i det du svømmer tusen morgenmeter, brystsvømmer irritert forbi disse middelaldrende menn med gigantpondus og ingen sensibilitet for de illusoriske baner som oppstår når man ferdes til vanns, du våkner heller ikke idet du leser forordet til jacques derridas "acts of literature", eller når du faller for fristelsen og kjøper fire titler hos studia, den akademiske bokhandelen forkledd som hvilken som helst utsalgssted for krimlitteratur, ikke et eneste eksemplar av gaston bachelard er for eksempel å spore, du våkner der på steintrappen hvor du klamrer deg til en utgave pappkrus, denne universitetskaffen som skal besørge og generere produktive tanker, skrift, så beinhardt må man si det, først da løsner det

space opera

2007-07-18T05:01:00.000-07:00

jeg er ikke flink til å leve hver dag i den samme leia; smøre brødskriver med laks og hvitløkssmøreost, drikke presskannekaffe, høre gjennom en samleplate en gang dedisert fra en gammel kjæreste, gud, vet hvilken adresse han nå oppfinner seg selv på dag for dag. Variasjonene er ørsmå, ta bussen til universitetet, gå til bassenget først for å svømme tusen meter og håpe på at det klarner tanken, og så; stabbe bestemt til lesesalen, lese seg opp og varm, tre inn i det poetiske universet, skribler ned noen nøkler i notatblokken, noe Adorno skriver i Notar til litteraturen, leser Jenny Hvals tekst om Joanna Newsom i tidsskriftet Bøygen, og hele tiden må jeg begrunne min egen motivasjon, i hver muskel, dette drives ikke fremover alene, men av og til får man disse innsiktene, og jeg kan ikke strekke det helt til de woolfske glimt, "moments of being", for oversanselig er det vel ikke, men av og til kjenner man gløden, kraften, og man tenker at det man skriver er godt, viktig, for så at det taper sin betydning, og så sitter man der mens en kryptisk duett glir gjennom fingrene, all that jazz for nothing!

Big bang in a laboratory

2007-07-17T04:17:00.000-07:00

Så er man tilbake igjen på det kjølige universitetsbiblioteket som, paradoksalt nok, oppleves som mer varmt nå når det er sommerforlatt og passelig stille for akademiske nedtegnelser. Dagen starter ( and note: dette er ikke et forsøk på å skrive logg, blogg eller dagbok) med tusen meter på Nordnes Sjøbad enten Askøy befinner seg i horisonten eller er totalt tåkelagt av dette sedvanlige bergensregnet. Uansett holder vannet konstant minst 26 grader, som tidvis er dobbelt så mye som de landlige varmegradene, og jeg har en sterk tese om at svømming klarner hjernen og fører til bedre masteroppgave ( opponenter må gjerne melde seg). Andre viktige komponenter for akademisk stamina synes å være presskannekaffe i monstrøse mengder, for ikke å glemme effektiv gange til camps, og lydelig gjenhør med fantastiske, fantastiske Magnetic Fields. Lytt til "Come back from San Fransisco", will you?

fjell fortalt

2007-07-05T05:09:00.000-07:00

jeg løper i skogene, presser kroppen oppover, helt til det bare er sauene og meg igjen, vi forlater Svartediket, vi drikker av fossen ved Tarlebøvannet, og alt er fotograferbart og stille, jeg er lukket inn i mitt lydelige univers, selv naturens lyder forstummer, på toppen er Rundemannen og rosa himmel som lar seg feste til øyeminnet, og igjen er det meg og sauene og en ensom, gul biker, som sliter seg opp stein for stein, mens vi ser blåne for blåne innover, og strekker jeg meg nå, har jeg Ulriken i hendene. Og hver dag gjør jeg dette, knytter skolissene, fyller flaska med vann, skritter ut i skogen, bakke for bakke, fortærer avstand og timer, og målet ligger i hver bevegelse, hvordan kroppen spiller på lag, hvordan vi skritter over i letthet, og det er verken idyll eller uro, men noe som brer seg innover, utover

look at the grains in my hands

2007-06-06T11:10:00.001-07:00

Du hører på den sårbare rockestemmen, og dette er januar, februar, to måneder av glass og tomme whiskeyflasker, før forskeren, før poeten, før pianisten i den sorte dressen, lenge etter hotellrommet i den grønne parken, og frokosten med den søvnløse katten som skrapet minner av vinduet ditt. For et hotell, for en frokostbuffet, med avisene fra Roma/Napoli, brettet som hygienisk undertøy, et barn løp gjennom øyelokkene dine, og du bar henne gjennom gresset, sov deg gjennom hele Rue Rivoli

I hang my coat up in the third bar

2007-05-29T04:20:00.000-07:00

Og du er i dette, i denne dagen med hele deg, og det er så fint, du legger manuset i konvolutten, skriver til en annen forfatter og spør om han skal dit du skal, og det skal han ikke, men til sommeren kommer han, og da blir det vin, og alt dette stemmer, for du har planlagt en rolig rolig sommer, ikke et fransk landsted, ikke en charterreise, bare arbeid, bare roliger kvelder, og du håper at rastløshet skal bli til ro i kroppen, slik at det virker, slik at du får det til, slik at du holder hodet oppe, og at kroppen samstemmer, ikke slik som nå, kroppen forkjølet på tredje uken, preget av alle disse hvileløse døgnene, hotellnetter, samtaler, ensomme solnedganger, men plutselig nå, kommer alt på en gang, i en sverm, en veranda i strandgaten, denne nærheten, bare mellom dere to, bare der og da, språket uten attraksjoner, natt uten slutt, før dere velger hver deres ende av gaten, og nå når du skal reise, til et helt annet sted, så er det med, det er med deg i hvordan du mottar tekoppen titusen meter over bakken, hvordan du leser ordene til debutanten du skal intervjue, hvordan du ser det hvite i de hvite hotellakenene, selv i søvnen er det med deg, dette mikroskopiske døgnet som gjorde så godt.

do you really think you go to hell for having loved?

2007-05-28T08:56:00.000-07:00

Jeg har ikke hørt på Rufus Wainwright siden den natta, og jeg hadde nok tålt det, slik jeg tåler det nå, slik avstand og døgn har fortettet seg, slik at dager blir måneder, og fjernt som et diasbilde, et glemt røntgen. Men hører hva han skriver I m going to a town that is already been burnt down, I m going to a place that has already been disgraced, hittil har jeg bare blitt lykkelig over linja I m so tired of you America, samtidig som jeg hørte på Tori Amos som synger ironisk på sin fantastiske nye plate Hey, George: I salute to you CommanderAnd I sneeze Cause I have now an allergy To your policies it seems
Og røsket ut fra sin musikalske sammenheng blir det kanskje røft og ensidig politisk, frigjort fra helhet og labert estetisk sett, men disse linjene borer seg inn hos meg, jeg våkner med dem, eller det er kanskje en løgn, men dette er stedet for å lyge, for å risse med jukse-tattoo, og hva har jeg egentlig gjort I det siste?
Jeg har lest Joan Didions De magiske tankers år og som jeg likte den boka, den ble en god besettelse, det er sjelden jeg finner bøker som jeg bare må sluke, og slik var denne, sanselig og sorgfull, svingte seg mellom erindring og tap, og uten store attraksjoner og svingstanger I språket, og med klokskap, teorier, referanser om sorg. Jeg har lest Ian McEwan On Chesil Beach og det var et skoleverk, på en annen måte, i forflytninger i avsnittene, av og til er det vanskelig å si annet enn hvilket språk! Hvilken innsikt! Det er ingen litteraturvitenskapelig bragd og formulere seg i slike eksklamasjoner, men av og til må følelsen seire for begrunnelse, jeg skriver dette, og vet at jeg vil motsi meg selv i neste setning.

Om forlatelse

2007-05-14T01:27:00.001-07:00

Idet du kommer hjem, er leiligheten sval og ingen har rørt ved ruinene fra en frokost. Du ser de franske ostene, appelsinjuicen og M. sin gjenglemte notatbok, smulene er for fugler, og alt rotet er håndgripelig.
Ironien kommer med postmannen, det forseglede brevet, tydeligvis skrevet fra øya Hvar som du en gang besøkte, du var fjorten år, og aldri har du sett en haglskur som den gang, hele øya ble transformert, turistene tok komiske fotografier av hverandre, du var helt naken og huden din ble truffet av de kraftige ispartiklene. Plutselig er tiden noe som krakkelerer, ikke fordi du den gang var fjorten år, og at du i en glipe fortærer alt som har passert av forflytninger, voksesmerter, og rommelige bygårder. Du er tre utenlandsopphold eldre, du har bodd med et menneske i fire år, du har et album av verdensbilder, du har alle arrene på magen fra operasjonen ved Sainte Anne Hospital du Paris, og du husker kirurgens øyne, de røde forgreiningene langs øyeeplet, og i kveld spiller Rufus Wainwright på Le Trianon, fire kvartaler bortenfor hybelen din, og ingenting av dette har umiddelbar effekt for ordene du nå leser, det kroatiske postkortet har rester av fruktjuice, en flekk, et spor, eller en ruin, og ordene er kirurgisk lysende, et nettverk av toner som borer seg inn under huden et sted, du kjenner den rytmiske sammentrekningen fra hjertet, og på et punkt lurer du på om det faktisk går an å kjenne hvordan kroppsvæsken pumpes gjennom kroppen

Frokost i det fri

2007-05-01T04:47:00.000-07:00

der begår du den feilen igjen, sier hun/han og skjærer skarpt av et stykke brie.
du drømte at litteraturviteren var en morderske med blodig øks og snerk rundt leppene.
han var lege, men ikke som i romanene, han var arktitekt, men ikke som i huset dere leide som var av papp og holdt akkurat en sommer ( før murerne kom og forseglet lepper, ganeåpninger og gjorde minnene til underlig hermetikk)
du stjeler begrepet music for airports fra jacques roubaud og klapper en katt i transe